She Flies With Her Own Wings

Jeg har som vanlig utført mine håpløse søndagsritualer, men opplevde i dag noe helt annet og nytt, noe skremmende og ubehagelig på en gang, men størst av alt var muligens skammen. Virkelighetens klo, den kalde realiteten, harde, grusomme fakta.
Jeg skammer meg.

Det forundrer meg egentlig hvor mange mennesker man treffer når man er på psykiatrisk avdeling. Det dumper inn både kjente og ukjente fjes, og jeg synes egentlig det er ganske fascinerende å bli kjent med mennesker over en kopp kaffe som ble kokt for flere timer siden, ute i kulda over en sigarett eller to. Man treffer igjen mennesker man har truffet tidligere, som man glemmer men likevel husker. Det får meg til å føle at verden er ett lite sted, mindre enn du kanskje tror. Og når alt kommer til alt, så sliter alle med sitt, det er bare graden av problemet som svinger.

MEN: I går fikk jeg pakke i posten! Noen som leser bloggen min har faktisk tatt seg bryet ved å sende meg pakke og kort, og jeg ble helt utrolig glad, faktisk rørt. Fordi jeg har “ett publikum” fordi jeg har lesere, for at jeg når inn til noen.

Så jeg har da fått votter i posten. Kan sees på bildene under her! Og tusen hjertelig takk til I. ♥

Her kommer noen bilder av Karianne og lilleTonje. Og vottene + slush.





(beklager forresten at bildene er i mindre format enn de pleier å være i, det har skjedd en glipp i systemet mitt (rotet mitt) ett sted)