Nettstudier & Ny behandling.

Good news x2.

Nummer 1: Akkurat når er jeg fylt med glede. Forventninger. Jeg har egentlig mest lyst til å gråte. Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg er en så lettrørt person som tar til tårene over ingenting, både i positiv og negativ forstand.

Idag har jeg begynt på skole. Idag har jeg fått brukernavn og passord til nettgymnaset. Når jeg logget inn tidligere idag, følte jeg at det ble “virkelig”, på ordentlig. Det var ikke lenger en tanke, en plan, en intensjon, nå har det blitt fakta, en realitet – og det gjør at jeg har lyst til å gråte, fordi det gjør meg glad.

Selv om jeg ikke akkurat tar alle fagene på en gang, er dette likevel nok til at jeg kan si jeg holder på med studier, om enn i sneglefart! Det er ikke tempoet det kommer an på, så lenge det er framgang er det godt nok, i alle fall er jeg nødt til å tvinge meg selv til å se på det på den måten.

Nummer 2: Ny type behandling. Behandleren jeg har hatt siden august i fjor, mente at det som heter Dagavdelingen kunne være noe for meg. Jeg ble henvist dit litt før jul, og for snart to uker siden var jeg på min første vurderingssamtale. Jeg likte mennesket jeg snakket med med en gang, for han bagatelliserte ingenting. Jeg liker mennesker som sier “jeg skjønner at du har hatt det helt forjævlig”, for da føler jeg meg “syk nok”, les; jeg føler ikke behovet for å bevise, synliggjøre, eller understreke at jeg sliter eller hva jeg sliter med. Jeg blir ikke trigget til å forverre min egen situasjon i håp om å bli sett eller få riktig type hjelp. Det gjør alt sammen vanvittig mye enklere når vi er på samme side fra starten av. Mennesker som bare forstår.

Konklusjonen er i alle fall at de ønsker å hjelpe og for å være helt ærlig er jeg fortsatt overrasket over hvor mye de har å tilby. De har foreslått så mye og mulighetene er så mange at jeg blir helt “hæ? Er det mulig?”, jeg har definitivt ikke erfaring med å ha så mange valgmuligheter. Eksempelvis ble jeg spurt om det var noe jeg kunne tenke meg å gjøre, jeg kastet et forslag jeg trodde var hinsides, på bordet, og han sa “jeg skal ta noen telefoner og se hva jeg får til”. Jeg holdt nesten på å falle av enhjørningen min, hæ? “Men, men det er jo umulig” sa jeg. Han så på meg før han svarte; “ingenting er umulig”.

asadahjkhgjaøflasf

Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, for det lover så godt at jeg ikke tror det før jeg ser det. En smule pessimistisk, men jeg har en erfaring med at det ikke er så lurt å få så høye forventninger fordi skuffelsen lett blir så stor om det ikke helt blir slik jeg har forestilt meg.

Jeg var på time nummer to forrige torsdag, da fikk jeg en ny behandler, som jeg faktisk også likte ganske med en gang. Det er ikke noe galt med behandleren jeg har hatt siden august, men det er ikke alle man har like god kjemi med – sånn er det bare. At jeg nå har fått ny behandler på dagavdelingen betyr at jeg ikke lenger vil gå til den første behandleren. Og nå snakker jeg om en annen person en han jeg snakket med på vurderingen.

Det høres i alle fall veldig lovende ut og i første omgang blir det lagt opp veldig individuelt, behandlingen blir lagt opp for å tilfredsstille MINE behov. Det er ikke et rigid, fastsatt program som jeg må følge til punkt og prikke, hvis ikke blir jeg liksom kastet ut som konsekvens – hvilket er veldig positivt, for jeg er ikke “der” enda, at jeg klarer å følge opp noe som er rigid og ufleksibelt. (Ifølge google er ufleksibelt et dansk ord, men jeg låner det likevel)

Så. Nettstudier og dagavdeling, begge deler virker veldig positivt – og det gjør noe med innstillingen min, med motivasjonen min. Når ting virker overkommelig, når man tror på seg selv og tenker “dette kan jeg klare”, da blir det litt enklere å realisere planer.

What Bulimia did to my face.

Ved en tilfeldighet åpnet jeg en gammel mappe bilder fra 2010, nå i kveld. Jeg bladde gjennom bildene fra Januar, Februar og Mars. De månedene jeg var farlig nært å sulte meg ihjel, eller snarere; å spy meg ihjel. Jeg husker ikke så mye fra de månedene. Jeg vet at jeg overspiste og kastet opp konstant, veide meg vanvittig mange ganger om dagen, sovnet hver kveld og lurte på om jeg kom til å våkne dagen etterpå.

Noe jeg vet jeg har snakket og skrevet om før; er ansiktet mitt. Hva bulimien gjorde med ansiktet mitt. Hvordan alt ble så stort, forvrengt og hvordan jeg ikke visste hva som ville møte meg i speilet hver dag. Fremmedfølelsen av å se et ansikt i speilet, men føle at det ikke tilhører seg selv. Bulimiens ansikt.

Skammen var det aller verste. Jeg følte at det sto skrevet i panna mi at jeg var bulimiker og at å spise og spy var alt jeg gjorde om dagen. Jeg  følte at alle kunne se det, at det var det aller første de så og tenkte når de så meg. Skammen var så stor og jeg var så ufattelig liten. For å slippe og skamme meg så mye måtte jeg spise og kaste opp mer, for det gjorde meg nummen, en stund i alle fall. Jo mer jeg overspiste og kastet opp, jo verre ble ansiktet mitt. Feilproporsjonert. Ingen kjevelinje, manglende kinnbein, hovne mandler, forstørrede spyttkjertler og økt kjevemuskulatur. Ordet “stygg” er liksom ikke nok. Jeg følte meg som et monster. Jeg visste ikke hvordan ansiktet mitt kom til å se ut dagen etterpå. Om det kom til å være større eller mindre, mer eller mindre hovent.

Jeg følte meg stygg på absolutt alle bilder. Hvis andre tok bilder av meg kunne jeg begynne å gråte eller kjempe mot tårene når jeg så dem fordi jeg var så fæl. Jeg kunne til nøds ta bilder av meg selv i den vinkelen som fikk ansiktet mitt til å se “minst mulig ut”, men hva hjalp vel det?

