2010 mai « Bitre Blomster

Arkiver for mai, 2010

Hundeutstillingshelg – tekst.

Publisert 31. mai 2010 Ukategorisert 5 Comments

Fredag 28. Mai

Jeg begynte dagen med å krangle videre i denne saken her. Fatter ikke at det skal være mulig at ting skal være så jævlig vanskelig å få i gang og i orden! Måtte jo ringe videre. Både til A igjen og til D, for deretter å kontakte F før jeg ble oppringt av G. G kom deretter på banen med diverse URIMELIGHETER og ymse ULTIMATUM. Jeg ble forferdelig sint – men hva kunne jeg egentlig gjøre? For at saken skulle ordne seg var jeg rett og slett nødt til å kapitulere og etterkomme disse kravene – urimelige eller ei.
Så. Jeg gjorde det jeg skulle. Holdt min del av avtalen. Men holdt han sin del? NEI – det gjorde han ikke! Er det MULIG?

Samtidig som denne kampen pågikk var jeg fullt opptatt med å pakke til Tromsøhelg, sjekke værvarslinga for å pakke riktige klær til UTEUTSTILLING, dusje, kle på meg rene klær, putte i meg næring med jevne mellomrom, lufte Zahra, ta en joggetur og alt annet. Vi skulle kjøre klokken 1600, så jeg stressa en god del med det.
Vi henta Lisa og deretter Elin før vi la ut på en fire og en halv times lang kjøretur til Tromsø. Klokka hadde blitt 17 innen jeg hadde ordnet som best jeg kunne med halve alfabetet og vi hadde fått alle mann i bilen. Turen gikk fint! Været var knallbra. Humøret og stemninga var god. Vi ankom Tromsø litt over 2100 eller noe i den dur, kanskje nærmere 2130. Deretter var det RETT på utstillingstrening med hundene, noe som gikk veldig bra og var veldig koselig. Elin og Lykkeliten fikk litt ekstra kursing og mamma fikk flere tips til hvordan hun kunne stille Zahra best mulig.
Jeg var tilskuer – hadde ikke guts nok til å hoppe fram og annonsere at jeg egentlig hadde lyst til å stille henne selv. Tenker at jeg heller skal gjøre det NESTE gang, siden hun allerede hadde trent med mamma nå, og var vant til henne. Men NESTE gang kan jeg gjøre det selv – håper jeg. Ett lite mål å jobbe mot med andre ord.
Klokken 2245 kjørte vi på prix for å handle nødvendigheter og deretter satte vi kursen mot Tromsdalen Camping. Fant fram til hytte nummer 14 og begynte å pakke oss inn. Hele campinga var stappfull av hundeentusiaster og hunder i alle farger, former og størrelser. Kjenninger traff vi også, noe som var veldig hyggelig.
Deretter måtte vi selvsagt lufte hundene mer, traske rundt på campinga, putte i oss næring og lignende, og klokka tikket ubemerket avgårde – helt til mamma oppdaget at klokka hadde blitt 0130. Da var det soving neste, i og med at vi skulle opp tidlig på Lørdag.

Lørdag 29. Mai

Vekkeklokka ringte 0830. Jeg var i komatøs tilstand og var vel ikke oppe før rundt 0900. Da hadde alle andre allerede stått opp, lufta hunder og begynt på frokost. Vi fikk kledd på oss, ordna hunder, gått i gang med børsting av Lykkeliten og Odin – Zahra trenger ikke pelsstell. En dusj med hundesjampo dagen i forveien er evig nok for italienerpels.
Vi kjørte avgårde i retning kroken. Fikk ordna med parkering. Fikk med oss alle tinger og tanger inn på området, fikk overblikk over de ulike ringene og dobbelsjekket hvilken hund som skulle i hvilken ring og NÅR. Deretter rigga vi oss til med hundebur, campingstoler og alt mulig annet krimskrams som vi hadde dratt med oss.
Nevnte jeg at været var perfekt? Sommer i Nord-Norge heter det visst.
Nå er jeg litt glemsk, så jeg husker ikke helt hvilken hund som gikk i hvilken ring og når – men det gikk veldig bra.

