Bitre Blomster

Skår i helgegleden.

Publisert september 4, 2010 Skole , Spiseforstyrrelser , Tilbakefall , dagbok , motivasjon 5 Comments

Det er fredag – eller rettere sagt; det var fredag for litt siden. Det for meg innebærer nok en skoleuke som er over. Det føles bra! Det føles bare mer og mer riktig. Det føles til og med nesten fint. Karianne Skolepike. Det klinger fint. Begynner nesten å bli redd for at det går FOR fint? Nei, ingen sorger på forskudd!

Fikk levert oppgaven! Jeg tror og håper det ble bra. Imidlertid velger jeg å tro.
Også skal jeg, det vil si alle førsteklassingene i Troms Fylke (det er vel frivillig, såvidt jeg forsto, men alle ble sterkt oppfordret til å bidra), delta i en undersøkelse om hvorfor ungdom dropper ut av vidregående opplæring. Haha, må si jeg følte meg smålig truffeeeeet.

Var ferdig en halvtime før tida i dag. En lettelse å vite at det er helg, men på hjemveien falt humøret noen hakk. Kom på at jeg har jobb nummer to, helgejobbinga. Den uendelige kampen for å ikke la bulimien få overhånd også denne helga. Det kommer bare ikke til å fungere i det lange løp! Jeg tror jeg er nødt til å skrive meg en motivasjonsliste igjen. En ordentlig en. Pleier å skrive opp ting jeg vil ha eller ønsker meg. Noe mer konstruktivt å sløse penger på. Bulimi og økonomi… Det er langt i fra bare jeg som har det problemet!
23 timer. Så jævlig surt. Vet jeg burde hoppe av glede for at hele dager ikke forsvinner, men det føles liksom ikke godt nok likevel. Noen som sa kravstor?

Men det pleier å fungere. Søndag må og skal bli oppkastfri. Jeg har en planlagt kinoavtale på søndag, med Eirin. Måtte ringe henne i dag før skolen, og høre om hun skulle på hytta som vanlig. Det skulle hun, men når jeg sa at jeg ville på kino, så foreslo hun at hun kunne komme tidligere for å bli med meg på kino! It made my day! Nå har jeg fått en del nye lesere i det siste (ifølge statistikken), så det er sikkert noen som lurer på hvem Eirin er. Traff Eirin i 2006. 14. Februar. Det var den dagen læreren min følte for å informere min mor om mine problemer, som jeg hadde benektet i lang, lang tid allerede. Min verden raste i takt med min mors redsel og raseri, maktesløsheten hennes knuste meg og hennes måte å reagere på den gang da var ikke akkurat enkel for meg å håndtere. Jeg tror jeg grein i tre timer før jeg tørka tårer og forlot huset uten at fasaden var inntakt. Var innom ungdomshuset med min beste venninne fra ungdomsskolen. Husker at jeg prøvde å lese Doppler av Erlend Loe og at Eirin var på jobb. “Du, det er ei jævlig god bok det der, men jeg tror ikke du får med deg så mye i din tilstand. Vil du snakke om det?”, det ville jeg egentlig ikke. Men hun overtalte meg. Hun hørte på meg i tre timer i strekk.
Og siden da har hun alltid vært der for meg. Hun blir som et friskt innpust i hverdagen, for hun har alltid synsvinkler som INGEN andre har, og en galgenhumor uten like. Så da blir sykdom morsomt, så får man heller grine og le om hverandre i tragikomisk symfoni. Det er fint å ha sånne mennesker. Man trenger sånne!
Så da vil det føles mer VERDT det om jeg holder søndagen spyfri.

Jeg har også to par adidas sko jeg nå har innsett at jeg er nødt til å kaste. Begge parene gir meg gnagsår fordi de er ødelagte etter lang tids bruk, men jenter og sko… Superstar modellen er det jo kjempelett å få tak i på nytt, men den andre er det verre med. Synd, for det står Karianne skrevet på de skoene! (ikke bokstavelig talt, men billedlig). Og hvis man regner at bulimisk dagsforbruk er minst 100 kroner, så tar det jo egentlig ikke mer enn en uke å kunne kjøpe sko med god samvittighet!

For ikke å snakke om mitt lille uhell på onsdag. Bye bye mobiltelefon, I say no more. Jeg sparer dere for detaljene. Trodde virkelig den berga seg, men nå viser det seg at jeg ikke kan ringe ut. Kan ta telefonen og sende meldinger, men det blir liksom ikke det samme. Så jeg trenger vel strengt tatt ny telefon også.
Ergo, enda mer å skrive opp på motivasjonslista! Men herregud så godt det er å vite “jeg har klart det, faenmegklartdet” og kunne sløse penger på noe konstruktivt framfor destruktivt – med god samvittighet.

Blæblæ, snakker meg bort nå. Men poenget er MOTIVASJONSLISTER. Skriv ned alt fra småting til større ting. “Hvis jeg holder meg til planen i morgen kan jeg dra på kafé, eller ta sol, eller finne på et eller annet som er givende, eller som jeg har lyst til.”

