Bitre Blomster

Først og fremst må jeg bare skrive at det koster en del å sette ord på disse tingene. Koster energi, koster utlevering av eget privatliv og min historie. Men likevel vil jeg gjerne dele mine opplevelser med dere som måtte være interessert i å lese dette.

For å begynne historien må jeg vel begynne med Januar 2009.
Jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling i Tromsø for det om jeg hadde passert den magiske grensa på atten år. Jeg hadde vært hjemme i 2 uker på julepermisjon og den siste uka var jeg slått ut av influensa og ble liggende i senga mi og fikk ikke i meg mer en en kopp med saft om dagen. Ergo jeg hadde ikke greid å følge kostplanen og vekta hadde stupt ett par kilo ned også.
Når jeg da satte mine bein på båten og tok veien tilbake til UPS som det så fint heter (S’en står for seksjon), var jeg ganske klar i hodet og visste at jeg trengte hjelp med å komme tilbake dit jeg var før jul med tanke på programmet og opplegget og veien videre.
Dessverre har der seg slik at når jeg kom tilbake og fortalte hva jeg trengte, så tikket klokka i feil retning. Jeg var over atten, teknisk sett for gammel til å være der og menneskene hadde det litt travelt med å fortsette på VEIEN VIDERE for at jeg etterhvert skulle kunne skrives ut. Så istedenfor å høre på mine bønner om å gjøre det vi gjorde før jul, sånn at jeg kom inn i rutinene igjen – ble opplegget fortsatt fremover, noe som ikke fungerte for meg.
Jeg falt mellom to stoler og tapte med glans når jeg måtte følge meg selv opp etter mat. Jeg spydde, gråt mens jeg spiste men spydde likevel. Vekta sank ytterligere og til slutt, det tok ikke mange ukene, så hadde jeg mistet troen på alt i hele verden. Jeg ble så fortvilet og frustrert fordi jeg opplevde at “ingen hører på meg” og “jeg får ikke til å ta vare på meg selv”. Til slutt ønsket jeg ikke å leve lenger.
Ei helg midt i januar skulle jeg hjem på permisjon og hadde på dette tidspunktet fått alvorlig nok av alt. Jeg sa ganske så klart i fra om at hvis jeg ble sendt hjem på perm denne helga, så kom jeg til å ta en overdose. Dette ble selvfølgelig og dessverre ikke tatt seriøst. Jeg fikk en gul post-it lapp med oversikt over hvem som var på jobb og beskjed om å ringe hvis dette skulle vise seg å bli så vanskelig som jeg hadde gitt utrykk for at det skulle komme til å bli.

Den lørdagen gikk det galt.
Jeg puttet i meg alt av piller som jeg fant og gjorde meg klar for å dø, men det gikk ikke helt etter planen min. Min plan, inn hodet mitt, gikk ut på å traske gatelangs til tablettene gjorde sitt, for deretter å falle om i snøen og mest sannsynlig fryse meg selv fordervet. Det som så skjedde var at jeg ble redd. Jeg ble dårlig av tablettene litt fortere enn jeg hadde kalkulert meg fram til og det eneste jeg klarte å tenke var at jeg ikke unnet mamma å finne med død. Det fortjente hun ikke.
Så jeg vekket mamma. Og sa som sant var at jeg trengte en liten svipptur innom akutten. Så jeg ble kjørt på akutten. Og pumpet. Og lagt inn på medisinsk intensiv.
Akkurat detaljene rundt overdose og pumping gidder jeg ikke å skrive akkurat nå, men jeg kan lage ett innlegg om dette hvis noen er interessert i å høre om det.