For å forklare bedømming: (kilde: wikipedia & hunden)

Alle raser bedømmes hver for seg. Innenfor hver rase konkurreres det innen for en rekke KLASSER avhengig av alder. Klassene er: Junior klasse, åpen unghund klasse, brukshundklasse, åpen klasse, championklasse og veteranklasse. Hanner og tisper konkurrerer hver for seg i de respektive klassene.
Den grunnleggende bedømmingen plasserer de deltagende hundene på en plass i forhold til standarden, det kan være 1. plass, 2. plass eller 3. plass.Hunder som er svært rasetypiske kan i tillegg vinne såkalt CERT (sertifikat), et bevis på at hunden holder såkalt CHAMPIONKLASSE.
Hunder som oppnår minimun 2 små cert og 1 stort får status som NORSK UTSTILLINGSCHAMPION.
Alle hunder som oppnår 1. i sin KLASSE og CK (sertifikatkvalitet) konkurrerer dermed om å bli beste hannhund og tispe i raseklassen. Beste hannhund og tispe konkurrer dermed om å bli BEST I RASEN.
ALLE hunderaser deles inn i 10 forskjellige grupper. Gruppene ser SLIK ut:

Gruppe 1: Bruks-, hyrde og gjeterhunder
Gruppe 2: Pinscher, Schnauzer, Molosser og sennenhunder
Gruppe 3: Terriere
Gruppe 4/6: Dachs, drivende og sporhunder
Gruppe 5: Spisshunder
Gruppe 4/6: Dachs, drivende og sporhunder
Gruppe 7: Stående fuglehunder
Gruppe 8: Apporterende Hunder
Gruppe 9: Selskapshunder
Gruppe 10: Mynder

I Gruppene konkurrerer alle hundene som fikk BIR om å bli Best i Gruppen (BIG). Vinneren av Best i Gruppen går videre til siste runde, BIS – Best in SHOW. BIS er den mest prestisjefylte tittelen du kan vinne på ethvert hundeshow.

Zahra var eneste påmeldte Italiener og fikk BIR. Du tenker kanskje at dette sa seg selv i og med at hun var eneste – men dommeren kunne også valgt å ikke gi henne denne. Det vil si at vi måtte vente til neste runde med best i gruppen. Zahra fikk 4. plass, hun stiller i gruppe 10. Hun fikk også certifikatkvalitet som er det beste en champion kan få i og med at de ikke trenger flere cert siden hun allerede er champion.
Det eneste kjipe med å komme videre er VENTETID! Når du har vunnet BIR må du liksom bare finne på noe å gjøre, drikke kaffe, snakke med andre hundemennesker, kikke i ringene, følge meg på andre ting for å få tiden til å gå til alle de små ringene til slutt avvikles mens de lager en stor ring av to mindre og begynner å gjøre klart til BIG og BIS finalene.

Ventetiden var fin likevel! Jeg traff nemlig på to blogglesere og medblogger Tine, noe som var kjempehyggelig! Dessuten var det jo SOL og VARMT og godt humør overalt, så det gikk fort på en langsom måte, om dere henger med.

Odin fikk også BIR og ble 3. BIG i sin gruppe, gruppe 7.
Lykkeliten hadde den verste konkurransen i og med at Cavalieren er en meget populær konkurranse. Han fikk 3. plass i sin klasse.

Man vinner “de viktigste rosettene” også kan man kjøpe flere. Odin og Zahra vant også pledd, noe jeg tror varmesøkerZahra er veldig fornøyd med. Og hundemat.

Etter hundeutstilliga tok vi oss en runde i bilen med sightseeing. For min del var jo dette gamle trakter, men koselig likevel. Deretter tok vi en tur til byen og gikk på kafé. Utover kvelden ble det tilbake til campingplassen, mer hundeluftig og tull og tøys på meg, Lisa og Elin.
Vi hadde også planer om å legge oss tidlig i og med at vi skulle opp enda tidligere neste dag. Hjernen min er litt overloaded av alt som har skjedd, så jeg husker ikke helt NÅR vi falt til ro. Men jeg husker at jeg ikke sov noe særlig likevel.

Vi ble forresten ganske solbrente! Da spesielt Elin som fikk ekstremt stort skille, haha.

Søndag 30. Mai

Husker ikke om vi sto opp 0630 eller nærmere 0700. Kjempetidlig i alle fall! Været hadde også endret seg drastisk. Himmelen var grå, skyene som skummelt regntunge ut, temperaturen hadde vel dalt omtrentlig ti grader også kan jeg tenke meg, så da gjaldt det å kle på seg nok klær.
Både Lykkeliten og Zahra skulle i ringen klokken 0900. Det er ALLTID forsinkelser på hundeutstilling, så jeg fikk med meg både Lykkeliten og Zahra. De stilte i forskjellige ringer. Zahra ble atter en gang BIR med CK, så da måtte vi bare belage oss på å vente til rundt 1600-1700 når de går i gang med BIG. Jeg holdt på å få panikk når Zahra begynte å HINKE PÅ TRE BEIN i ringen og dommeren utbryter “what’s she doing?!” og mamma måtte forklare at Zahra av og til hinker litt, når hun føler for det eller fryser. Alle (uten unntak) tror hun har vondt i foten eller har skada seg – men dette er ikke tilfelle. Særegenhet og personlighet.
Det tar utrolig lang tid, for dommerne som skal bedømme hver hund individuelt. Noen dommere er også nøyere enn andre, noe vi fikk erfare da Odin skulle i ringen klokken 1100. Herregud, klokka ble 1100, klokka ble 1200. Klokka ble 1300. Odin venta fremdeles. Hva er det som tar så lang tid egentlig? Joda, denne dommermannen, han målte hver eneste hund med MÅLEBÅND. Når Odin endelig fikk kommet seg i ringen fikk han “bare” 2. plass fordi han var 2 cm FOR LAV i forhold til rasestandarden! Dommeren kommenterte at han VAR den fineste hunden, men han kunne ikke få BIR fordi han var 2 cm for liten! Han fikk en hederspris likevel da (HP).