Dette innlegget handler ikke om hvilket bilde du foretrekker, hvordan du synes jeg ser ut, det handler om hva jeg så, hva jeg ser, hva jeg følte og hva jeg føler.

Ser du forskjell?
Hva vekt angår, så veier jeg 10+ kg mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. (Bare så du forstår at vekt ikke har noe med størrelsesforskjellen i ansiktet mitt å gjøre, hvis så hadde vært tilfelle hadde det vært mye større nå, enn da.)

Tankene mine er fortsatt syke. Jeg har ikke tenkt til å sitte her og late som om jeg har det så flott nå, bare fordi jeg veier mer nå enn jeg gjorde for fire år siden. Spiseforstyrrelsen min er annerledes nå enn den var da. Adferden min har endret seg. En spiseforstyrrelse kan skifte form. Jeg håper forresten ingen trekker konklusjonen om at jeg har det så mye bedre nå, basert på at jeg skrev at jeg veier 10+ kg mer nå. I så tilfelle, shame on you, educate yourself.  En spiseforstyrrelse handler ikke om vekt. Det handler om tanker, følelser, handlinger. Tallet på vekta virker kanskje stort og altoppslukende sett fra mitt personlige perspektiv, innenfra, men helhetlig sett er tallet på vekta bare en brøkdel av det store bildet. 

Jeg sliter ikke lenger med ekstrem bulimi. Jeg har bulimiske tendenser i perioder, det vil si at jeg i perioder (uker) overspiser og kaster opp, men jeg har og lengre perioder (uker/måneder) hvor jeg ikke overspiser og kaster opp i det hele tatt. Når jeg ikke overspiser og kaster opp, handler det om kontroll. Det vil si; det handler om hva ordet “kontroll” betyr for meg og hva jeg mener det er.

Å få ansiktet mitt tilbake var en stor motivasjonsfaktor for meg. Jeg ønsket å føle meg som meg igjen. Vite hvordan jeg så ut dagen etter. I 2011 oppdaget jeg til min store forferdelse at ansiktet mitt var skjevt. Jeg var på daværende tidspunkt også mindre bulimisk, så ansiktet mitt var ikke like ille som på bildet over – men det var skjevt. Hvis jeg filmet meg selv når jeg snakket kunne jeg se at jeg så skjev ut i ansiktet når jeg snakket. På bilder la jeg merke til at jeg smilte skjevt. Etter at jeg ble oppmerksom på det ble jeg stående foran speilet hver dag mens jeg øvde meg på å smile beint i over ett år. Fatter dere hvor sykt det er? Det er helt vanvittig.

Den dag i dag smiler jeg ikke skjevt lenger og mannen i gata ser nok ikke noe galt med ansiktet mitt. Jeg går ikke lenger rundt og skammer meg over hvordan ansiktet mitt ser ut. It is what it is og jeg er langt fra like besatt av å glane i speilet for å se om det er skjevt, eller stort, eller gudene vet hva. Bulimien ble som et forstørrelsesglass som gjorde små detaljer til enorme problemer.

Jeg er veldig glad for at jeg har “fått ansiktet mitt tilbake”. Glad for at jeg vet hva som møter meg i speilet når jeg står opp imorgen, glad for at jeg slipper å skamme meg over hvordan ansiktet mitt ser ut, generelt sett glad for at det ikke plager meg lenger.

Oppsummering av 2013, Del 2.

April var en forferdelig travel måned. Jeg skulle pakke alle tingene mine og gjøre meg klar til å flytte, jeg skulle si hade til alle menneskene jeg brydde meg om, jeg skulle tilbringe kvalitetstid med mine beste venner og jeg skulle overleve med den uutholdelige angsten.

15. April dro jeg til Østmarka. Alle innleggene jeg har skrevet om Østmarka og behandlingen der kan du lese [HER], begynn på bunnen og les oppover. Jeg skulle bare være der en uke og det høres kanskje lite ut, det synes jeg og – jeg mener, hvor mye kan endre seg på en liten uke? Jeg har lært at det kommer an på egen innsats og motivasjon. Når jeg dro dit var jeg så langt nede at jeg følte det sto om liv og død. Enten ga jeg alt, eller så kunne jeg like gjerne dø. Jeg følte at jeg måtte bevise ovenfor meg selv hvor mye jeg egentlig ville leve – og hvis alternativet var å dø, hva hadde jeg da å tape? Svaret er; ingenting. Så jeg ga alt jeg hadde og etter sju dager hadde jeg gjort omentrent alt jeg var livredd for. Fra å være redd for å gå en tur med personale du ikke kjenner den første dagen, til å ta en buss til byen, ta flybuss til flyplassen, gå gjennom flyplassen alene, sette deg på flyet for å fly hejm igjen – den kontrasten er så stor at jeg ikke har ord.

Når jeg kom til Bergen kjørte jeg og pappa Norge på langs for å hente flyttelasset mitt. Deretter hadde jeg noen siste dager i Harstad før jeg og pappa kjørte tilbake til mitt nye hjem. Min nye leilighet i Norges nest største by. Blanke ark og nye muligheter. Jeg hadde knapt bodd her i tjuefire timer innen vi dro på IKEA.

Jeg gjorde SÅ MYE, jeg var på kafé med en venn, gikk eller løp turer med hundene mine, lå på gresset i hagen med en bok, jeg sluttet å si nei til å bli med ut på ting. Jeg sluttet å si nei til å dra på kjøpesenter med familien selv om jeg ikke hadde noen ærender selv. Dagene gikk så fort. Jeg hadde hverken tid til å se TV-serier eller lakke negler, noe som jeg tidligere samme år hadde fylt dagene med for å få tiden til og gå.

Når Juli kom reiste Familien min på ferie i en måned. Jeg ble ikke med på grunn av hundene mine og det var greit. De fire ukene var tildels vanskelige fordi jeg var overlatt til meg selv. Jeg måtte dra på butikken alene, jeg måtte hente pakker på posten alene, gå tur med hundene alene, dra til tannlegen alene, til legen, you name it. Det var tungt og noen dager var så vonde på grunn av ensomheten. Enkelte dager vet jeg ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt Nick og Zahra. Livredderne mine.

