Adventures so far.

I’m gonna do this post in English as it seems fair. I believe thinking you’ll find the time to blog when you’re on vacation is slightly ambitious -unless you blog for money and consider this your job, which I don’t. My internet has been quite shit as well, so it’s not like I’ve been able to either.

Today, it’s been three weeks since I got on my first flight from Bergen. 28 hours later I got out of Tullamarine airport in Melbourne. I made it. I made it to Oslo, I made it from Oslo to Dubai, I made it through Terminal 3 in Dubai – which was a fucking nightmare by the way, and then I made it through a thirteen hour long flight to Melbourne. Not only that; I made it through waiting in line for passport check for a whooping two hours after landing. As many as four flights from Dubai landed when mine did, I believe my flight was the first, so I got lucky. The plane I was on was big enough to hold over 800 passengers. If four planes around the same size landed around the same time; I’ll leave it to you to imagine how crowded it was, how sticky, yucky, sweaty everyone was, not to mention the heat. Actually, the line for passports wasn’t two hours long, but there was another line for baggage and declaration. I think Nick spent close to three hours waiting for me to get through all the formalities.

We went to Nick’s parents apartment in the middle of Melbourne and stayed here for a few days. I’m not sure I’m able to describe how it feels to wake up in a bed where everything seems surreal, unreal, sort of distorted but at the same time “just right”? Like “this is where I’m supposed to be, right this moment”.
I didn’t really struggle with jet lag but I was still battling a cold I’d had for a whooping eight weeks! Thankfully, this went away after only a few days in a warmer climate.

I think it was my first day in Melbourne when me and Nick decided to be spontaneous and just do something a little crazy? Well, this probably doesn’t sound too crazy to you, but in MY books this was madness. We booked tickets for Sydney only five days later.

So, after staying in his parents apartment for a few days, we moved into a house Nick now rents with a couple friends. A couple days after that we had dinner with Nick’s parents, his sister and her boyfriend plus one of Nick’s oldest friends and her husband – Nick. And yes, it seems to me that everyone is named Nick. It was a really nice evening. The next morning we got up early and Nick’s mother drove us to the airport and we went to Sydney for five days. We were incredibly lucky with our hotel? It was more like an apartment with a kitchen plus combined living room with a TV, big bedroom with another TV and a separate bathroom. It was even ridiculously cheap!

So we did the tourist things! We went to see the Opera house! We went to see the Museum of Contemporary arts! We wandered around Sydney just to see and experience things? I even went out a couple of times on my own, having takeaway coffee in parks all alone? Do you have any idea of how crazy this is? A year ago I was “daydreaming my life away” (I can explain this better later), but basically it means that I spent several hours on the couch with my eyes closed every single day as I made up stories about lives I’d never have or never live inside my head, until it felt so real I could feel tears trickling down my cheeks because it was only a fantasy and “not for me”

And then I made it happen. Not inside my head, but actually happen.

We went on a tour of the Opera House and we went on a ferry from Circular Quay to Manly Beach – where I got a ridiculous sunburn.

We got back to Melbourne last saturday, spent sunday watching movies or something and then last monday, we got into the car and drove to a place along the Great Ocean Road called Lorne. This was my birthday present from last year, staying in a hotel for a few days. Spent a few hours at a lovely beach, continued driving down The Great Ocean Road, saw “The twelve apostles” and spent the next day on the beach as well, before returning to Melbourne once again.

The past few days haven’t been super eventful, but we all need a few days to chill, right? Watched a ton of movies.

We’ve also been on lots of walks, to the gym, got drunk with a friend of Nick a couple of days ago, had breakfast at cafés and I’ve done things on my own. Like, I’ve been to the mall myself, I go to the supermarket when needed, I’ve been to the library hoping to be able to study, however I wasn’t. The heat on my way there made me really uncomfortable and the internet was slow, so I found myself unable to concentrate and get work done.

I like Australia. I love the temperatures, the sun and there’s a few things that are a million times better than Norway. Top two things; at the supermarket they actually pack whatever you’re buying as they scan your groceries/items. You don’t have to do this yourself and it saves you a lot of time and actually makes it a lot more efficient as you can walk straight out as soon as you’ve payed.

Another thing is public toilets/restrooms. They are free, wherever, whenever and they’re clean. Look at that, a country that’s realized that going to the bathroom is a need as we all have bodily functions and that you shouldn’t have to pay for it. Sorry, weird topic. I’ll stop myself, but you catch my drift, right?

I’ve seen a lot of interesting things we don’t have in Norway, like a drive-through bottle-o? (Vinmonopol). Yes you read that correctly, drive through. We have one right around the corner. And sunday’s are like saturdays in Norway, shops and things are still open but the opening hours are shorter than regular weekdays.

I find the traffic really confusing though, as you drive on the opposite side of the road from back in Norway. And there’s a hell of a lot of U-turns.

Other stuff we’ve done; Moonlight cinema! Basically watching a movie outdoors in Melbourne Botanic Gardens as the sun sets, the stars come up and the bats start soaring above your heads. Never seen bats in real life before. Even saw a shooting star and a satellite plus the city lights from enormous buildings in the distance. Everything feels so huge compared to things back home.

I feel like I’m forgetting things, but you get the idea, right? I’m having so much fun and trying to squeeze in as many adventures as possible. A couple of days ago, me and Nick made a to-do list for my remaining days in Melbourne. Today is Tuesday and I’ll be going home in one week. I’ve got really conflicted feelings about this. I’m not going to go into it right now as it’s most likely just going to upset me, which is a bit unnecessary. I’ll have to cross that bridge when I get to it anyway.

If I made it here, I’m sure I’ll make it home as well – but it’s going to be a lot harder as I seriously despise goodbyes. Never been good at it, especially if you don’t really know what happens next. However, I’m really doing my best not to think about it as I’m a really talented over-thinker who needs to retire as it’s not doing me any good.

Anyway. I might be able to squeeze in a few more blog posts as I now have a stabile internet connection as long as I’m home (Nick’s house). No promises though! You can still follow me on instagram as well, for more frequent updates.

Scream: are we having fun yet?

Nå er det en evighet siden sist jeg blogget og jeg kan med trygghet si at 2014 har vært det dårligste bloggåret noensinne med kun 8 innlegg publisert! Til tross for dette har min “lille” blogg 1.6 millioner visninger, hvilket for meg – er enormt. Takk til dere som fortsatt klikker dere innom på let etter oppdateringer! Takk for at dere bryr dere.

Men okei. La oss hoppe til saken, siden det åpenbart er en grunn til at jeg nå har satt meg ned og begynt å skrive noen setninger; jeg har noe på hjertet, noe jeg må dele.

2014 Har vært er fint år for min del, endelig – for å si det sånn. Det var faen meg på tide at jeg fikk kjenne at det er en mening med å holde ut gjennom all faenskapen og dagene, ukene, månedene og årene som er smertefulle og ensomme. Endelig fikk jeg oppleve mer av det såkalte livet, annet enn en god dag eller en liten uke som var mindre vond enn gjennomsnittet. Endelig ble det min tur til å oppleve skikkelig framgang og endelig var det jeg som klarte å gi slipp på fortidens demoner og kaste meg ut i det ukjente fordi; hvilket valg har man egentlig? Hvis det man holder på med ikke fungerer og man har prøvd ørten ganger tidligere, da det på tide å prøve noe nytt. Selv om det er skummelt. Selv om det er skremmende.

