She Flies With Her Own Wings

1154 days.

Publisert 23. mai 2013 Høydepunkter Legg igjen en kommentar

Klokka var ni på kvelden når pappa kom vandrende inn i stua med to brev i hånda. Jeg for min del satt sammen med lillebroren min mens vi begge var dypt konsentrerte i ett eller annet spill, ikke at jeg husker hvilket akkurat nå. “Hvorfor får du brev fra dem?” spør pappa – jeg vet innstinktivt hva brevet dreier seg om selv uten å ha åpnet det, men det kan gå begge veier.

Etter å ha revet opp konvolutten med bankende hjerte og lest gjennom to ganger, avbrutt av “hva står det Karianne?” og min egen “hysj” som svar da det tok all min konsentrasjon å trekke den korrekte konklusjonen, som om hodet mitt bare ble bomull mens tårene presset på – HÆ? Er det sant? Virkelig?

Du kan få lese selv:

Jeg har ikke ord. SURREALISTISK. 1154 dager har jeg ventet. Hvis du skulle være en ny leser og lurer på hva det betyr for meg å få lov til å kjøre bil igjen, så foreslår jeg at du leser noen gamle innlegg, eksempelvis:

Kjøretimer neste.

We’re all just stories in the end.

Publisert 23. mai 2013 5 PSYKISK HELSE , Angst , Østmarka Post 4 , Tanker og Refleksjoner Legg igjen en kommentar

Det skal ingenting til før jeg kjenner på trangen til å grine om dagen, det har en veldig simpel forklaring. På mandag skal jeg opp til Trondheim og Post 4 for litt mer behandling i forhold til agorafobien. Stresset og trangen til å grine er ganske enkelt forårsaket av den ekstremt store utfordringen det skal bli å komme seg til. Flesland. Værnes. Flybuss. Buss. Koffert. Bagasje. Sikkerhetskontroll. Mandags morgen – det knyter seg i magen bare ved tanken.

Plutselig føles alt jeg får til som om det ikke er nok, plutselig føler jeg meg fullstendig utilstrekkelig som menneske, hvorfor puster jeg fortsatt?

Jeg tror jeg har funnet løsningen på alle disse nervene, jeg må sørge for at jeg ikke har tid til å ha nerver. Jeg må finne på noe, helst hele tiden og helst noe som går inn under kategorien “eksponering”. Jeg er skråsikker på at jo mer jeg tenker og jo mer jeg gruer meg, jo mer utslitt kommer jeg til å bli, jo mer vil angsten vokse, den kommer til å ese litt dag for dag til den til slutt eksploderer ut av målbare proporsjoner – hvorav jeg vil bli totalt lammet, paralysert og ute av stand til å fungere.

Jeg har en setning av Ellen DeGeneres i hodet, “I had to face every fear” sier hun i ett av standup showene sine for mange, mange år siden i forbindelse med den gang hun “kom ut av skapet” som det så fint heter. Videre forteller hun at det var dette hun måtte gjøre for at frykten ikke skulle holde henne tilbake fra å leve et fullverdig liv.

Jeg prøver å tenke at jeg også må det. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke har vært noe flink til å fylle ut skjemaene de mente jeg skulle fylle ut i Trondheim (kan ikke skylde det på annet enn latskap – eller, når i helvete skulle jeg liksom få tid til dette?!) – men jeg har ikke ligget på latsiden av den grunn. Men, det jeg skal fram til er at i nederste rute på disse arkene står spørsmålet jeg frykter aller mest – “hva skal til for å gjøre oppgaven enda bedre*?” (i denne sammenheng betyr det verre)- og alt man kan tenke seg er enda verre skal man teoretisk sett fylle ut – og gjøre. Naturligvis, hvis ikke ville det jo ikke vært noen poeng med den ruta.