Det var helt forferdelig kaldt. De pleddene vi hadde vunnet til nå (4 stykker) kom forferdelig godt med der vi satt og frøs i campingstolene våre mens vi ventet på at tiden skulle gå slik at BIG kunne komme i gang. Man blir forferdelig sliten av å vente, forferdelig lei av å tråkke rundt og trippe. Kikke på hunder, snakke med flere folk, gå i kaféen og lignende.

Men det var verdt det. Zahra fikk 2. BIG noe som i og for seg er helt fantastisk. Konkurransen er knallhard når du har oppnått BIR. Det kommer an på veldig mye for å klatre til topps. Det kommer an på hva dommeren liker, hvordan hunden oppfører seg den gjeldende dagen, det kommer an på hundens humør og utrykk, hva dommeren SER etter osv.
Jeg er i alle fall kjempefornøyd og kjempestolt!

Etter vel overstått utstillingshelg var det bare å pakke sakene sine for å vende nesa hjemover. Tror vi alle sov litt i bilen på vei hjem, med unntak av mamma som kjørte selvfølgelig.

Alt i alt har det vært ei super helg. Til tross for matvanskeligheter, til tross for et par misforsåelser, iskalde værforhold på søndag og time opp og time ned med venting – så har det vært meget vellykket. Jeg kunne ikke ha bedt om mer!

Bilder kommer i eget innlegg – eventuelt kan du legge meg til som venn på Facebook for å få tilgang på ALLE bildene.

Resultater Hundeutstilling.

Publisert 30. mai 2010 Ukategorisert 11 Comments

Jeg har hatt ei flott helg! Program fra morgen til kveld med hundeutstillinga – men det var verdt det! Zahra gjorde det absolutt strålende – jeg er kjempestolt. Og en stor takk til Mammaen min, som gikk med henne i ringen.

Planer om å skrive en mer detaljert oppdatering i morgen – men jeg er ganske sliten etter 48 timer i campinghytte, med tre hunder, hundeutstilling og til sammen ni timer i bil og MINIMALT med søvn fordi vi skulle så tidlig i ringene!

Men, tar meg tid til å slenge med ett lite skrytebilde.

Lørdag: BIR + 4.BIG (best i rasen og fjerde best i gruppe)
Søndag: BIR + 2. BIG! (best i rasen og andre best i gruppe, nest best om du vil)
Certifikatkvalitet både Lørdag og Søndag! I og med at Zahra allerede er Norsk Utstillings Champion får hun ikke lenger CERT, så CK er det beste hun kunne fått!

(ja, litt nerdete, men skal prøve å forklare for dere som ikke er så “inne i gamet” i morgen)

Jeg LØPER og er STOLT av meg selv.

Publisert 27. mai 2010 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER , Veien mot Friskhet 17 Comments

Raseri og sinne = overskudds energi.
Måtte rett og slett finne en måte for å få utløp for mine ukontrollerbare følelser i dag.

Selvdestruktivitet ble selvfølgelig vurdert…. Som trass. Og en understrekelse av “se hvordan du / dere får meg til å føle meg”. Men dette ble forkastet som alternativ. Selvskading utgår. Til slutt falt valget på joggesko og turkamerat.

Herregud for en herlig følelse. Å løpe. Ikke bare Å LØPE, men Å KUNNE LØPE! Løpe fra det vonde for en liten stund, bare føle på frihet og slippe unna tankekaos. Tenker konstruktivt når jeg løper eller går turer. I dag brukte jeg veldig lang tid på å tenke på HVOR JEG HAR VÆRT. Viktig å ikke henge seg opp i en vond fortid eller kjipe erfaringer, men all erfaring er positiv erfaring – PÅ SIKT! Men det er også viktig å kunne se tilbake for å bli mer oppmerksom på egen framgang!

Det slo meg der jeg løp i skogen med Zahra halsende foran meg, hvor mye BEDRE det er å kunne løpe. Sammenlignet med hvor jeg var i Mars. Så jeg sammenlignet. Og husket. Kjente et snev av stolthet mens hvert steg jeg løp forsterket følelsen av FRAMGANG. “Tenk Karianne, du kan LØPE!”. Positiv mestring. Veldig god følelse.

