Meget usikker på om jeg tør å poste dette her. Selvkritikeren er uhyggelig og spiseforstyrrelsen slenger med leppa. Likevel velger jeg som KARIANNE å hive det ut åkkesom.
FØR. Mars 2010.
Jeg hadde ingenting. Likevel fikk tynnheten og spiseforstyrrelsen triumfere, hjernevasket meg til å tro at jeg hadde alt. Her er jeg avbildet i forbindelse med en tur på coop obs hypermarked for å handle. Det var vel omtrentlig kun det jeg orket å gjøre den dagen? Jeg hadde ikke energi til å gjøre noe som helst. Jeg lå enten på sofaen, konsentrerte meg om å puste, gikk tjue meter ute med Zahra for at hun skulle få gjort det mest nødvendigste, eller, jeg satt fast i mine egne ritualer. Kokkelering, fråtsing, oppkast, oppvask, repeter, repeter, repeter. Repeter til kvelden kommer, til verden snurrer så kraftig at du ikke kan stå på beina, til du til slutt kryper til køys og lurer på om du overlever til neste dag. Jeg husker at jeg pleide å be en stille bønn til en gud jeg ikke vet om jeg tror på, om at jeg MÅTTE våkne dagen derpå. Jeg MÅTTE få leve – dette var vel ikke slutten?
NÅ. April 2010
…
Fornuften VET svarene, men jeg har virus i systemet. Jeg føler med som windows 96, stappfull av worms & cookies. Viruset jeg har, har en tendens til å overbelaste systemet, skjermen blir blå. Bluescreen. Altså; følelsene er viruset, og når de får styre spiller det ikke så mye rolle hva fornuften egentlig har å si, hvilke fornuftige filer og nyttige programmer som allerede er innstallert.
Følelsene henger rett og slett ikke med på forandringen. Det går for fort, følelsene henger så langt etter! Jeg tar meg selv i å savne “tynnheten”, men kun den tynnheten du ser på bildet over. Ikke resten. Men så vet jeg også skrekkelig godt at man ikke kan gå rundt og se ut som… og likevel være fungerende og ha et liv. Man MÅ ta et valg, man MÅ ofre noe. Det er vondt at prisen for et liv skal betales i kilo, og at man ikke alltids kan ta det på nedbetaling heller. Det kommer an på kroppen, og min kropp synes ikke noe om nedbetalingssystemet.
Bildet er tatt i går på fest! Helt superspontant lot jeg meg overtale til å dra på FEST! Det var stort, jeg har ikke vært på fest på evigheter. Sist jeg drakk var i januar, og det var i leiligheta med to gode venninner. At jeg hadde ENERGI til å gjennomføre er en bonus!
Jeg har så evig mye MER nå. Jeg har energi til å gjøre ting jeg VIL, NÅR jeg vil, uten å måtte planlegge i sju år før jeg kan komme i gang. Spontaniteten er med andre ord på bedringens vei! Jeg har konsentrasjon til å lese bøker fra perm til perm (jeg leste Regines bok i går, helt til hun døde, har ikke lest siste kapittel fordi jeg tror det er ganske trist). Jeg kan gå LANGE turer med Zahra, Elin og Lykkeliten.
(fler happyparty bilder finner du hos Renatefashion!)
Jeg VET at det er framgang og BRA framgang.
Men likevel har jeg så forferdelig vondt i følelsene mine. Jeg visste det kom til å bli vanskelig å skulle gi slipp på “tynnheten”, men .. ord strekker liksom ikke til for å beskrive hvor smertefullt det egentlig er. Jeg føler meg fanget i en kropp jeg misliker så forferdelig sterkt. Hele kroppen byr meg i mot, det gjør vondt å se seg selv i speilet, selv bare glimtvis om jeg vasker hendene på badet. Selv bare hvis jeg går forbi et vindu som gjenspeiler en refleksjon. Selv om refleksjonen kommer fra en grå sølepytt – det gjør så vondt.
Sliter med å akseptere kroppen min for det den er og slik den ser ut.
Men valget er tatt.
Jeg ønsker meg ikke tilbake.
“Tynn” eller ei.
