Bitre Blomster

Fredagens krampeanfall var den siste dråpen for mamma og pappa. De er usannsynlig bekymret og bekymrede mennesker blir ofte sinte. Det er smålig dramatisk på hjemmefronten, det er mamma som spinner i fistel og pappa som ringer og kjefter. Jeg vet at det er sånn fordi de bryr seg, men det hjelper ikke! Det får meg til å føle meg liten, som om jeg har gjort noe galt, som om jeg gjorde det med vilje. Jeg føler meg utilstrekkelig, føler at jeg feiler, føler meg redd.

Jeg kan jo ikke gå rundt å tenke “tenk om det skjer igjen, tenk om sånn, tenk om slik”, da får jeg ikke gjort noen ting! Og som jeg har skrevet totusenganger før, jeg kan ikke ta morgendagens sorger på forskudd i dag! Det er jo ikke sikkert det skjer igjen! Det blir som å gå å bekymre seg for at himmelen skal falle i hodet på meg, det hjelper ikke for noe.
Men bekymrede foreldre er vanskelig å forholde seg til. Det finnes liksom ingenting jeg kan si for å roe situasjonen heller.

Jeg gikk en tur i dag. En lang tur, kan ikke huske sist. For det meste gikk jeg på viljen, prøvde å løpe fra angsten. Matangsten. Mat i magen angsten. Prøvde å slippe unna oppkasthelvetet. Kompensere, balansere vektskåla i hodet. Energi inn, energi ut. Men da jeg kom hjem, femti minutter senere var mamma på vei ut. For å lete etter meg, fordi hun hadde blitt overstadig bekymret igjen, fordi jeg ikke hadde hørt at hun hadde ringt to ganger og ikke besvart telefonen.

“Dette går ikke lenger” sier mamma og pappa. Hva er det de forventer at jeg skal gjøre da? Ser de ikke at jeg prøver? Nei, kanskje de ikke ser det. De kan ikke se slagmarken under topplokket, de kan ikke se fiendene mine eller hvorvidt jeg sloss eller ei.

Deretter reagerer jeg med sinne fordi jeg føler meg så hemmet og overvåket og passet på fra alle kanter.

Kroppen er heller ikke i toppform. Jeg har melkesyre i forferdelig mange muskler og jeg regner med at det er slik fordi kroppen gikk i helspenn på rema1000. Vondt i håndleddene, leggene, lårene, hofteleddbøyen og i nakken. Men det går jo over igjen. Men fremdeles gjenstår hodepinen. Jeg har hatt ett jevnt inntak av smertestillende siden anfallet, men hodepinen slipper liksom ikke taket. Trodde det skulle bli bedre om jeg gikk en tur ute i frisk luft, men det ble det ikke. Det ble så trykkende at jeg til slutt måtte boikotte iPoden for å lette på trykket. Heller ikke det hjalp.

Men en av de tingene som gjør mest vondt er at jeg nå ikke når ett av målene jeg hadde satt meg for 2010. Bilsertifikatet. Det kan jeg nå glemme. Reglene er visst sånn at man må være anfallsfri i ett helt år. Eller så må de avkrefte at jeg ikke har epilepsi eller kunne skrive under på at det er trygt. Dette er tungt, for jeg har tidligere funnet mye glede i å øvelseskjøre og se fram til å ha lappen i boks.

Sint, tom, frustrert. Dette er så unødvendig, hvorfor skulle dette skje i tillegg til alt det andre? Var det ikke “ille nok” fra før? Håpløsheten vokser. Alt føles skrekkelig uoverkommelig. U N Ø D V E N D I G . Det kjipeste er at alle TROR det har noe med “kostholdet” mitt å gjøre for det om legen har avkreftet denne teorien! Det var ikke maten som var en utløsende faktor, det var ikke min feil, det var ikke planlagt, det er ikke min feil! Jeg kunne ikke noe for det, jeg hadde ingen fingre med i spillet! Jeg kunne ikke forutse at det skulle skje, jeg mente det ikke!

sdølfmølwemøf,as,jklsdkf.sd,f!

Har ikke skrevet noe særlig siden i går, har ikke hatt tid, energi eller noe å si. Hodet er kaos, følelsene likeså.

Jeg er hjemme igjen. Hos mamma. Var en tur i leiligheta i går for å pakke om sånn at jeg kan være hos mamma og dem noen dager. Alle mener det er til det beste, i tilfelle jeg skal få flere anfall av noe slag.

Jeg har veldig vondt inni meg. Føler at jeg ikke strekker til eller får til de tingene jeg faktisk burde få til. Det verste er at jeg sitter med innstillinga “dette klarer du Karianne”, noe som gjør det enda mer bittert når jeg feiler, ikke strekker til og mislykkes.
Skadetrangen er voldsom. En del av meg har SÅ lyst til å bare gjøre det, type “nå skal jeg vise verden hvor vondt jeg har på innsiden for faen”, men jeg vet kanskje bedre. Jeg klarer i alle fall å håndtere akkurat det, så godt det går.