Jeg våknet opp den søndagen og jeg husker at koste hva det koste ville, så skulle jeg ikke tilbake til noe jævla UPS som ikke hørte på meg lenger. Jeg skulle fremdeles bare dø, men jeg måtte bare tenke ut en plan, ett siste farvel, en fin avskjed for meg selv. Det kom slemme overleger som snakket og snakket, og når de ikke fikk noen respons hos meg, begynte de å provosere. Til slutt eksploderte jeg selvfølgelig i sinne og raseri og når jeg senere nektet alt mulig rart kom det til slutt noen som ga meg valget mellom taxitur på statens regning eller politi. Jeg valgte taxituren som ble mitt første møte med tvang.
Når jeg omsider var kommet tilbake på UPS igjen var jeg annerledes. Personalet oppførte seg som om de hadde vondt på mine vegne og som om de angret seg fordi de ikke hadde tatt meg på alvor. Dessuten forsvant alt av privilegier og alt av tinger og tanger man kan tenkes å skade seg med. Jeg fikk også meget hyppig tilsyn og ble vurdert av en eller annen lege til å måtte være på tvang i alle fall til dagen etterpå.
Jeg våknet opp mandags morgen og var grisedårlig. Jeg hadde ikke puttet i meg annet enn pepsi max og kaffe på to døgn og likevel vrengte kroppen seg i fantomsmerter og imaginære brekninger. Jeg lå på badegulvet på rom nummer 208 mens det sto noen å så på at jeg spydde. Jeg følte meg skrekkelig liten der jeg segnet om av utmattelse og håpløshet ja.
Jeg fikk beskjed om å velge å være der frivillig eller pakke sakene mine og vende nesa mot voksenpsykiatrien. Ufrivillig valgte jeg likevel å bli der. Personalet prøvde å høre mer på hva jeg sa, prøvde å fortelle meg at jeg fikk det som jeg ville og at vi nå kunne jobbe videre der vi slapp før jul, som om de to siste ukene ikke hadde skjedd. Problemet for meg var bare det at de to siste ukene i aller høyeste grad hadde skjedd og jeg hadde falgt enda noen trinn nedover denne trappa som jeg liksom skulle gå opp. Håpløsheten min var på dette tidspunktet så stor at “det var for sent”. Alt var for sent. Til helvete med mennesker og opplegg, til helvete med livet, jeg ville ikke ha det lenger.

Deretter fulgte tre uker i komalignnde tilstand. Jeg fulgte ikke opplegget, fulgte ikke kostlista. Jeg var ikke med på opplegget, var ikke dedikert. Jeg mistet privilegiet til å bevege meg som ett fritt menneske på grunn av lavt matinntak og på den andre siden eskalerte selvskadinga i samme slengen. Jeg levde ikke, jeg ble bare holdt i live mot min egen vilje. Flere permisjoner var det jo ikke akutlet å snakke om, ikke kunne jeg love noe som helst om at jeg skulle holde meg i live eller i alle fall ikke dra i gang flere stunt i håp om å gjøre slutt på livet mitt heller.

Det hadde rukket å bli februar og torsdag. Torsdager på UPS betydde veiedag for mitt vedkommende og å få tallene slengt i fleisen representerte igjen mer blod mer skading. Jeg måtte sy og jeg måtte ned på sykehuset for å gjøre det. Når jeg var ferdig med dette ble jeg sittende på en benk. Ville ikke bli med tilbake. Hadde planer om å sitte på benken til mennesket som var med meg var ferdig på jobb og forsvant. Jeg fikk beskjed om at jeg i så tilfelle måtte begjære meg utskrevet. Så jeg gjorde det.
Dro på avdelinga. Snakket med overlegen. Trusler om Åsgård Psykiatriske Sykehus fordi man ikke kan tvangsinnlegge attenåringer på institusjoner for ungdom. Jeg fikk til slutt i gang en avtale om at vi skulle diskutere det videre på mandag.
Inni hodet mitt skulle hele verden glemme alt om tvang til mandag og den helga brukte jeg til å pakke ned rom nummer 208.