Min kilde til inspirasjon er så komplisert at det fortjener et eget innlegg – om jeg finner de riktige ordene til å dele det. For meg utgjorde det en forskjell og dette er ikke noe jeg har hørt noen andre jeg vet om eller kjenner, gjøre. Ikke visste jeg at det kom til å utgjøre en forskjell heller, men jeg gjorde det fordi jeg følte meg bedre, tryggere og kunne gi meg selv det trengte. Jeg kunne tillate meg selv å falle, uten å ta skade av det.

Til slutt fikk jeg i alle fall lyst til å oppleve det selv, på ordentlig. Det gode altså, ikke det vonde. Men nå blir dette kryptisk, siden majoriteten av dere ikke aner hva jeg snakker om. La oss hoppe over denne delen og spole fram til de første vaklende stegene jeg tok ut i den virkelige verden.

Det hele begynte vel en dag jeg trasket en tur med kontakten min i psykiatritjenesten og han sier, på spøk vel å merke, at jeg burde laste ned appen “Tinder” og komme meg ut. Go on some dates and have som fun, you know? Jeg ble helt sånn “ehehehe, ja særlig okei liksom, lol, så teit du er”, noe jeg gjenfortalte til en venninne senere samme dag. Hun på den andre siden – synes dette var en strålende idé og lastet ned Tinder til meg.

Etter ett par uker hadde jeg en crush, men altså… Agorafobi? Hallo? Jeg kunne jo ikke bare… Hvordan skulle jeg liksom få til det? Altså, nei. Det gikk jo ikke. Hallo, jeg tør jo ikke å gå ut og sånn er det med den saken? Men, han spurte meg ut og jeg… hva sier man? Til slutt sa jeg det bare som det var, at jeg ikke visste om jeg turte det siden jeg slet med noe han neppe hadde hørt om (siden flertallet sier “agorafobi, er det sånn -ett eller annet helt feil-?). Til min overraskelse viser det seg at dette mennesket er altfor kjent med agorafobi og selv har gått i terapi for det samme i ett par år. Det viser seg at han nå er helt frisk og reiser verden rundt meg jobben sin, og jeg ble helt sånn “HÆ ER DET MULIG?!” Men siden han forsto og visste og jeg slapp å føle meg klein og ukomfortabel, å kunne droppe skam og fasade – så turte jeg å møte han.

Tja. Jeg møtte han ett par ganger tror jeg og det var egentlig det. Ikke noe mer å hente der, men jeg var aller mest glad fordi jeg hadde fått noe tilbake som var større enn noen kunne gitt meg. En smak av frihet og å se at jeg kunne og at jeg klarte. Dessuten var det ganske praktisk å ta noen drinker på byen med noen jeg ikke nødvendigvis trengte å treffe igjen?

Så det var Briten, Bergenseren, Svensken, han fra Texas, han fra Filipinene og helt til sist…. Han fra Australia. Jeg styrte unna bergenserne med vilje. Valgte de jeg slapp å forholde meg til “videre” og jeg så jo ikke etter noe annet enn en interessant måte å komme meg ut på. Og hvis det skulle gå til helvete og agorafobien ødela alt, så kunne jeg bare la det gå rett i glemmeboka og vite med sikkerhet at sjansene var lik null for at jeg noensinne skulle støte på dem igjen. Dessuten så jeg ikke etter noe fast, noe verdt å satse på. Jeg var mer interessert i om jeg klarte å sitte på et utested med fremmede, uten en fluktrute eller kjapp vei hjem – i to timer. Jeg ville vite om jeg greide å følge en samtale uten å kjenne på kvalmen som vred seg i magen, jeg ville vite om jeg greide å kommunisere og om jeg framsto som “annerledes” eller syk på noe vis. Jeg ville vite om jeg greide å komme meg til og fra byen alene, uten skyss eller ekstra trygghet. Jeg ville vite om jeg greide å være selvstendig og jeg ville prøve noe nytt. Noe jeg ikke så for meg at jeg skulle gjøre.

At the end of the day dro jeg hjem og så for meg liv helt ulike mitt eget. Tenk om sånn eller slik. Tenk om det var meg? Tenk om jeg hadde vært sammen med han? Eller levd på det viset eller hatt den jobben eller vokst opp på den måten. Det var så rart å sitte på kafé med noen som hadde totalt forskjellige liv fra det jeg har opplevd, men jeg føler selv at jeg vokste på det ved at jeg utvidet min egen horisont. Det var som om livet hadde blitt litt og litt større jo flere historier jeg hørte.

Jeg tør påstå at jeg hadde flaks med Briten, han første, han med agorafobien. Jeg er ganske sikker på at om han ikke hadde hatt agorafobi og forstått hvordan det føltes for meg som sto midt i dritten, så hadde jeg aldri tatt de vaklende stegene ut døra og bitt tennene sammen og gått mot det ukjente på den måten jeg gjorde. Og selv om det ikke var noe verdt å satse på der, så ble jeg likevel inspirert over at han, på lik linje med meg, hadde hatt det dritkjipt og nå blitt bedre, faktisk helt frisk. Jeg satt liksom igjen med en følelse av at “hvis han kan, så kan faktisk jeg også”. Han var riktig person på riktig sted, på riktig tidspunkt, riktig inspirasjon.

I August slettet jeg Tinder og visste at jeg ikke lenger trengte appen. Jeg hadde fått svar på de spørsmålene jeg stilte meg selv og fått klarhet i hva jeg lurte på. Dessuten hadde jeg heller ikke behov for å gå på flere “dater” etter at jeg traff han siste, fra Australia. Han jeg sa nei til, men som ikke ga seg så lett. Han som var på gjennomreise i Europa og som jeg fulgte til togstasjonen dagen etter at jeg traff han første gang. Han ene som faktisk greide å gi meg en liten “post good time depression”. Han som fikk meg til å tenke “faens jævla avstand” etterfulgt av “jaja”, for det er jo ikke noe å gjøre med det.

Så skjer det umulige. Sånn som man ser på film, hvertfall ikke noe som skjer i mitt liv! Istedenfor å fullføre Europareisen sin med kompiser som planlagt, gjorde han om på hele reiseruta og kom tilbake, for meg, til meg og bare derfor.

Han jeg ikke ville falle for – er den eneste jeg har introdusert for venner og familie. Om mindre enn en uke sovner jeg endelig i en seng som ikke føles så jævla tom og om mindre enn en uke slipper jeg endelig å forholde meg til en tidsforskjell på ti jævla timer. Om mindre enn en uke slipper jeg å forholde meg til meldinger og skype. Om en uke skal jeg spise lunsj med foreldrene hans.

Fy faen. Dere kan tro jeg har kavet meg gjennom mye i høst? Jeg har eliminert agorafobidiagnosen. Den er borte og står ikke lenger i mine papirer. Jeg kan nå ta bybanen eller buss eller begge – dit jeg skal. Jeg kan nå handle alene selv om jeg synes det er ukult. Jeg kan nå stå i kø selv om jeg enda synes det kan være irriterende. Jeg kan også reise alene, selv om en tur til Nord-Norge kun er 1/10 av reisen jeg har foran meg på tirsdag. Jeg skal sytten tusen kilometer avgårde. Langt faens vekk fra alt kjent og kjært, alle fluktruter og trygge løsninger.

