Jeg hater å blogge om VEKT som i “vekta mi” og “hva veier jeg” og jeg kommer IKKE til å skrive tallene konkret, altså hva vekta viser, men likevel så klarer jeg nå ikke å holde tilbake for følelseshelvetkaoset, det bare MÅ OPP OG UT. Kanskje er det noen der ute som har opplevd det samme selv? Og om noen har RE-ERNÆRINGSOPPLEVELSER å dele, vær så snill – legg igjen en kommentar, for akkurat nå føles det som om jeg vandrer gjennom dette is-ødet ALENE. Som om det er “bare meg” det gjelder. Men det er jo ikke det, det er jo mange der ute som går samme vei som meg – er det ikke?
Beklager på forhånd for bannskap – men det ligger desverre litt for nært knyttet til raseriet mitt og følelseshelvetet jeg gjennomgår, men jeg orker ikke å sette meg ned for å sensurere ytterligere. Her kommer et rent FØLELSES INNLEGG. Null, niks, nada fornuft, bare følelser og spiseforstyrrede kalkulasjoner.
Jeg er så jævlig dum, så inni helvetes naiv at ord ikke strekker til! Hvorfor lar jeg meg selv stole på folk når det bare ender opp med løgn, juks, fanteri, faenskap uansett? Det er i alle fall sånn det føles. SÅNN FØLES DET. Kniver i ryggen og fingrene i kryss, JUGEKORS. Hvor er sannheten, hvor er virkeligheten, hvor er realiteten? HVA ER EKTE?
Når jeg ankom medisinsk avdeling ble jeg selvfølgelig veid. Det ble notert, dokumentert, skrevet to streker under, dømt nedenom og hjem og besluttet at det måtte opp. OPP måtte det. Kroppen måtte opp i vekt. Javel, GREIT, jeg sa det var GREIT. Jeg forberedte meg MENTALT på å rase opp TRE kilo, 3 kilo. Tenkte at OKEI, det kan jeg LEVE med hvis det stabiliserer seg der, så kan jeg ta det piano videre, type en 0.5kg – 0.7kg i uka!!!!!
Så jeg RASTE opp mine tre kilo. Fikk først VILL panikk og dro ut sonden og reiste friskhetstankene på havet. Hjem, spise, spy, SAMLE MEG. Tenkte at “OKEI, det var det verste, nå MÅ det bli bedre”, OG PRØVER IGJEN, men hva skjer? Hva faen er det som skjer? Denne skakkjørte kroppen fra helvetet, altså…!!! Jeg har ikke ord fordi jeg er så sint, jeg klarer ikke en gang å formulere mitt eget raseri!!! Men det som så skjer er at jeg ligger STABILT i FIRE dager. De FIRE dagene kunne jeg puste som nogenlunde greit. NAIV som jeg er tenkte jeg at “HURRA, JEG ER STABIL!!”
Men. Som ett slag i fleisen viste vekta ett kilo til. Og ett til. Og ett til. Altså opp ett kilo om dagen!!!! Noe som kan sammenlignes med LYSETS HASTIGHET – det går for FUCKINGS FORT! JEg holder ikke tritt! Greier ikke å svelge, greier ikke å akseptere! Selv ikke FORNUFTEN min henger med nå lenger altså! Selv FORNUFTEN min tviler! RED ALERT, FORNUFTEN FEILER!
Så, for tre uker siden ble jeg veid.
Og badevekta HÅNLO av meg i dag tidlig mens den spyttet ut ett tall som var så HORRIBELT at at at…..
Poenget er at på TRE UKER har jeg RAST OPP: SEKS KOMMA FEM KILO. 6.5kg!!!!!!!!
Hallo i luken er det noen hjemme på månen? Er det noen som forstår panikken min? Hvordan ville DU ha følt deg? Jeg driter i om kroppen TRENGER det, den trenger for faen satan ikke å ta alt på en gang? HALLO, jeg tenkte jeg hadde en DEAL gående med kroppen om at vi skulle ta ting PIANO og bli KJENT på nytt, at jeg skulle kunne AKSEPTERE endringen i ett ROLIGERE tempo, ADAGIO IF I MAY!