Jeg har litt for mange ting i hodet jeg tenker “ja, det burde jeg ha gjort” og “ja, det skal jeg kanskje gjøre” eller “det var jo egentlig en god idé”. Hva faen? Jeg må slutte å tenke, gjøre istedenfor å tenke. Hva eksponering angår er det en fysisk handling, tankene vil ikke hjelpe deg og tvilen vil heller ikke komme deg til gode. Oddsen for at tvilen sliter deg i stykker er vel størst. Eksponering = å gjøre.

For min del er de vanskeligste utfordringene de jeg gjør HELT alene. Jeg er nå gankse vant til å gjøre ting sammen med noen, eksempelvis kjøpesenter sammen med noen, IKEA, matbutikker, gåturer – men helt alene? Der er jeg ikke helt fornøyd med egeninnsatsen. Hvis jeg hadde fått beskjed om å gå alene på butikken og kjøpe melk kjenner jeg på trangen til å si “nei” med en gang.

Det aner meg at jeg må gjøre noe med det, det som holder meg igjen. Ubehaget. Jeg håper det kan gå bort snart? For det er der, akkurat slik det har vært de to siste årene, forskjellen fra når jeg ikke klarte å gjøre noe og nå, er at jeg har lært meg å holde ut ubehaget. Akseptere at det er der. Ignorere det, selv om det ikke helt fungerer slik.

Av utfordringer i det siste kan jeg nevne at jeg har gått lengre turer alene (to ganger), idag gikk jeg også en liten tur alene inne på obs, som jeg tidligere har nevnt at jeg ikke liker – noe jeg fremdeles ikke gjør, og da visste jeg cirka ingenting om hva jeg skulle, bare hva jeg skulle ha og i hvilken retning jeg kunne lete. Også dette gikk passelig greit.

Bortsett fra agorafobien holder jeg på å pakke ut av pappeskene mine samtidig som jeg delvis pusser opp. Det sier seg selv at denslags multitasking skaper uoversiktlig rot. Kjedelig er det forresten også, jeg tilhører ikke den kategorien mennesker som synes det er hverken fint eller avslappende å male en stol, eller en skuff for den saks skyld! Igår bestemte jeg meg for å tapetsere skapdørene istedenfor å male dem – hurra for lettvintløsninger. Men, så kan det jo nevnes at jeg skal male hele badet så snart jeg er ferdig med alt annet, jeg slipper med andre ord ikke unna. Ja, også ser jeg cirka ti minutter av en eller annen TV-serie i slengen, helst mens jeg kliner neglelakk på neglene, gjerne klokken halv tre om natten, med andre ord = når jeg har tid.

Akkurat nå er lillebror i bursdagsselskap, pappa sover, A er på jobb og den hylla kan vente litt før jeg skrur den opp, med andre ord har jeg et lite vindu med tid, selv om jeg kjenner litt på at jeg burde eksponert meg for noe jævlig istedenfor å oppdatere en blogg, men.

Stem på Zahra! Nå er det bare to dager igjen å stemme på. Ser jo at hun ikke vinner, men stem likevel?

[Klikk her for å stemme]

“Kanskje du har fått deg et liv?”

Publisert 19. mai 2013 5 PSYKISK HELSE , Angst , Dagbok , Høydepunkter , Instagram 12 Comments

Er det dette som er livet? Å ergre seg fordi man ikke lenger ligger i rute når det kommer til TV-serier, neglelakken flasser og istedenfor å lure på hvordan jeg på best mulig måte kan slå ihjel enda noen timer, tar jeg meg selv i å lure på hvor i helvete tiden ble av, hvordan får folk det til? Det er jo ikke nok timer i døgnet? Er det sånn det er, å leve? Å ha et liv?

Jeg komponerer stadig blogginnlegg i hodet mitt, men enten så får jeg ikke tid til å skrive det ned, eller så har jeg ikke nok energi til å skrive det, om jeg skulle få tid likevel. Sånn som akkurat nå, når jeg faktisk har tid, stillhet og ingenting mer på agendaen, vet jeg nesten ikke hva jeg skal skrive eller hvor jeg skal begynne fordi det skjer så mye, hele tiden.