Australia. Melbourne. 4.5 millioner innybggere og jeg kjenner én.

Er jeg klar? Herregud hva skal jeg si egentlig? Jeg gleder meg ikke så veldig mye til å sitte på fly 25 timer eller til å rote rundt på en flyplassi Dubai, alene. Men jeg gleder meg til resten! Forventningene er … Don’t get me started? Altså.. Dette er uvirkelig? Jeg har faktisk spurt venner “sant du møtte Nick*, altså dette er virkelig JA?”, som om det skulle vært en psykose av grandiose dimensjoner. Men det er det ikke. Legen sier god tur. Psykologen og læreren min sier lykke til. Til og med NAV har sagt god tur. Alle har gitt tommel opp til at jeg skal være borte i fire uker, på den andre siden av jordkloden. (*Ja, kjæresten min heter det samme som hunden min, jeg skjønner om du blir forvirret!)

Det er nesten litt komisk når jeg forteller at jeg skal til Australia. Folk sier “hæ?” og hvis jeg ikke er en del av samtalen ” Hun skal hvafornoe sa du? Ehm. Aria, som i Karianne, eh, snakker vi om samme person nå?”

Det er surrealistisk? Jeg er millimeter unna tårer mens jeg skriver dette. Får bare lyst til å skrive “SE HVA JEG HAR FÅTT TIL FOR HELVETE! SE HVA JEG HAR SKAPT, SE HVA JEG GJORT MED LIVET MITT! HVA GIR DU MEG, HÆ, DETTE HADDE DU FAEN IKKE TRODD OM MEG, HADDE DU VEL?!” Så nært “frisk” som jeg er nå, har jeg aldri vært før. Jeg er ikke i mål, men jeg er ikke lenger handlingslammet. Forøvrig er det over ett år siden sist jeg kastet opp med vilje også! Med andre ord, jeg slaver hverken for anoreksien, bulimien, agorafobien eller selvskadingen.

And look at that! Første Januar 2015 og jeg har allerede skrevet årets første innlegg. Faktisk var dette gøy å skrive og dere skal ikke se bort i fra at jeg kanskje oppdaterer litt oftere, hvis jeg vil, orker, føler for det og gidder. Blogging for meg er ikke gøy hvis det blir for mye stress eller press. Men jeg vet ikke, en reise til Australia er vel kanskje interessant å lese om? Min personlige Mount Everest, når jeg toppen og går ting som jeg håper? Vil du ha fortsettelsen?


Husker dere Karianne, som for kun to år siden skrev post-it lapper som hun hang opp på veggen hver gang hun kom seg lenger ut av huset enn kun forbi postkassen? Husker dere Karianne, som i begynnelsen av 2013 skrev at hun hadde det så forferdelig og at agorafobien var så jævlig at hun kom til å ta sitt eget liv om hun ikke fikk hjelp – og mente det hun sa? Det var ikke et rop om hjelp, det var et tentativt avskjedsbrev formulert i to skarve setninger, at i tilfelle jeg døde – så var det ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ikke hadde mer å leve for hvis jeg ikke ble tatt på alvor og fikk hjelp.

Det høres kanskje dramatisk ut når jeg skriver det sånn, men det var blodig alvor og en hverdag uverdig hvem som helst.

Om du husker Karianne på sitt mørkeste og når hun var hardest rammet av agorafobien – kommer dette innlegget mest sannsynlig til å overraske såvel som jeg håper det kan få deg til å trekke på smilebåndet også. Det jeg er i ferd med å fortelle er GALSKAP med store bokstaver, men jeg er ung, jeg føler meg endelig levende – og jeg lever faktisk nå. NÅ. Ikke vet jeg hvor lenge livet varer, på lik linje med nesten alle andre, men jeg har ikke råd til å kaste bort mer tid eller la sjanser gå fra meg. Som jeg skrev i forrige innlegg vil jeg heller ikke angre på ting jeg ikke gjør nå – når jeg er eldre. Jeg vil ikke se tilbake og lure på hvordan ting kunne blitt eller vært i nåtiden (dagens framtid) fordi jeg ikke turte å ta de skumleste sjansene.

Det ser ut til å være sånn med livet at fine ting skjer når man minst venter det, kanskje gjerne når man ikke er helt klar for det?

For at du skal forstå hvordan jeg kommer til å oppsummere dette innlegget er jeg nødt til å hoppe tilbake til en tirsdag i midten av August. En hvilken som helst tirsdag, en tirsdag som ikke utmerket seg på noen spesiell måte i det hele tatt. Bortsett fra at jeg ble spurt ut da, selvfølgelig. Det er jo ikke så forderdelig ofte, men denne tirsdagen sa jeg nei. Jeg sa nei fordi jeg visste hvor han bodde, jeg sa nei fordi det er langt unna, jeg sa nei fordi jeg ikke følte meg i form. Jeg sa nei til tross for at han bare var på gjennomreise og hadde sin siste kveld i Bergen. Jeg sa nei og tenkte ikke mer over det.

I 12 timer tenkte jeg ikke mer på det, før han på nytt sender melding og forteller at han har mistet toget til Oslo og om jeg ikke kan være så snill å møte han.

24 timer senere satt jeg på gulvet hjemme, alene, etter å ha fulgt han til togstasjonen, med en slags tomhet i brystet. En slags “tenk om”, tenk om ting var annerledes. Han fløy til Oslo. Han fløy til Stockholm. Rundreise i Europa. Videre til Berlin. Han spurte i Stockholm og jeg sa ja. Han bestilte billetter i Berlin. Etter Praha kom han tilbake, til meg, for meg og bare derfor. Jeg nektet å tro det. Altså, meg, mitt liv, gode ting pleier ikke å skje meg – og at noen skulle falle for meg – nok til å faktisk omgjøre en hel reiserute og ditche resten av reisefølget – bare for meg? Jeg vil tro dette kvalifiseres som Romantisk med stor R.

14 dager etter at jeg møtte han for første gang, var vi samboere på fjerde døgnet.

Jeg vet. Galskap. Det er galskap at jeg sa ja til at han, en fremmed mann jeg knapt hadde kjent i 15 timer, det er galskap at han faktisk bestilte billetter, det er galskap at han kom tilbake og .. Hadde dette vært noen andres blogginnlegg, som jeg tilfeldigvis leste, er jeg ikke sikker på om jeg hadde trodd dem.

Etter 10 døgn dro han omsider videre. Det var under 21 døgn siden første gang vi møttes.

Imorgen er det to måneder siden første gang vi møttes. Det betyr at det idag er to måneder siden han spurte meg ut og jeg sa nei. Jeg sa nei. Skjønner du? Dette skulle ikke skje. Ikke bare det, men det var ikke meningen at han skulle på rundreise i Europa. Han ble bare med fordi noen andre som skulle, trakk seg. Alt er bare tilfeldigheter. Tilfeldigheter og muligheter, hittil har jeg ikke sagt nei til noe, for det er dette livet jeg lever.

