Bitre Blomster

(Bare pass deg Laila, mens du snudde ryggen til har jeg nå skrevet ei hel bok – igjen)

Jeg våknet i dag tidlig, lenge før jeg egentlig hadde planer om å stå opp. Til tross for at klokka har fire sist jeg kikket på den i natt. “Jaja” tenkte jeg for meg selv og sto opp. Tenkte i mitt stille sinn at ZAHRA, den sleipingen, idag skulle hun jammen meg få tur. Greia med Zahra er at hun hater minusgrader. Derav thermodressen som gjør at hun ser veldig stygg og lite feminin ut. Men uten den hadde jeg ikke fått henne med meg noen steder. For hun er nemlig sånn “nå har jeg tissa, jeg sitter på trappa, hvor skal du Karianne?”, så da må jeg nesten bare fram med lenka, kroke henne på å slepe henne med. Så jumper hun avsted da, i thermodressen. Og hvis vi treffer mennesker er det alltid “Oi, er det en hun eller han? Det var mye klær”. Og jeg tenker i mitt stille sinn “ROSA HALSBÅND folkens, hun er feminin, alright?”, men det ser de kanskje ikke gjennom dressen.

Så. Jeg hyra på meg selv og bikkjeskinnet. Trasket en tur hvor jeg tenkte på meg selv som ansvarlig hundeeier, en sånn med svarte poser i lomma som plukker opp dritten etter meg og bærer den med meg som trofé resten av turen, for å vise eventuelle forbigjengere hvor ANSVARLIG og flink jeg er. Hoho.

Kom hjem. Spiste frokost. Fikk det for meg at jeg skulle veie Zahra. Eating disorder talking liksom. Så etter hurramegrundt og av og på vekta førtitusen ganger. Med hund, uten hund, trekke fra, hoderegning, kalkulasjoner og hele pakka, så kom jeg fram til at det var meningsløst, og en spiseforstyrret handling ene og alene. For man finner nemlig ikke noe eksakt resultat i og med at vekta ikke takler det når du går av og på så mange ganger, den er rett og slett ikke smart nok til å komme opp med ett fasitsvar. Så, jeg lot det være med det og tenkte at jeg heller kan veie henne hos bestemor siden hun kan stå på den vekta alene og da blir tallene riktige, uten av JEG må av og på.
Selvfølgelig forkastet jeg idéen om å veie hunden på kjøkkenvekta. Don’t go there, ett sted får grensa gå.

Så jeg ble sittende å kokkelure. Hva gjør jeg nå?
Det begynte som en helt tilfeldig handling. Etter en tur på badet hadde jeg visstnok begynt å plukke opp noe klær som lå strødd. Og da var det gjort. Det sa liksom bare “klikk” og plutselig hadde jeg støvpolitiet pustende meg nedover nakken. Vaskemaskina ble satt på. Oppvasken ble tatt. Benkene ble polert, ovnen ble skrubbet. Og plutselig skulle alt vaskes. Hver minste lille ting. Lysestake? Ja, den er sikkert STØVETE. Mobiltelefon? Ja, den er sikkert skitten. Fjernkontroll? Ja, den også. Playstation stikke, sikkert skitten. Dukene på bordet? Sikkert støvete. Maccen, stereoanlegget, sofaputene, glassbordet i stua, alt fikk en runde med skurekluten.
What’s next? Støvsugeren. Det er faen ikke mange dagene siden jeg støvsugde, men med støvpolitiet på innsiden av hjernebarken ble det en real runde med den også – igjen. Kan ikke støvsuge DER jeg mener det er støv, alt må støvsuges. Kjøkkenet, badet, soverommet, gangen, yttergangen, stua. Støvsugd.
Deretter kjempet jeg en kamp med støvsugerslangen som jeg hadde klart å knyte en knute på, før jeg støvsugde hårbørstene mine for deretter å pensjonere den ene til søppeldunken.
Deretter blanda jeg vaskevann, kasta oppi litt av alt. En dæsj klor, litt salmiakk, grønnsåpe, good to go. Deretter var det gulvene som sto for tur da. Alle gulvene, foruten om stua som har vegg til vegg.
Men det var neimen ikke så lett å bare vaske gulvene. “Den dørstokken der, den er sikkert skitten, den flekken på veggen, er det skitt, eller bare er det sånn? Den skapdøra der! Varmeovnen er sikkert støvete, vinduskarmene også. Søppeldunken er sikkert skitten. ALT ER SKITTENT”.
Jeg lærte omsider at man ikke skal skrubbe så hardt på tapetet i og med at veggen tydeligvis har vært rød en gang i tiden. Au.
Deretter hang jeg opp maskin nummer en med klær, satte på en til og kasta meg selv i dusjen. Priser meg lykkelig for at jeg har badekar i og med at sluken obviously er tett. PLUMBO neste, I say no more. Og nye vaskehansker, much needed. Det gikk nemlig hull på de ett eller annet sted i prosessen. Jeg lurer på om vaskehansker er mitt beste kjøp ever, 10 kroner og plutselig er man immun mot kokende vann.
Nevnte jeg at jeg vasket badet og toalettet og skapene og badekaret også?

Nei jøsses. Nå er jeg ferdig altså. PUST Karianne, støvpolitet har ingen grunn what so ever til å komme på besøk til meg med det første. Og nå kan allergien bare roe seg også. Egentlig er jeg en sånn støvallergiker som reagerer på støv, da spesielt midd, sånne flotte små mikroskapninger som lever i dyna og putene dine.  Men nå for det være nok rydding, nok vasking, nok mani.

Hvor kom energien fra, lurer du kanskje på? Nei, ikke vet jeg, men den fikk i alle fall glimre ett par timer der ja. Regner med jeg kommer til å få en real baksmell om noen timer av ren og skjær utmattelse, men det får jeg bare ta når den kommer.

Og når jeg da endelig var “ferdig”, kasta de siste skitne klærne (som jeg vrengte av meg før jeg gikk i dusjen) i skittentøyskurven, så gikk det ei dame forbi utenfor med en borzoi. Altså en myndehund. Zahra er jo også mynde, bare italiensk. Borzoien er russisk. Men anyway, så klikket hundegalskapen på plass og jeg måtte rett og slett tøyle meg selv for å ikke løpe etter henne for å hilse på hunden. “Rolig Karianne, det er en HUND, der går den, end of story”.

LORD.
Nå skal jeg tylle i meg en kopp kaffe, hyre på Zahra med thermodressen og traske i vei for å møte lilleTonje.

Og hvis noen er interessert i å se hvordan det ser ut hjemme hos meg, nå som leiligheta glimrer fra sin beste side, så kanskje jeg knipser noen bilder også. Haha. Må bare få dukene tørre først sånn at jeg kan gjemme det litt stygge stuebordet mitt vekk først.