På torsdag var jeg på IKEA for tredje gang, også denne gang i flere timer. Det var ikke spesielt stressende heller, bare litt. Ubehaget er jo der, men det får det bare være. Det stopper meg ikke på samme måte som før, jeg er ikke lammet av frykt. Jeg sier ikke nei til ting lenger. Det kan til og med hende at jeg sier “skal du på butikken sa du? Ja, men jeg vil være med.”

Eller som på fredag, selveste nasjonaldagen. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å være hjemme og bake muffins mens familien dro til byen for å gå i tog og alt det der, men jeg våknet med en uidentifiserbar følelse jeg best kan beskrive som lengsel og redsel på samme gang. En “ikke faen at jeg skal sitte her hjemme Å GÅ GLIPP AV 17. MAI NÅ IGJEN?!” før jeg nesten hysterisk styrtet ned trappene fra leiligheten i toppetasjen for å sjekke at familien ikke hadde dratt til byen enda. Det hadde de ikke, og til tross for at de andre hadde antrekk og alt annet klart, var det jeg som var ferdig og klar først.

Fikk en diamant for godt gjennomført. Jeg burde rotert ringen slik at det sto “Courage” istedenfor “Fragile” før jeg tok bildet.

Å traske rundt på Festplassen på 17.mai rundt 1330 var både fint og ubehagelig, men jeg hadde på ingen måte panikk eller overveldende behov for å løpe hverken hit eller dit, tilbake til bilen eller hjem igjen. “Hva gjorde du i fjor da?” spurte pappa, mens jeg mumlet “jeg sto opp klokken 1600, resten vil du ikke vite” for å ikke ødelegge stemningen på noe vis. I fjor hørte jeg ikke ett eneste korps en gang, jeg sto opp sent på ettermiddagen og har vage erindringer om TV-serier, mest sannsynlig CSI, store hauger mat og skuring av blodflekkene jeg hadde etterlatt meg på flisegulvet dagen i forveien. Det eneste jeg merket til at det var nasjonaldag var at begge naboene flagget når jeg beveget meg helt ut på trappa sånn at Zahra kunne tisse på gresset.

(bilde_fo2john.com)

Det vil da si at jeg dagen før 17. mai i år, altså Torsdag – var 1 år skadefri, igjen. Det har jeg vært før og, men sprakk etter 60 uker. Denne gang håper jeg å slå min personlige rekord på 60 uker og fortsette enda lenger. (Bildet er fra en photoshoot i forbindelse med første gang jeg hadde vært skadefri i ett år, 25. Mai 2011, flere bilder kan du finne [HER])

Igår kom godværet til Bergen og jeg kunne knapt tro mine egne øyne når jeg omsider måtte spørre om det fantes solkrem her i huset. Deretter traff euforien hardt etter at jeg sovnet i sola, etter det igjen var jeg beruset av en slags lykkefølelse som var så surrealistisk at jeg ikke vet hvordan jeg skal beskrive det. SOL, SOMMER, VARMT, HERLIG. “Vi hadde ikke ÉN sånn her dag i Harstad i fjor, IKKE EN ENESTE EN!” sa jeg gjentatte ganger til pappa, vantro.

Senere på kvelden gikk jeg tur før jeg monterte en bokhylle sammen med A og klokken rakk å bli 0300 innen jeg hadde presset bøker og serier inn i hylla. Leiligheten min ser ikke ut i måneskinn, esker, plastikk, papp, malingspann, malepensler, skruer, skrujern, maskeringstape og ikke minst generlt rot. Men jeg liker det og gleder meg til jeg er ferdig og på plass!

Det har vært fint vær idag også, men siden jeg ikke har tid til å gjøre nesten ingenting (sånn som jeg nesten gjorde igår), så jeg meg nødt til å slepe alt som skulle males ut i hagen, sånn at jeg kunne sole og male samtidig. Jeg har malt en stol, tre skuffer og to hyller i tre strøk, hvitt alt sammen. Hater egentlig å male, det eneste som får meg til å bite tennene sammen er hvor fint det kommer til og bli når jeg er ferdig! Sukk, etter å ha malt ferdig inni skapet skal jeg male hele badet, kan ikke helt slippe jubelen løs for tidlig. Dessuten var det ganske uaktuelt å ha det grønt og gult inni skapet, og brunt under hyllene, og avflasset maling på stolen, som jeg dessuten skal trekke om imorgen.