De fleste har kanskje hørt uttrykket “sometimes life deals you a band hand”? Vel, jeg tør påstå at du av og til blir tildelt kort du ikke aner hva du skal gjøre med, så…

Det jeg egentlig skal fram til, er at jeg skal besøke han i Januar. Hva jeg mener med galskap, er vel hvor han bor og hvor jeg skal. Hvor jeg skal reise, alene. En liten del av meg er en smule irritert over at jeg ikke kunne finne meg noen i Bergen, noen i Norge, i Europa i det minste? Men nei, la oss falle for noen som bor nesten så langt unna Norge som man kommer. Det er faktsik kortere vei til Kina – enn det er til Australia. Hvis du nå koblet at jeg skal til Australia, nærmere bestemt Melbourne, alene, i fire uker, i Januar, så har du koblet riktig.

Jeg, som for knapt halvannet år siden fløy med følge til Østmarka i Trondheim for å få behandling på Post 4 for agorafobien. Agorafobi, en diagnose jeg forøvrig ikke lenger har. Hvis jeg husker riktig er det omtrent 6 uker siden diagnosen ble fjernet. Selv om jeg ikke lenger oppfyller kriteriene i tilstrekkelig grad til å beholde diagnosen (halleluja, forresten), har jeg fremdeles vanskeligheter med å få ting gjort. Eller, problemet er vel snarere å komme i gang.

For å sette det i perspektiv er det knappe 5 måneder siden livet mitt endelig tok en vending for det bedre. Jeg har jobbet hardt for å komme hit jeg er idag. For å ikke lenger ha diagnosen agorafobi selv om jeg enda nøler litt i hverdagen, for å spise normalt, for å styre unna bulimi og selvskading (de to sistnevnte hadde jeg forøvrig kontroll på for tidligere enn 5 måneder siden). Det er i underkant av 3 måneder til jeg skal til Australia – med andre ord har jeg tid. Tid til å bli flinkere og komme igang i hverdagen, tid til å lære meg og nøle mindre, tid til å bli enda flinkere å utfordre meg selv. Tid til å bli klar nok og frisk nok til å reise verden rundt, en reise som forøvrig tar 25 timer fra flyet letter fra Bergen til jeg lander i Melbourne, for å tilbringe 4 uker i Australia.

Dette kommer utvilsomt til å bli noe av det desidert vanskeligste jeg har gjort hittil i livet og for å være ærlig er det skummelt å dele det med verden i tilfelle planene mine av en eller annen grunn skulle gå til helvete. Men det er kanskje et godt tegn likevel, for det betyr at jeg selv tror at jeg er kapabel til å klare dette. Dessuten kan jeg ikke tenke meg en større eller bedre avskjed med agorafobien en gang for alle, enn å reise alene til Australia.

Jeg vil ikke se tilbake om flere år og lure på hva som kunne skjedd om jeg ikke hadde turt å ta denne sjansen. Hvis ting (kjærlighet) ikke skulle fungere, så vil jeg heller vite hvorfor, enn å tenke “hva om…” om noen år.

Som sitatet jeg la ut på instagram (aria.olea om du vil følge) her om dagen sier; “maybe it won’t work out, but maybe seeing if it does will be the best adventure ever”.

Plot twist: Aria.

Det er lørdag 6. Juni. Jeg ligger på magen på parkettgulvet med telefonen i hendene og sender tekstmeldinger fram og tilbake. Jeg hører pappa på vei opp trappa, pappa som banker på, jeg som sier “vent litt, det er låst” før jeg reiser meg opp og går mot døra for å åpne den. I hånda holder han en konvolutt, “unnskyld, jeg åpnet dette og det var visst ikke til meg likevel. Hei, Aria” sier han. “Jeg forsto ikke, Aria ligner på Are og det er mammas mellomnavn, men så åpnet jeg dette og ser jo hva det står.”

Egentlig holdt jeg på å dø av flauhet. Det var ikke sånn jeg hadde planlagt at pappa skulle få vite at jeg hadde byttet navn. Faktisk hadde jeg lurt på hvordan jeg skulle formulere det i nesten to dager allerede, men ifølge skatteetaten skulle det ta bortimot tre uker å få navneendring godkjent – ikke to dager!

På det o-store-internett har jeg allerede delvis gjemt meg bak navnet Aria i snart ett år, eksempelvis på facebook. Siden jeg ikke bruker facebook og slettet den originale kontoen min fordi det gjorde meg deprimert å kjenne at livet mitt sto stille mens facebook fungerte som en smertefull påminner om hvor mislykket jeg var, eller følte meg. Er du kjapp har du kanskje sett at Aria er en forkortelse for kARIAnne uansett. Når man har en mor som heter Kari og en stemor som heter Anne, så sier det seg vel selv hvorfor jeg ikke forkortet til noen av de to.

Å fjerne femten bokstaver og erstatte de med fire føltes veldig tomt og kort. Mellomnavn, men hva? Egentlig var det veldig lett, jeg stjal det ene mellomnavnet til bestemor, Olea. Klisjé, men; “til ære for bestemor”, men det er en fin ting likevel. I praksis betyr det at fra og med 6. Juni 2014, heter jeg Aria Olea.

“Hvorfor” er vel spørsmålet jeg får mest. Helt overfladisk kan jeg oppsummere det med “fordi jeg hadde lyst” eller “fordi jeg følte for det”. Fordi jeg ikke lenger identifiserte meg med Karianne, fordi det føltes fremmed, fordi det ikke lenger føltes som meg, men aller mest fordi det føles sykt. Fordi jeg, som Karianne, så på sykdom som identitet. Spiseforstyrrelsen, det var meg. Det var en så stor del av meg at det nesten var alt.

Plot twist:

Jeg er så lei av å være syk. Jeg er så jævlig ferdig med å være syk. Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere hvordan det føles å åpne øynene og se realiteten for det den er. Å se min egen galskap, hvordan jeg nå rynker panna og rister på hodet fordi det ikke gir mening lenger. Sykdom gir ikke mening lenger.

Alle de der “jeg trenger spiseforstyrrelsen fordi da føler jeg meg flink, sterk, suksessfull, uovervinnelig, trygg, jeg trenger spiseforstyrrelsen for å føle at jeg har kontroll” – hva i helvete. Kontroll på hva da? Meg selv? Yeah right, fy faen det skal jeg fortelle deg, stålkontroll på meg selv du liksom. Flink? Til hva da? Å se serier? Ja, jeg er en jævel på seriemaraton, det er ingen hemmelighet. Sterk? Hvor sterk er man egentlig når man blir andpusten av trappa, eller lårene skjelver på vei ned trappa eller når hendene skjelver og verden spinner? Suksessfull? Ehm, på hvilket område da? Uovervinnelig? Du mener mer død enn levende? Trygg? Trygg?! Er det trygt å “leke” med døden? Er det trygt å risikere liv og helse for… hva… tynnhet? Tynnhet? Hva faen skal man med det – egentlig? Hva er det godt for? Ehm. Jeg vet ikke?

Dette er vel det man kaller “en helomvending”. Du vet når du brenner deg? På refleks rykker du unna varmen og det skjer før du rekker å tenke “oi, nå har jeg brent meg”, den tanken kommer etterpå, gjerne formulert som bannskap. Dette er litt som om jeg har lagt en hånd på en varm kokeplate for å “varme” den i 12 år og plutselig innser at jeg har brent meg skikkelig. Trukket til meg hånda og tenkt “innihelvete?! Faen holder jeg på med?!”

