Både igår og idag har gått i ett. Har ikke helt ord for det egentlig. Sykt hvor mye som har skjedd på to døgn. Ord som surrealistisk, uvirkelig? Vet ikke om jeg greier å sette fingeren på det, eller om det bare går under kategorien “lettelse”, men positivt er det i allefall!
Etter at det gikk opp for meg at pengene var disponibelt beløp på min egen konto begynte tankekverna med en gang å spinne. Hva gjør man? Sparer? Jeg både vil spare men likevel ikke akkurat nå. Misforstå meg rett, jeg er bare redd for å ryke i den bulimiske fella og svi av tusenvis av kroner på en dårlig dag eller tre. Med tanke på at rekorden min av penger rett i dass på tjuefire timer er 1700 kroner… Tenk hvor mye skade jeg kunne gjort på tre dager, fem dager? Heldigvis er jeg ikke i dét sporet akkurat nå med tanke på at jeg idag har holdt meg unna i 30 dager. 30 days sober, hahah.
Men uansett. Jeg bestemte meg for å investere i noe som varer, noe jeg trenger. Trivsel. Bestemte meg for å investere i leiligheta. For all del, jeg trives jo helt supert her og har elsket å bo her siden jeg flyttet inn 29. september 2011, men det har på en måte vært noe som manglet. Dybden på en måte? Uansett, nå føles det komplett.
Gaaah, vet ikke hva jeg skal skrive. Er redd for å høres materialistisk ut! Men det får så være. Er ikke av typen som bedriver shopping-terapi (ikke det at det er noe galt i det forresten). Ikke er jeg oppdatert på mote eller fashion eller gudene vet heller. Jeg leser ikke blader, om jeg dør etter å vite noe finnes google og magasiner på nett uansett. Leser bare blader når jeg er innlagt, for å si det enkelt – når jeg ikke har noe bedre å ta meg til.
Anyway. Oppdateringer. Det ble ny TV. Ikke det at jeg har kanaler enda, men så lenge jeg kan koble opp playstation tre og plugge i en bærbar harddisk smekkfull av filmer og serier – tro meg når jeg sier at jeg lever lenge på det! Helt sick å sitte hjemme å se på TV? TV sto ikke akkurat øverst på prioriteringslista mi med tanke på pris og kvalitet. Men så ble det TV da. Tjohei. Den fyller opp en blank vegg hvor jeg tidligere har følt at det var litt tomt. Og vet dere hva? Når jeg flyttet inn så jeg jo for meg hvordan jeg en dag kanskje kunne ha det – og det ser akkurat ut som jeg forestilte meg. “En dag” er idag, feels good.
Gårdagen gikk med til det. To timer med fram og tilbake. En prøvelse for angsten. Jeg er litt redd for TVer og blinkende lys (epilepsirelatert), og å da skulle stå både på elkjøp og expert og glo på førti TVer til sammen å lære om plasma, led og 3d og gudene vet hva, samtidig sammenligne den ene med den andre, bilde, kvalitet, lys. Gaah. Sliten men fornøyd når det var over for å si det sånn, men det gikk bra.
I tillegg, mens jeg var så godt i gang igår, så hadde jeg fått pakke i posten og henta den, samtidig som jeg var en tur innom apoteket for å hente mer epilepsimedisiner. Damen lurte på om jeg ville ha 200 tabletter, jeg svarte at nei takk, det går fint med “bare” 100. Det varer jo i 50 dager og det er nok i slengen altså.
Så, etter å ha koblet opp TV og ps3 og sett litt på skjermen og latt det surrealistiske synke inn, måtte jeg åpne pakken fra USA. Da begynte jeg seriøst å grine. Fordi jeg var så… Jeg vet da faen, er det den følelsen som er lykke? Verden føltes bare så vakker igår. Litt medgang er ikke noe som kommer flyvende i min retning. Vanligvis krever det konsentrasjon å få disse endene til å møtes på alle mulige måter, men at en brå bølge av slingringsmonn skulle skylle over meg – jeg så ikke dét komme for å si det sånn. Føles som om jeg kaver litt opp ned i vannmasser og prøver å finne ut hva som er riktig vei opp.
Pakken fra USA blandt annet. Er det mulig at folk er så snille og godhjertede? Fikk pakke hos en herlig jente som heter Judy (leser bloggen – oversetter) og som virkelig insisterte på å sende meg noe, og når jeg åpnet den pakken… Jeg følte virkelig at ting gikk min vei igår for å si det sånn. Fikk ikke sove når jeg skulle legge meg, uvirkelighetsfølelsen var for sterk. Tenk om jeg egentlig bare drømmer – bokstavelig talt? Tenk om det ikke står en TV i stua når jeg våkner imorgen? Hver gang jeg gikk inn i stua igår hadde jeg en følelse av “pinch me, dette er ikke virkelig?!”, but it is. TVen sto like fint idag som igår for å si det på den måten.