Når familien min kom hjem igjen, tok det seg opp fordi ensomheten forsvant. Jeg leier leilighet hos familien min, vi bor i samme hus. Selv om jeg bor alene, omgås jeg dem hver dag. Vi spiser middag sammen hver dag. Det er utrolig hvilken forskjell det gjør å snakke med andre mennesker hver dag. Klemmer. Latter. Det har mer å si enn du tror og med mindre du har kjent på ren ensomhet i mange uker hvor du såvidt snakker med andre, vet jeg ikke om man har kapasitet til å forstå hvor verdifult det er å ha noen rundt seg.

Dessverre for min del, hadde mine bulimiske tendenser tatt seg opp igjen iløpet av ukene jeg var alene. Jeg klarte i alle fall å skjerpe meg i September. Dessuten dro jeg en tur tilbake til Harstad. Det var fint å treffe igjen vennene mine, men det var også det eneste som var fint den uka. Når jeg kom hjem igjen følte jeg meg veldig mye lettere og enda sikrere på at å flytte bort derfra var det rette for meg.

Oktober, November og Desember har vært ganske tomme måneder. Ensformige. Det har liksom ikke skjedd noe nytt eller spennende. Jeg har ikke gjort eller opplevd noe revolusjonerende. Jeg mangler mye når det kommer til sosialt liv. Til dels kan det forklares med dårlig fysisk helse og mye angst fordi jeg hadde veldig vondt i magen noen måneder. Det ble bedre når jeg sluttet å kaste opp, kuttet ut alle melkeprodukter og begrenset inntaket av gluten.

Venting. Å vente på noe bedre, å holde ut. Jeg har gjort det så altfor lenge og selv så sårt jeg ønsker det – det er noen hakk vanskeligere i praksis enn i teorien.

I Desember og deler av November har depresjonen vært ganske trykkende. I Desember flyktet jeg inn i en verden fylt av TV-serier. Jeg ble så revet med at nesten alt annet kom i andre rekke. Jeg så meg gjennom The Walking Dead i begynnelsen av Desember (fire og en halv sesong), jeg så ferdig Homeland, deretter begynte jeg på LOST. Det er bare to serier jeg har blitt fullstendig oppslukt av tidligere, Doctor Who og CSI, LOST er den tredje. Når jeg hadde kommet gjennom alle seks sesongene ble jeg fylt av en enorm tomhet som gjorde så vondt at jeg så tre sesonger om igjen. Jeg vet at det er i overkant mye, men det er bedre enn alternativet. Bedre enn å stirre i veggen, bedre enn de bulimiske tendensene, bedre enn selvskading.

2013 har vært et skadefritt år. Per idag er jeg 605 dager skadefri. Spiseforstyrrelsen er der fortsatt. Jeg har ikke skrevet så mye om det, agorafobien har vært viktigere å jobbe med. For min del er det viktig å jobbe med det jeg er motivert for å endre.

Selv om årets siste måneder ikke har vært en dans på roser har 2013 likevel vært det beste året på mange år. Fordi jeg har blitt veldig mye friskere når det kommer til agorafobien. Fordi jeg klarer å gjøre alt så lenge jeg er sammen med noen. Fordi jeg sjelden sier nei til ting, og om jeg sier nei er det ikke på grunn av angsten . 2013 har vært bedre fordi jeg har opplevd deler av friheten jeg ønsker å kjenne på hver dag – nå vet jeg med sikkerhet at den er der. Jeg er sikker på at det er mulig å bli kvitt agorafobien.  Jeg kan forresten ikke huske sist jeg hadde et ordentlig panikkanfall. Det blir interessant for min del å se hvor langt jeg kan komme i 2014

Oppsummering av 2013, Del 1.

Jeg husker ikke så veldig mye av Januar, Februar og Mars. Det jeg husker er nesten utelukkende negativt, med noen små lysglimt innimellom. Det er litt trist å se tilbake nå og vite at jeg nesten ikke kan sette fingeren på at jeg har gjort noe som helst konkret, utenom å holde meg i live såklart, og det er jo trossalt noe.

I slutten av Januar fikk jeg brev fra Post 4 i Trondheim med tilbud om vurderingsopphold for behandling av Agorafobien. Jeg husker at det virket fullstendig umulig, hvordan i alle dager skulle jeg klare å fly dit? Først komme meg til flyplassen, så fly til Bodø, bytte fly, fly til Trondheim, taxi til Østmarka, så snakke med mennesker jeg aldri har møtt? På den tiden var alt så problematisk at når jeg ser tilbake virker det surrealistisk. Jeg hadde problemer med noe så lite som å komme meg på butikken med mamma! Det var såvidt jeg orket å gjennomføre handleturer! Det var såvidt jeg kom meg til legen eller psykologen!

Vurderingsoppholdet varte fra onsdag til fredag i begynnelsen av Februar. For å få det til og gå opp ble det bestemt at jeg skulle reise dit med sykepleier Therese. Jeg husker ikke hundre prosent nøyaktig hvorfor jeg fikk en liten innleggelse på DPS rett i forkant av vurderinsoppholdet, men jeg mener det var for at jeg ikke skulle trekke meg i siste liten. Jeg visste at alt sto og falt på om jeg fikk behandling på Østmarka eller ikke, og at om jeg ikke fikk det hadde jeg ikke orket eller klart å leve lenger.

Jeg husker dagen før jeg skulle dra. Jeg husker at jeg skulle gå de sju minuttene fra avdelingen og hjem for å pakke til den lille turen til Trondheim. Jeg husker at jeg slet meg opp bakken hjem, ikke fordi det var så tungt, men fordi det var skummelt. Jeg husker at jeg pakket, lakket negler mens jeg så Grey’s anatomy og jeg husker at jeg brukte evig lang tid på å bli klar nok til å gå tilbake. Jeg husker jeg tenkte “hvordan i alle dager skal dette gå når jeg ikke engang klarer å gå ned en bakke alene uten å ha en puls på hundretusen, når jeg ikke kjenner beina mine mens jeg går, mens frykten er så lammende at det er såvidt jeg klarer å fortsette og gå?” Og jeg husker hvilken sang jeg hørte på i de minuttene, “In my remains” av Linkin Park, fordi setningen “Waiting for a chance to feel alive” var mer enn jævlig passende.