Så jeg løp. Og tenkte på Februar og Mars. Min egen utslitthet. Kropp og sinn gikk på tomgang. I januar pleide jeg å gå en RUNDE rundt kvartalet når jeg luftet Zahra. I Februar måtte jeg korte ned til OPP og NED gata fordi jeg var så redd for å gå for langt hjemmefra i tilfelle jeg skulle kollapse og bli nødt til å krype hjem. Det høres kanskje ut som om jeg overdramatiserer – men det er sant. Jeg kan med skrekk og gru erindre voldsomt dårlige dager. Da spesielt den dagen hvor jeg bare slapp Zahra ut mens jeg selv lå i yttergangen – for utslitt til å en gang tenke tanken på sko og jakke, for ikke å snakke om å stå og gå.

Her ei natt drømte jeg. Det hender ofte at jeg drømmer om tiden som har vært. Smerte og vanskeligheter. Jeg drømte om den gangen jeg satt i badekaret. Jeg skulle egentlig dusje, men siden jeg ikke orket å stå var jeg nødt til å sitte i badekaret. Det var nederlag det.

Utrolig sårt å tenke på hvor kjørt kroppen var. Utrolig å tenke på at jeg faktisk mestret noe i det hele tatt. Jeg kan med hånda på hjertet si at det ikke var noe liv.

Jeg vil heller løse problemer mens jeg løper, framfor over doskåla eller i fosterstilling på badegulvet.

Oppturer og nedturer. Vanskeligheter eller ei. I dag føler jeg framgang i kropp og sinn
:D

Dette er en milepæl for meg.

System Failure?!

Publisert 27. mai 2010 5 PSYKISK HELSE , motivasjon 6 Comments

I dag har jeg vært forferdelig irritert! Ord strekker ikke til. Jeg er rett og slett utslitt av å holde styr på hele skuta SELV, jeg blir rett og slett svett.

Jeg dro til legen i dag. La oss kalle henne for A for at dere ikke skal bli like forvirret som jeg er! Hun kunne ikke hjelpe meg med akkurat DETTE, så da måtte jeg jo ringe videre for å få orden på dette styret. Så jeg ringer til B for å høre om de kan løse problemet, jeg prøver IHERDIG å forklare sånn og slik, men NEIDA. Jeg mangler en slags “fullmakt”, la oss bare kalle det det. Ordre fra høyere hold for å si det slik. Så jeg ringer til C, for å høre om C kan få D til å ringe meg opp igjen! Midt under samtalen går strømmen hos dem, så da må jeg ringe opp C igjen og forklare hele pakka på nytt. Deretter må jeg ringe tilbake til B for å forklare status quo samtidig som jeg venter på telefon fra D! Etter langt om lenge ringer D meg opp igjen, og D har fullstendig GLEMT at vi egentlig skulle ha en samtale i dag. Herregud, for et system – er det mulig? Så, D er ENIG med meg og skal se om han får tid til å ringe til B for å ordne denne “fullmakten”. D sier han skal ringe opp igjen om det IKKE ordner seg. I og med at jeg ikke hører noe med fra D regner jeg med at alt er i orden hos B, så jeg dukket opp da. For at alt skulle ordne seg.

MEN NEI. Det var slettes ikke i orden i det hele tatt, og det var ingenting B + E kunne gjøre. Jeg var allerede utkjørt av å holde styr på alt og jeg kjente at tålmodigheten min tok slutt. Jeg lot raseriet boble over, skjelte ut stakkars E som egentlig ikke hadde noe med saken å gjøre – men det var han som sto i min kryssild i dag.

Her har jeg gjort ALT for at ting skulle gå i orden, ringt til øst og vest, byen rundt, vært høyt og lavt for å få endene til å møtes, også GÅR det ikke likevel? Fy faen, jeg blir så IRRITERT. Skjønner ikke at det er MULIG å ikke overlevere konkrete beskjeder her i verden! Problemet er at dette nå går ut over MEG. Skjønner ikke at det skal være SÅ vanskelig! Blir så frustrert fordi jeg ikke får grønt lys til å administrere dette rotet selv! Siden 2007 har dette ansvaret ligget hos mine foreldre og etterhvert som jeg ble myndig – i andres hender igjen. Jeg har bedt på mine knær om å få GJØRE DET SELV, jeg er voksen, jeg ØNSKER å fikse. Greit at jeg ikke alltid har mestret, men for å sammenligne det med noe annet: om du har skåret deg på kjøkkenkniven et par-tre ganger – betyr det da at du aldri skal ta i en kniv igjen?

Jeg GRUER meg til dagene som kommer nå, skal jeg måtte leve med denne svikten i systemet helt til MANDAG? Jeg vet rett og slett ikke om denne konsekvensen overlever å testes i praksis. Men hvilke VALG har jeg – når jeg har gjort ALT?

