Bitre Blomster

Januar 2010. Jeg sitter i mammas toyota landcruiser sammen med henne. Vi står tilfeldig parkert på Shell for anledningen. Jeg er på vei inn for å kjøpe smågodt fordi bulimien ville ha det slik, og da var da hun kom med denne metaforen sin. En genial sammenligning som fremdeles ligger friskt i minne.

“Kroppen er din baby” sa mamma.
Dette fikk meg virkelig, virkelig til å tenke. Min første tanke var naturligvis “herregud for en dårlig mor jeg har vært!”. All denne selvskadingen jeg har drevet med, alle disse finurlige måtene å teste kroppens tålegrenser, all sultingen, all maten, alt oppkastet. Jeg har forsømmet kroppen min – noe så til de grader. Hvis metaforen hadde vært virkelig hadde jeg nok hatt barnevernet på nakken, kroppen i fosterhjem og en livstidsdom uten muligheter for løslatelse for grov mishandling, nesten med døden til følge!
Herregud, hva har egentlig kroppen gjort for at jeg skal straffe og pine den så voldsomt? Hodet kan ikke eksistere uten kroppen, og dette gjelder for ALLE LEVENDE MENNESKER. Jeg må lære meg å leve med kroppen min, jeg må starte på nytt, bygge det opp, fylle blanke ark med farger og liv for at kroppen skal ha det bra!

Noen av dere leste kanskje innlegget  Her kommer reaksjonen… Så nå tenkte jeg at jeg skulle bygge videre på det. Jeg ble født på ny og fikk omsider klippe navlestrengen – om enn ikke litt for tidlig. Min refleksjon går dermed ut på at det er KROPPEN som er BABY og HODET er mor mens FORNUFTEN er far.

Så nå sitter jeg her. Og bruker både mor og far (hode og fornuft) til å passe på min egen baby (kroppen).
Jeg har fått en liten drittbylt som baby. Kroppen kan ingen verdens ting. Den skjønner ikke noe av næring, den skjønner ikke. Nyfødte babyer forstår heller ingenting, de må også lære og spise og alt det der på nytt. Så nå forsøker jeg å lære kroppen MIN, babyen min, at næring er noe den trenger for å fungere i hverdagen. Ting tar tid.

Det høres kanskje skrekkelig teit ut, men det HJELPER faktisk å tenke sånn i praksis!
Jeg tenker kanskje

• “nå skal jeg faen meg gå å skjære meg – orker ikke å stå i mot lenger“, men da må jeg tenke en gang til. Vil jeg kroppen min så vondt? Hvis det var barnet mitt i praktisk forstand, ville jeg da ha gått løs på ungen min med barberblader? NEI, SELVFØLGELIG VILLE JEG IKKE GJORT DET!
• “nå går jeg og spiser og spyr” men må atter en gang tenke på nytt. Hvis dette var ett ordentlig barn, ville jeg da ha stappet i ungen masse mat og tvunget det i retur? NEI, SÅ SLEM ER JEG IKKE!
• “gidder ikke leve lenger, alt er for vanskelig“. Ville jeg tatt livet av mitt eget barn? ALDRI I VERDEN.

Dessuten tar det TID å bli kjent med sin nye baby. Sånn er det i virkeligheten når man får barn også. Barn har egen personlighet, uansett hvor ferske de er. Så ikke nok med at jeg må TA VARE PÅ KROPPEN, jeg må lære meg å kjenne den også. På nytt.

Og hvis du leser bloggen min og kjenner deg igjen i det jeg skriver, så vil jeg virkelig anbefale at du tester denne metaforen i praksis. Den reddet i alle fall akkurat mine resterende fem timer til jeg skal ringe til legen.