Mandag kom, jeg begjærte meg på nytt utskrevet. Og her satte tvangen til for fullt alvor.
Jeg ble sendt til Åsgård Psykiatriske Sykehus, avdeling Sør 1, akutt. Lukket avdeling. Mot min egen vilje. Avdelinga var full og jeg måtte være korridorpasient i ett helt døgn. Det var grusomt. Og de andre pasientene var jo i ymse tilstander. Man vet jo aldri hva man møter på ei akuttavdeling og klientellet var rett og slett meget varierende.
Jeg ble innlagt i henhold til paragraf 3.2, tvungen observasjon i inntil 10 dager.
Mine 10 dager kom og gikk, og ønsket om døden bestod. Jeg ble holdt igjen på nødvergeretten i ett døgn før jeg fikk en ny paragraf 3.2 som skulle holde meg der i 10 dager til. Da jeg hadde vært der i 20 dager kom det en ny overlege. Han grep etter det han tok fatt i, og til slutt bestemte han seg for paragraf 3.3, Tvungen vern. På ubestemt tid. For mitt vedkommende ble jeg skrevet ut tre dager senere etter ønske av mine foreldre som mente at Åsgård ikke var noe blivende sted for meg. Jeg skulle overføres til døgnavdelinga i Harstad, men hvorfor skulle jeg skrive meg inn på ei frivillig åpen avdeling når jeg bare ville hjem, ut å dø? Jeg ble sendt i taxi med to personal fra Åsgård og pappa. Pappa hadde jo trodd jeg skulle være i litt bedre form, men der tok han sannelig feil.
Taxituren gikk smertefritt, helt til jeg slo meg alvorlig vrang på parkeringsplassen utenfor døgnavdelinga. For meg ble dette en kamp på liv og død. Den eneste som sto mellom meg og døden på dette tidspunktet var pappaen min. Jeg var selvsagt en lett match for pappa i ren fysisk forstand, men de sårene jeg påførte sjela hans ved å være hans elskede datter som ikke lenger ville leve, som faktisk trengte å holdes fast for å ikke gjøre hva som helst… Jeg tør ikke å tenke på hvor vondt dette må ha vært for han.
I ettertid er jeg sint på apparatet og de to grønnskollingene fra Åsgård (mest han ene, for hun som var sykepleierstudent prøvde faktisk å gjøre en forskjell) som bare sto og SÅ PÅ i hele førtifem minutter uten å gjøre noe som helst. Å redde mitt liv skulle ikke være pappas jobb, ikke på den måten. Selvfølgelig gjør man hva som helst for de man elsker høyest her i verden, men prisen han har måttet betale for akkurat det er mer enn jeg synes han fortjener.
En ting er jo at JEG hadde det vondt nok til å ikke ville leve lenger men en annen ting er jo når mine nærmeste også får vondt på mine vegner, og når han SELV må gjøre jobben det krevdes for å holde meg i live? Dette synes jeg ble FOR DRØYT.

Til slutt tok pappa meg med hjem til bestemor. Jeg var slettes ikke i god form i det hele tatt. Pappa passet på meg i hele to uker. I to uker sov vi i samme seng mens jeg knapt fikk gå noen steder som helst uten han fordi jeg hele tiden trodde at døden var nær. Det tok meg to uker før jeg omsider la meg inn på Døgnavdelinga i Harstad likevel.

Men. Når jeg leser epikrisene fra Åsgård kjenner jeg raseriet som bare bobler og murrer. Det står ting som at jeg oppfattes som HØFLIG og VENNLIG ovenfor både PERSONALE og PASIENTER. Ja, selvfølgelig! Er det ikke lov til å ha folkeskikk for det om man bare ønsker å dø? Bare fordi jeg ikke klikker klin kokos og oppfører meg som tarzan, betyr det at jeg ikke vil dø? Dessuten står det ett eller annet sted i epikrisen “VI OPPFATTER IKKE PASIENTEN SOM SUICIDAL”, og dette kan jeg ikke forstå. Hvordan kan de påstå noe sånn når de ikke vet hvordan det er å være meg eller hva jeg følte? I ettertid får dette meg til å føle meg som en liten drittunge som fikk to fjær på taket til å bli en hel horde med høns. Som om jeg blåste opp en liten filleting og fikk det til å bety all verdens. Som om mine følelser og oppfatninger ikke er viktige eller ikke betyr noe.
FOR MEG VAR DET VIRKELIG, HVERT ENESTE SEKUND.