F R U S T R A S J O N.

Det gnager. Irriterer. Så jeg går rundt da – lettantennelig. Eksploderer for den minste feilformulering her på hjemmebane, noe som igjen går ut over min familie fordi jeg ikke alltid er like god til å dempe mitt eget raseri.

OG: en dose til med frustrasjon: jeg var hos fastlegen i dag. Har ikke hørt noe om ny samtale med psyk. Trodde jeg skulle snakke med psykiater i dag – men han hadde GLEMT det. Legetime igjen på torsdag. Og fram til da? HVA DA? Jeg føler meg VELDIG overlatt til meg selv – sånn helt plutselig. For en uke siden ble jeg låst inne for å få ekstra tilsyn og pause, ro. Og nå som jeg har FÅTT påfyll av håp og motivasjon – da er det ingen som stiller opp? WHAT?

(greit, det høres sikkert vel dramatisk ut- men jeg er sur. Med god grunn spør du meg.)

Tankeløs Tilstand.

Publisert 26. mai 2010 5 PSYKISK HELSE , motivasjon , selvskading 4 Comments

Målet er å tenke minst mulig. Kverne minst mulig på ufornuftige idéer og hovedfokus ligger på dette med å få tiden til å gå. Få klokka til å gå så stille som mulig, uten at jeg lar tikkingens regelmessige rytme tære i stykker trommehinnene mine og la meg fortapes til evig frustrasjon og gnagende uro.

Jeg ble skrevet ut i går. Etter planen. Det gjorde godt å kjenne på friheten igjen, men om jeg skal være ærlig kjente jeg også et snev av panikk. Denne lille hvesende skapningen inni hodet mitt, “what’s next?”. Det ble også forferdelig mye styr helt i de siste minuttene av oppholdet mitt, i og med at noen plutselig overrumplet meg og mente at jeg måtte ta ei stivkrampesprøyte på flekken. Dette foregikk fem minutter før en taxi skulle plukke meg opp og kjøre meg på kaia, og etter at sprøyta var satt fikk jeg beskjed om at jeg egentlig måtte vente i tjue minutter, noe som ikke lot seg gjøre om jeg skulle nå båten. Heldigvis fikk jeg dra, heldigvis rakk jeg båten. Heldigvis.

På båten ble jeg overmannet av håpløshet og titusenkronersspørsmålet; hva gjør jeg nå. Skal jeg dra hjem? Fortsette som før? Late som ingenting? Gjøre det igjen? Skade meg på andre måter? Konsekvensanalysene kom på løpende bånd, konklusjonene like så. Ikke lurt, ikke fornuftig, nei, nei, nei. Så jeg måtte lete. Lete inni meg selv, prøve å lokalisere dette jeg refererer til som “Karianne” for å høre hva hun hadde å si om saken.

Men jeg ble reddet. Det tikket inn ei tekstmelding på telefonen som gjore hele min tilværelse litt lysere. Min kjære Elin, som lurte på om det ikke var fornuftig at vi fant på et eller annet, dro i gang en sleepover med tv-serier, hundelufting og lignende. Etter litt nøling fant jeg ut at dette var noe Karianne også kunne gå med på. Så det ble slik.

Elin møtte meg på kaia. Elin dro meg meg på kafé. Jeg dro en tur hjem for å si hei og hallo. Elin henta meg. Det ble Dr.Who. Mer frustrasjon over flere mus i leiligheta, takk gud for at jeg faktisk holder på å flytte ut. Deretter fikk jeg et infall om at jeg bare MÅTTE telle stingene som en eller annen lege hadde lyst til å tvangssy her om dagen (jeg gikk med på frivillig når trusslen om verre paragrafer oppstod), så jeg plukket av bandasjer. Avmumifiserte meg selv for å telle. Så jeg talte mine sting og studerte mine sår.

Dette var vel heller ikke videre gjennomtenkt i og med at ferske sår og sting burde være plastret for å minske infeksjonsfaren. Så etter litt fornuftige tanker og alternative vurderinger kombinert med innspill fra Elin, fant jeg ut at jeg skulle ringe noen som kanskje kunne hjelpe meg. Jeg ringte til Therese som var på vakt og spurte om hun kunne – og det kunne hun. Så jeg tok en svipptur innom døgnavdelinga rundt klokken 0100.

Jeg blir hele tiden oppfordret til å ta kontakt og være konkret i mine ønsker, formulere mine setninger så ukryptisk som mulig for å minske eventuelle misforståelser, så det var det jeg gjorde. Og jeg fikk det til.

Deretter tok vi en svipptur hjem til mamma for at jeg skulle raske med meg tinger og tanger, og så endte vi opp hos Elin da. Hvor jeg er akkurat nå. Og det går bra. Tiden går mer smertefritt i godt selskap. Man rekker ikke tenke fult så mye på seg selv og sin egen miserabelhet. Tenke framover. Ta en time av gangen, ta en dag i slengen. Øyne målet. Holde fast i målet og gevinsten man oppnår.