Utropstegn

Publisert september 3, 2010 Tilbakefall , psykisk helse , selvskading 6 Comments

Det er så typisk. Standard. Akkurat slik det pleier å være når håpløsheten og oppgittheten sniker seg innpå. Følelsene som tar en u-sving, svinger i feil retning, stuper til bunns, som vanlig. Som enhver dag det er noe som går skeis. Alt henger sammen. Hele bildet henger sammen. Følelsene henger sammen med episodene, impulsene kommer fra reaksjonene, eller sjokkene, eller opplevelsene. Og deretter: raser det.

Det har vært sånn lenge nå. I 58 dager har det vært sånn. Mine 58 tilbakefallende bulimidager. HVER forbannade gang jeg kaster opp, hver jævla lille runde over toalettskåla, hver gang tenker jeg akkurat det samme. Den samme jævla frasen. Ser på klokka og tenker. Sier til meg selv. Repeterer for meg selv. Ord som åpenbart ikke betyr en dritt. Ord som betyr mindre og mindre for hver gang jeg sier det til meg selv. “Nå teller du timer. Dette var siste gangen – NOK er NOK.”

Men det finnes alltid en eller annen mikroskopisk faktor som bikker lasset over. Som river fra meg motivasjon og gode intensjoner. Impulsene som bare lever sitt eget liv, av og til føles det som å være passasjer i sykdommens bil, med sykdom bak rattet, klampen i bånn, dårlig vei, svinger, høye klippekanter og brusende hav – der nede. Skrekkslagen holder jeg pusten, leter etter en imaginær nødbrems som ingen steder finnes. Lukker bare øynene og kjenner bilen krenge i krappe svinger mens kroppen bare følger bilens brutale bevegelser, uten mulighet til å stoppe.

Med mindre det skjer noe annet. Med mindre jeg kan se sykdommen i hvitøyet, få den til å vende blikket mot meg, og se. Blod. En avledningsmanøver. En glippe. Et hav av tid, ett mikroskopisk sekund. Bare se meg. Bare la meg rope uten ord, bare la min handling forklare alt i hele verden, fylle ut alle blanke tomrom som aldri kan erstattes. La min handling skildre alle ord som ikke finnes når ingen ord er dekkende, når ingen ord passer, når ingen ord strekker til for å beskrive. Når det ikke finnes noe annet. Noe annet enn blod.

Hver kveld, når jeg har kavet meg gjennom nok en relativt mislykket dag. Nok en dag hvor gode intensjoner ikke strekker til, når impulsene ikke lar seg tøyles. Når jeg kryper under dyna og venter på at medisinen skal virke – la meg sove, la kroppen hvile, kjenner jeg frustrasjonen som blusser opp. Desperasjonen. Igjen mangler ordet – for det finnes ingen ord som dekker både frustrasjon og desperasjon i samme ord. Despefrasjon. Fruspedesasjon. Defrusjon. En salig blanding av to følelsesmessige tilstander som kombinert gjør sekundene uutholdelig å komme seg igjennom.

Det er der gnisten tar fyr. Det er der flammen blusser opp. Det er her infernoet starter. Her. Må bare sette meg opp i senga og låse hendene rundt knærne som er trukket opp under haka. Sitte stille gjennom stormen, gjøre meg liten i flammehavet, krympe meg for å skjerme, for å unngå, for å slippe unna på billigst måte. Gjemme ansiktet mens huden brenner, når varmen slår til, når svetten siler mens lukta fylles av svidd lukt, brent hår, brent hud.

Kniper igjen øynene selv om jeg ikke vet hvilket bilde som er verst. Brannen eller blodet. Blodet eller brannen. Og sykdommens hese hvisking. “Bare skjær, bare gjør det, bare skjær. Spar meg en dråpe blod, frigi litt adrenalin.”. Frister. Fristelsen. Fristeren. Dempe brannen med blod når vann kun vil fordampe.

Det er følelsen av å være udugelig som spiller meg et puss. Følelsen av å være en taper, av å tape, svakhetsfølelsen. Igjen mangler jeg ord. Tadugelig. Tapugelig. Udutapelig. Og jeg drømmer, lengter så inderlig og sårt etter mitt lille utropstegn. Min lille vekker. En wakeupcall. På tide med realitycheck. Hallo, hva gjør du, hvor er du, hva holder du på med? Er du blind, ser du ikke, kan du ikke se? Er du blendet, er du forbrent, henger du med? Ser du hva som skjer? Ser du hva du holder på med? Har du mistet synet av stien, mistet synet av veien? Ser du ikke hvor du skal lenger? Ser du ikke hvilken retning du er nødt til å bevege deg mot? Hallo?

Jeg vil skrive det i blod. Skrive det på en arm, på en hånd. Synlig. Ikke for andre, men for meg selv. Noe drastisk, noe synlig – for meg selv. Selvfølgelig vil det bli synlig, men budskapet er ene og alene til meg selv. For at jeg aldri skal slippe det ut av syne, for at det skal være med meg hvor enn jeg går. For at hver gang jeg ser arret – skal jeg vite at det var derfor. Mitt utropstegn, mitt punktum, min punktum finale, en påminnelse. Til meg selv. Her kommer twisten. En påminnelse til meg selv om at det aldri skal skje igjen. Aldri, aldri. Det er forbi, det er over, det går ikke i glemmeboka, fordi det skal HUSKES. Intensjonen som til bunns er god. “Ut av noe vondt kommer det noe godt” sies det så fint. Så for guds skyld, la min styrke vokse i arret. La min svakhet være synlig for andre, men styrken er det kun jeg selv som ser.
Den tosidige dobbelmoralen i sykdommens ambivalens.

