She Flies With Her Own Wings

“Du ser litt sliten ut, har jeg rett?”
Javisst er jeg sliten. Hva kan man egentlig forvente seg når man har hatt to søvnløse netter på tre dager og en times søvn her og en time der? Ikke får jeg sove ut heller, for her på huset skal det ikke soves på dagen og bladida. De er livredde for at jeg skal ødelegge nattesøvnen og snu døgnet.

I dag tidlig var jeg forferdelig – forferdelig sint. Jeg praktisk talt kokte der jeg lå i senga – for sliten til å orke å bevege meg, hvis ikke skulle jeg jammen meg revet med meg noen saker og tinger og tråkket ut røykedøra og forlatt, spasert til leiligheta og lagt meg der, for å få fred. Men, flink som jeg er ble jeg liggende i senga og sovnet omsider klokken ti på sju. Klokken åtte derimot, kommer personal å vekker meg, og jeg var alt annet enn blid, for å si det slik. “Er du klar for å stå opp”. Selvfølgelig var jeg ikke det.

I natt har jeg store planer om å sove, koste hva det koste vil. Jeg skal stå opp i morgen, spise frokost, delta på morgenmøte, jeg skal troppe opp på kreativ gruppe og boble over av gode idéer, og jeg skal på kirurgisk poliklinikk i første etasje og ja. Nei. Ja. Forhåpentligvis noe i den duren.