Så min plan, for å holde ut akkurat nå, ser slik ut:

Onsdag: Elin
Torsdag: Legetime + samtale med overlege.
Fredag: Roadtrip til TROMSØ med mamma, Elin, Lisa (tremening) + alle hundene.
Lørdag & Søndag: Hundeutstilling for Zahra, Lykkeliten & Odin (mammas gordon setter) med mer.

Så da. Er det bare om å gjøre å holde tanker, følelser og selvdestruktivitet på AVSTAND. Håpet er at det skal bli bra, for det om ting er tungt.

Friheten er et Faktum.

Publisert 25. mai 2010 5 PSYKISK HELSE , Dagbok , Dagbok: Innlagt 7 Comments

(weheartit)

Jeg fikk det som jeg ville. Hjem i dag. Båten fra Tromsø til Harstad kaster loss klokken 1615, så da blir det hjem.

I går var ikke en av mine bedre dager, men jeg kom meg vel gjennom det også på et vis (i og med at jeg fremdeles sitter her og trykker – OG skal hjem).

Jeg vet ikke helt hva jeg tenker jeg skal gjøre NÅ. Jeg vet ikke helt hva som er lurt eller fornuftig. Men jeg ser for meg kvalitetstid med Elin, Lykkeliten og Zahra i første omgang.
Torsdag skal jeg snakke med frk. fastlege og EB som har vært min behandler her på Åsgård. Han er også fungerende overlege i Harstad, så han er jo innom der også til stadighet.

Dette er egentlig et ganske overfladisk innlegg, meget konkret, dreier seg kun om fakta egentlig. Kanskje får jeg skrevet noe “dypere” eller mer interessant når jeg kommer hjem og kan sitte på nett når jeg selv vil, uten å måtte overholde regler om dataforbud etter 2200. Det er gjerne om kvelden jeg tenker best og kommer med de mest fornuftige refleksjonene, det er da de beste metaforene oppstår og resultatet blir best.

Jeg har også tenkt til å laste opp en “bildeserie” som jeg har knipsa med mobilkamera under innleggelsen, av avdelinga generelt. Jeg vet at det er forferdelig mange misoppfatninger ute og går og at mange har et ganske negativt bilde av “lukket akuttpost” hvis de prøver å se for seg avdelinga. Utseenemessig er det helt ok, nemlig. Det finnes definitivt verre steder, styggere steder å oppholde seg.

Kalorikverning og matmas.

Publisert 23. mai 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , Dagbok , Dagbok: Innlagt 6 Comments

(imgfave)

Jeg fikk sove så lenge jeg ville i dag. Hadde jo tenkt til å sove for evig og alltid, men klokken ti hadde kroppen fått nok søvn, så da var det ikke annet å gjøre enn å stå opp.
Til min store fornøyelse lettnet mitt morgendystre humør et par hakk når jeg oppdaget at dagens kontaktperson er en av mine favoritter. Så vi gikk en tur. Rundt huset. Det høres ikke akkurat ut som om det er spesielt langt? Vel, Åsgård Psykiatriske Sykehus har korridorer på 1km fra begynnelse til slutt, så om du går rundt “huset”, så har du gått over 2km. Siden vi er kjernesunne begge to gikk vi fra benk til benk og tente sigarett på sigarett.

Maten plager meg. Jeg har fremdeles “kontroll” (såvidt), men jeg slipper likevel ikke unna bulimisug, sukkersug og cravings. Bedre blir det IKKE når menneskene først serverer muffins, deretter bløtkake, deretter biffsnadder til middag med karamellfromasj til dessert, og etter der igjen, nei da finner noen ut at det passer seg å bake enda en kake….. Om det ikke er nok å sitte i stolen å glane på all maten som triller ut av kjøkkenet i tide og utide, nei da blir det ikke bedre av at alle lurer på om ikke jeg skal ha. “Karianne, nå er det middag. Skal du ikke ha litt kake? Vil du ikke ha middag sier du – neivel, du kan jo spise litt dessert?”, jeg rister bestemt på hodet. “Nei takk, det går ikke så bra” svarer jeg nølende, fullstendig klar over mine egne begrensninger når det kommer til hva jeg kan putte i meg og ikke før ting går alvorlig over styr. “Men du kan jo smake LITT?”, LITT? Hva faen er greia med LITT? I en bulimikers verden eksisterer det ingenting som heter LITT, det heter ALT eller INGENTING, som oftest ender man opp med ALT.
Dessuten er jeg redd for at “bare” en sprekk skal resultere i ti sprekker til. Eller at det skal gå som det gikk sist – at alt sitter fast.