Du ser helt fantastisk ut. Åå, jeg misunner deg den midja, midja mi er knapt nok mindre enn hofta, kroppen min har misforstått kvinnelig former litt, og det irriterer meg stygt. Føler at kroppen min breier seg noe jævlig. Skjønner godt følelsen du sitter med, men her jeg sitter på andre sia, kan jeg trygt si at det er aldeles ikke noe du behøver mislike, og du er fortsatt tynn, men nå med en kropp som fungerer. Er ikke det herlig? Lese en bok mer eller mindre i strekk, er jo fantastisk. Jeg føler jeg har lest masse hvis jeg leser et kapittel om gangen, konsentrasjonen er så altfor klein til å klare no særlig mer. Er helt med på den spontaniteten du snakker om også, blir jeg bedt med på noe kort tid i forveien blir jeg nærmest fortvila. Nei, jeg ska slutte nå. Men husk: du er fortsatt tynn, men med en kropp som fungerer, og da vekta var på sitt laveste, var det vel knappt nok at du hoppet av glede, for da var du en slave til din egen spiseforstyrrelse. Den forteller kanskje at du er svak og gir etter, men det er naturligvis løgn, det er du som er sterkt og slår tilbake. Spiseforstyrrelsen var aldri en god venn, mer som en venn som konstant snakker dritt om deg bak ryggen din, men stiller opp med den falske vennligheta når du begynner å lure på om vennskapet er verdt det. Du har slik en beundringsverdig sjølinnsikt. Jeg heier på deg.
Tusen takk for gode ord. Det er deilig å kjenne på den positive effekten det faktisk har. Tror jeg må prøve å fokusere mer på det istedenfor å henge meg opp i alle de negative følelsene.
Er jo ikke på “friskhetstallet” enda, men jeg håper jeg kan ta det en smule saktere opp dit.
♥
Herregud så nydelig du ser ut Karianne! så mye friskere enn på lenge:) Godt å høre at du har litt mer energi til å gjøre ting nå!
syns virkelig du skal være stolt av den jobben du gjør/gjort til nå:) det vil være opp og ned turer,men du klarer å reflektere å se det selv. da er man kommet langt på vei:)
stå på videre!!!! klem
Du ser fantastisk godt ut! Mye mer voksen :) På en bra måte :D
Du ser nydelig ut Karianne! det lyser av deg!
Takk for gode ord og kommentarer :)
Er stolt av deg karianne, du gjør en fantastisk jobb med deg selv. Stå på nå, slik at du kan bli bra en gang for alle og ikke slite med denne sykdommen for evig og alltid. den ødelegger så mye. Heier på deg! Du er flott, utrolig fint bilde også :-) Hilsen fra Gry
Dette er et godt innlegg å lese vennen min,at du klarer å se at tynnhet ikke er alt,men kun en tvangstanke man så sårt følger blindt.
Godt å lese at du ikke ønsker deg tilbake heller,og jeg håper virkelig at disse tankene vedlikeholdes kjære Karianne.
<3
Du har vært superduperflink!!!
Jeg har selv vært der, og selvom det ikke er helt greit å være her jeg er nå, så vil jeg ALDRI mer tilbake dit jeg var. Man blir vel aldri fornøyd, men sålenge kroppen min fungerer og senvirkningene ikke er større enn de er, så skal jeg ikke klage.
Du er en sann inspirasjon Karianne. Det skal du vite. Jeg leker fortsatt med anoreksi tankene, men veit jo at de ikke har NOE godt ved seg. Og det hjelper du meg med å forstå, for du blir bare hottere og hottere nå. I en god tone.
<3
Herregud du ser så godt ut, Karianne! Var inne å tittet på bildene, jeg liker å se deg smile :)
Du ser bra ut Karianne, godt å høre at du føler deg bedre og er på bedringens vei! :) Det er veldig veldig godt å høre :D
Å, så godt du ser ut. :D
Stå på! :D
Tenkte jeg også skulle si at jeg syns du så helt fantastisk ut :)
Du er vakker, Karianne. Virkelig vakker.
Og.. jeg vet hvor vanskelig det er. Prøv å fokuser på alle godene du høster. Alt du kan gjøre, alt du kan klare. Fordi du vil, og fordi du etter hvert blir sterk nok fysisk til å klare det.