Men jeg kom meg avgårde til Trondheim. Jeg husker det var jævlig og jeg husker hvor ør jeg var i hodet når jeg satt på kontoret til Mr. Behandler, eller Sadisten som jeg også har omtalt han som. (Han vet det og synes det var morsomt.) Jeg husker hvor sliten jeg var, hvor svimmel jeg var av utmattelse og hvor vanskelig alt var. Jeg spiste på rommet fordi jeg ikke turte å sitte sammen med de andre. Jeg husker at hver minste lille ting jeg gjorde var som å klatre en personlig Mount Everest.

Jeg husker og hvor mye jeg til slutt opplevde at jeg klarte. En forsmak på livet? Og jeg husker hva Sadisten sa når jeg spurte om han kunne hjelpe, han sa “Jeg tror ikke vi kan hjelpe deg…” og hjertet mitt hoppet over noen slag før han fullførte setningen med “jeg VET vi kan hjelpe deg”.

Deretter kom jeg meg hjem i levende live, bare for å stupe ned i et skummelt mørke preget av bulimi. Jeg ba om en innleggelse, men fikk det ikke. Avdelingen mente de hadde gjort meg en bjørnetjeneste om de hjalp meg å unngå overspising og oppkast, jeg ville visstnok komme sterkere ut av det om jeg “fant ut av det på egenhånd”. Det er slik jeg opplevde og jeg husker hvor vanvittig skuffet og sint jeg var for det og på teamet mitt. Jeg husker hvor dårlig jeg var og hvor mye legen snakket om at jeg trengte en innleggelse, og jeg husker hvor hardt jeg protesterte fordi jeg var så forbannet på dem. Jeg brukte ord og sa hva jeg trengte, jeg ble absolutt ikke hørt og da var jeg ikke interessert lenger. I sinne og frustrasjon tok jeg det ut på meg selv med enda mer overspising og oppkast.

Mars er og en måned jeg husker lite av. Jeg skulle flytte i April og hadde begynt å forberede meg til det ved å pakke. Samtidig hadde agorafobien, eller angsten – vokst seg større og jeg hadde blitt redd for ting jeg aldri før hadde vært redd for. Jeg husker spesielt godt en kveld jeg presterte å spise peanøttsmør og ble livende redd for å få anafylaktisk sjokk og dø. Jeg er ikke allergisk mot peanøttsmør en gang. Det var grusomt. Jeg fikk ikke fred i sjela, alt gjorde vondt, alt var skummelt og fryktelig. Dag etter dag etter jævla dag.

Utenfor min gamle leilighet pusset de opp huset og jeg var livende redd for å gå ut med hundene fordi jeg ikke kunne gå ut ubemerket. Til slutt fikk jeg inn en rytme på at jeg luftet de “om morgenen” når arbeiderne spiste lunsj, deretter etter at de hadde dratt hjem for dagen, deretter var det lettere for meg å gå ut, gå tur med dem på kvelden.

Og det var vinter, snø og kaldt ute, kaldt inne, kaldt i hjertet, kaldt i sjela, kaldt i sinnet. Alt var isende kulde og total hjelpeløshet. Jeg befant meg i en prosess av ingenting og ventet kun på at datoen for Trondheim skulle komme nærmere. Det gjorde den, men jeg hadde det så forferdelig at jeg ikke trodde jeg kom til å overleve. Jeg var mer sikker på at jeg kom til å dø, enn at jeg kom til å overleve.

Det er helt forferdelig å se tilbake på, og i retrospekt skjønner jeg egentlig ikke hvordan jeg klarte eller hvordan jeg kom meg gjennom de grufulle månedene.

Melkeproteinintoleranse.

Dette er muligens det lengste innlegget jeg noen gang har skrevet, men definitivt en personlig sensasjon, pluss noe jeg virkelig ønsker å sette fokus på, pågrunn av uvitenhet. Det er overraskende få mennesker som vet om dette og jeg vet ikke, men kanskje kan dette innlegget hjelpe nettopp deg.

Jeg har planlagt å skrive dette innlegget i godt og vel et halvt år. Det begynner å bli en stund. Jeg har kladdet innlegget på engelsk opptil flere ganger, men til slutt har jeg bestemt meg for at jeg helst vil skrive det på norsk likevel. Både fordi det er komplisert å forklare, men også fordi det kan bli vanskelig å forstå for enkelte som leser, pluss at en god del av kildene mine er norske.

Etter å ha lest overskriften lurer du kanskje på hva jeg snakker om? Jeg har i alle fall ikke møtt noen som har sagt “melkeproteinintoleranse, ja”, alle har sagt “laktoseintoleranse? Hæ?” og la meg bare oppklare det med én gang: laktoseintoleranse og melkeproteinintoleranse er absolutt ikke det samme. Laktoseintoleranse vil si at kroppen har problemer med å bryte ned melkesukker, mens melkeproteinintoleranse handler om problemer med å bryte ned proteinene i melkeprodukter, eksempelvis er “kasein” og “whey” navn på melkeproteiner.
Jeg vil også understreke at melkeallergi og melkeproteinintoleranse heller ikke er det samme.

Om du går på google kommer du til å ha vanskeligheter med å nøste opp i hva jeg ønsker å formidle i dette innlegget, derfor vil du finne kildene mine lett tilgjengelige på bunnen.

Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive hvilken lettelse det har vært å finne ut at jeg ikke tåler melkeproteiner. For å forsøke å forklare det må jeg skrive ned historien min, erfaringene mine med dette og jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne fordi det har endret livet mitt til det bedre på mange flere måter enn bare én.

Historien begynner en dag i slutten av Mai eller begynnelsen av Juni 2013. En kommentar fra min stemor som er så enkel som “kanskje ikke du heller tåler melkeproteiner?”, siden vi nettopp hadde fått påvist at lillebror ikke tåler melkeproteiner. Jeg hadde jo fått forklart grovt hva det gikk ut på. Opioider, peptider, opphopning i blodet, en rekke symptomer – mye forsto jeg ikke. Egentlig trakk jeg på skuldrene. Hva skulle jeg si og hvordan kunne jeg vite?