Jeg vil skrike, men jeg kan ikke. Jeg vil bite, men det hjelper ikke. Jeg vil slå, men det er ikke nok.

Så jeg lar være. Jeg forblir passiv. Jeg blir sittende i senga, brenner. Henter ikke barberblader – konsekvensanalysen forteller meg at løpet er kjørt om en tiltenkt, planlagt dråpe blod skulle spilles. Klok av skade, klok av arr – vet jeg at det kun vil være midlertidig. En impulsiv lindring – der og da. I gjerningsøyeblikket. Vet at det ikke varer lenger enn til neste gang taperudugeligsvakheten skulle oppstå på ny. Det var derfor jeg skar dypere. Det var derfor jeg traff beinet. Det var derfor jeg perforerte store blodårer. Fordi lindringen aldri ble stor nok. Fordi det aldri lindret nok – fordi sykdommen stadig grafset etter mer. Mer og mer, krever mer. Biter av meg selv, dråper av livet. Blodigle. Jævla blodiglesatan.

Så da får jeg bare brenne. Brennes gjennom infernoet. Jeg brenner. Brenner like lydløst som blodet kunne ha vært spilt. Brenner for nedverdigelsen. Brenner. Brenner for livet. Til livet. Og venter. Venter tålmodig i fruspedrasjonen. Venter. Venter på at flammene skal dø ut. Venter på at asken skal dale. Venter på at askehaugene skal legge seg. Venter. På at det skal være min tur.

Til å reise meg fra asken.
Til å bli føniks.
Sterkere.

Flashbacks.

Publisert september 2, 2010 Skole , Spiseforstyrrelser , Tilbakefall , selvskading 8 Comments

Da jeg våknet i dag tidlig var det ingenting som stemte. Syk. Ikke psyk. Syk. Fysisk syk. Dritt. Første dag med fravær.

Har uansett skrevet ferdig prosjektoppgaven min – tror jeg. Jeg er i alle fall relativt fornøyd! Tror jeg, usikkerhet og alt det der. Skummelt å levere inn noe som skal bedømmes av andre. Litt slik man innbiller seg når man har en spiseforstyrrelse. At når man går ut døra og viser seg i den virkelige verden, da skal alle liksom “bedømme” hvor “tynn” du er. Grøss. Men jeg velger å tviholde på “jeg har gjort mitt beste”, så får de bare dømme meg.
Hadde masse irrasjonelle tanker om det også! “Siden jeg er eldre, forventer de at jeg da skal kunne mer enn mine medelever? Nei, det går jo ikke an. Eller jo? Jeg har jo mer livserfaring bare fordi jeg er eldre, men.. nei, det går ikke an. Rolig, det går ikke an. De bedømmer jo etter faglig prestasjon, ikke ut i fra alder på papiret?”. Jeg VET, men innbiller meg noe annet.

Formen kom seg utover dagen, så jeg så ingen grunn til å avlyse barnevaktavtalen jeg hadde hos mine søskenbarn i kveld. Så jeg dro og var sammen med William (som forøvrig også er gudsønnen min) og Elisabeth. Fetter og kusine. Seks og fire år.
Men så gjorde jeg noe dumt. Eller, noe jeg ikke burde ha gjort. Når jeg bodde i leiligheta, bulimileiligheta, så var det der jeg leide. Hos onkel og tante. Så jeg gikk ned, og inn i leiligheta. Gikk gjennom gangen og ble stående på dørstokken inn til stua. Det store hvite rommet med det nå rene vegg til vegg teppet. Hver gang jeg blunket kunne jeg visualisere møbler, søppel og rot. Bulimi. Det gjorde så vondt. Å gå gjennom korridoren. Å se seg selv i speilet på badet. Å se en annerledes, men likevel preget Karianne. Å kjenne igjen linoleumen hvor jeg har ligget sammenkrølla på gulvet. Det var så virkelig, det var som å gå tilbake i tiden. Rett tilbake til februar og mars. Det var så virkelig i uvirkeligheten at jeg var nødt til å bøye meg ned for å se om badevekta stod der – selv om jeg er klinkende klar over at jeg knuste den til pulver i mai. Og mine ting. De få tingene som enda er mine. Komfyren. Gudene skal vite hvor mye rart som har vært kokkelert der. Og kjøleskapet. Fryseboksen.

Det tok meg ikke mer enn to minutter å komme meg ut derfra igjen – men jeg kan enda si at jeg blir både fysisk og psykisk kjempedårlig av å være der. I leiligheta altså. Så jeg returnerte heller opp trappa til to nuggatisultne unger som ville ha oppmerksomhet på alle mulige måter. Kjekt, for da slapp jeg å bli sittende i mitt eget hode.