MEN NEIDA. NEIDA NEIDA NEIDA.
Til og med LOGIKKEN SKRANTER! Om dette liksom skal fortsette kan dere om 100 dager kan dere se meg på TV3 som sykelig overvektig mens jeg gjennomfører en slankeoperasjon og fjerner strekkmerker med laser!!! SÅNN FØLES DET.
Hver dag tenker jeg “I DAG, NÅ MÅ DET HA STABILISERT SEG, JEG HAR GITT DET EN HEL DAG TIL, I DAG ER DET BEDRE” – men nei. Bare glem det. bare glem å få det bedre, bare glem å kunne puste, bare glem det – GLEM DET.
Det er så ILLE. ILLE ILLE ILLE ILLE ILLE ILLE!!!!
Fornuften feiler meg! Den ENESTE tanken jeg har i huet akkurat NÅ er at dette får ROE SEG KRAFTIG NED NÅ, hvis ikke….. herregud, ikke tenk tanken en gang. Men det er for sent – jeg har tenkt den allerede!!!
Greit at den der HORMONFEILEN ikke hjelper nevneverdig i og med at den gjør at kroppen TVIHOLDER på ekstra vannvekt, men NÅRTID har det tenkt til å gå over???? Herregud, jeg har full panikk. Jeg legger meg gladelig under en dampveivals sånn at noen kan skvise av meg minst TRE KILO sånn at jeg kan puste igjen!
Og det SYNES!!!!! OG KJENNES!!!!
Er det noen som kjenner følelsen av “hmm, denne buksa var plutselig litt trangere” eller “denne buksa henger faktisk plutselig på”? Klærne passer! TOMMEL OPP? Nei, tommel NED fordi jeg føler meg for stygg til å bli sett offentlig i praktisk talt ALT. JOGGEBUKSE, COLLEGENSER – HERE I FUCKING COME. Gjerne med SOLBRILLER for å skjule mine RØDE ØYNE og opphovnede GRÅTEKINN fordi jeg ikke greier å holde tårene tilbake. I look like SHIT, I FEEL LIKE SHIT.
Men hva faen hjelper vel det? ALLE KAN JO SE DET!!! Jeg har bare 168 centimeter å fordele disse SEKSTUSENFEMHUNDRE PLUTSELIGE grammene på!
Fornuftig sett vet jeg at jeg ligger UNDER det tallet jeg ser for meg at jeg skal veie når jeg en dag (hvisjegoverleverdettehelvetet) erklærer meg selv som FRISK – MEN DET HJELPER IKKE! Poenget er uansett at dette går ALT FOR FORT!!!!!!!
Og vet dere HVA? Dette er kanskje ene og alene en spiseforstyrret tanke, men den må ut den også når jeg var så godt i gang med å spy ut vektkrisa mi på internett. JEG SKAL FAEN IKKE TIL NOE JÆVLA HELVETES BODØ LOOKING LIKE A FUCKING HIPPOPOTAMUS!
Kan noen være så snill å skyte meg med en FUCKINGS STUN GUN, legge meg i KUNSTIG KOMA, FORE MEG MED EN SLANGE NED GJENNOM NESA, VEKKE MEG OPP NÅR KROPPEN HAR STABILISERT SEG PÅ FRISKHETSTALLET, FORTELLE MEG AT DETTE ER OVER OG AT JEG KAN BEGYNNE Å LEVE IGJEN?? PUSTE? TENKE? TENKE ANDRE TANKER? TENKE PÅ NOE ANNET ENN DENNE FUCKINGS JÆVLA MØLSYKDOMMEN SOM HAR ØDELAGT…. ALT?!!
Ingenting HJELPER. Det eneste som KANSKJE kunne hjulpet var at tiden gikk litt fortere, men EVERY LIVING SECOND IS THE BIGGEST NIGHTMARE EVER. På den andre siden vil jeg slettes ikke at tiden skal gå i det hele tatt, jeg ESER UT, 314 GRAM OM DAGEN, 13 GRAM I TIMEN 0.21 GRAM I MINUTTET.
Så nå vet dere det. KRISE. Alt er krise, ALT ER FEIL.