Det finnes flere måter å finne ut om man tåler melkeproteiner eller ikke. En av dem er en urinprøve, en annen er en såkalt “elimineringsdiett”. En elimineringsdiett går ut på at du eliminerer det du tror du ikke tåler fra kostholdet ditt over en periode for å se om du merker endring. Deretter gjeninnfører du det du har eliminert for å se om du merker endring da også.

Det var nettopp det jeg gjorde. Jeg hadde jo ikke noe å tape på å eliminere melkeprodukter fra kostholdet mitt over en periode for å se hvordan det eventuelt påvirket meg. La meg bare si at det er en million ganger enklere sagt enn gjort. De færreste av oss er klar over hvor mange produkter som har tilsatt melk, og når det er snakk om melkeproteinintoleranse går det ikke an å velge laktosereduserte produkter. Alt må bort.

Jeg trenger ikke å påpeke at jeg har en spiseforstyrrelse, men det jeg ønsker å påpeke er at jeg, som omtrent alle andre som sliter med en spiseforstyrrelse, gjerne har en liste over såkalt “safe food“. Det begrepet betyr noe så enkelt som at man har matvarer og typer mat man føler seg mer komfortabel med enn annen mat. Trygg og utrygg mat. Mat som utløser mindre psykisk ubehag enn mat som utløser mer psykisk ubehag, eksempelvis dårlig samvittighet, økt selvhat, panikk eller andre negative følelser og reaksjoner.
HUSK: safe food varierer fra person til person. Mat jeg er komfortabel med å spise kan utløse panikk hos andre og vice versa.

Min liste over Safe Food bestod nesten bare av produkter som inneholdt melk. Øverst på lista sto næringsdrikkene mine, som jeg tidligere har skrevet innlegg opp og ned om, etterfulgt av youghurt, cottage cheese, ost, brunost og her kommer poenget; plutselig hadde jeg omtrent ingen matvarer som jeg følte meg komfortabel med å spise, annet enn frukt, grønnsaker og rene proteinkilder. Det har vært det verste. Å skulle spise utrygg mat. Å skulle føle seg rundt i blinde og utsette meg selv for enormt psykisk ubehag og en rekke negative emosjoner utløst av å spise utrygg mat. Mat jeg ikke stolte på. Mat jeg ikke “visste hva gjorde med kroppen min”.

Folk flest vet heller ikke hvor vanskelig det er å lese innholdsfortegnelsen på produkter i butikken heller, når det du leter etter er kamuflert som andre ord. Eksempelvis, whey, melkefett, kasein, krem, fløte, smør, melkepulver, skummetmelkpulver, kondensert melk, for flere eksempler se kilder nederst i innlegget. [1]
Jeg har gått på smell etter smell fordi jeg i uvitenhetens navn, eller delvis i blinde om du vil, ikke har vært klar over alle disse skjulte begrepene og ordene. Melkepulver er kanskje det som irriterer meg mest, når jeg finner et produkt og tenker “dette går sikkert bra, dette inneholder helt sikkert ikke melk” også viser det seg at de har tilsatt melkepulver. Eksempler på  irritasjonsmomentet; enkelte typer potetgull, flere typer godteri, enkelte typer brød, enkelte typer knekkebrød, pesto.

Jeg har ikke ord for hvor komplisert det har vært å eliminere melk 100% fra kostholdet. Plutselig er soyaprodukter min beste venn, mens alt jeg likte best plutselig blir utilgjengelig. Det blir ikke bare kostholdsendring, det blir livsstilsendring fordi det angår hele min funksjon som menneske, langt mer enn bare “hva jeg spiser”. 

 

Jeg kjenner at dette innlegget er komplisert å skrive med tanke på at jeg skal skrive mine erfaringer pluss fakta, fordi dere som leser trenger å forstå fakta for og kunne forstå historien min. Jeg tar historien først, deretter fakta. 

Som sagt, min stemors kommentar førte til at jeg bestemte meg for å sjekke ut elimineringsdietten og jeg husker ikke helt hvor lang tid det tok før jeg innså at dette gjelder meg. At jeg faktisk ikke tåler melkeproteiner. Jeg husker at det var en sommerdag, jeg hadde stått opp litt vel sent, skulle ut på ett eller annet, hadde det en smule travelt, helte i meg en næringsdrikk mens jeg gikk ned trappa fordi jeg skulle ut med hundene. Næringsdrikker er ufattelig enkelt, særlig når man har dårlig tid, derfor valgte jeg det akkurat den dagen.

Jeg gikk ut døra, rundt huset til hagen, sto der og ventet på at Nick og Zahra skulle gjøre det de trengte å gjøre og plutselig ble jeg rammet av svimmelheten. Den svimmelheten jeg i to år hadde kalt ANGST, fordi det var det alle i helsevesenet hadde sagt. “Det er angst, Karianne, det er bare agorafobien, dette er psykisk.” Mens jeg sto på trappa slo det meg, at det kanskje var melkeprodukter som utløste denne type svimmelhet og ubehag.

Det var teorien jeg hadde og eksperimentet mitt kunne jo ikke stoppe der, dette var begynnelsen. Det foregikk sånn at jeg levde melkefritt og innimellom, eksempelvis når jeg drakk en næringsdrikk eller fikk i meg andre melkeprodukter – registrerte hvilken effekt det hadde på meg. Svimmelheten jeg har kalt “angst” slo meg hver eneste gang jeg fikk i meg melk. 

Herregud for en SENSASJON.
Det snudde plutselig opp ned på ALT.
Herregud, jeg har virkelig ikke ord for det.

Det vil da si at når jeg kuttet ut melkeprodukter og slapp å forholde meg til svimmelheten jeg hadde kalt for angst, når svimmelheten ikke lenger var en pest og en plage i hverdagen ble jeg MYE, MYE friere i forhold til agorafobien. For svimmelheten var ikke angst, det var ikke symptomer på at jeg ikke taklet en viss situasjon – det var kroppen min som sa fra om at den ikke tålte deg jeg livnærte meg på. 