Idag er jeg ikke fornøyd med egeninnsatsen når det kommer til agorafobien. Det jeg kvier meg mest for å gjøre er utrolig nok det å gå en lengre tur med hundene mine alene. I hele dag har jeg tenkt at jeg burde, men når alt kom til alt har jeg ikke gjort det likevel. Nå er det forresten bare en uke igjen til jeg skal inn på Østmarka en runde til!

To ting til.

Vær så snill og [stem på Zahra]!
Samme dag jeg forlot Harstad for nå tre uker siden, traff jeg en journalist fra NRK, resultatet kan du lese [HER].

(bilde_Pia Tøhaug/NRK)

A thousand slowly dying sunsets.

Publisert 14. mai 2013 5 PSYKISK HELSE , Angst , Instagram , Veien mot Friskhet 12 Comments

Jeg hadde bare planlagt en stor utfordring idag, tilfeldighetene gjorde at det ble mange, hvorav den siste muligens ble enda større enn den første.

Den første eksponeringsrunden idag gikk ut på at jeg skulle treffe en venninne på kafé i byen. Pappa satte meg av og overlatte meg mer eller mindre til meg selv (selv om jeg hadde all støtten jeg trenger i hun jeg traff) i storybyen, med beskjed om når jeg senest måtte komme hjem – fordi jeg plutselig skulle legge lillebroren min- a l e n e.

Det føles både fint og surrealistiskt å sveve fra kafé til kafé, eller gjennom skobutikk etter skobutikk mens man tømmer kaffekopp etter kaffekopp – som om det var uproblematisk. Jeg er sikker på at det ikke synes at jeg har det ubehagelig inni meg, nittiåtte prosent av tiden. Det er bare jeg som kjenner på ubehaget som for det aller meste (men ikke lenger alltid!) sitter i mellomgulvet og minner meg på alt jeg frykter mest. Redselen tar opp mindre plass i hodet og kroppen min, tildels har jeg klart å erstatte frykten med andre ting. At jeg klarer å ta inn signaler eller oppfatte lyd, eller legge merke til mennesker istedenfor mitt hamrende hjerte, eller følge med i en samtale istedenfor å høre på redselen som hyler under topplokket.

Det er så lett å både se, kjenne og merke at det går framover. All jobben er verdt det! Alt ubehaget jeg kjenner på, selv så jævlig det er, selv så slitsomt, kjedelig og åpenbart ubehagelig det er – det er verdt det. Det er verdt det fordi jeg føler meg levende på en måte som gjør det helt surrealistisk. Etter en dag som denne tar jeg meg selv i å kjenne på behovet for å gråte gledestårer når jeg automatisk sammenligner livet jeg hadde for noen uker siden – med livet jeg lever nå.

Jeg driter i om det høres ut som en klisjé, mer genuint og ekte skal du lete lenge etter.

I forrige uke snakket jeg med en av mine beste venninner som nå befinner seg nesten tohundre mil unna meg, i telefonen – som en spøk falt det en setning ut av munnen min. Den var sarkastisk og ironisk, “ha-ha, ja særlig, god idé, ikke sant? He-he.” Når det gikk opp for meg hva jeg hadde sagt ble jeg tvunget til å tenke over mine egne ord. Var ikke det egentlig en jævlig god idé?
Siden da har jeg tenkt på dette tullete utsagnet hver dag, siden søndag har jeg også sagt det høyt gjentatte ganger, både for meg selv og foran A* og pappa. (*Heretter kommer jeg til å referere til min stemor som A siden jeg generelt ikke liker ordet “stemor”.)