Jeg kan sette fingeren på vendepunktet og si “der, akkurat da var begynnelsen på dette”. Begynnelsen på et ønske om MER. Mer av livet. Mer av det, mer av alt. Det tok enda noen uker fra akkurat den dagen til jeg omsider innså at jeg var nødt til å spise mer på ordentlig. And then I did.

Nå fikk jeg det til å høres jævlig enkelt ut, bytte navn, bestemme seg for å spise mer, bestemme seg for å ikke lenger ha agorafobi = løsningen på alle mine problemer. I teorien er det det, i praksis tar ting tid.

Og jeg liker ikke meg selv? Eller, Karianne likte ikke seg selv. Nei vel. Greit. Karianne greide jeg ikke å bli glad i meg selv. Hun greide heller ikke å gi slipp på det “trygge” og syke. Jeg vet ikke om dette er mulig for deg som leser å forstå, men da valgte jeg å gi slipp på Karianne. Jeg vet ikke om det høres ut som en gedigen klisjé, det gjør det helt sikkert – men det bryr jeg meg faktisk ikke om, fordi for meg gir det mening. Det føles helt riktig. Hvis jeg ikke liker meg selv, hvorfor kan jeg ikke da bestemme selv hvem jeg vil være og hvordan jeg vil være? Hvorfor kan jeg ikke da ta alle mine negative egenskaper og kaste det i søppeldunken og heller finne noe som faktisk henger på greip og bestemme meg for at “det der hørtes lurt ut, det er en kvalitet jeg ønsker å ha, let’s make it happen”.

Eksempelvis; hver eneste gang jeg skal treffe psykologen min går jeg vanvittig mange runder med meg selv fordi jeg har så lyst til å avlyse på grunn av dårlig søvn eller orker ikke, eller orker ikke tanken på temaet vi skal snakke om – men så kommer jeg på at “det der, det var Karianne. Vil du at Aria skal være sånn? Nei? Okei, get your ass out of bed and start moving før du kommer for sent!” og jeg gjør faktisk det. Står opp, gjør meg klar, drar ut. Det er ikke så lett som det høres ut som. Jeg biter tennene sammen og setter en fot foran den andre, jeg svelger skje etter skje med havregrøt selv om det føles som om jeg ikke får ned noe som helst.

Jeg vil ikke være en sånn en som gir opp. Jeg vil heller ikke være en sånn en som sitter fast i gamle mønster og vaner og gjør det samme om og om igjen selv om man er misfornøyd. Jeg vil ikke sitte på gjerdet og dingle med beina mens jeg tenker “hmm, kanskje jeg skal bytte navn?” Jeg tenkte på det i noen måneder før jeg omsider gjorde det. At jeg gjorde det akkurat den dagen var en ren tilfeldighet, jeg tenkte jeg skulle undersøke hvordan man gikk fram for å offisielt endre navnet sitt. Jeg fant et elektronisk skjema som jeg klikket meg gjennom, forventet å komme til en siste side hvor det står at man må printe ut alle sidene man nettopp har fylt ut, signere og sende inn til en eller annen postboks og vente i en halv evighet. Jeg kom til siste side, nederst sto det “bekreft navneendring”, så jeg trykket på knappen og det var faktisk det.

To dager senere fikk jeg brev i posten adressert til Aria Olea Sandvik, wow så uvant men – riktig. For meg. Hva du tenker er meg revnende likegyldig, kunne helt ærlig ikke brydd meg mindre. Fordi; dette er mitt liv. Det er jeg som lever det. Dette er min kropp. Det er mitt hode, mine tanker, dette er mitt rot, dette er min sykdom, men det er også min tilfriskning og det skal skje på mine premisser. Det skal være riktig for MEG. Og det er det, for jeg kan endelig se klart. Vel, det eneste jeg ikke ser klart er mitt eget speilbilde, men det tar den tiden det tar.

Føler meg litt vågal og tøff i trynet som sier fuck sykdom, fuck deg og fordommene dine, fuck fortid og dårlige egenskaper, fuck dårlige minner og fuck dine meninger om meg og valgene jeg tar, men herregud så deilig det føles å være selvsikker! Go me. Go Aria. Go get the life you always wanted.

Fortid, framtid, blogg. En klisjé?

Jeg hadde liksom ikke noe mer å si, noe mer jeg ønsket å si, ingenting jeg følte jeg ikke hadde skrevet fra før, jeg hadde ingenting å tilføye – for hvem er vel interessert i å lese de samme ordene om og om igjen? Alle “jeg skal sånn og slik”, alle “idag har jeg vært på butikken, yes!”, alle de små trivielle tingene som for meg har vært ganske store og betydd ganske mye. Alle “jeg må gjøre/tenke sånn”, alle disse små tingene – kjedelig. Jeg vet ikke hvordan det føles å lese, men det ble i alle fall vanvittig kjedelig å skrive.

Den siste måneden derimot, da har jeg kjent på behovet for å skrive, for de fem siste ukene har det virkelig skjedd STORE ting i livet mitt. Store endringer. Som om alt er snudd opp ned, som om jeg har gått rett fra “det tror jeg ikke jeg tør” til “fuck det, jeg lever nå, let’s go!”. Jeg har gjort utenkelige ting. Tjueniende April. Ting jeg ikke engang så for meg at jeg skulle tørre uansett hvor frisk jeg nå hadde klart å bli. Det var “nå eller aldri” og “du har én eneste sjanse, den er nå, idag, den kommer kanskje aldri igjen og er du villig til å la den gå fra deg?” Det var jeg ikke og den sjansen tok jeg – hvilket har resultert i … jeg mangler egentlig ord som er store nok til å beskrive hvor fantastisk mye bedre ALT har blitt?

Jeg har gjort så mye og jeg er så utrolig stolt av meg selv – og jeg kjenner på det på en måte jeg ikke har opplevd før. Genuint stolt av meg selv, jeg ser “dette var bra, Karianne, fy faen, godt jobbet, chin up” og det er jævlig ålreit å kunne gi seg selv ros. Ikke av den selvbekreftende typen som “husk å tenke at du er flink”, det er ikke noe jeg husker på, tankene kommer av følelsen fordi det føles bra ut og jeg gjenkjenner det som bra. Det er liksom ikke krøll på linja lenger.

Akkurat hva jeg gjorden den tjueniende april som var så jævlig revolusjonerende i min egen lille verden, kommer jeg ikke til å utdype, men det ga meg nytt perspektiv angående agorafobien OG anoreksien. Som om noe endelig klikket på plass og som om jeg for første gang på evig lenge, helt ekte og genuint tenkte “fuck dette, jeg vil bli frisk på ordentlig. Jeg vil ha et ordentlig liv, med energi til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil!”

Lenge har jeg løyet. Til dere, til alle, men mest av alt til meg selv. “Bulimien påvirker agorafobien fordi jeg får forsterket angst når jeg kaster opp, men anoreksien har ingen sammenheng med agorafobien” er løgnen jeg har fortalt om og om igjen. For det handler ikke om anoreksien eller bulimien, det handler om energien og uten energi orker man ikke å takle agorafobien – så enkelt er det faktisk og likevel har jeg brukt flere år på å innrømme det.