Mye pes med mamma og pappa. Mye pes med å forholde seg til mennesker generelt. Alt er skrekkelig tungt og kaotisk. Jeg ber en stille bønn om at “ny uke – nye muligheter” faktisk kommer til å være gjeldende om fem timer. Det var ingen som påsto at dette var en lett jobb, men jeg er kanskje naiv som hadde forventet at det skulle gå bedre enn dette?

Jeg skal til legen i morgen. Lurer på om hun har noe fornuftig å komme med.

Jeg har forresten fått dato for Bodø, men velger å ikke skrive når og sånn enda i og med at jeg ikke har tilstrekkelig informasjon selv enda. Jeg vet ikke om det er ordentlig behandling eller bare akuttbehandling. Vet ikke tidsperspektivet, vet ikke eksakt dato – det står mellom to. Håper legen kan klarne litt opp i det i morgen.

Jeg dro fra sykehuset litt etter klokken tre i går. Traff Tonje som avtalt. Var på apoteket, bunkret nutridrink til tirsdag og bestilte mer sånn at jeg har til ei uke ca, må hente resten på tirsdag når de har fått inn. Etterpå dro vi hjem til meg, susa rundt, så dr.who, venta på at Elin skulle komme og litt sånn. Elin kom i sjutiden og jeg husker ikke helt nårtid vi dro på rema1000, men det var i alle fall det vi gjorde.

Jeg husker at jeg var litt susete i toppen. Jeg liker ikke spesielt godt å handle tinger og tanger, men det verste jeg vet er å treffe kjenninger på butikken. Alltid så redd for at de skal legge merke til alt jeg handler eller ikke handler, så ofte når jeg treffer kjenninger på butikken passer jeg på å ikke bli sett. Så da jeg gjenkjente legen fra medisinsk avdeling skvatt jeg unna, for å unngå henne.
Jeg begynte å bli mektig frustrert fordi jeg plutselig ikke kunne orientere meg lenger. Jeg sto midt i grønnsaksdisken på let etter bananer, men jeg så ikke en eneste banan. Det skulle jo være enkelt, jeg har handlet på rema hundre ganger tidligere, jeg vet jo egentlig hvor bananene er, men i går fant jeg ikke bananer. Det måtte Tonje ta seg av.
Det siste jeg husker av noe som helst var at jeg ble forferdelig frustrert fordi jeg ikke klarte å lese noe som helst. Klarte ikke å finne noe som helst, klarte ikke å tyde en eneste etikett, deretter kom krampene. Det siste jeg rakk å formidle før jeg falt vekk var “kan noen følge meg ut i bilen, jeg føler meg ikke bra”. Hodet låste seg plutselig mot høyre og jeg husker at jeg kjempet voldsomt for å klare å snu hodet mot Tonje og Elin som på dette tidspunktet sto foran meg. Jeg hørte “Karianne Karianne Karianne, se på meg” når jeg kjente knærne svikte under meg, jeg faller. (jeg ble tatt i mot)

Resten husker jeg ingenting av. Husker ikke noen verdens ting før jeg våknet opp på akutten med en eller annen lege foran meg. Fikk fortalt at jeg gikk i dørken på rema1000 med kramper, fikk fortalt at legen fra medisinsk avdeling hadde kommet meg til unnsetning. Krampene varte i 3-4 minutter og jeg skal visstnok ha våknet litt til, men det husker jeg heller ingenting av. Jeg måtte holdes fast og legges i stabilt sideleie. Legen fra medisinsk ringte ambulanse, men jeg føler meg ganske liten i dag med tanke på at dette skjedde i full offentlighet midt i fredagshandlinga, noe som betyr at det sikkert ikke gikk ubemerket for seg.

Telefonen hadde jeg også rota bort, noe som var veldig frustrerende i og med at jeg ikke aner hva Tonje og Elin gjorde etterpå eller hvordan de opplevde situasjonen. Det viste seg etter fire timer at jeg hadde gått i fra telefonen min hjemme – noe som aldri har skjedd tidligere, noe som igjen tyder på at jeg ikke var i spesielt god form da heller. Nå venter jeg bare på at sperra skal bli opphevet, for mamma sperra telefonen nemlig.

Deretter måtte jeg igjennom en CT-skan for å utelukke eventuelle blødninger i hodet, noe de heldigvis ikke fant. Jeg har blitt fortalt at det lignet på ett epileptisk anfall, så nå må jeg testes for det. Må gjennom både MR og EEG over påske. Og inntil videre har jeg ikke lov til å kjøre bil, på ett år, med mindre de finner ut hva som forårsaket dette.

Heldigvis for meg var Therese i teamet på jobb, så hun kom og var sammen med meg både på akutten og litt på medisinsk avdeling. Menneskene som jobber på medisinsk er også veldig okei, nå som jeg husker hva de heter og hvem som er hva.

