Jepp, atter ett innlegg som handler om mat, matens tyrrani, matens makt.
Det er en rus. Både fysisk og psykisk. Psykisk fordi du lengter etter de herlige kremtoppene med kirsebær på toppen, du forventer – innbiller deg at den neste kremtoppen kommer til å bli enda større og herligere enn den første. Du er hekta, du bare må ha den, så lenge du vet den eksisterer. Du er skjødesløs. Som ett sultent dyr tråler du marvarebutikkene, hylle opp og hylle ned. Coop Obs, Europris, Ream 1000, Rimi, coop prix, ica, the list goes on. Du saumfarer hver enste hylle med blikket, du kjenner mastercardet som ligger i lomma. All denne herligheten kan bli din, så langt pengene rekker. Og det gjør de. For du overtrekker de kontoene du har, du låner penger der du kan, du gjør det du MÅ for å få tak i det du trenger – for å overleve. I alle fall tenker man slik i sine forskrudde små valnøtthjerner som ikke en gang vet hva definisjonen “ernæring” er for noe.
Løper, du løper gjennom hyllene. Skammen henger etter deg som ett tungt slør, en hale, gjennom hyllene. Du har dårlig tid, du løper fra deg selv, det vonde, skammen, ensomheten, mørket, du bare løper og løper fordi du vil ha det overstått. NÅ.
Du kommer til kassa, loaded med mat som vanligvis burde vare en ukes tid for a4 mennesket og du står der mens øynene flakker fra produkt til produkt, merker hver eneste tyggispakke, lighter, sukkerfrie pastiller og gudene vet hva som henger foran nesa på deg som en siste fristelse. Du tripper, det sitrer i kroppen, dette kan bare ikke gå fort nok, køen er aldri kort nok.
Abstinensene er på plass. Vi har kommet til den fysiske delen. Hvor kroppen er vant til å få sukkeret skuflet inn, skje etter skje. Kroppen forventer sukkeret, kroppen er vant med sukkeret – kroppen trenger sukkeret for å roe seg ned, for å slappe av. Og ikke minst trenger DU å kjøre autopilot. Du kobler ut hjernen, du kobler ut tankene, du kobler ut fornuften – så lenge du spiser. Så lenge hånda beveger seg fra mat til munn med gjevne intervaller, så lenge du skyller maten ned med vann mellom hver andre munnfull så går det greit. Det verste er at du føler deg bemerkelsesverdig bra. Nei, stryk bra, for du føler deg mye bedre enn det. Du føler deg super, du føler deg uovervinnelig, du har mista jordinga, bakkekontakten har forsvunnet, du svever, du hever deg selv over alle andre mennesker som måtte finnes. Du er i ferd med å ta av, du letter, du flyr – og der og da tror du at du aldri kommer til å treffe bakken igjen.
Det finnes ingen nødbrems du kan dra i, det finnes ingenting som kan avbryte deg, du har sunket så dypt, til bunnen i frysedisken, du er så rusa på sult, sukker og kontroll at du nesten ikke hadde merket at huset ditt sto i brann. Det finnes ingen brytere, det finnes ingen stopp-skilt. Du spiser og spiser og spiser og spiser, til det gjør fysisk vondt, til magen står rett ut, du spiser til du ikke er i stand til å rette deg opp en gang. Du må gå krumbøyd de metrene du forhåpentligvis har kalkulert deg fram til nærmeste toalett, kanskje er du så heldig at du må krype – fordi det gjør vondt. Det er ikke lenger plass til hjerte og lunger, ribbena dine tåler nesten ikke presset lenger. Og der ligger du. På badegulvet i fosterstilling mens angsten setter i gang ett helvetes tankekjør. “Tenk om jeg revner nå. Nå kommer jeg til å revne. Bokstavelig talt. Tenk om det sitter fast, tenk om jeg ikke får opp maten, tenk om kroppen min virkelig skulle fordøye alt dette her? Det går ikke.” Bunnen. Du er på bunnen. Du har sunket så lavt og utøvd alle dine perverse tanker om mat og matmisbruk, og nå ligger du der, på flisegulvet og trygler gud om at evnene dine fremdeles virker. At kroppen fremdeles kan sine innøvde kunster. Og det kan den.
Sirkusnummeret du har hatt hovedrollen i så lenge selger fremdeles til fullsatt sal. Så lenge du kommer deg på beina nå, så lenge du kan stable deg opp, finne en halvveis balanse, så lenge du kan klamre deg fast i hvitt porselen med begge hendene, er det ikke mere som skal til. Du strammer bare en muskel, og vips, så kommer gjensynet. Alt du har spist i motsatt rekkefølge, bortsett fra sjokolade og is som er tungt – det synker rett til bunns. En tanke flimrer forbi “hva var det? Oi, spiste jeg det?” og det har du tydeligvis gjort også. Det tar kun sekunder og så er det over.
Du havner på flisegulvet igjen mens kroppen prøver å komme til hektene etter en “bad trip”. Naiviteten kommer krypende og du forsøker forgjeves å love deg selv at dette var siste gang. Ikke mere nå – det er nok. I morgen er en ny dag, en ny mulighet til å starte med blanke, fine, hvite ark, ark du kan fylle noe annet.
*in my mind*