Tipper jeg det magiske tallet innen 7 døgn, 168 timer, så er det GOODBYE friskhet, hallo min sikre død, punktumfinale.
krise, katastrofetanker, blablablabla.
Og sist men ikke minsgt; jeg har fulgt LISTA, PLANEN. Jeg har spist det jeg skal, no more, no less. Jeg føler meg LURT. Av kroppen, av systemet, av sykehuset, av av av av… ALT ER FEIL I SAY NO MORE!!
Karianne <3
Som du vet: reernæring = crap. Men når den er over, blir det i alle fall litt lettere.
Jeg mener jeg leste noe om det du kaller "svampeeffekten"? Vel. Det er omentrent akkurat det som skjer også. Cellene dine (og til alle andre som er underernærte) er som innskrumpa rosiner, hvis jeg kan kalle det dét. Dehydrerte. Så… når man begynner å få i seg noe igjen, suger kroppen til seg alt vann den kan få – fordi den er redd for at ”det samme skal skje om igjen”. Vann = vekt. Vekt er ikke = fett. Når man har spist et visst inntak energi over en liten periode, stabiliserer det seg og kroppen ”slapper av”. Desto flinkere man er til å følge det man nå enn holder på med, desto raskere går det. Det tok noen uker før jeg ble stabil og ja, det var et mareritt. Jeg var fullstendig fortvilet fordi vekta plutselig hadde lyst til å hoppe over et tall her, og et tall der og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg gråt. Men så, stabiliserte det seg og vekta rikket ikke på seg. Ikke før jeg begynte å drikke tre næringsdrikker om dagen for å komme meg videre opp i vekt.
Og så… det første kroppen legger på seg er muskler og diverse til de indre organene. Hjertet bygges opp igjen, nyrene og alt det der. Kroppen har ikke RÅD til å bruke den energien som kommer inn til å danne underhudsfett; den bruker alt den får til å gjenoppbygge de vitale organene som man trenger for å leve. Hjertet veier noe, nyrene, lungene, tarmene – ALT.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg. Du kan spørre meg mer om min (e) reernæringsdritt hvis du vil, så kan jeg svare på det du lurer på.
Men husk! det tar tid. Det viktigste av alt er å være tålmodig, og ja, jeg vet at det er et grusomt ord. Tro meg: jeg får høre det jeg også.
Jeg har vært der. Det å gå opp i vekt (for fort) gjør forferdelig vondt, og jeg vet ikke hva annet jeg kan trøste deg med enn at.. kroppen din stabiliserer seg ikke etter tre uker, det tar TID, lang tid!! Desverre. Du har vært underernært i såpass lang tid, kroppen er utkjørt og forvirra.
Det er vanskelig når hodet ikke henger med kroppen, hvis du skjønner hva jeg mener? Kroppen jobber fortere, den vokser og tilpasser seg den nye tilværelsen, men hodet trenger lang tid, selvfølelsen er fortsatt på bunn.. Det er til å gå på veggen for innimellom!
Uff, dette ble bare surr og slettes ingen trøst:/ Ord blir fattige når du sitter med de følelsene. Men for å svare på spørsmålet ditt, så er du ikke alene.. Om det kan hjelpe? <3
Stå på, lille venn. Det kommer bedre tider!
ANNIKA: Nå gråter jeg av lettelse fordi DU er en sånn som har gjort dette og ikke lurer meg! TUSEN TAKK FOR KOMMENTAR, jeg skal virkelig lese den MANGE MANGE GANGER. ♥ Du gjorde akkurat ting LITT lettere. Må vel bare holde ut og gi ting litt mer tid.
TAKK ♥
NINA: Tid gjør vondt :( Ja, det hjalp litt å vite at det kanskje blir riktig til slutt likevel:) Takk for kommentar ♥
FIRE UKER! Fire forbanna uker, så ikke kom her og med dine lusne 6,6 delt på tre altså jeg kunne drept for å få dem :P Neida, jeg vet at det sannsynligvis føles like jævlig. Skulle ønske du kunne se hvor nydelig du er.