Jeg har forresten forferdelig vondt i hodet og til tross for ett inntak av 1g paracet og 600mg ibux i går kveld, så hjalp det ikke nevneverdig. Jeg fikk omsider sovnet etter å ha tatt sovemedisin, men våknet i dag tidlig – fremdeles med vondt i hodet. Har fått litt smertestillende, så det ble litt bedre, men ikke voldsomt. Det første slaget jeg fikk i ansiktet i dag tidlig handlet om at jeg skulle spise frokost, noe som var en prøvelse i seg selv. Spise, spise hva? Drikke næringsdrikk? Ikke kaste det opp igjen? Angsten for maten i magen og vissheten om at det bare er å bøye seg over doskåla for å bli kvitt den virker alltid som den letteste løsninga.

CRAP ON THINGS. Hvorfor skal alt være så vanskelig og komplisert?

Maten i dag kommer til å bli ett levende helvete i og med at sykepleierne er oppdatert på den såkalte kostlista jeg synes er to hakk for drøy. Hadde jeg vært hjemme skulle jeg i alle fall drikke nutridrinkene (hadde jeg bestemt meg for), men her ser det ut til at jeg må spise knekkebrødene også.
Jeg blir forresten skrevet ut igjen i dag, siden alt nå virker “ok”. Jeg lurer på om jeg ender opp hos mamma og dem, det var ingen som var så hypp på tanken om at jeg skulle tilbake til tom leilighet å passe på meg selv.

Jeg har fått streng beskjed om å lukke øynene. Tv-forbud, dataforbud. Men likevel to minutter online. (snakk om avhengighet)

Dagen i dag ble ikke noe særlig for å si det pent. Jeg fikk fem timer hjemme, fire timer med Tonje og en time med Elin også.

Var en tur på Rema1000 når kroppen sa stopp.

Kort fortalt: krampeanfall, ambulanse, akutten, CT-skan, tilbake på medisinsk avdeling igjen.

….

For en gangs skyld startet ikke dagen klokken 0600! Fikk sove helt til ti på åtte, det gjorde godt. Det var dommedag i dag (veiing), og det gikk tålelig. Ingen panikkanfall, ingen rullegardiner trukket ned til Kina, bare aksept. Okei. Her ligger landet, det er sånn det er. Lettet fordi jeg ikke har gått opp, lettet fordi kroppen har begynt å komme seg i gjenge igjen, lettet fordi ting kanskje stabiliserer seg nå. Venter fremdeles på at vannet skal slippe taket, men det igjen henger sammen med en feil i hormonproduksjonen min, og legene sa så at akkurat det kunne ta litt tid.
Men, med tro på at legene forteller meg sannheten og ikke lyver, så tror jeg at jeg kan putte i meg det jeg gjør nå av næring og vedlikeholde ting og tang på egenhånd.

Mr. Nutrison har forresten takket for seg. I går, men han ble erstattet. Men det hjalp ikke, så alle pumpene streika. Ergo det måtte gjøres for hånd eller manuelt om du vil. Med målebeger og sprøyter. Det gjør ikke meg noe, fordi da tar det ikke så lang tid. Problemet er kanskje bare den såkalte kostlista, som skremmer livet av meg. Vi hadde en lang diskusjon, legen og jeg, angående middag. Jeg er ingen middagsspiser, det trigger det bulimiske alt for mye. Så jeg slipper unna med knekkebrød – enn så lenge.
Dessuten fikk jeg atter en herlig vitaminsprøyte i dag! Det gjorde heldigvis ikke like vondt som i går. Spurte om jeg ikke kunne få den i låret, men det fikk jeg ikke. “Du er for tynn, det er ikke noe å sette den i”.

I morgen drar jeg HJEM. Det skal bli fint tror jeg. Jeg har en fairly good deal med meg selv og legene angående hva jeg skal putte i meg av næring og stuff når jeg er hjemme, så jeg er egentlig veldig positivt innstilt på å dra hjem i morgen. Vedlikeholde. Alle spør meg om jeg er så sikker, men jeg er sikker.
Jeg føler meg egentlig ganske dum som sitter her og skriver det, for jeg tror ikke det er så mange der ute som har noen tro på at jeg skal greie det av meg selv. Men JEG har bestemt meg for at JEG SKAL TRO PÅ MEG SELV. I alle fall gi det noen dager å se hvordan det går! Men sånn er livet. Man vet ikke alltid hvordan ting blir, men jeg skal i alle fall ut i morgen, med fornuftigheten i behold og PRØVE.
Jeg vet jo hva som skjer om jeg lar meg selv falle tilbake til gamle vaner, og dit vil jeg ikke!

Har planer om å ha ei skikkelig slack helg med Tonje (som forsåvidt drar sørover på tirsdag) og muligens Elin også. Det skal bli kjekt. Henter Zahra hos bestemor på søndag også, og jeg GLEDER meg enormt til å ta henne med ut på ordentlig tur, nå som jeg faktisk har energi til å GÅ noen steder uten å være redd for å gå i oppløsning.

Så, er det noen der ute som har troen på meg?