Nei vet du hva – gi meg knekkebrød og nutridrink, så greier jeg meg sikkert!

På den andre siden plager det meg at jeg ikke greier å spise nok. Balansegangen er så jævlig hårfin, det skal ingen verdens ting til for å skjene hardt hverken til høyre eller venstre. Jeg er selvfølgelig ikke fornøyd med at jeg ikke får det til å fungere, fordi jeg er ikke “FLINK”. Min definisjon på ordet “flink” som når jeg sier “jeg har vært flink i dag”, så betyr det a.) jeg har ikke kastet opp i dag, OG b.) jeg har fått i meg det jeg SKAL ha i meg, det kroppen trenger. Så jeg er bare halvveis. Halvflink. Halvflink stemmer ikke overens med min svarthvite tankegang på alt eller ingenting. Det er flink eller fiasko. Halvflink er så halvveis.
Blir tullerusk i hodet av kalorikverning. x kalorier i en skive hvitost pluss x kalorier i knekkebrød ganger tre pluss x kalorier i skinke blir xxx kalorier. Når neste måltid kommer blir det x pluss x pluss x ganger tre pluss trehundre, pluss x ganger fire ER LIK….. kalkulator? Ja, jeg vet at det er rotete skrevet, men det er like rotete inni hodet mitt.

Minusen i matinntaket spiller hjernen min ett puss eller to. Velkjent paranoia kommer krypende, får meg til å grøsse mens jeg kverner og kverner. Fleip eller fakta? Realistisk eller urealistisk? Konsentrasjonen svikter. Klarer ikke kalorihoderegninga, klarer ikke konsentrere meg om samtalen. Driver inn og ut av sosialt samvær, sier “hæ?” til annenhver setning og ener opp med å bli sint på meg selv.

IKKE BLI GAL. IKKE MIST BESINNELSEN. IKKE GJØR NOE DUMT. IKKE SI NOE FEIL. HOLD MASKA PÅ PLASS. ALT MÅ VÆRE RIKTIG. DETTE GÅR FINT. KJEMPEFINT. SUPERT. FANTASTISK.

To dager. Dette går fiiiint. Bare to dager. Så slipper jeg stirremannen, alarmer som kimer, slipper at andre pasienter prøver å dra i gang en kjip samtale om tv-kanaler, vær og vind eller noe annet som er meg klinkende likegyldig.

Kjenner at jeg har lyst til å stange hodet hardt i veggen, men tirsdagsmålet holder meg igjen. Frihet.

Lørdagsoppatering.

Publisert 22. mai 2010 Dagbok , Dagbok: Innlagt 8 Comments

(Beklager på det sterkeste at layouten har gått bananas – men jeg har ikke akkurat mulighet til å reparere skaden akkurat nå!)

Jeg hadde planer om å skrive noen setninger i går, men jeg kom aldri så langt at jeg fikk publisert før strømmen forsvant på mystisk vis rundt klokken 2200. Det er sånn som skjer – når personal ikke ønsker at pasienter skal sitte å trykke på internett til langt på natt.

Usikker på hva jeg skal skrive. Hva er det egentlig å skrive som er fornuftig i en slik situasjon? Det går vel etter forholdene greit. Jeg har en indre motivasjon som holder meg i skinnet, jeg VIL og SKAL ut herfra på tirsdag. Her gjelder det å velge sine ord med omhu, styre sine humørsvingninger og styre unna selvdestruktiviteten så godt det lar seg gjøre.

Dessuten finnes det lyspunkter. For eksempel har jeg slått min tidligere rekord som går på antall dager uten bulimiske epiosder. Den gamle rekorden lå på 7.5 døgn (siden mars-10), og jeg har nå passert dette lille merket.
Dagene er riktignok ikke rosa i den forstand at jeg får i meg riktig mengde med næring, men jeg velger å heller fokusere på hva jeg FAKTISK klarer istedenfor å slå meg selv gul og blå fordi jeg ikke mestrer ALT. Jeg er ikke noe supermenneske, det blir bedre om jeg fokuserer på én ting om gangen istedenfor å gå løs på alt og mislykkes på alle områder. Fokuserer heller på det lille jeg kan se på som mestring – og sier meg midlertidig fornøyd med dette.

Det er ganske tungt å være her. Det er samtaler meg leger / behandlere hver eneste dag (helgefri nå da, med mindre det skulle oppstå noe ekstraordinært), og det er ganske tung å blottlegge seg selv for mennesker man ikke kjenner. Vel- jeg gjør det jo hele tiden her på bloggen i og med at jeg ikke har snøring på hvem som leser – men når man sitter ansikt til ansikt med noen og ikke har en trygg tilværelse bak skjermen å skjule seg bak, da blir det noe litt annet.
Men det går jo på et vis. Jeg klarer meg.