Seriøst jeg er overbevist om at hele innsiden min er totalt fucka. Faen heller jeg vil nesten bare tilbake til gamle vaner igjen!! :’(
Reernæring er forferdelig. Smertene (magen, vannsamlinger i beina), tankekaoset, følelsene, selvbildet. Alt er bare rot, og det er vanskelig å skjønne hvordan man orker å gå gjennom det. Heldigvis blir det bedre etter hvert! Når de verste smertene er over, og etter hvert som tiden går, blir det enklere å takle både ytre og indre forandringer.
Selv var jeg veldig apatisk og “følelsesløs” da jeg var underernært, og det har tatt lang tid å lære å takle alle følelsene som plutselig dukket opp, litt etter litt. Selv om det har vært helt forferdelig mens det har stått på, med utallige raseri- og gråteanfall, har også det blitt enklere å takle etter hvert.
TTT – ting tar tid, og av og til går tiden fryktelig sakte. Men plutselig innser du hvor mye som er forandret, til det bedre, og at det, tross alt, har vært verdt å kjempe for!
Vet ikke helt hva jeg skal si.. Bare at jeg kjenner følelsen. Jeg er også vettaskremt. Vekta mi gikk også mye fortere opp i begynnelsen, uten å egentlig få så ekstremt mye. Men det gikk over, og jeg sluttet å gå opp. Så da måtte kostlista økes ganske mye for at jeg skulle fortsette å gå opp like fort. Det vil ikke fortsette sånn som nå så lenge.
Men jeg forstår frykten. Herregud, dette er en pent sagt forjævlig prosess! Jeg synes helt ærlig ikke det er rart mange ikke holder ut behandlingen. Men det er NÅ det gjelder være sterk.
Det med buksene slo meg veldig også.. Jeg hater å kjenne at klærne ikke lenger passer. Jeg vokser ut av den ene buksa etter den andre. Nå har jeg på meg ei bukse jeg snart må pakke bort – og det er stor-buksa mi! Det er vondt..
Når jeg når målvekten min, har jeg bestemt meg for å unne meg litt shopping. Jeg vil ha kun klær i riktig størrelse, i håp om at det skal hjelpe meg å holde vekta.
De gamle små buksene, må jeg fjerne på en eller annen måte. Kaste dem, tror jeg. Det hjelper ikke å pakke dem bort, for da vil de alltid være tilgjengelige. Og det blir som å ha sf’en tilgjengelig til å taes frem når jeg får lyst til det. Men den skal ikke tilbake. Den skal kastes langt inn i granskogen og forsvinne i mørket – så får jeg heller bruke litt større bukser, og sannsynligvis etter hvert får det mye bedre med meg selv!
Reernæring er noe piss! Jeg er så forbanna lei, og av og til frister det så utrolig å bare gi opp. Bare kaste bort kampen, og flyte med sf’en. Men når jeg tenker meg om, så er det ikke egentlig det jeg vil – og det tror jeg ikke du vil heller.
Det krever mange tårer det du holder på med nå, men du invisterer i fremtiden.
<3
Jeg føler med deg. Men det blir bedre :) Har selv opplev akkurat det samme. Slet veldig med SF da jeg var tenåring og den dagen vekta begynte å gå opp fikk jeg fullstendig panikk og jeg brukte mye energi på å gråte, være sint og frustrert. Etterhvert stabilisert det seg, men var selvsagt endel kilo tyngre.. Egentlig ganske mange, ingen av klærne passet lengre og jeg synes jeg var blitt direkte feit, som jeg også var blitt – i mine øyne. Men etterhvert forsto jeg at det jeg egentlig var blitt var frisk :) Jeg vet ikke hva annet jeg skal si for å trøste, men jeg vet hvor jævlig det føles. Og nå, mange år etter, har jeg lagt på meg ganske så mye og det frister å falle tilbake i gamle synder. Men leser bloggen din hver dag og da klarer jeg å holde meg. Du er grunnen til det. Jeg synes du er utrolig tøff og sterk :) Lykke til videre.
Jeg skrev akkurat et innlegg som handler om nettopp dette (før du postet dette her da,så tankee våre er litt på likt i dag,bare at du er der jeg skriver om,og jeg ikke.