Er du klar over hvor mye enklere det er å hoppe over et måltid og ligge på sofaen – i motsetning til å presse i seg mat når man ikke har lyst på noe eller føler seg sulten, for å i tillegg skulle gå ut døra og møte sin bokstavelig talt – verste frykt?

Men altså. Jeg har ikke kastet opp i hele 2014 og det skjedde ikke akkurat noen store revolusjoner før midten av april akkurat – for inntil da svevde jeg videre på den løgnen fordi det var “enklest sånn”, på alle mulige måter. Fordi jeg ikke hadde ork eller energi til å møte det eller fordi jeg ikke orket og åpne øynene.

Det begynte vel med påsken. Pappa skulle til Østlandet og lurte på om jeg skulle handle før han dro, før han tilfeldigvis la til “med mindre du har lyst til å være med til Østlandet” – og av en eller annen grunn så jeg en mulighet til å besøke en venn, så jeg måtte spørre om jeg fikk komme på besøk en ukes tid – noe jeg selvfølgelig fikk, ergo pakket jeg tingene jeg trengte, tok med meg hundene og kjørte fra Vestlandet til Østlandet og pappa leverte meg på trappa dit jeg skulle og det var det.

Den kvelden var det fest. Med mange mennesker. Jeg vet ikke hvor mange, men mange! I agorafobisk perspektiv, ekstremt mange, flere mennesker enn jeg har vært på fest med siden før agorafobien i alle fall. Ikke én eneste gang kjente jeg på hverken angst eller ubehag – alt var bare fest, sånn som fest skal være. Sånn fest hvor nach ikke skjer for alt er bare fest til klokka blir halv seks om morgenen og folk innser at de må hjem for å sove.

Den uka spiste jeg for energiens skyld. Hallo, det ville vært idioti å reise landet på tvers for å konstant ligge på en annen sofa enn min egen?

Når jeg kom hjem igjen var det straight back to the same old i nøyaktig en uke, før tjueniende april skjedde. Tredevte april tok jeg bybanen i morgenrushet fordi jeg tenkte “Dette går fint” – også gjorde jeg det, også gikk det fint og det var helt spontant. Ikke planlagt, ikke noe jeg tenkte jeg burde eller måtte. Første mai tok jeg bybanen alene to ganger, med litt oppmuntring, fordi det var noe jeg skulle, noe jeg ville. Andre mai var det noe jeg måtte ordne, så da gjorde jeg det. Ikke noe “pappa, kan du kjøre”, bare “alright, I’ve got this, I fix” også gjorde jeg det ærendet, helt alene for første gang på – jeg vet ikke engang hvor lenge. Fjerde april tok jeg bybanen uten mål og mening – utelukkende bare for å gjøre det. Pluss at jeg kjøpte månedskort for å tyne meg selv til å gjøre det enda mer. Og som om det ikke var nok at jeg tok fem forskjellige bybaner på egenhånd, hadde jeg besøk av noen som insisterte på at jeg måtte bake muffins, klokken halv tolv en søndags kveld – så da måtte vi ta bybanen til bensinstasjonen for å kjøpe egg. Tur/retur, no problem.

Dagen etter det igjen, skulle jeg treffe psykologen min. På vei ut døra gikk jeg på pappa, som selvfølgelig lurte på hvor jeg skulle, så jeg sa det – dere skulle sett ansiktsuttrykket til mannen som har kjørt meg til hver eneste psykologtime siden august (minus den ene gangen psykiatritjenesten gjorde det)! Priceless!

Så da gjorde jeg det. Og historien går videre. Psykologen min sa forøvrig at jeg har “gått en mil alene” og … det føles jævlig bra. Endelig på vei et sted. Endelig kjenner jeg det. Endelig løsner det. Everything.

Fully Recovered from Bulimia Nervosa.

Even writing the title of this post feels surreal. It’s like I don’t even know what to say, like I don’t know how it happened, like I’m not sure how I managed to finally pull my head out of the toilet and start seeing food for what it really is: FUEL, ENERGY.

I still have atypical anorexia, my relationship with food is not normal or healthy, but everything bulimic is gone and that is… a huge achievement. One I never thought I’d accomplish. It’s been 11.5 years since the first time I made myself sick. I was eleven years old, almost twelve. Basically just a kid who had no idea of what she was doing or how such a seemingly simple thing would impact the rest of her life. My life.

This is my story.

Bulimia fucking ruined me. It ruined everything I was, it took away everything I had, it broke up my relationship with my mother, my boyfriend, I flushed my economy down the drain, my studies, my health, my friendships, my dreams, my hopes, bulimia turned me into a monster. An emotional bitch who’d erupt with rage and anger if I didn’t get my highs. My highs being; my food, my vomit. If I didn’t get that, I was unable to function. Food was my drug. Food was everything I needed and I abused it. Bulimia changed who I used to be into something I no longer am. I’m not who I used to be before bulimia and I’m not who I used to be when I was bulimic.

My eating disorder started with purging, but it was always gross and hard to do it. Starving myself always seemed easier so that’s what I did most from 2002-2008. I did have a few quite bulimic months in 2007 and I thought it was bad at the time, but I had no idea of how bad it would eventually get a few years later. A friend taught me “the magic” of vomiting “handsfree”. That is; bending over the toilet and vomiting without using your hands, a toothbrush or anything else to provoke the gag reflex.

I remember the day I went to the supermarket in 2008 and my only intention was to buy binge food, my only intention was to overeat and vomit. The day my bulimia went from being something impulsive to something I wanted, something I thought I needed. Something that made me feel good, something that made me feel better, at least for a little while. March 29th.

Through my early years of anorexia my weight remained more or less the same. My eating disorder wasn’t obvious because I never lost all those pounds, I was just the girl who “didn’t eat a lot”. A “picky eater”. When I was hospitalized for a couple of months in 2007 after a suicide attempt, they didn’t think my eating disorder was as severe as I described because my weight didn’t match my story, but they realized they were wrong after observing my behavior for a couple of days.

In 2008 when I started throwing up the way I did, my weight “finally” dropped. Rapidly. My weight kept dropping until I was hospitalized at the same unit for adolescents where they specialized at treating eating disorders. I was tired. I wanted to get better. I wanted to quit, honestly. I gained the pounds I’d lost before I was hospitalized but I turned eighteen while I was there and when I came to the toughest part of recovery; accepting my weight restored body, I couldn’t bear it. I couldn’t stand it and I became severely depressed again. Suicidal. I wanted to discharge myself, but after overdosing while I was on leave, they sent me to a general ward for adults where all they did was make sure I didn’t die.

Within two intense weeks, I dropped weight until I was four pounds over my at the time lowest weight ever before I was medicated for other issues (they suspected I might be developing schizophrenia, they were wrong) and the medication made me gain back the pounds I lost until I was back at my “normal” weight. During this period my self harm was severe and as soon as I decided to fight self harm, I turned to bulimia to cope with my emotions and my weight started dropping once again.

I was referred to another unit for adults with eating disorder but they didn’t want to treat me because they meant my self harm was too much for them to handle – even though I was working very hard to stop.

This is when I met a girl whom I am no longer friends with – who also had bulimia. We’d binge and purge together, it was our secret. We became inseparable, us against the world. Someone to share it with. Partners in crime. Someone who understood. Someone to share the guilt and shame with. We tried quitting together and we failed together, again and again.