Tvangsbehandlingen jeg fikk var dessuten akutt. Akutt vil si; ikke planlagt og ikke som en behandling som skal foregå over lengre tid. Paragrafen jeg hadde betydde også at jeg var tvunget til å være der, men så lenge jeg ikke slo meg helt vrang kunne de ikke legge en finger på meg eller tvinge meg til noe som helst. Det vil si; ingen beltesenger og ingen tvangsmedisinering.
Jeg fikk tvangsbehandling fordi jeg var truende til å “skade meg selv alvorlig” eller “suicidere” som det så fint står i en epikrise. Og joda, de lyktes jo. De holdt meg jo i live. Sånn sett gjorde de jo jobben sin og alt det der.
Men det gjorde forferdelig vondt å våkne opp dag etter dag å være Karianne som ikke ville leve lenger. Karianne som måtte sette sine planer på vent og på vent og på vent for å være sikker på at jeg døde på ordenlig og ikke ble funnet for tidlig og reddet når jeg aller helst ikke ville reddes.

Dessuten er det ett par punkter til på lista mi over opplevelser med tvangsbehandling som jeg kunne klart meg foruten. For det første var det Overlegen. Eller “overlegemennesket” som jeg har omtalt han som i tidligere poster. Han hørte ikke på meg og han var skrekkelig glad i konfrontasjoner. For eksempel den gangen han tvang meg til å høre på hva han trodde om saken min. Jeg ville ikke høre, men om jeg flyttet meg så fulgte han etter åkkesom. Han tredde en sannhet som slettes ikke stemte over hodet mitt, satte to streker under svaret og bestemte seg dermed at dette var grunnen til at jeg er som jeg er. Påstandene hans var grusomme og horrible, stygge nok til at jeg velger å ikke publisere det i bloggen i og med at det enda i hodet mitt er en sannhet som ikke tåler dagens lys. Eller løgn, alt ettersom hvordan du vrir på det.
I tillegg holdt han på å skakkjøre forholdet mitt til mamma en gang for alle, og det klarte han faen meg nesten også. Jeg satt inne med ett voldsomt raseri og sinne og akkurat der og da var det veldig lett å klandre mamma for masse. Jeg brukte henne som en slags kanal for å ventilere sinne, frustrasjon og raseri. Så, overlegemennesker arrangerte “samarbeidsmøte”, som jeg slettes ikke ville være med på. Men jeg måtte jo da. Jeg formelig eksploderte og all ondskap i hele verden bare rant ut av meg til jeg til slutt løp gråtende ut og vekk derifra. Etter ette møtet som foregikk i slutten av Februar tok det nesten TRE måneder før jeg møtte mamma igjen og synes det var okei. Tre måneder. Det er lenge.
Og for meg er dette vonde minner. Uakseptabelt.

For all del, de lyktes jo i jobben sin, DE HOLDT MEG I LIVE, suicidal eller ei.
Men det var en vond vei å gå. Fra det trygge, vante, velkjente opplegget på ungdomspsykiatrisk, regelrett kastet inn i voksenpsykiatrien med kun små advarsler på forhånd. Og ja, voksenpsykiatri er veldig annerledes. Jeg kjente jo ingen, ingen kjente meg. Og sannheten er at det er ikke mange av de som jobber på akuttavdelinger som tar seg tid til å bli kjent med deg heller.
Hovedkontakten min kom dessuten med verdens beste råd. Hun kom med løsninga på alle mine problemer. I dag kan jeg bare fnyse av dumhetene hennes og riste på hodet. Men hun mente i alle fall at løsninga på ALT var at jeg burde bli gravid. Det ville løse spiseforstyrrelsen og i tillegg måtte jeg gi opp min egen egoisme for å holde liv i ett lite barn. Jajaja, jeg tok i alle fall ikke rådet hennes på alvor for å si det slik.

Sikkert kunne jeg skrevet masse masse mer, men jeg merker at jeg er litt lei nå. Hvis dere har spørsmål eller kommentarer er det bare å fyre løs. Men husk at dette er MIN oppfatning, MIN versjon av saken, MINE erfaringer på godt og vondt. Aller mest vondt.

Er jeg takknemlig den dag i dag? Nei, egentlig ikke. Ikke enda i alle fall.