Jeg skjønner din redsel så forferdelig godt. Og jeg skjønner at du er livredd fordi det går så fort. Jeg kan sette meg inn i hvordan dette føles,og det er ikke rart du føler det sånn. Så masse opp på så kort tid,ikke rart panikken kommer!!
Glad jeg også leste Annika sin kommentar,hun er tross alt på den andre siden av sykdommen nå,og har erfart hvordan dette skjer.
sender deg masse tanker og klemmer vennen <3
Jeg kan ikke si at jeg forstår, for det gjør jeg ikke. Jeg har aldri vært der selv. Men jeg vet hvordan det er å være så fortvila over noe, og jeg kan skjønne at alt dette er bare skikkelig bad for deg… Jeg har ingen fornuftige ord å komme med, men legger igjen en skikkelig god styrkeklem <3
Jag förstår precis hur du känner! Jag är bulimisk/matmissbrukare och har också gått upp massor i vikt. Känns som om jag snart kommer bli den där tjockisen som inte rymms ut genom dörren… Så skrämmande!
Kämpa på, du är stark! Kramar
Hei :) Kjenner meg veldig igjen i mye av det du skriver.. Er kommet i behandling for spiseforstyrrelse selv nå, vært innlagt snart to uker. Første uka gikk jeg opp 4,25 kg!!! Trodde ikke det var mulig! Har skrevet litt om det på bloggen jeg linker til..
:)
Tusen, tusen takk for at dere deler deres erfaringer med meg! Det hjelper faktisk litt å lese om andre som har gått gjennom samme dritten selv og overlevd. Det blir liksom litt tryggere for meg, om dere skjønner hva jeg mener?
Det betyr i alle fall mye for meg.
Skjønner godt at dette er vanskelig Karianne. Jeg var med på samme runden for snart to år siden. Skulle gå opp noen kilo og så kunne jeg ligge der en stund om det så var så. Kostlista mi var enorm i mine øyne, men fikk en vekker da jeg så at barnehagebarna åt noe tilnærma.
Uansett.. Jeg gikk opp de 4 kg jeg måtte ha på. Etter 7 mnd hadde jeg gått opp 11 kg. Nå har jeg gått opp yttligere 3 kilo.
Det er vondt og vanskelig, men det er NÅ jeg veit kroppen min har det bra. Jeg har mensen omtrent punktlig hver mnd nå – før kom den 1-2 ganger i året. Jeg er sulten og mett. Får jeg noen raid i butikken så er det ikke krise på vekta lenger.
Jeg føler meg fortsatt spiseforstyrra og frustrert, men kroppen min trives. Alle verdier er der de skal være. Mensen er tilbake. Nå testes jeg for allergi siden jeg fortsatt har noen problemer som ikke har løst seg. Håper det ikke skjer, for da kan det bli litt vanskeligere igjen – men igrunnen tror jeg det blir bedre fordi kroppen vil oppføre seg slik at vi jobber SAMMEN og ikke hver vår vei.
Kjøp deg en krukke med ventekrem Karianne, det sa de til meg. Tålmodighet er en følelse, og de veit vi alle at ikke henger på greip. Ventekrem er fint. Konkret og noe man billedlig kan la jobbe for seg.
Jeg føler virkelig med deg der jeg sitter og leser dette. Er i samme situasjon selv. Jeg følger en daglig liste. Uansett tankene som kommer opp i deg – jeg vet det er vanskelig når man kan kjenne klumpen på magen, magen bli større. Fortell deg selv: du hadde selvdisiplin nok til å gå ned de kiloene du har gått ned. Med en styrke som det – er det selvsagt at du skal komme deg gjennom dette. Skriv en liste om hva du savner (med å være frisk). Det har hjulpet meg SÅ(!), og ikke minst – får du oppfølging og slikt, så vil de passe på at du ikke går opp “for fort”. Jobben deres handler om dette. De er EGENTLIG kun der for DEG, men det er DU som skal bli frisk, tvinge i deg. Se fremover, det er viktig. Ønsker deg lykke lykke til <3 dette klarer du!