Bulimia is an addiction. We got “high” together. I’m not going to lie, it was fun. Enjoyable, thrilling, exhilarating – even if it hurt. Even if it was wrong, even if it was self destructive.

My weight kept dropping and I got to the point where I had a new lowest weight almost everyday. I was thinner than I’d ever been before, wasting away, day by day. I couldn’t stop weighing myself and I couldn’t stop eating. I stole food from my family and the unit where I was inpatient. I couldn’t keep food in my apartment without bingeing and purging, nothing. If my fridge wasn’t completely empty, my compulsion drove me to empty it again and again – no matter how many hours I’d eat in a row. I could pull all-nighters. I could go on for more than twelve hours, I’d throw up until I passed out from exhaustion, I’d throw up until my heart raced and my hands shook. I’d throw up until the world was spinning, I’d throw up until there was blood.

Eventually it scared me, eventually I realized it couldn’t go on, eventually I realized that I was in fact; dying. I’d lie awake in bed at night with the same thought every night; “will I wake up tomorrow? Oh what a relief it would be if this was it”, but it never was. I’d count the hours without purging, I made schedules, I scribbled down hour after hour but yet I wasn’t able to go a day without bingeing and purging. My body was so used to being treated the way I abused it – I got physically sick if I didn’t binge and purge. It was agonizing. Unbearable. Dark. Lonely. Painful. It was hopeless.

And then, in March 2010 I was admitted and got a feeding tube. I gained about ten pounds within a week because I was so dehydrated and it terrified me, but yet I wanted to get better. The unit for adults with eating disorders was ready to take me on as a patient, but I refused – firmly believing I could go home and recover on my own terms. Unfortunately, I’d caused my body a lot of damage and I had my first epileptic seizure the day I pulled the feeding tube out. A week later I was diagnosed with gastric hemorrhage and about a month after that, I was diagnosed with unspecified epilepsy.

Still, I was determined to beat this shit. After staring death in the eye, I wanted to live more than ever. It terrified me that I, at the age of only nineteen, was at risk of dying without even having lived!

After gaining 42lbs within three months, I was heavier than ever with a healthy BMI of almost 21. I couldn’t stand it and I thought I’d never stop gaining weight. I gave up and went back to bingeing and purging. I went back to school for the first time in years and for a while I did good. I still had my best friend, the bulimic friend. We still binged and purged together, like we had. I was satisfied. I got good grades and I was losing weight. I was constantly broke but that was sort of ok. I could accept that.

In January I was betrayed by the only family member I felt close with at the time and trusted. My world was crumbling and it became hard to go to school. Bingeing and purging was my escape and it was so much easier to disappear into a world of my own. My bulimic friend had got a boyfriend now and she went inpatient to get better. I was alone. Completely alone. I lived on my own and the only thing I did was binge and purge. That’s what I had left. The only constant factor in my life. The only thing that remained by my side through everything else, the only thing I could control – even though that was just something I told myself to protect my sanity, or what little I had left of it.

In april 2011 I had another public epileptic seizure and it’s one of the most horrifying experiences I’ve ever had. Waking up in the midst of a chaotic situation I’d created without intending to do so, with people staring and surrounded by paramedics – my life hasn’t been the same ever since. As a direct consequence of this incident – I developed agoraphobia and became scared of going out in public, even if I was with someone I trusted. My neurologist believes my seizures were mainly triggered by the extreme drops in blood sugar after purging and I became scared of throwing up because I was scared of having public seizures.

This is where my real battle with bulimia began. April 2011. In a way it was my point of no return. Realizing my body could no longer handle it, for real. I was failing the last term in school because I was unable to show up because of agoraphobia. I BEGGED for help but I didn’t get any. Or I did, for a few weeks, until a psychologist whom I absolutely despise – sat me down and told me it wasn’t good for me to be inpatient. I was supposed to “live” on the outside of a psychiatric hospital and even if I told her I didn’t want to be inpatient, even though I explained in detail how bad my bulimia was, how much I wanted to relapse and start harming myself again – she stood her ground and I discharged myself the same day because everything was lost. I had nothing left when I declined another offer to go inpatient at a residential unit that treats adults with eating disorders. I believed I was too heavy to deserve treatment.

I had agoraphobia and bulimia – but this is where my bulimic symptoms changed. If I purged everything I ate, I would have epileptic seizures and it would make agoraphobia worse, so I kept some food down. It prevented me from losing weight so my weight remained the same.

But I tried to quit purging. I kept trying and I also kept failing. Not as often as before, I was able to go a few days without doing it, but every time I felt low – I needed it. Eventually I managed to go a week, two, a month.

2012 became the worst year of my life. I was miserable. Completely isolated because of agoraphobia and I wasn’t even as thin as I preferred to be, and even worse – I was unable to lose weight. I spent about 97 percent of the year alone. I rarely had good days where I was able to go out with friends. I spent about 85 percent of that year on my own. Alone. The best things that happened that year was a weekend where I felt free and went on adventures with a friend, and when I got my second dog – Nick.

I did accomplish almost four months without bingeing and purging before I had a two month long relapse at the beginning of 2013. In 2013 I finally got the help I needed and learned what I needed to do to beat agoraphobia. I was finally making progress. And I moved. I left the city where I’d lived for about eleven years and I moved somewhere else, to another part of the country, far away from everything I knew, everything that was familiar.

But in May, bulimia got worse. I know my family knew even if I tried to hide it. In july I spent a month on my own and agoraphobia got worse because I wasn’t in treatment for a few months because I was on a waiting list.

By now I’d developed food intolerances. My body cannot break down milk proteins or gluten and if I eat it – it enters my blood stream as opioids, related to opium, which basically means that I get high. Dizzy – and I hate it. It triggers agoraphobia and in order to avoid milk proteins and gluten, 95 percent of what I considered “safe food” was no longer an option and I had to challenge myself to eating scary and unfamiliar food.

In a way this was a turning point. Even if it was beyond extremely hard and I felt bitter and angry because of the damage I had done. Even if I didn’t purge as much, I still restrict my intake and I haven’t gained weight. It made it feel safer and eventually I realized I could eat whatever I wanted as long as I still restricted – without gaining weight.

But there was one problem. All my favorite binge food for when I gave in to bulimia – contained lots and lots of milk proteins and gluten. Yogurts, ice cream, buns, pizza, crisps, cheese, chocolate, a lot of candy and the list goes on – contains gluten even if it doesn’t contain milk. And it made me sick. Not just dizzy, it fucked up my digestion and it made my agoraphobia worse as well as making me feel physically ill and extremely tired. After a binge/purge session I’d feel heavy and drowsy for four days before I started feeling better. I hated it. I hated the fact that I did it but still I wanted to hurt myself even if I didn’t really want to – so I’d give in because I was confused and it was easier to give in than to fight it,

The last time I binged and purged was December 29th 2013. Now it’s just atypical anorexia but I’m doing better than I have been for years. I eat what I want as long as I under eat in total. I know it’s not healthy, but it’s safe and familiar and it gives me a sense of control I still feel like I need.