Jeg hater å skrive innlegg som dette egentlig, fordi jeg er redd det skal oppfattes som en klisjé. Men so be it, mine ord, mine følelser, mitt liv. Jeg synes det er vanskelig av og til, å skulle formulere innlegg som pulserer av glede eller håp. For det var det jeg følte før jeg sovnet “tenk om ting faktisk løser seg en dag. Tenk at alle dager ikke trenger å være like jævlige. Tenk at det er mulig å få belønning for strevet man legger ned i å holde seg i live når man egentlig lurer på hva faen vitsen er?“
På grunn av livet slik jeg har levd det og opplevd det lever jeg generelt med en pessimistisk framtoning når det kommer til gode ting. Jeg tør ikke å stole på andre helt, når de sier at det blir bra til slutt og at livet ikke alltid er like jævlig, at livet ikke alltid kommer til å være dette – slik jeg kjenner livet. Om jeg hadde stått foran et islagt vann på vinteren sammen med noen som forsikret meg om at isen var tykk nok til å bære tyngden min hadde jeg sendt skeptiske blikk i retur og ikke trodd på det. Selv ikke om personen hadde vandret ut på isen for å bevise fakta, selv da hadde jeg fått vedkommende til å hoppe og trampe på den isen før jeg selv hadde turt å tro på det. Jeg forventer at isen er tynnere enkelte steder og har en integrert evne til å tenke worst case scenario hva det nå enn gjelder.
Eksempelvis; “Oi, nå kan jeg kjøre opp til sertifikatet om under tre måneder!”, noe som er en positiv tanke, tett etterfulgt av “ikke ta det for gitt, du får stålsette det på at du får epilepsianfall og at det sertifikatet kan du se langt etter”. Om jeg forsøker å myke opp worst case scenario, blandet med realitet og fornuft blir det “grøss, du kommer garantert til å få panikkanfall bak rattet når du begynner med kjøretimer på grunn av alt som har vært av tanker og følelser så langt”.
Så, penger min vei? Didn’t see that one coming. Siden jeg ikke trodde det var mulig var det aldri noe jeg ventet på eller lengtet etter, dermed en forsterket overraskelse med et ras av overveldende positive følelser som jeg kjenner jeg ikke helt greier å sette ord på. Hvordan definerer man lykke? Ordentlig lykke? Hvordan definerer man å være glad? Hvordan definerer man gleden av å kjøpe nye ting uten å være materialistisk, grådig eller egoistisk? For jeg vet ikke. Gi meg negative følelser og jeg kan beskrive min oppfatning i detaljer, men dette? Whoa, virkelighetsfjernt for min del.
Uansett da.
Idag har jeg vært veldig effektiv. Jeg har vasket tre maskiner med klær før jeg naturligvis måtte ut å handle detaljer. Detaljer til leiligheta. Småting som det av og til streifer meg at jeg mangler eller savner, men som jeg – klarer meg uten -, men herregud det føles fantastisk å få detaljene på plass. Helheten føles faen meg suveren! Når jeg går inn i stua nå, jeg tenker “hjem”, her bor jeg og fy faen jeg har det bra her. Det er akkurat sånn jeg vil ha det, alt er ting jeg har bestemt meg for, alt er ting jeg har kjøpt og betalt og liker og foretrekker, med unntak av noen detaljer som er gaver.
Nå har jeg luket vekk de siste små detaljene jeg har irritert meg over, eksempelvis at det sto en pappeske på badet som fungerte som skittentøyskurv. Jeg kan herved erklære at den er brent, i alle fall halve. Tomrommet på veggen rett fram er fylt opp av TV. Den sorte sofaen er myket opp med fire myke puter som attpåtil bare kostet 40 kroner per stykk og er perfekte? Siden pleddet jeg fikk i julegave og elsker, som forsåvidt er brunt, som koster 499 på full pris, nå kostet 149 måtte jeg nesten kjøpe et hvitt også, og pensjonere de lilla pleddene mine som ikke passer inn i forhold til resten av fargene i stua. Hvitt, vanilje, sort, brunt, grått i ulike nyanser, noen innslag av “sølv” og to detaljer rødt pluss en lilla. Jeg har kjøpt en egen kurv til Zahra sine klær sånn at jeg får ha en kurv til mine skjerf og votter for seg selv. Som matcher den kurven som nå står i stua med ved i, som tidligere også oppholdt seg i pappesker. Grr, pappesker I HATE YOU.