Et sitat en behandler ga meg, to motivasjonskort som ligger i pengeboka og sist men ikke minst – månedskort til buss/bybanen i Bergen. Jeg føler at det ble en forpliktelse om jeg kjøpte et kort, da MÅ jeg liksom faktisk ut å farte for å ikke ha kastet penger rett ut av vinduet. Hittil har jeg tatt bybanen to ganger, hjem begge veiene. Jeg har enda ikke tatt den alene – men det blir. Snart, og jeg vet det må til. Alle som holder til i Bergen vet at det ikke akkurat er lite folk på Bybanen. For at jeg ikke skal gå i underskudd når det kommer til både eksponering og penger ut av vinduet, har jeg nå “forpliktet” meg til å ta buss/bybane ca. 24 ganger på en måned som tilsvarer 12 turer hjemmefra og tilbake.

Følger dere logikken min?

Så. Det har jeg gjort idag. Og vært på kafé tre (!) ganger. Og kjøpt sko. Med litt hæl. Fordi. Dette er kanskje en smule teit, men dere forstår kanskje om jeg forklarer det nærmere.

Jeg er hun som alltid går i lave sko. Converse, sneakers, kawasaki, adidas, nike – whatever. Det er liksom “meg”. Høye sko? Nei. Delvis fordi jeg har bodd i en by jeg ikke har trivdes i, delvis fordi jeg ikke har hatt selvtillit nok til å rette meg opp i ryggen og møte verden – men mest av alt fordi: hvis man får panikk og må løpe, sier det seg selv at man flykter bedre i sko man faktisk kan løpe i. Det er vanskeligere å løpe med hæl på skoene – you see? Fra spøk til alvor, det var noen som sa det på Østmarka – at jeg burde. Delvis på tull, delvis med alvor i blikket.

Pappa: Har du kjøpt nye sko?
Jeg: Ja. Likte du de?
Pappa: Ja. Du trenger ikke å se ut som om du er 14 år lenger, du er jo ikke det.
Jeg: Ikke alltid.

Gå med de skoene du liker altså, så lenge valget ditt ikke er komponert av tvangstanker, da burde du bytte sko.

Når jeg omsider hadde drukket atter en kopp kaffe, satt meg på bybanen som min altforsnille venn tok sammen med meg (neste gang skal jeg ta den hjem alene, nå som jeg har blogget det må jeg også gjøre det. Jeg farer ikke med tomme ord, bare så det er sagt!) gått av bybanen og gått den korte veien hjem alene var det rett fra det ene til det andre.

Hunder som måtte luftes, mennesker å forholde seg til, en kropp som trengte påfyll, trenger jeg å fortsette å ramse opp? Klokken halv åtte dro pappa og etterlot meg alene med ansvaret for to hunder (hvilket ikke har noe å si, siden jeg alltid har vært alene med to hunder) pluss ansvaret for en fem år gammel gutt som skulle ha kvelds, bok, spill på iPad, tannpuss óg en ekstra pute, pluss en ekstra porsjon kvelds sånn helt på tampen – dét var en prøvelse! Det har ikke noe å gjøre med hvilket barn jeg blir alene med, problemet er at angsten for epilepsianfall røsker meg i skuldrene til knærne skjelver. Jeg er livredd for å få anfall eller kollapse foran barn – det er sånn som kan feste seg i minnet til et barn for alltid. Jeg vil ikke være forbundet med denslags uheldigheter, jeg vil heller ikke trenge å forklare at “det er noe galt med meg (sykdom)”.

I kveld har jeg multitasket sterkt ubehag med alt som kreves av et menneske for å ha ansvar for et barn (og hunder) og mestret det. På to tidspunkt hadde jeg mest lyst til å slenge Pippi i DVD spilleren, låse meg inne på badet å grine. Begge gangene var det én tanke som reddet meg – gjennomfører jeg ikke dette nå, kommer den samme oppgaven til å bli tusen ganger vanskeligere neste gang jeg blir bedt om å passe et barn. Mest sannsynlig hadde jeg sagt nei, lett som bare det. Dessuten er det en bonus å vise broren min at jeg er voksen til tross for at jeg også er søster og yngre enn hans mor og vår far. (Barns logikk!)