Men skaden hadde allerede skjedd. Bristen var på plass selv om jeg nektet meg selv å føle på den med det første. Det er så typisk, så utrolig typisk. Det er den minste ting som vipper en av pinnen når man ikke følger med. Eller som i dag, når jeg trodde jeg var sterkere enn jeg egentlig er. To minutter. Det var alt som skulle til. To minutter. 120 sekunder.
Skjønner ikke hva som skjer med min såkalte “timetelling” nå om dagen. Gror snart fast på stedet hvil. Eller kanskje det går framover, men det er i to-steg-fram-og-ettogethalvt-tilbake-tempo. 24. 48. 68. KRÆSJ. 10. 20. 23. 23.5. KRÆSJ. 20. 40. KRÆSJ.
Så nå, altså i kveld, er jeg i alle fall der at jeg tenker “argh, hva faen er viiiitseeeeen? POENGET??” Noterte meg i alle fall klokkeslettet bak øret, sånn i tilfelle jeg skulle føle meg supermotivert i morgen tidlig. Tror jeg må sove på det eller noe. Håper bare jeg er i skoleform i morgen!

Perleblomst til Elisabeth ♥

Passerer forresten

100 dager skadefri i dag!

Om å prøve før man avskriver.

Publisert september 2, 2010 Mine Refleksjoner 7 Comments

August 2008

Jeg har tenkt mye på dette her med innstillig i det siste. Tenkt på hva man må gjøre for å komme seg i riktig retning, tenkt på hva man må gjøre for å gjøre framgang, for å bevege seg FRAMOVER.

Jeg er selv en svartmaler. Jeg ser håpløshetene før mulighetene, jeg avskriver forslag og muligheter fra første stund. “Nei, det er ikke mulig, du, det der går aldri bra, nei det kommer jeg aldri til å klare, herregud – det er ikke noe vits i å prøve! Hva er poenget med å prøve eller forsøke når jeg likevel er dømt til å feile? Nei du, det der gidder jeg ikke. Det kommer bare til å ende i katastrofe – også kommer jeg til å føle med enda mer jævlig fordi jeg ikke mestret“.

Jeg har lyst til å skrive som Regine Stokke, FACE YOUR FEAR, accept your war, it is what it is. Det er så utrolig sant. At man må konfrontere seg selv, møte seg selv i døra, se seg selv i speilet og akseptere det. It is what it is. Det er sånn det er, og det blir DIN oppgave å gjøre det beste ut av det! Det er DU som må ta valget, det er du som må våge å være deg selv, satse. Ikke hør på sykdommen, ikke hør på vrangtankene. Stopp opp, lukk øynene, let i deg selv. Finner du? Finner du magefølelsen? Din EGEN magefølelse? Hva hvisker håpet? Lytter du? Leter du etter ordene? Bare lytt, bare let, bare vent, stopp opp, ta deg tid! Det finnes i oss alle – det er jeg helt sikker på. Det FINNES, men det er DIN oppgave å finne det fram. Og når du finner, glem nå ikke at det er der! Når dagene blir tunge og alt virker håpløst – glem ikke kraften som bor inni DEG.

Jeg kjenner selv på det lille håpet. Magefølelsen. Men likevel kommer tvilen. “Tenk om, tenk om, tenk om”. Tør jeg å gå på skolen i dag? “Tenk om jeg dummer meg ut. Tenk om jeg ikke klarer det.” Er min svakhet synlig? Ligger den utenpå kroppen min som ett tynt lite usynlig lag? Kan de andre se den?
Jeg blir redd, smålig panisk i mitt eget hode. AVSKRIVER. “Nei du, tror jeg dropper det.” Redd for hva andre skal synes og tenke og mene og alt det der. Er vi ikke alle det? Men hva sier magefølelsen? Hva sier Karianne, egentlig? Jeg kan ikke gjøre noe annet enn mitt beste. Ingen her i verden har rett til å forvente noe annet enn at jeg gjør mitt ytterst beste! Og hvis ikke det er godt nok for dem – vel, da har jeg i alle fall min samvittighet på det rene – så lenge jeg vet med meg selv at jeg faktisk har prøvd! Ingen kan kreve, ingen har rett til å kreve mer enn ditt beste. Så da kan det bare være. Hvis ikke mitt beste er godt nok for deg – da er ikke du god nok for meg.

Og HVA SÅ om jeg feiler? Hva SÅ om jeg faller? Går på trynet, dummer meg ut eller taper ansikt? HVA SÅ? HVA SÅ?!! Hva så om jeg ikke lykkes? Hvilken rolle spiller det når jeg selv vet at jeg har prøvd? Og om jeg skulle tape ansikt, hvem har jeg da tapt det for? Ovenfor DEG, MEG eller SYKDOM? Jeg har allerede tapt for sykdom, og om jeg skulle tape for deg, så får det bli ditt tap så lenge jeg vet med meg selv at jeg har gjort mitt beste.

Og det ER mulig. Visst faen er det mulig! Klarer jeg, ja da kan du og. Kan du, kan jeg, kan jeg, kan du. Det høres ut som en jævla klisjé om jeg skulle skrive “bare bit tennene sammen og hold ut”, men det er sant. Det er mulig å holde det ut. Og blir det uutholdelig, så er det rom for å ta en pause, trekke pusten og lete etter magefølelsen. Hvis det likevel er uutholdelig – men du vet at DU har gjort DITT beste, vel – da er det IKKE nederlag å legge inn årene og senke skuldrene med god samvittighet! Det er ikke nederlag å prøve og feile! Feiler du, ja, da vet du i alle fall at du har PRØVD før du avskrev, og har du prøvd en gang, så er det fullstendig lov å prøve en gang til! Går det ikke, så går det ikke, men ingenting er umulig så lenge man ikke gir opp!