Kaster du spiseforstyrrelsen på dør, kan du klare hva enn du vil! Komme ut i skole eller jobb, og få et LIV. Være sosial, og ha interesser, gjøre ting som gleder DEG og ikke ting som gleder sf’en. Den er en liten luring, som bruker alle triksene sine for å lokke deg tilbake. Men du er sterk nok til å stå imot, og heller velge livet. Det er jeg sikker på <3
Forsett å kjemp mot det gode, lille Karianne! Tenker på deg
<3 Du ser fantastisk ut!
Og for en jobb du gjør! Jeg tenker masse på deg.
Du er nydelig! :)
Eg synes du er utrolig fin akkurat som du er Karianne! Du kjenner ikkje meg, eg kjenner ikkje deg, mer enn det du skriver i bloggen, som er en del. Håper spontaniteten forsetter å dra deg ut i livet.
Bare av å lese bloggen din, har du blitt som en person eg kjenner. Å lese bloggen din, blir som å snakke med en vennine, noe som eg gjør hver dag. Du har og hjelp meg en del igjennom mye, fordi du skriver på en så fantastisk måte.
Klem Jeanette
Som alle andre har sagt: DU ER NYDELIG!!! Vakker før og enda vakrere nå!! Keep on going Karianne!
Ønsker deg all lykke!!
Har fulgt med på bloggen din en stund; jeg må bare si det – you look great!! På nederste bilde ser du helt fantastisk ut! Stå på videre Karianne:) Du er en inspirasjon
Du er usannsynleg pen der du står! Og tenk på det, at du faktisk STÅR og GÅR med eigne krefter – berre det beviser at du kvar dag kjemper mot dei kreftene som herjar inni deg. Eg heiar på deg som ein gal!
Og hugs at dei første kiloa opp kan seiast å berre vere fargen i kinna og liv tilbake i auga att, sjølv om det absolutt ikkje føles slik, og sjølv om dei er så tunge, så tunge å bære. Men med tida vert dei lettare og lettare. Det beintøffe arbeidet du har teke til med no, gjev resultat for kvar dag – det vil bli endå meir synleg for deg når du ser tilbake. Den dagen du kan seie at du er frisk :)
DU er nydelig Karianne!! :’)
du ser godt og opplagt ut <3
Har ikke fulgt med på bloggen din så altfor lenge, men har jo lest en del å gått tilbake i arkivet og fulgt litt med på framgangen din. og jeg må bare si at jeg er kjempestolt! du kjenner meg ikke eller noe sånt, så er kanskje rart at jeg sier at jeg er stolt. Men jeg er det, fordi det er hardt, tungt og vanskelig å jobbe for å få det bedre når man har et sånt problem, beklager at jeg kaller det det, men vet ikke hva annet jeg skal si, håper ikke du tar deg nær av det. Men jeg synes du har vært flink, og når tidene har vært tunge så har du klart å komme deg gjennom det.
Jeg vet hvordan det er å ha det tungt, men jeg er ute av det nå. Så jeg vet hvordan det er på begge sider. Den dagen du klarer å innse at bare det å være deg selv, uansett hvordan du ser ut, er helt greit, har du klart å komme deg over kneika. og det er helt okei å være deg selv, du er nydelig! Jeg vet ikke hvordan det er å ha spiseforstyrrelse og sånn, men jeg tror at du kommer til å klare deg gjennom det her. du er bare nødt til å se det lyse i ting, ikke dytt unna vennene dine eller familien. og kanskje det viktigste er at du tar tiden til hjelp.
dette kommer bare til å gjøre deg sterkere, og du kommer sterkere ut av dette! håper bare ikke du gir opp:) stå på, du er flink! og alle sammen heier på deg!
nb: ikke tro at jeg prøver å rette på deg eller no sånt, og jeg prøver å se det fra din side, men tror ikke jeg helt klarer det. men dette er bare gode ord, ikke misforstå noe jeg sier!:)
Du er en ordentlig pen jente, du har vært kjempeflink. Framgangen din er stor, og det er så bra! Skulle ønske jeg hadde motet ditt, du er beundringsverdig sterk!
Likte nå bildet..du ser ut som en frisk,sterk ungdom..førbildet minte meg på noe annet,men det skal jeg skrive om i min blogg når tida er inne for det.
Fortsett som du gjør nå…Ikke de store skrittene i gangen..det er bedre med små sikre steg..
Jørn