Det har jeg gjort idag. Nå har jeg også skrevet et blogginnlegg, klokka er halv ett, dagen har gått i ett siden jeg sto opp og ja.

Og jo, vær så snill og stem på Zahra, da blir jeg glad! Du kan stemme hver dag i 12 dager til!
Klikk [HER] for å stemme.

Travle dager.

Publisert 14. mai 2013 Dagbok 2 Comments

Jeg skjønner ikke helt hvordan mennesker har tid til å ha en blogg? Jeg tror ikke at jeg er spesielt travel nå, men sammenlignet med min tidligere gullfiskbolletilværelse, går tiden nå så fort at jeg knapt får tid til noen verdens ting! Ikke det at jeg klager, jeg nyter at ting SKJER, at jeg opplever noe, at jeg får ting gjort. Det føles som om livet er i bevegelse, er det ikke slik et liv skal være? Under utvikling? I bevegelse?

Men jeg savner å skrive. Savner å ha tid til og formulere innlegg. Savner å ta bilder, redigere og dele med dere som trofast (!) klikker dere innom for å se om jeg har oppdatert. Jeg skal prøve å gjøre det til en vane igjen, men som dere sikkert har skjønt er alt litt opp ned, alle veier, bak fram og veldig nytt, uoversiktlig og kaotisk for øyeblikket.

Idag har jeg vært på IKEA. Igjen, for andre gang siden jeg kom til Bergen. Det gikk fint, mye bedre enn første gang. Jeg kunne fortalt mye – OG DET SKAL JEG. Jeg lover. Men akkurat nå, right this moment skal jeg montere møbel nummer to for dagen, mens jeg drikker bloody mary (bare fordi).

—–

Fire og en halv time senere har klokken rukket å bli halv tre. Det er natt til tirsdag og jeg aner ikke hvor det ble av intensjonen min om å oppdatere bloggen i det hele tatt. Fikk ikke tid likevel. Jeg har pakket ut x-antall esker, brukt to og en halv time på å lete etter den helvetes flasken med vodka, som jeg til slutt fant innerst i en skuff som jeg hadde sett i tre ganger tidligere, såklart. Deretter oppdaget jeg at jeg slettes ikke liker bloody mary, kombinasjonen grønnsaker pluss alkohol ble riv ruskende gal for meg.

Det er sent og jeg er allerede litt stresset med tanke på at jeg har ekstreme angsteksponeringsplaner imorgen. Satser på å fortelle om det / hvordan det gikk imorgen!

—–

Helt til sist: finalen av Norges Flotteste Hund pågår nå. Zahra er blandt finalistene og jeg blir evig takknemlig om du hadde orket å stemme! Man kan stemme hver dag i fjorten (nå tretten) dager.
Du kan stemme ved å klikke [her]

This is the start of something good.

Publisert 2. mai 2013 Angst , Høydepunkter 22 Comments

De siste dagene i Harstad gikk altfor fort. Så mye å gjøre, så lite tid til disposisjon! Jeg skulle liksom gjøre alt, eller i alle fall så mye jeg kunne. Det er begrenset hvor mye “gøy” man kan finne på med venner når man har agorafobi – så siden jeg nå kjemper for friheten og er villig til å prøve det aller meste ble mulighetene derfor mange.

Tonje, Lillemi, vodka, kjøreturer, solnedgang, shoppingtur til Narvik, kjøreturer generelt. Løpeturer med hundene, intervju med NRK, kafé med sykepleieren min, en aller siste tur på kafé sammen med menneskene som nå ikke er i teamet mitt lenger og utfordringer.

Utfordringene var mest ting det aldri kunne falle meg inn å gjøre før, ting jeg synes er vanvittig vanskelig. Ting jeg gjorde:

Handlet noen få varer alene på den butikken hvor jeg fikk epilepsianfallet som utløste agorafobien.
Gikk turer med hundene, RUNDER som jeg er så redd for, noen ganger om dagen. Gikk også langs vei (er redd noe skal skje med hundene hvis noe skjer med meg) og løp for å oppnå hjertebank/svimmelhet og for å se at ingenting gikk galt av den grunn.
2 timers intervju med NRK mens vi gikk tur i en av de to timene.
Shoppingtur i naboby, kjøpesenter i flere timer. Butikker. Evig mange, evig lang tid.