Jeg velger å sitere frk.Fastlege igjen. “Du må tørre å gå skikkelig på trynet!!!”
Jeg tør ikke, men Kariannes magefølelse var likevel sikker i sin sak. Prøv. Hva har jeg å tape? Hva faen finnes det å tape når du allerede har tapt alt? Faller du, så vet du i det minste hva du faller tilbake til. Går det ikke, så vet du i alle fall hva du går tilbake til. Du har din sykdom eller dine problemer – de er kanskje en konstant faktor i livet ditt per NÅ, men har det aldri falt deg inn at det er mulig å ha MER? Noe positivt? Man må lete, finne, gripe tak i, prøve, holde fast, prøve på nytt. Javisst er det skummelt. Selvfølgelig er du livredd. Men jeg spør igjen, HVA HAR DU EGENTLIG Å TAPE? Om det er en trygghet å vite – så vet du i alle fall HVOR du faller, OM du skulle falle.

What comes around – goes around.

Publisert september 1, 2010 Skole , bilder , dagbok 6 Comments

Onsdag. ONSDAG. Kort dag på skolen, det gjør så godt! Helt utrolig deilig! Jobber jo fremdeles med prosjektet, så jeg satte opp dådyrøyne og spurte meget pent om jeg ikke kunne jobbe hjemme i og med at jeg ikke hadde med maccen på skolen. Det var helt i orden og dermed slutta skoledagen allerede 1040!!!

Elin var også tidlig ferdig, og siden jeg har tvunget henne til å være modell, så var det bare å gå i gang! Herregud, så sinnsykt gøy det er å ta ORDENTLIGE bilder, ikke bare snapshots og “dokumentasjonsbilder”. Kjenner det KLØR i fingrene etter egen speilrefleks. Ser liksom for meg (o-store-drømmer) at det kan bli en fin ALTERNATIV UTTRYKKSMÅTE. I’m so excited! Det føles så bra, blir skikkelig happyhappy bare ved tanken! Har allerede begynt å bearbeide min mor og min far “kjære snille vakre, snart fyller jeg tjue år…”. Høhø, så får tiden vise – og ellers får jeg vel bare spare. Definitivt en motivasjonsfaktor til å holde seg unna bulimiske glipper, slipper og tendenser.
Jeg er jo selvfølgelig bare amatør, jeg er faktisk søkkimponert at jeg greier å lete meg fram i menyene på både nikon og canon (etter bare to dager med praktisering og kameralek) og faktisk få til noen kule effekter! Er i alle fall veldig spent på resultatet!

OG. I går var jeg veldig sur, klaga mye på dette her med KARMA. Det viser seg kanskje at what comes around – goes around likevel! Telefonen har våkna LITT til live igjen, så den er “brukbar”. Ikke som før gårdagens lille katastrofe, men jeg er i alle fall ikke fullstendig isolert.
Etter kameraknipsing var jeg og Elin ute og kjørte (som vaaaanlig), også måtte vi på butikken å kjøpe brus. Elin synes det passa seg å hente ut noen små kroner vi har vunnet på KRYSSORDFLAX av alle ting. Pleide å kjøpe det når jeg lå på medisinsk avdeling og kjeda meg. Så Elin skrapa sitt mens jeg ikke var i skrapehumør. “Skal du eller jeg skrape?” spurte Elin. “Du kan skrape mitt lodd, det er ikke så nøye. Vinner vi, så vinner vi”. Og Elin skraaaaper og skraper. Og utbryter “herregud vi vant 1000 kroner!!!” – “kødde du?!!” (tuller du, for dere som ikke vet) og Elin igjen : “NEI!!! Vent, jeg må dobbelsjekke, JOO, vi vant!”
Litt morsomt å ramle inn på samme butikk ti minutter senere “seee, vi vant!!”. Vi har en sånn dele-deal, derfor jeg skriver VI.

LIKER!!

Oppsummering AUGUST

Publisert september 1, 2010 Månedsoppsummeringer 8 Comments

Oppturer:

SKOLESTART!

Helt fantastisk uke på Kreta!

Soling, varme, Spinalonga.

Strand, billige drinker.

Middager på Ambrosia.

Få som bryr seg om arr.

At det ble lettere å gå og komme seg på skolen for hver dag som gikk.

At jeg ikke har gitt opp skolen enda!

Nedturer:

Fremdeles bulimiske tilbakefall.
Å ikke komme lenger enn 36 timer med timetellinga.
Vanskeligheter de første dagene på skolen ved “å passe inn” og ikke være så ensom.
Økonomi og bulimi – jævlig dårlig kombinasjon!!
Overtrukket mastercardet – baksmell.
At jeg gikk glipp av noe stort som jeg hadde gleda meg helt sinnsykt til (orker ikke å skrive konkret hvem,hva,hvorfor), men jeg har i alle fall vært rimelig sur i to uker på grunn av dette. TIME TO MOVE ON.