Grunnen til at jeg alltid merket dette best når jeg var ute og gjorde noe har med spiseforstyrrelsen å gjøre. Før jeg går ut pleier jeg alltid å spise/få i meg noe for å være sikker på at blodsukkeret er stabilt, fordi det er en trigger som utløser angst om blodsukkeret er lavt. Som regel har jeg drukket en næringsdrikk før jeg gikk ut og like etterpå, enten i bilen eller etter å ha kommet et lite stykke hjemmefra rammer svimmelheten – ergo tolket jeg det som angst, angst for at jeg hadde forlatt hjemme, angst for at jeg skulle ut i den “store, skumle verden” og gjøre noe.

Jeg merket jo selvfølgelig svimmelheten om jeg kun var hjemme og fikk i meg melkeprodukter, men da tolket jeg det som “angst for noe annet enn agorafobien” eller bare “intense bekymringstanker”. 

Det var som å bli kvitt en enormt tung byrde som gjorde livet mitt og ikke minst kampen mot agorafobien – vanvittig mye vanskeligere. Svimmelheten hadde vært en enorm trigger for meg og plutselig var den borte. Jeg slet med ubehaget agorafobien utløser, altså bekymringene, men jeg hadde ikke de fysiske symptomene som tidligere har utløst panikkanfall – nettopp fordi svimmelheten har vært fysisk.

Jeg har også vært bitter for ett par ting. For det første dette med å eliminere alle melkeproduktene og dette med Safe Food som jeg skrev noen avsnitt lenger opp.
For det andre har jeg vært bitter for at ingen har kommet på dette før. Altså innenfor helsevesenet, hvorfor har ingen noensinne spurt seg selv om kanskje symptomene mine var utløst av noe fysisk istedenfor psykisk? Hvorfor ble alt hengt på den knaggen, “hun er psykisk syk, derfor er dette psykisk”? Ingen har noensinne nevnt et ord om “kanskje det er noe du ikke tåler”, det har alltid vært “svimmelheten er angst, dette må du lære deg å takle“. 

La meg bare si det med én gang; psykologtimer og terapi kurerer ikke fysisk svimmelhet. Jeg har snakket i timevis med teamet mitt om denne svimmelheten, vel – fint å få snakket om det, men hjalp det i praksis? Eh, nei. To år med terapi, absolutt NULL framgang med agorafobien. Like jævla redd for å gå ut, like jævla vanskelig som før.

Når jeg var på Østmarka ved Post 4 i April og Mai for behandling for min panikklidelse, agorafobi – spiste jeg fortsatt melkeprodukter og svimmelheten var tilstede. Jeg lærte at svimmelheten ikke er farlig og at jeg trygt kan gå ut døra og drive med angsteksponering på tross av svimmelhet, men why bother når jeg kan eliminere svimmelheten totalt?
Hvis jeg bruker hodepine som metafor, sett at du får en intens hodepine hver gang du får i deg melkeprodukter. Du vet med deg selv at hodepine ikke er farlig, men du kjenner jo at det er både irriterende og ubehagelig. Ville du da fortsatt å utsette deg selv for ubehagelig hodepine og fortsette å innta melkeprodukter – eller ville du kuttet ut melkeproduktene og blitt smertefri?
I mitt tilfelle; fortsette å utsette meg selv for svimmelhet og økt angst samt forsterket agorafobi og isolasjon, eller kutte ut melkeprodukter, erfare at tretthet forsvinner og at verden ikke lenger spinner, plutselig er verden klar og ligger i vater, pluss at leddsmerter også forsvinner? Svaret er jo åpenbart utrolig enkelt.

Men bitterhet kommer jeg ikke langt med, la meg heller ramse opp sensasjonene. 
Ikke bare forsvant svimmelheten som trigget agorafobien så voldsomt – plutselig forsvant også leddsmertene mine. Plutselig kunne jeg løpe turer uten vondt i knærne og jeg hadde ikke lenger de der jævlige dagene hvor det gjorde vondt å gå. Jeg har skrevet om alle disse plagene før.
Og en ting til, jeg ble utrolig mye mer våken og opplagt! Plutselig følte jeg meg våken når jeg sto opp og jeg hadde ikke lenger det ekstreme søvnbehovet, jeg ble ikke lenger akutt kjempetrøtt etter måltider pluss at trøtthet også var en angsttrigger for meg. Den typen trøtthet, den der når du er så tung i kroppen at du føler at du såvidt klarer å stå oppreist.
Per dags dato har jeg strøket det av lista over angsttriggere. Jeg blir ikke lenger redd hvis jeg ikke sover X antall timer om natta, å ikke få nok søvn påvirker ikke lenger om jeg går ut døra eller ikke. Jeg føler ikke lenger en ekstrem trang til å avlyse avtaler hvis jeg har hatt en dårlig natt og bare sovet fire timer. Jeg er med hånda på hjertet ikke redd for søvnmangel eller tretthet lenger. 
Når jeg får i meg melkeprodukter kommer trøttheten lett tilbake og det tar ganske nøyaktig fire dager før jeg begynner å føle at den ekstreme trettheten går over.

Hvis du som fast leser tenker deg om, hvor mange ganger har du ikke lest en setning ala denne “verden ligger ikke i vater”? Eller at ting svømmer foran øynene mine, eller at det blir for mange inntrykk, så mange sanseinntrykk at jeg blir “helt svimmel”?

Jeg er ikke lenger redd for å gå ut døra sammen med noen. Faktisk vil jeg påstå at jeg nesten aldri kjenner på den typen redsel. Jeg har gjort enormt mye framgang når det kommer til å slå agorafobien. Jeg har gjort så mye framgang på det området at det fortjener et eget innlegg og dette innlegget har allerede rukket å bli skrekkelig langt.
Jeg har jo fortsatt agorafobi og møter en rekke situasjoner hvor jeg føler ubehag, men det er vanvittig mye mindre enn før. Før hadde jeg ting jeg ikke en gang turte å begi meg ut på sammen med andre, eksempelvis kjøpesenter, ekesempelvis Coop Obs som jeg vet jeg har skrevet om. Det var sjelden jeg gjorde det, selv sammen med andre.
Nå merker jeg bare litt ubehag. Forrige søndag, bittelille julaften dro jeg og pappa på Coop Obs og fylte en hel handlevogn selv i verste julerushet og det gikk helt fint. Mens pappa sto i kø svirret jeg alene gjennom butikken på let etter de siste tingene, jeg måtte spørre personal om hjelp til å finne ulike produkter jeg ikke visste hvor sto – og det gikk faktisk helt fint. Litt ubehag ja, og jeg hadde nok ikke orket å gjøre det alene – men jeg kan og egentlig går det fint.