But I eat what I want. I eat chocolate for breakfast everyday! Who would have thought?! Breakfast is my favorite meal and I eat until I’m full. I eat porridge cooked 50/50 with milk and soy milk, artificial sweetener, a dash of salt and usually I add frozen blueberries, last but not least I add a teaspoon of peanut butter and four small pieces of chocolate. It’s the perfect combination of sweet, sour and salt. Sometimes I even feel uncomfortably full even if I eat basically the same everyday – yet I force myself to finish my breakfast even if it takes up to an hour because if I don’t, I get cranky and it messes up that feeling of control for the rest of the day.

And I eat dinner with my family several times per week and I do my best to make those portions look normal – for the sake of my six year old brother who is not aware of the fact that I even have an eating disorder at all. I eat dinner for my dad and my stepmother because I keep my disordered thoughts to myself. Basically I restrict when I’m on my own or skip meals because I forget to eat. I eat before I go out because it eases my anxiety to know my blood sugar isn’t low and I eat if I feel physically ill, such as feeling dizzy or shaky.

I know it’s not healthy and I fully acknowledge the fact that I still have an eating disorder.

So it hit me, two days ago; when do you know you’ve recovered? I thought about it while eating cereal for dinner, I went through my previous behavior which I’ve just described in detail if you’re still reading, and I compared it to my current “symptoms” – which basically no longer exist. I’m fully capable of having all sorts of food available, I never binge, when I get upset I no longer even consider bingeing and purging to feel better and I don’t miss it. Or I do, sometimes – but it’s the same with self harm but my thoughts alone cannot hurt me as long as I don’t satisfy my cravings for self destruction. I don’t have fear foods. I have some food I’d rather not eat – but I CAN eat it if I don’t have another option and if my blood sugar is low. I don’t obsessively count calories or weigh my food – except the amount of oatmeal I use when I make breakfast, but I can excuse that because I’m actually following a recipe of my own.

Still, when can you call yourself recovered? How do you know? Because I felt recovered two days ago but I didn’t feel confident enough to believe in that. I texted my doctor from 2010 to 2013 and asked her if I could ask her a question. We still talk from time to time, she knows me through and through and she’s been there for me. She visited me in the hospital when I had the feeding tube even if she didn’t need to. She was perfect person to ask because she knows what my bulimia looked like.

I described my feelings about food now and my behavior and she texted me back saying she was almost in tears and “of course you’ve recovered from bulimia” and more but I’m not going to quote all of it.

I am there. After three years of intense fighting, I finally made it through. I never believed it to be possible, yet here I am. As I’ve mentioned, bulimia is an addiction just like drug abuse or alcoholism and I will have to be cautious for the rest of my life to not relapse. In a way I will always be “a bulimic” just like an alcoholic will always be an alcoholic even when s/he’s sober.

I have now recovered from borderline personality disorder, self harm and bulimia nervosa. (Atypical) Anorexia and agoraphobia still remains. Currently working on beating agoraphobia and I will get there. I want life to be enjoyable again and hopefully – it will be.

Nettstudier & Ny behandling.

Good news x2.

Nummer 1: Akkurat når er jeg fylt med glede. Forventninger. Jeg har egentlig mest lyst til å gråte. Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg er en så lettrørt person som tar til tårene over ingenting, både i positiv og negativ forstand.

Idag har jeg begynt på skole. Idag har jeg fått brukernavn og passord til nettgymnaset. Når jeg logget inn tidligere idag, følte jeg at det ble “virkelig”, på ordentlig. Det var ikke lenger en tanke, en plan, en intensjon, nå har det blitt fakta, en realitet – og det gjør at jeg har lyst til å gråte, fordi det gjør meg glad.

Selv om jeg ikke akkurat tar alle fagene på en gang, er dette likevel nok til at jeg kan si jeg holder på med studier, om enn i sneglefart! Det er ikke tempoet det kommer an på, så lenge det er framgang er det godt nok, i alle fall er jeg nødt til å tvinge meg selv til å se på det på den måten.

Nummer 2: Ny type behandling. Behandleren jeg har hatt siden august i fjor, mente at det som heter Dagavdelingen kunne være noe for meg. Jeg ble henvist dit litt før jul, og for snart to uker siden var jeg på min første vurderingssamtale. Jeg likte mennesket jeg snakket med med en gang, for han bagatelliserte ingenting. Jeg liker mennesker som sier “jeg skjønner at du har hatt det helt forjævlig”, for da føler jeg meg “syk nok”, les; jeg føler ikke behovet for å bevise, synliggjøre, eller understreke at jeg sliter eller hva jeg sliter med. Jeg blir ikke trigget til å forverre min egen situasjon i håp om å bli sett eller få riktig type hjelp. Det gjør alt sammen vanvittig mye enklere når vi er på samme side fra starten av. Mennesker som bare forstår.

Konklusjonen er i alle fall at de ønsker å hjelpe og for å være helt ærlig er jeg fortsatt overrasket over hvor mye de har å tilby. De har foreslått så mye og mulighetene er så mange at jeg blir helt “hæ? Er det mulig?”, jeg har definitivt ikke erfaring med å ha så mange valgmuligheter. Eksempelvis ble jeg spurt om det var noe jeg kunne tenke meg å gjøre, jeg kastet et forslag jeg trodde var hinsides, på bordet, og han sa “jeg skal ta noen telefoner og se hva jeg får til”. Jeg holdt nesten på å falle av enhjørningen min, hæ? “Men, men det er jo umulig” sa jeg. Han så på meg før han svarte; “ingenting er umulig”.


Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, for det lover så godt at jeg ikke tror det før jeg ser det. En smule pessimistisk, men jeg har en erfaring med at det ikke er så lurt å få så høye forventninger fordi skuffelsen lett blir så stor om det ikke helt blir slik jeg har forestilt meg.

Jeg var på time nummer to forrige torsdag, da fikk jeg en ny behandler, som jeg faktisk også likte ganske med en gang. Det er ikke noe galt med behandleren jeg har hatt siden august, men det er ikke alle man har like god kjemi med – sånn er det bare. At jeg nå har fått ny behandler på dagavdelingen betyr at jeg ikke lenger vil gå til den første behandleren. Og nå snakker jeg om en annen person en han jeg snakket med på vurderingen.

Det høres i alle fall veldig lovende ut og i første omgang blir det lagt opp veldig individuelt, behandlingen blir lagt opp for å tilfredsstille MINE behov. Det er ikke et rigid, fastsatt program som jeg må følge til punkt og prikke, hvis ikke blir jeg liksom kastet ut som konsekvens – hvilket er veldig positivt, for jeg er ikke “der” enda, at jeg klarer å følge opp noe som er rigid og ufleksibelt. (Ifølge google er ufleksibelt et dansk ord, men jeg låner det likevel)

Så. Nettstudier og dagavdeling, begge deler virker veldig positivt – og det gjør noe med innstillingen min, med motivasjonen min. Når ting virker overkommelig, når man tror på seg selv og tenker “dette kan jeg klare”, da blir det litt enklere å realisere planer.

Bloggen skrives av Aria, 24 år.

"She flies with her own wings" handler om min hverdag med anoreksi og agorafobi på vei mot det jeg ser på som "frihet" og noe bedre.
Jeg har tidligere slitt veldig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!


Bitre Blomster
Populære blogger


Get every new post delivered to your Inbox.

Join 250 other followers