Nye ting: Skoleklær og skoleting.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Fastlegen som har ordna og styra i forhold til skolen og stilt opp på møter i siste liten. Elin for skyss og moralsk støtte i kaotiske stunder. Nye lærere som viser stor forståelse for min situasjon, virker støttende og positive i forhold til videre skolegang.
Irritasjonsmoment: BULIMI!!! Og at skoledagen begynner klokken 0810, noe som igjen betyr at jeg må stå opp klokken 0630 for å rekke alt av morgenritualer, rutiner, spising, hundelufting and so on.
Mest brukte ord: Excuse me while I’m laughing, loooord, fettsjuk, askefnatt, spunk, panic. Ich habe angst.
Fysisk Form: Varierende. Opp og ned, men grei nok!
Psykisk Form: BRA men likevel ikke? MOTIVERT er kanskje mer dekkende. og POSITIV.
Ting jeg har lært: Ting tar fremdeles tid. Ting tar alltid tid. Men om man velger å tro og holder fast i det positive, så kommer man mest sannsynlig noen vei likevel, så lenge man velger å HOLDE UT. Everything is possible – if you just believe.

Vekt: Lurer på om jeg bare skal stryke vektmål av månedsoppdateringene? Eller kanskje jeg skal skrive at det hadde vært okei å ligge stabilt. Men er det ikke alltid det?
Maten / næring: Mindre oppkast, mer nutridrink.
“Trening”: Lurer veldig på hva jeg skal gjøre nå som det går mot høst og mest sannsynlig blir for kaldt til å jogge. Vurderer å melde meg inn i studio, men da kan det fort gå tvang i treninga siden man på sett og vis “forplikter” seg til å trene med mindre man ønsker å være støttemedlem.
Jeg gleder meg til: Høstferie?
Jeg skal også: Telle minst ti døgn (240) timer uten bulimi. Runde 100 døgn uten selvskading. Slå min egen rekord.

Mat: Taco kanskje? Eller hva som helst. Hvilken rolle spiller det vel egentlig, august har vært bulimisk. Alt og ingenting er godt.
Drikke: Pepsi max og MORGENkaffe.
Tv-Serie: DEXTER!! Har sett sesong 1 og 2. Og SYTYCD (so you think you can dance) sesong 7.
Sang: Can you see me now med TATU og GLOW med madcon som har blitt avspilt hele 70 ganger på en uke. Repeat much? Og Not afraid med Eminem.
Band: Madcon
Bøker: Breaking Dawn av Stephanie Meyer & The Island av Victoria Hislop

Det er sinnsykt, utrolig mye som har skjedd iløpet av August! Fra verdens fineste ferie rett hjem til skoleusikkerheten og valget som skulle taes. Skulle jeg begynne, eller skulle jeg ikke? Skulle jeg våge, tørre og satse, eller bare la det fare, flyte, forsvinne – uten en gang å orke å prøve? Valget ble tatt. Satset. Gjennomført. STOLT AV MEG SELV FOR Å HA GJORT NOE RIKTIG OG VIKTIG.
Vanskeligheter på skolen i forhold til “å være eldst” og spørsmålet jeg fikk tusen ganger “hva har du gjort siden du var ferdig på ungdomsskolen da?”. Svarer ærlig og står for det jeg sier.
Er en smule imponert over meg selv, fordi jeg fortsetter å prøve, kommer meg på skolen, blir værende i timene, deltar etter beste evne og følger med. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig, turte aldri å tenke så langt fram, klarte ikke en gang å drømme om det. MEN DET GÅR. Det går hvis man tror, hvis man vil, hvis man virkelig brenner for det.
Utfordret meg selv på tusen nye måter.
Maten og bulimien har selvfølgelig vært ett kapittel for seg selv, men jeg anser meg ikke som knekt – ikke enda. Vet og forstår at bulimi og skole ikke er forenelig. Vet at tiden vil komme for å måtte velge, tiden for forandring. Vet at jeg da må ta farvel med enten eller. Tviholder på skolen, vet at bulimien må krympe og forsvinne – men alt tar tid. Ting også.

Karma & Hvil i fred.

Publisert august 31, 2010 Skole , Tilfeldigheter 10 Comments

Nok en dårlig dag – begynnelsen på en dårlig uke for mitt vedkommende.

Til å begynne med følte jeg småforkjøla og var usikker på om jeg orket en lang skoledag. Dro likevel, men klokken halv ti bestemte jeg meg for å dra klokken ti… Veeeel, det endte med at jeg ble værende og værende og timene gikk og gikk, helt til vi endelig ble avskjediget klokken 1535.

Kom hjem. Gjorde noe mildt sagt helt forjævlig dumt. Det var langt i fra med vilje og absolutt ikke egen feil, men likevel min feil. Fikk småpanikk når jeg innså at skaden allerede hadde skjedd – og nå er jeg da altså uten. Hvil i fred mobiltelefonen…

Sov ett par timer. Våkna. Ble dritsur fordi telefonen ikke hadde stått opp fra de døde enda. Gikk på én, to, tre bulimisprekk. Snakka med pappa i telefonen, som opplyste meg om at Pernille Marie Thronsen som ble drept i Budapest på søndag – er tremeningen min. Jeg har riktignok aldri hatt noe nært forhold til henne, eller kjent henne personlig, men jeg har truffet henne og vært i selskap med henne som liten.

Det er bare forferdelig trist. Hvil i fred ♥

Beautiful Blogger Award.

Publisert august 30, 2010 Tilfeldigheter 18 Comments

Jeg er ikke noe stor fan av sånne “kjedegreier”, men siden jeg nå har fått den hos både Veien Videre og Hannah, så får jeg vel hoste opp et aldri så lite bidrag.