Jeg har ikke ord for å beskrive hvor mye framgang jeg faktisk har gjort.

Konklusjonen er at jeg tåler ingenting som inneholder melk, ikke litt en gang. Hvis jeg sier Kick Lakris, vet dere hva jeg mener? Siden jeg var liten har jeg alltid likt de kjempegodt og jeg har ansett det som trygt å spise fordi en Kick veier 19 gram og det er begrenset hvor mange kalorier det er. Hvis du orker å lese den mikroskopiske innholdsfortegnelsen oppdager du at det inneholder melk. Selv noe så lite som en Kick på 19 gram reagerer jeg på.

En annen tanke svimmelheten utløste var den verste skrekken av alle; “nå får du epilepsianfall” og akkurat den redselen er ene og alene årsaken til at jeg utviklet agorafobi i utgangspunktet. Vet dere hvor ofte jeg tenker den setninga når jeg nå er ute i situasjoner som før var et rent helvete? NESTEN ALDRI!!!! Og om den tanken skulle komme kan jeg le det vekk fortere enn den rekker å feste seg, jeg kan slå det fra meg så fort at pulsen min ikke engang rekker å øke. 

Å oppdage min melkeproteinintoleranse har vært nøkkelen til en verden fylt med mye større frihet enn jeg har opplevd på flere år. Selv om det har vært hardt å måtte ekskludere mine trygge næringsdrikker, selv om jeg innimellom blir litt lei meg for at jeg ikke tåler ost, eller at savnet etter brunost melder seg, så vil jeg nesten gråte en skvett av glede fordi livet mitt har blitt så mye bedre uten melkeproteiner.

Melkeproteinintoleranse omfatter MYE mer enn bare mine symptomer. Det kan påvirke alt fra søvnforstyrrelser til epilepsi, depresjon, ADHD, schizofreni, asperger, autisme, bipolar lidelse, en lengre liste finner du som punkt [2] i kildene mine. 

“Hvordan kan melkeproteinintoleranse gi symptomer:

Proteinintoleranse innebærer vansker med å bryte ned visse proteiner, vanligvis gluten(i mel) og kasein(i melk og melkeprodukter), fordi kroppen mangler eller har for lite av de enzymene som skal til for å bryte ned proteinene. Peptider er ”bruddstykker” av proteiner som er annerledes enn hos folk som har alle enzymene i orden. Peptidene hoper seg opp i kroppen og blir ført til hjernen. De best kjente peptidene har opioid virkning, dvs at de virker på lignende måte som opium (morfin).

Dersom disse peptidene har påvirket hjernen over lang tid, kan det oppstå varig hjerneskade. Imidlertid vil diett allikevel ofte bedre symptomer, dersom personen har proteinintoleranse.

Dr. med. Karl-Ludwig Reichelt illustrerer problemet med peptider(fordøyde proteiner) som hoper seg opp i kroppen(spesielt i hjernen) med en bekk som i utgangspunktet renner fritt. Dersom bekken blir blokkert, vil vannet samle seg opp til en dam ovenfor blokkeringen. Til slutt vil vannet naturlig nok renne over demningen, og den vil da søke nye veier. De nye retningene som vannet tar kan sammenlignes med de symptomene som da oppstår. Bekken som renner er stoffer som kommer fra maten, og når kroppen ikke greier å håndtere disse stoffene riktig, hoper de seg først opp som en stor ”dam” . Deretter renner de over, og påvirker oss i negativ retning. Symptombilde kan gi seg utslag både i fysiske, psykiske, mentale samt adferdsmessige utfordringer. – Direkte udrag fra kilde [2]

Spesielt anbefaler jeg at du tar en titt på Kilde [4], den forklarte i alle fall en hel del for meg.
Kilde nummer [5] er en blogg skrevet av en mor som opplevde at begge hennes døtre ble feildiagnostiserte med tunge psykiske lidelser (Bipolar lidelse og Schizoaffective Disorder) og nesten alle deres symptomer har forsvunnet med riktig diett.
Forøvrig er disse sidene flinke til å linke til andre sider samt forskningsresultater, så man kan lett hoppe videre i informasjonen uten å lete for lenge.

KILDER

  1. How to read a label for hidden milk
  2. NPIF, symptomer på melkeproteinintoleranse
  3. Artikkel fra Side2, “Samme effekt som Morfin”
  4. Mental Illness or Allergy?
  5. It’s not mental

Husk at det er lov å stille spørsmål i kommentarfeltet :) 

O jul med din vrede.

Skrevet 28. Desember

Det handler bare om å overleve på best mulig måte. Jeg ser på mennesker som er sprekkeferdige av forventninger og julestemning og jeg skjønner ikke hvor de henter det fra eller om det er noe som er mulig å dyrke fram, selv for sånne som meg.

Jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg, alt jeg vet er at jeg ikke vil være meg selv, jeg vil ikke tenke, kjenne, huske, føle – hvordan det var. Jeg vil ikke huske de fine julene som barn, jeg vil ikke minnes de fæle julene preget av ekstrembulimi, oksehunger, undervekt og neseblod. Om det er gode eller dårlige minner spiller ingen rolle for begge deler gjør like vondt. De vonde minnene gjør vondt fordi det er vondt å huske, de gode minnene gjør vondt fordi jeg kan aldri få øyeblikkene tilbake.

