Prøver å tøyle meg selv, prøver å stoppe den verste negativiteten og innleggene jeg ofte har lyst til å skrive i rent raseri. Jeg er imprentet med å være forsiktig med hva jeg skriver; til å begynne med ble det slik fordi jeg alltid har fått formaninger om at jeg må passe på hva jeg deler med andre, hvordan jeg framstår, konsekvenser for meg selv og privalivets fred, all that jazz.
Likevel blir det feil å ikke skrive noe, å bare skulle dokumentere solskinnshistorien uten alle de mørke detaljene som også hører med. Jeg tør påstå at det vil tegne et meget annet bilde av det å skulle jobbe mot å bli frisk enn hva sannheten tilsier. Dessuten vil jeg ikke være en slik person som gir et feilaktig inntrykk, jeg vil skrive ting som det er.
Nå har det seg også sånn at det krever litt mer av meg å sette seg ned for å finne de riktige ordene. Det er en fin balansegang mellom “ALT GÅR PÅ SKINNER!!!!” og “jeg hopper fra brua!!!”. Min verden er ofte svart/hvitt, men jeg prøver å finne ord for å beskrive resten også. Det er neimen ikke lett og jeg vil påstå at det krever litt mer.
Jeg er ustabil med stor U. Humøret svinger fra topp til bunn, raseriet tråkker meg i hælene og jeg må ofte arrestere meg selv på vill flukt fra mitt eget kaos. “Hvis jeg bare går og går og går og aldri stopper, så kanskje det aldri når meg igjen?”. Men følelsene holder tritt. Alltid.
På ungdomspsykiatrisk avdeling i Tromsø var vinduene dekorert med glassmaling som forskjellige pasienter hadde mekket sammen opp gjennom årene. Jeg husker spesielt en liten tekst som noen hadde skrevet i rød glassmaling. “Du kan løpe hvor du vil, men aldri fra deg selv”.
Jeg har en dårlig magefølelse i dag. En slags angstklump som ligger og vrir seg nedi der. En følelse av at “idag skjer det noe negativt”. Frykter det ukjente, frykter konsekvensen av tanker tenkt, følelser følt, tårer grått og ord sagt.
Det er også noe galt med Mr.Mac, airporten har gått til helvete – ingen interntt? Det hjalp ikke.
Jeg har nok med å kjempe kampen i mitt eget hode, i min egen kropp, om ikke alle disse dagligdagse trivialitetene som alle må forholde seg til, skal komme i tillegg. Men de kommer jo selvfølgelig de også, jeg er jo ikke noe annerledes sånn sett. I går dumpet det ned brev i postkassa mi, og jeg kan ganske ærlig meddele at jeg ikke liker brev. Enten er det regninger eller så er det brev skrevet i en dyster tone fra sykehuset. Tre brev fikk jeg i går. Et tynt fra sykehuset, et tykt fra sykehuset og ei regning fra strømleverandøren.
Jeg åpnet brevene i denne rekkefølgen. Først det tynne, i håp om at budskapet skulle være noe jeg kunne forholde meg til. Innkalling til ny MR av hodet med kontrast. I begynnelsen av mai. Okei, det var jo ikke så ille?
Jeg fortsatte til brev nummer to, det tykke. Dette inneholdt en slags epikrise, ord skrevet om elektriske impulser i hjernen, resultater fra EEGene jeg har tatt og diagnose. “Uspesifisert epileptisk episode med tonisk klonisk krampeanfall”. Videre leser jeg at de ikke kunne stille en ren epilepsidiagnose utifra den ene spiken de fant på EEGen, altså den ene epileptiske markøren de fant i høyre hjernehalvdel. De fant også en lesjon (bløtvev) på høyre side uten at de var sikre på hva dette betyr. Det kan være medfødt, påført iløpet av livet, det kan bety noe – eller ikke.
Jeg startet likevel på medisiner mot epilepsi i forrige uke. Samme type som også er brukt som stemningsstabiliserende. Dette kan også ha noe å gjøre med min ustabile tilstand nå å gjøre, i og med at det ofte er slik at man får en real nedtur i opptrappingsfasen av såkalte “lykkepiller”.
Det siste brevet var som jeg hadde regnet med, ei strømregning. Jeg har jo ikke vært i leiligheta etter at jeg ble innlagt på medisinsk avdeling i midten av Mars, og strømmen har av denne grunn vært avskrudd. Likevel har det seg slik at hodet mitt er fult av andre ting, så jeg har ikke akkurat lest av strømmåleren, noe som fører til at regninga er stipulert! Altså beregnet ut i fra tidligere strømregninger! Og da har de lagt lista skrekkelig høyt siden jeg i Januar fikk ei enorm strømregning! Dette fordi BMIen lå på feil siden av 15tallet, fordi jeg frøs uten stans uavhengig av hvor mange lag på lag med klær jeg hadde, pluss at graderstokken viste minus 16 grader.
Det ble for mye for meg. System overload. Rasende sint på meg selv for alt jeg ikke får til av hverdagslige greier som jeg rett og slett glemmer, fordi jeg har en tendens til å bare øyne mitt eget kaos. Strømregninga sparket meg ut av balanse og jeg falt så lang jeg er, langflat, nesegrus. Rasende tårer triller, fortvilede ord ble ropt i sinne og frustrasjon. Jævla liv, hvorfor greier jeg ikke å leve det?
For å tøyle min egen selvdestruktivitet har jeg fått en slags ny uvane. Siden jeg har mer energi tenker jeg at den er der for å brukes, den må brukes. Jeg begynner å gå. Og går og går og går. I time opp, i time ned, om dagen, om kvelden, om natten hvis det skulle bli for kjipt – jeg må bare gå. Jeg går mens tankene raser, mens volumet fra iPoden dundrer i ørene, går mens Zahra tripper nervøst ved min side, hun forstår jo at jeg er sint, men ikke hvorfor.
Jeg går for å bli sliten, går for å forbrenne, går for å distansere meg selv fra hverdagens triville kaos.
For det om jeg går (for mye i forhold til hva som er bra for kroppen i min tilstand akkurat nå), så er alle likevel enige med meg i at det er bedre det. Gåingen er bedre enn barberbladene, tablettene, eller andre katastrofale løsninger på selvdestruktiviteten jeg så sårt hungrer etter og tror jeg fortjener.
Klokken ett skal jeg på sykehuset for å snakke med Therese. En type “hva gjør vi nå” samtale. Jeg skal også vurderes av en lege siden jeg er en såkalt “risikopasient”. Hvor sterk er min kontroll i forhold til negative impulser? Har jeg kontroll? Det er vel det som er spørsmålet. Jeg har jo ikke gjort noe dumt. Enda. Men kommer jeg til å holde ut? Alene? Med noen? Innlagt?
Jeg VIL leve, og jeg akter å få det til. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal klare det.
I går var jeg i leiligheta og så Dr.Who med Elin. Det var kanskje greiest sånn, at jeg ikke var alene – og tenkte på noe annet, noe uvesentlig som fikk tiden til å gå. Det ble kveld etterhvert, og helt spontant på vei hjem fant vi ut at jeg kunne sove hos henne. Så vi dro til henne og så Dr.House til langt på natt og sto ikke opp før skrekkelig sent i dag.