Skriv et innlegg på egen blogg
Skriv 7 fakta om deg selv
Nominer 7 andre bloggere

Så her kommer 7 fakta om meg (du kanskje ikke visste?)

Familien min har alltid hatt dyr. To hunder vnår jeg ble født - Cæsar og Argos. Når Cæsar døde i 1997 fikk vi katter. Først én, som ble til to, også ble det bare flere og flere! Tarzan, Gråpus, Puscas, Charlie Chaplin, Snibion og Rusken. I 2001 fikk vi ny hund – Cleopatra het hun. Så kom Balder i 2005. Så fikk jeg Zahra i 2006. Skaffa meg likesågodt ett par-tre-fire-fem gullfisker mens jeg var i gang. Ida, Pia, Fisken, Aina og Bertil. Og til slutt, Odin i 2008. Stesøsteren min hadde tre kaniner, også var det tre hunder til, Abbe, Caisa og Mira også. Dyrehage.com
Jeg er gudmor til en gutt på 6år. William Bjørn heter han♥
Jeg danset fra jeg var 3år (1994) til jeg var 16 (2007). Hovedfokuset lå på Jazz, klassisk og moderne, men også litt hiphop og street jazz. Gikk også 8mnd på danselinja på Kongsbakken vgs i Tromsø fra 06/07
Jeg hadde dreads i eget hår i nesten ett år på ungdomsskolen. *grøssss, ikke noe for meg – fant jeg ut* Jeg GREIDE det ut. Det tok 4 dager, tålmodig stemor og en halv haug DVD’er. (oh yes, det finnes bildedokumentert…)
Jeg har vært vegetarianer i 1 år, men fikk beskjed om å bytte fil eller lære meg hva jeg skulle spise ellers. Da dette ikke var alternativ ble det kjøtt igjen.
Favorittforfatteren min er NEIL GAIMAN, kan vel si jeg samler på bøkene hans.
Lillebror – Jan Daniel, eller Dani som jeg sier, ble født 1 måned for tidlig. Når han var 14 dager gammel, ble stemoren min veldig syk og måtte legges inn på sykehus. Pappa var da mye hos henne, og hjemme satt hjem med lille Dani, NAN morsmelkerstatning, sterilisering av flasker og hele den pakka der. Så da passa jeg han i fire døgn – så og si alene. Kjenner jeg blir helt varm i hjertet av tanken “jeg har en liten bror”! Aldersforskjellen ligger på 17.5 år.

Og så spør jeg disse om de vil gjøre det samme:

Og nå lurer JEG på om det var noen som lærte noe nytt?
Lykkeliten i mitt ♥

dårligdag.com.

Publisert august 30, 2010 Emosjonelt Ustabil , Skole , Tilbakefall , bilder 8 Comments

Dette skulle ha vært publisert for mangemange timer siden, men jeg kom visst aldri så langt. Better late than never.

Tidenes dårligste start på dagen. For det første sovnet jeg ikke før et sted mellom to og tre. Også våkna jeg klokka halv seks fordi jeg frøs. TAKKAMEN (som lillebror så fint sa det en gang – han er 2 år!). Skulle ikke opp før halv sju, men når den tid kom var jeg ikke akkurat smørblid for å si det pent.

Ble liggende på badegulvet å lure på hva jeg skulle gjøre, alt for å suge opp litt ekstra varme. “Gidder ikke dette. Hva er vitsen, det er ikke verdt det- blaaablabla”. Måtte bare kjøre autopilot og tune ut alt mulig annet. Kledde på meg, morgenrutiner. Som om jeg ikke var kald fra før, så ble det ikke bedre når jeg måtte traske rundt kvartalet med Zahra. I mellomtiden hadde jeg fiksa kaffe og henta avisen. Bladde gjennom den mest uinteressante avisen i verdenshistorien, null innhold i de hele tatt. Spiste frokost. Bedrev litt ufrivillig, uplanlagt trappeløping mens jeg leta etter sigaretter, lighter, skinnjakka, skoleting og alt det der. Og så helte jeg kaffe i termokoppen som jeg LIKSOM hadde gode intensjoner om å ikke glemme. LYKKETIL.

Hadde plutselig helt forbannade god tid. Rakk nesten å kjede meg, så jeg tok tidenes DÅRLIGSTE mobilbilde gjennom tidene.

Hva er den beste måten å starte en mandagsmorgen med? Klokken ti over åtte? NATURFAG.
OH MY GOD, tror bare jeg skal holde kjeft resten av året altså, ble bare provosert der jeg satt!!!! DÆVEN. Forbannade slitsomt å skulle komme med meninger og synspunkter som bare blir forvridd rundt på, fordi læreren, la meg sitere “elsker å provosere for å skape debatt og diskusjon”. JATAKK. Vi diskuterte nettlesere, og jeg måtte selvfølgelig argumentere for SAFARI og MAC. Så ville han vite fordelene med mac, og siden jeg tydeligvis er den eneste macceren i klassen, så.. Herregud. “Mac får ikke virus” sa jeg. “Joda, det får de”. “Ja, men langt i fra like ofte som en vanlig PC! Jeg har hatt min i TO år, og jeg har aldri hatt virus”. “Men det FINNES”. “JAVEL, det finnes! Men det er langt i fra like vanlig!”. “Hva mer da?”, “Mac har bedre lagringsforhold og store gode harddisker som ikke kræsjer selv om man fyller de opp!”. “Si meg, hvor stor harddisk har du da?” “320 gigabyte”. “Ja, men det er jo ikke SÅ stort!”, “NEI MEN DET ER BRA NOK FOR MEG!!!”. Kjente bare jeg ville eksplodeeeere. “Det er bedre å jobbe med bileredigering og film på mac” – “ja, kanskje”.
Og ATTPÅTIL, så skulle han ha noen til å lese høyt et avsnitt i boka. Jeg hadde selvfølgelig ikke lyst og kan ikke akkurat påstå at jeg meldte meg frivillig der jeg pent hadde bestemt meg for at jeg ikke gadd å si noe mer. “Ivrige Karianne, kan ikke DU LESE?” .. ….. ……….
Deretter lurte han på om vannet i en kasserolle kokte fortere eller saktere med lokket på. “JEG VET IKKE” sa jeg. “Da får du GJETTE, du har jo 50% sjans for å gjette riktig”. “Eh. Saktere kanskje?”, “Ja, og HVORFOR DET?” JEG VET IKKE!!!