Innser at jeg nå har kommet til det punktet hvor jeg burde ta bilder av leiligheta, heh, skal, skal ikke? Noen få detaljer til? Lilla yogamatte så jeg slipper unna blåmerkene jeg får (treningsrelatert) når jeg møter parkett med knær eller ryggrad. Problem løst. Og sengetøy! Føler meg offisielt gammel og voksen nå som jeg ser gleden i nytt sengetøy.
Skrekk og gru, kjenner på snev av dårlig samvittighet her jeg sitter og skriver. Noe inni meg mener jeg ikke fortjener noe. Gjør jeg? Kanskje? Alt jeg ber om er å ha det bra og å trives? Noe inni meg “du trenger IKKE TV for å ha det bra”. GAH, dårlig samvittighet, gå og legg deg, PLEASE.
Og jeg lot meg overtale til å skeie ut med en ting til jeg teknisk sett hvertfall ikke trenger eller fortjener?!!! Men for pokker. I do? Tretti dager spyfri, fortjener vel NOE? Belønning kanskje? Tenk på hvor jævlig mange tusen kroner jeg lett spyr bort på tretti dager? Men noe inni meg mener at en TV til 8000 kroner – way too much. Indre diskusjoner lenge leve. Hvorfor må noe inni meg alltid gjøre meg usikker og dempe det positive jeg egentlig kjenner i magen? Pluss dette da. Kremt.
Den kostet meg 299 kroner med det abonnementet jeg allerede har. 300 kroner. Samsung Galaxy S II pluss fri bruk ut April. Måtte delvis overtales av Elin på dette området altså. “Bare hvis de har den i hvitt” sa jeg, og når de da hadde én igjen i hvitt, meant to be da eller? “Du fortjener IKKE!” Eller jo, det gjør jeg vel? 300 kroner spyr jeg lett bort på én time, omså en halv. Jeg har hatt ny telefon i sju timer, teknisk sett verdt det allerede.
Fuck it. Jeg fortjener, end of story.
Nå må jeg bare henge opp speilet pluss skiltet og klistre opp disse veggklistremerkene mine, så er jeg good to go. Minus skapdørene mine som er røde på soverommet mitt og skal spraylakkeres først.
Jeg har det med andre ord BRA. Og er veldig overveldet. Tilvenning trengs. Har oppgradert tilværelsen og trivselsnivået noen hakk, relax Karianne. Det betyr ikke at du lider av stormannsgalskap, er eiesyk, skrekkelig egoistisk eller grådig. Jeg har svidd av omtrentlig ti tusen kroner – på meg selv. Ehh. På leiligheta. 300 kroner på meg selv. I tillegg har jeg betalt tilbake ti tusen kroner til mastercardet og mamma. Og jeg har betalt husleie. Og medisiner, sykehusavtaler, strømregning og telefonregning. Om jeg er tom for penger nå? Nei. Tenker litt på vaskemaskin da. Da har jeg virkelig alt, men er ikke ferdigtenkt på det området enda.
Gjett hvem som la sin akutte elsk på nye puter? Synes jeg hører henne tenke “Halleluja, endelig noe som er mykere å ligge på enn den – harde- sofaen”. Det ene pleddet mitt forsvant i sta, “What the fuck, jeg la jo pleddet oppå buret til Zahra for ti minutter siden?!”, fant pleddet på gulvet med hund inni. Hahah ♥
“Nå må du sprette champagneflaska og feire” sa pappa.
Sol inn vinduet, bilde tatt i stua ♥ Elsker å bo her jeg bor.
Karlsvogna, beviser i alle fall at de hvite prikkene er stjerner. Jeg trodde det var støv først, helt til jeg så dette bildet.
…and the shadows will fall behind you.
Juni 2010, rett før tilbakefallet. Sunneste vekt noensinne kombinert med sunneste kosthold på årevis, pluss friskere treningsvaner og fokus.
Lovte jeg skulle poste det igår når det ble laminert. Er ikke vant til å forminske håndskrifta mi så mye at jeg må skrive så lite (bildet til høyre er selvsagt forstørret), så siden kortet er på størrelse med bankkort ble det knotete å skulle skrive femten rader nedover, attpåtil med penn som ikke ville fungere. Men jeg er fornøyd, så det er jo det viktigste! Therese foreslo å lage flere, noe jeg allerede har tenkt på. “Don’t Panic” hadde eksempelvis vært kjekt å ha.