Av og til går det helt fint, av og til er det ubehagelig. Jeg føler meg ikke vel, men jeg gjør det likevel.

Helt til slutt måtte jeg si hade til de jeg bryr meg mest om, deretter satte jeg meg i bilen med pappa og forlot Harstad. Det føltes godt og jeg kjente godt på forventningene! Kjøreturen ned til Bergen tok noen dager og vi tok dessuten en stor omvei for å hilse på litt familie på Østlandet.

Igår kom jeg til Bergen og det føltes som å komme hjem. Jeg har tidligere bodd i Bergen, i retrospekt skjønner jeg ikke hvorfor jeg flyttet nordover igjen (selv om det var riktig og logisk der og da). Jeg er veldig glad for å være tilbake!

Jeg vet ikke hva klokken var idag tidlig når jeg bråvåknet av at hundene spratt ut av senga for å hilse på Lillebror. Han har aldri møtt dem før, eller jo. Zahra har han bodd med før, men da var han bare noen måneder gammel. Etter at han dro i barnehagen sov jeg lenge for første gang på jeg vet ikke hvor lenge, flere uker i alle fall.

Når jeg sto opp tok jeg leiligheten i nærmere øyesyn, herregud så fin den er! Den er passe stor, på toppen av et hus, skråtak nesten over alt, vinduer som vender ut på alle vegger, eget soverom, eget bad, kjøkken, stue, lagringsrom. Fantastisk fin utsikt! Kjenner at jeg gleder meg til å komme i orden! Nå kommer ikke flyttelasset mitt før på mandag, så jeg får ikke begynt å pakke ut ordentlig før da. Det jeg ikke gleder meg til – er å bære eiendelene mine opp til tredje etasje… Men det får bare gå!

Idag har jeg vært innom vinmonopolet, fretex og IKEA. Tilbragt flere timer på IKEA! Det var meget ubehagelig det meste av tiden, men jeg fikk kjøpt noen ting og sett ut andre ting. Jeg trenger noen møbler. Eksponering med gevinst er fint! Ligger i alle fall ikke på latsiden når det kommer til eksponering.

Jeg har det fint. Veldig fint. Kan ikke huske sist jeg hadde det så fint som jeg har det nå, vet bare at det er jævlig lenge siden. Livet er vanvittig hektisk, det skjer noe hele tiden. Akkurat nå har jeg sittet på gjesterommet en times tid, det er det lengste jeg har vært alene på noen uker foruten om natta når jeg sover.

Har falt helt ut av internett, det var såvidt jeg husket hvordan jeg spilte candy crush saga nå nettopp, har ikke spilt det siden påsken når jeg fullførte alle nivåene. Nå har det kommet noen nye, så jeg måtte jo fullføre noen brett.

Håper å falle inn i en rytme, også når det kommer til blogg etterhvert. Enn så lenge får det bare være som det blir, jeg har det fint og det er det viktigste.

Legger fortsatt ut noen oppdateringer om dagen på instagram: KarianneMS.
Det er vel enklest å følge meg der nå for tiden.

Hvis du har noen spørsmål, legg dem gjerne igjen i kommentarfeltet, så kan jeg svare etterhvert?

I det siste.

Publisert 30. april 2013 1 BLOGGEN , 5 PSYKISK HELSE , Angst , Østmarka Post 4 15 Comments

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne, det har skjedd vanvittig mye siden sist jeg oppdaterte. Jeg har ikke hatt tid, eller snarere ikke prioritert skriving. For opptatt med å leve, for en gangs skyld.

Forrige fredag, det er kanskje greit å oppsummere dagene i korte trekk – for å understreke hvor mye hardt arbeid som har gått med til å komme hit hvor jeg er dag.

