Bitre Blomster

(google)

Det er akkurat som på ungdomsskolen. Når du må løse ligninger og må gjøre algebra, tenke geometrisk, bruke formler og regne ut svarene. Vise utregning. Matte har definitivt aldri vært ett av yndlingsfagene mine, for det om jeg vet at det er mange som liker det fordi det er så konkret. Matematikk er det samme på alle språk, det finnes bare ett svar, en løsning. Ett simpelt konsept. For det om utregningen gjerne er det verste. Det skal læres og huskes og terpes og kunne anvendes i praksis.

Litt sånn er den spiseforstyrrede matematikken også. Jeg kjenner den spiseforstyrrede matematikken. Jeg kjenner den inn og ut, jeg kan den utenatt, jeg vet hvordan jeg bruker formlene. Jeg vet hvordan jeg skal tolke tallene på vekta, centimetrene, jeg vet hvordan du regner ut BMI, kalorier, daglig inntak, daglig uttak, jeg vet hvor mye du forbrenner ved å foreta deg diverse aktiviteter. Jeg vet hvordan kroppen min fungerer. Jeg vet hvor mange kalorier som kommer inn, hvor mange kalorier som går ut (det er enkel pluss og minus), jeg vet hvor mange kalorier beholdt – tilsvarer hvor mange gram vekta går opp eller ned, eller om det rett og slett ikke går noen vei. Jeg vet hvordan centimetrene kan forklares på grunn av kroppslige reaksjoner, de matematiske ligningene – Jeg kjenner de.
Jeg kjenner grafene og kurvene, de røde – grønne – gule, jeg kjenner tallene og vet hvor jeg kan plassere meg selv i forholdt til hva som er riktig og galt i den levende verdenen, og jeg vet hvor jeg kan plassere meg selv i forhold til spiseforstyrrelsens logistikk. Jeg kjenner huskereglene, indikasjonene, kalkulasjonene, jeg vet så inderlig godt hvordan ALT mye fungerer.
Jeg har lest dette pensumet i åresvis nå, jeg har terpet og pugget, testet i praksis, prøvet og feilet – regnet ut de riktige (gale) svarene, jeg har levert min eksamen, jeg har bestått i faget spiseforstyrret matematikk.  Jeg har levert min eksamen, og den er godkjent. Jeg har vist utregningene, vist at jeg forstår konseptet, jeg har bestått.

Spiseforstyrrelser handler ofte om å kontrollere det ukontrollerbare og det blir dermed en enkel løsning å ta kontroll over det konkrete. Tallene. Vekta. Centimetrene. Kaloriinntak. Forbrenning. Trening. Oppkast. Kurver, grafer, brøker, diagrammer. Spiseforstyrrelsen blinder deg, du er ikke i stand til å se deg selv utenfra. Du kan ikke se realiteten i hva du holder på med – men om du kjenner den spiseforstyrrede matematikken er du likevel i stand til å se “resultatene” på papiret.
Alle kjenner den gode følelsen av å løse skolematematikk og se at du får det til! Å se at du mestrer det, å se at læreren har satt en stor R over svarene dine med rød penn. Det er lett å falle for beruselsen og kontrollfølelsen det gir, mestringen over å vite at du duger. Alle kjenner den dårlige følelsen når du får streker og spørsmålstegn og beskjed om å vise utregning eller at du har fått feil svar for det om du har gjort ditt beste med formlene og virkelig prøvd å finne riktig løsning.

Men så var det den friske matematikken. Jeg har jukset. Jeg har stjålet fasiten hos læreren. Jeg har lest alle svarene, jeg vet hva som er riktig, jeg vet hva man setter to streker under – men jeg feiler likevel. For jeg har ikke enda tatt meg tid til å sette meg ned, har ikke tatt meg tid til å LØSE oppgavene. Jeg har ikke gjort eller vist de nødvendige utregningene, kalkulasjonene, og alle vet at det å vite svarene ikke er godt nok i seg selv til å bestå. Jeg kjenner formlene og vet hvordan jeg skal ta de i bruk, jeg vet at jeg er nødt til å sette meg ned og tenke for å løse oppgavene, vet at jeg må vise utregningen for å konkludere med endelig svar. Men som sagt, jeg jukser. Jeg kjenner svarene, trekker på skuldrene. Skyver hjemmeleksa unna og stryker med glans i praksis. For det om jeg kan svarene – så er det ikke godt nok. Jeg har ikke bestått.