Engelsken gikk henholdsvis greit.

Ellers var det mer prosjektoppgavejobbing. Får hele tiden endret informasjonen? Blir helt forvirra i bunn og grunn. Men summasumarum, så ligger jeg i rute på alle måter. Trenger bare å knipse de tre bildene mine nå, og renskrive loggen på maskin. Skisser, egenvurdering, idéstadium – checkcheckcheck.

Og sist, men ikke minst MATEMATIKK.
MEN: jeg har bestemt meg for å ikke ha matematikk. Det er bare tre timer i uka. Orker ikke å gape over for mye. Matematikk har aldri vært noe jeg har vært flink til eller hatt glede av. Synes det er vanskelig å forstå, og jeg kjenner ikke at det er riktig tid eller sted for å lide meg gjennom tre timer i uka jeg ikke kommer til å få noe ut av med tanke på at konsentrasjonen min er relativt sviktende. Diskuterte dette med kontaktlærer, mine poeng og synsvinkler ble sett og hørt, tatt hensyn til og forstått.
Av egne erfaringer vet jeg at hvis jeg prøver å gjøre ALT, så kommer smellen, og kommer smellen er det ikke nødvendigvis bare matten det går utover. Da er det plutselig alt som står på spill. Tyyyypisk borderlinemønster – alt eller ingenting. Men jeg prøver meg på en gylden middelvei. Føler meg fram i ukjent terreng.
Usikker på hva jeg gjør med gym også. Frk. Fastlege var ikke videre begeistret for at jeg skulle ha gym. Jeg vil, men vil ikke. Det er jo mye morsomt med gym! Hvis jeg ikke skulle ha det kommer det nok til å være lett å ta som privatist i og med at min mor er praktiserende gymlærer. Må eventuelt diskutere saken nærmere med min nye fastlege. Har imidlertig bestemt meg for å se det an. Får heller avskrive fag HVIS det skulle vise seg å ikke være gjennomførbart i praksis. JEG PRØVER.

Kom hjem. Ut med Zahra. Spise. Finne senga. Sov halvannen time. Våknet når mamma kom hjem. Sliten og sur som jeg gjerne blir etter lang dag, ble det en fin liten frontkollisjon på hjemmebasis. Mamma sier så veldig, veldig mye som hun mener i beste mening fordi hun ønsker at jeg skal forså og se ting fra et annet perspektiv. Mitt emosjonelt ustabile alter ego derimot hevet decibelnivået til 200 når selvfølelsen stupte fra “jeg er flink som PRØVER” til “jeg duger ikke til en jævla dritt, jeg kan likesågodt bare gå å dø, finnes ikke vits eller mening med noen ting som helst her i verden”. YES Karianne. Drama QUEEN med stor Q.

“Hva er det som gjør at du ikke klarer å la være å kaste opp? Hvorfor finner du ikke tilbake til den fine innstillinga du hadde for litt siden? Jeg er så redd for at all jobbinga skal være forgjeves, jeg ser jo hvor veien går” sier mamma. Jeg VET ikke. Ikke har jeg mer hjernekapasitet til å tenke eller reflektere rundt det hele heller. ÉN TING SKAL VÆRE FOR SIKKERT : JEG P R Ø V E R. 45 timer AND COUNTING.

Tror og håper at Elin kommer i kveld. Tror og håper på Dexter. Tror og håper hun sover her til i morgen. Tror og håper at tirsdag blir bedre. Tror og håper at det går bra med timene også.

Gjensynsglede.

Publisert august 29, 2010 Zahra & Hunderelatert , bilder 14 Comments

Foto av Elin Alexandra

Neste side »

Twitter Updates

Straks klar for løpetur. Skoleoppgaver unnagjort, huset i orden. Tidligkveld før ny skoleuke. 6 days ago
Klar for frokost og kaffe, deretter skoletur :) 1 week ago
Dårlig med blogging i dag. Intet å meddele. Skoletur i morgen. Time på psyk og deretter barnevakt. Se - alt i en linje! 1 week ago
Med store planer om å sove jævlig godt etter endt skoledag. Da"fortjener" jeg det ;) 1 week ago
Skole fra 0810 til 1540... Kan ikke si at jeg gleder meg nevneverdig. Lurer på hvordan det kommer til å fungere.. 1 week ago