Fasaden gjør vondt. Sminke i ansiktet. Nyvasket hår. Pent kledd. Hver dag. Smil. Jeg tvinger meg selv til å delta der jeg kan, der jeg orker. Der jeg makter. For andres skyld. For min skyld er det revnende likegyldig og jeg føler meg råtten på grunn av det. Jeg føler meg som et forferdelig menneske som tvinges til å spille en rolle for å ødelegge noe som i utgangspunktet skal være hyggelig og lysbetont. Magen kjennes som piggtråd av skyldfølelse for at jeg ikke klarer å like jul, eller sette pris på det, eller… noe. Alt med jul føles feil.

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. I et desperat forsøk på å overleve så jeg meg nødt til å trykke “play” og jeg har herved forsvunnet inn i en verden hvor jeg ikke lenger er meg. Hvor det ikke lenger handler om mitt liv eller mine følelser. Jeg kjenner glede for noe jeg ser på skjermen, føler tristhet for noe jeg ser på skjermen, alt jeg føler er utløst av noe som skjer i en historie som ikke er min egen. Jeg legger en hånd over munnen for å dempe mine egne hikst klokken halv fem om natta når favorittpersonen min dør i en heltemodig scene. Tårene triller og du aner ikke hvor befriende det føles å gråte for noen andres tragedie enn min egen. Det er en enorm lettelse å gråte over at en fiksjonell karakter dør – enn  å gråte fordi jeg er 23 år og ikke klarer å verdsette julen.

Det er i alle fall den minst destruktive flukten selv om det går litt over stokk og stein når søvn blir bortprioritert fordi jeg må se hva som skjer videre. Selv om jeg blir litt besatt, selv om jeg blir litt overdrevent revet med, selv om jeg lever meg litt for mye inn i noe som er fullstendig urealistisk.

Men hvorfor ikke? Snart er det over, jeg lever enda, jeg vet jeg overlever – like hel. Jeg vet at det snart kommer en dag hvor det er på tide å trykke på “stop” og returnere til meg selv fordi det endelig blir min tur til å delta i den virkelige verden, på ordentlig. Som mer enn et menneske som driver rundt, eksisterer. Endelig skal jeg få gjøre noe. Endelig, endelig, endelig og det holder meg gående i massevis.

Når livet blir for mye er det beste du kan gjøre av og til, å få tiden til og gå, uten destruktivitet.

Troen på 2014.

Jeg må bare si det, jeg har troen på 2014. Ja, ting er vanskelig nå, jeg liker ikke jul, jeg går på akkord med mine egne følelser, smiler så bredt jeg kan, prøver, prøver, prøver. Og hvorfor? Fordi jeg har troen på 2014.

Det er sju dager igjen av 2013, det skal jeg klare fordi jeg gleder meg til 2014.

Hvorfor? Fordi det endelig skjer noe – i MITT liv.

En av grunnene til at jeg ikke har blogget på lenge er fordi livet mitt virket mer enn jævlig meningsløst i begynnelsen av Desember når jeg omsider fant ut hva jeg har fullført av skole og ikke. Til tross for mange forsøk og til sammen 26 måneder som elev på førsteåret har jeg oppnådd null, niks, nada. Jeg har ingen standpunktkarakterer. Jeg har ikke fullført ett eneste fag. Den eneste standpunktkarakteren jeg hadde var i Naturfag, men det viser seg selvfølgelig at det er tretimerskurset, jeg trenger femtimerskurset for å oppnå generell studiekompetanse (en vakker dag, vent å se). Ergo har alt vært forgjeves.

Jeg har ikke ord for hvilket knusende nederlag det føles som. Jeg må begynne på nytt. Igjen.

Når jeg endelig fant ut av det plukket jeg opp telefonen og ringte til saksbehandleren min på NAV. Det har seg nemlig sånn at jeg har ytret ønsker om å få ta noen fag ved Sonans. NAV har sagt at det vil de kun gå med på dersom min psykiater sier at det er i orden, for de vil naturligvis ikke bruke penger på et dødfødt prosjekt.

Med andre ord måtte jeg presentere dette for min psykiater, og hun var vel heller skeptisk med tanke på at jeg ikke akkurat var en solstråle der jeg satt og sa at jeg ønsket å gå på skole. For å si det sånn måtte jeg ta det opp med henne uka etterpå også, da hadde jeg øvd litt mer på entusiasmen – FOR JEG VIL FAKTISK STUDERE FOR HELVETE. Jeg sa jeg ønsket å ta to fag.

Dagen etterpå ringte NAV meg opp igjen for å fortelle at hun hadde snakket med min behandler og sammen hadde de to blitt enige om at jeg skulle få ta ett fag og det måtte være engelsk fordi jeg virket mest entusiastisk der, pluss at de mente det var enklere enn norsk.

Det vil si at jeg får lov til å begynne på skole. I Januar. Jeg må bare snakke med Sonans først, men regner med det går i orden kjapt, krysser i alle fall fingrene for det, jeg fortjener det? Det hadde i alle fall vært fint. Planen er å melde meg opp på internett sånn at agorafobien ikke kommer til å komplisere ting ytterligere. Det går ganske bra med agorafobien og selv om jeg ikke fysisk kommer til å sitte ved en skolebenk enda – så klarer jeg ting som tidligere hadde vært umulig.

Så, Januar = skole.

Dessuten har min behandler henvist meg til Dagavdelingen. Jeg vet ikke helt hva det innebærer akkurat enda, men jeg skal snakke med dem i begynnelsen av Januar. Min behandler mente i alle fall at jeg passet inn der. Og det involverer å møte opp et sted, omgås mennesker, ergo angsteksponering.

Pluss at nå som tennene mine er i orden kan jeg fokusere på sertifikatet (altså, økonomien strekker til). Endelig kan jeg prioritere det. Jeg har skrevet side opp og side ned om dette tidligere, jeg har ikke tenkt til å repetere meg selv – men det er på tide å gjøre noe med det sånn at jeg ikke lenger kan ergre meg over at jeg ikke har det.

Så, Januar = skole, kjøretimer, mer behandling?

Derfor skal jeg holde ut jula.


Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 22 år.

"She flies with her own wings" handler om min hverdag med anoreksi og agorafobi på vei mot det jeg ser på som "frihet" og noe bedre.
Jeg har tidligere slitt veldig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster
Populære blogger


Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 245 other followers