Bitre Blomster

I går tidlig (onsdag) sto jeg på kjøkkenet til frokost og visste ingenting. Hadde ikke lyst på noe, men visste at jeg MÅTTE spise. Jeg er egentlig kjedelig når det kommer til pålegg, spiller alltid de trygge kortene og spiser stortsett det samme hver dag. På ungdomspsykiatrisk lærte jeg at pålegg var en del av knekkebrødet og knekkebrød uten pålegg – det blir ikke godkjent. Når jeg ankom Regionalt Senter for Spiseforstyrrelser i Tromsø i 2008 var jeg HELT fullstendig overbevist om at AGURK med krydder på knekkebrødene, det var pålegg nok i massevis! Der tok jeg sannelig feil du. Skamfeil. Jeg fikk beskjed om at agurk, paprika og tomat – det er PYNT, sånn som man kan legge oppå pålegget hvis man VIL. Pynt er frivillig – men sunt, og det frister kanskje litt mer. “Frist” og spiseforstyrrelser er kanskje en skummel kombinasjon, redsel for at det gir mersmak, men når du først innser at det knekkebrødet MÅ ned MED pålegg, nei da spiller det ingen rolle om du legger to agurkskiver eller noen paprikabiter på heller.

Etterhvert gjorde jeg framskritt på påleggfronten. Prøvde MER. Skinke. Hvitost. Jeg lærte at det ikke er noen ekstra skam i å kombinere flere pålegg sammen – for mer spenning i hverdagen. Siden ungdomspsykiatrisk har jeg alltid spist knekkebrødene mine med OST OG SKINKE. Jeg spiser også makrell i tomat – MED hvitost. Etterhvert turte jeg også å spise “skumle” ting som for eksempel NUGATTI. Til slutt fant jeg ut at pålegg ikke var så nøye. Bedre å spise det pålegget man vil ha – det er normalt. Ville jeg ha nugatti med hvitost – da spiste jeg det. Jeg er ikke på nugattistadiet enda – at jeg tør å spise det NÅ, men det kommer. Nugattien kommer. Én dag.
Men brunost er min absolutte favoritt.

Men det jeg EGENTLIG skulle skrive handler slettes ikke om pålegg. Det handler om noe forferdelig skummelt som slo pusten ut av meg til lunsj. Jeg fullførte frokosten og beholdt den, til tross for at jeg måtte spise under ekstra tidspress fordi jeg plutselig måtte ta EEG’en.
Men så kom lunsjen. Lunsj klokken tolv. Klokken 1145 kom det. Denne merksnodige følelsen. Angst? Nei, det var ikke angst. Det var noe annet. Herregud tenkte jeg i mitt stille sinn – HVA ER DET SOM SKJER? For jeg klarte ikke å finne ut hva det var. Ble selvsagt urolig, begynte å trippe nervøst fram og tilbake over gulvet. Denne gnagende følelsen i magen. SUG tenkte jeg så. Bulimisug – der har du det! Men nei, det var noe annet. Noe annet. Hjernen kvernet og kvernet og jeg kjente litt mer på uroen over denne nye følelsen.

SULT.
“HERREGUD, JEG ER FAEN MEG SULTEN!” tenkte jeg panisk. Og siden klokken nesten var spisetid puttet jeg i meg næringsdrikk som planlagt.
Men senere utover dagen kom angsten snikende. Angsten over SULTEN. Kommer den igjen? Hva skjer hvis den skal melde sin ankomst i tide og utide? Skal jeg HØRE på sulten? Skal jeg SPISE når jeg er sulten? Er det det som er cluet? Angsten lå direkte i at dette er LURERI fra kroppens side. HERREGUD, KROPPEN MIN PRØVER Å LURE MEG TIL Å SPISE ENDA MER! Og alt ble plutselig veldig skummelt.

Til slutt ble det litt for mye å bære alene og jeg følte praktisk talt SKAM og måtte bite meg i leppa for å unngå tårene når jeg fortalte det til Monica. Og vet dere hva hun sa? MAGISKE ORD. “Men sult er jo en bra ting, det betyr at FORBRENNINGA de begynner å komme seg igjen!” Først ble jeg sjokkert, men så satte de små grå til verks og tenkte RIKTIG TANKE! “Men hvis dette er forbrenning, da kommer kanskje ting til å stabilisere seg her, jeg kommer ikke til å RASE oppover?”. POENG. I SCORE, JEG VINNER!
Jeg ble helt satt ut. LETTET. Måpende var det bare ett ord jeg fikk fram. TAKK.

Deretter ble jeg sittende en stund i stillheten mellom oss før jeg sier ordene som anorektikere aldri sier høyt “JEG ER SULTEN”. Jeg sa det, jeg sa det høyt. Monica foreslo at jeg burde spise et par knekkebrød eller noe. Det virket altfor skummelt, klokken nærmet seg halv ett. Det er NATT. Alle mine spiseforstyrrede demoner HYLTE høyt om at man ikke spiser om natta. “FUCK YOU” sa jeg inni hodet mitt. Jeg tuslet skamfull inn på kjøkkenet men jeg SPISTE et eple. Et helt jævla eple.

Jeg har spist NATTMAT. Jeg har SELVFØLGELIG masse kaos i hodet akkurat nå, men NÅ kjenner jeg at jeg har gjort noe som var RIKTIG for kroppen, jeg har lyttet til kroppens behov og etterkommet forespørselen.

Tidligere har jeg tenkt mine spiseforstyrrede tanker om at “WOOP DE DOO, JEG ER SULTEN, DET BETYR AT VEKTA GÅR NED” og vært tilfreds. Men i Januar en gang takket sult og tørsthetsfølelsen helt for seg – kuttet meg ut. Jeg var glad til sinns der og da. Fordi vekta gikk ned. Fordi jeg var hjernevasket av spiseforstyrrelsen.

Men i dag
HAR JEG GJORT NOE RIKTIG.
Til tross for at jeg har tullet en del også.

Og fra å være på gråten og nippet til å få utløp for destruktiviteten jeg nevner i forrige innlegg, så skal jeg legge meg nå – fordi jeg har vært flink og kroppen er fornøyd.

1. Jeg gjenkjente sulten.
2. Jeg TURTE å kjenne på den
3. Jeg tillot meg selv å spise
4. Jeg brøt en barriere ved å spise utenfor spisetid.

FIRE POENG.

Og jeg er glad! Jeg er ikke redd for sulten! Kroppen sender signaler for en grunn, de er der for at symbiosen mellom kropp og sinn skal kunne opprettholdes og vedlikeholdes! SUKSESS!