Fredag 19. April.
Jeg møter den første utfordringen som utløser panikk. Ta bussen til byen, finne en flybuss og deretter komme meg til Værnes flyplass bare for å snu. Jeg gråt i en time på forhånd, utsatte oppgaven i flere timer og slet generelt med å komme dit at jeg klarte å pushe meg selv til å gjennomføre.

Lørdag 20. April.
De andre pasientene har planlagt bytur for deres type eksponering (annen problematikk enn min egen) og siden jeg ikke har noen konkrete planer bestemmer jeg meg for å bli med. Det var snakk om at avdelingen skulle kjøre meg opp i ødemarka og forlate meg på ubestemt tid uten telefon – men det er jeg ikke redd for, derfor var de enige at jeg ville få mer ut av en bytur – mer angst, mer eksponering, mer utbytte.

Byturen varte i hele fire timer, inkluderte lange køer, flere kjøpesenter pluss spising ute. Alle disse tingene er store utfordringer og etterpå følte jeg meg utslitt, overveldet, nummen, overrasket, alt på en gang. Som om jeg ikke var utslitt nok ble jeg sendt på butikken helt alene, måtte gå dit uten følge fordi noen hadde sterke ønsker om lakris. Det var ekstremt krevende og tøft, men jeg overlevde også dette.

Søndag 21. April.
Den store dagen. Jeg fikk ikke betenkningstid, jeg fikk ikke tid til å gruble, valget måtte jeg ta mer eller mindre på sparket på torsdag, fikk ikke en gang ringe pappa eller tenke noen minutter for meg selv. Følte meg presset til å si ja og kvinnet meg derfor opp til den store styrkeprøven. Buss alene til byen, flybuss til Værnes, innsjekk, bag drop, sikkerhetskontroll – ALENE!!!!

Jeg forlot Østmarka så fokusert som jeg klarte å forholde meg, det gikk greit til jeg satt på flybussen og det ramlet inn en hel haug mennesker hvor mange av dem var ganske fulle. I tillegg var det noen som kastet opp på bussen, ergo måtte jeg bytte buss midt i ødemarka. Da hadde jeg mest lyst til å kaste opp selv, eventuelt legge meg ned å dø.

Innsjekk og bag drop gikk greit og sikkerhetskontrollen var seriøst en drøm! selv så vanskelig det var ba jeg om å få litt hjelp, jeg gled gjennom sikkerhetskontrollen foran alle i køen sammen med en ekstremt hyggelig sikkerhetsvakt. Hadde lyst til å klemme henne etterpå og takket så mye.

Etter det hadde jeg ikke angst. Jeg nøt flyturen og stresset ikke på Flesland. For å være ærlig kjente jeg nesten ikke på angst i det hele tatt på to dager etterpå!

Fra mandag til søndag hadde jeg gjort ALT JEG FRYKTER MEST. Fra løping opp og ned trappa på mandag til bokstavelig talt flying solo på søndag – skjønner dere hvor ekstremt det er?
Behandlingen har vært KNALLHARD, det har ikke vært tid til mye avslapping eller sosialt samvær med andre enn pasienter, jeg har omtrent ikke en gang orket å snakke i telefonen.

Jeg har måttet forsone meg med tanken jeg aldri har klart å akseptere; får jeg epilepsianfall/kollapser, så skjer det. Det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre det, og å desperat forsøke og unngå dette har ikke gjort meg annet enn alvorlig isolert og deprimert.

Jeg føler meg friere enn på to år og gladere enn på lenge.

Jeg fikk være storesøster for en dag før jeg og pappa kjørte nordover. Det tok to og en halv dag på grunn av uforutsette momenter som stengte veier, kolonnekjøring og stengte fjelloverganger.

Jeg har mer jeg skal skrive om, men jeg skal dele det opp i flere innlegg slik at det blir enklere å lese og henge med. Igår tok jeg farvel med Harstad og er nå på vei sørover igjen.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 22 år.

"She flies with her own wings" handler om min hverdag med anoreksi og agorafobi på vei mot det jeg ser på som "frihet" og noe bedre.
Jeg har tidligere slitt veldig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com