I går ble paragrafen vurdert på ny. Det var snakk om frivillig paragraf – men slik ble det ikke. “Kan du love at du blir her til tirsdag hvis vi endrer paragrafen?”, dette kunne jeg selvsagt ikke gå med på. Bare hør på denen setninga her : “frivillig innlagt på lukket akuttpost”…. FINN ÉN FEIL! Siden jeg var ærlig nok til å innrømme at jeg ville begjære meg utskrevet på flekken ble det ikke slik at jeg fikk lov til å flyttes til frivillig. Jeg tar det ikke så tungt egentlig. Det ville vært vanskeligere for meg å forholde meg til tirsdagsavtalen om jeg hele tiden måtte kjempe en indre kamp mot min egen tosidighet “skal jeg skrive meg ut NÅ? Vente til i morgen? Dra med en gang? Pakke tingene mine i tilefelle jeg skulle føle for å forlate? Holder jeg ut til tirsdag? Hva er vitsen med det?”. Enklere å forholde seg til “sånn er det, sånn blir det, du får ikke velge”.
Det er ikke mitt valg. Det beste jeg kan gjøre er å trekke på skuldrene, få tiden til å gå og styre unna destruktiviteten og de verste raseriutbruddene.

Dessuten var jeg redd for at frivillighetsparagrafen skulle bety at jeg ØNSKET å være her, noe som slettes ikke er tilfelle. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, det er “greit”, men ikke GREIT. Jeg finner meg i det – for det om jeg er misfornøyd.

Det er relativt stille og rolig på avdelinga. Like så greit etter min mening.

Jeg har utgang med personal – såvidt jeg forsto, så jeg kan tråkke meg en tur ut eller to om jeg skulle føle behov for det. Jeg har ingen ekstra tilsyn, så privatlivets ro er så og si bevart. Jeg har vært på biblioteket og revet med meg en bunke med lydbøker, for å verne meg selv fra den verste tankekverninga, det verste tankekaoset som bare fører til frustrasjon og kvelningsfornemmelser.

OG; det finnes jo lyspunkter! Medpasienter man kommer overens med, røykerom, kaffekopper. Og tirsdag – det er da ikke mange dagene igjen – bare jeg holder ut på best mulig måte.

Og, en aldri så liten takknemlighetsklisjé her på slutten: Tusen hjertelig takk for alle mailer, kommentarer, facebookmailer, venneforespørsler, sms og gode ord! Det er virkelig høyt verdsatt. Er humøret på bånn er det bare å hive seg i lesninga, så blir det straks litt bedre! Tusen takk ♥ (egentlig er ikke dette en klisjé i og med at jeg mener det av hele mitt hjerte!)

Sannheten om uka som gikk.

Publisert 20. mai 2010 5 PSYKISK HELSE , Dagbok , Dagbok: Innlagt , selvskading 21 Comments

Siden alle har svart positivt på forrige innlegg (tusen hjertelig takk for alle svar!), så ser jeg ikke den store galskapen i å skrive sanneheten. Etter at jeg fikk noen støttende SMS fra familiemedlemmer som “godkjente”, ble det også lettere å bestemme seg.

For å gi dere et helhetlig bilde er jeg nødt til å skrive en oppsummering som strekker seg fra forrige tirsdag fram til i dag. Hvis ikke kan det bli feil, eller misforstås.

Tirsdag 11. mai

Dere kan ta en titt på innlegget jeg skrev den gjeldende tirsdagen, En Ekstrem Dag Som Emosjonelt Ustabil. Utover kvelden bestemte jeg meg for at jeg skulle ta meg fri noen dager, for å unngå å gå på en ny smell. Elin tilbydde meg dermed at jeg kunne kræsje hos henne, noe jeg sa “ja takk” til.

Onsdag 12. mai

Elin henta meg ganske tidlig. Vi surra i byen. Hadde det egentlig veldig fint. Impulshopping. Kvalitetstid. Elin hadde en annen avtale, men når hun dro kom Tonje til byen. Endte på kafé med henne – enda mer kvalitetstid.
Klokken 1315 hadde jeg en avtale med en psykiater for en slags krisevurdering. Eller en second opinion, for å si det slik. Det gikk henholdsvis greit om jeg kan si det slik? Jeg slapp ut igjen etter tjuefem minutter. Gikk halve veien hjem før mamma kom og henta meg.
Rundt klokken 2000 dukka Elin opp for å ta meg med hjem til henne. Brukte forferdelig lang tid på å gjøre meg klar, måtte få mamma til å hjelpe meg med sårstell i og med at jeg hadde en voldsom betennelse som var rimelig stygg.
Jeg og Elin var på butikken. Handla “være flink” ting og diverse nødvendigheter som man trenger når man skal feire bursdag. Vi hadde nemlig planlagt å feire Elins tjueårsdag som hun hadde 19. Mars, på en bedre måte enn slik det ble den gang da. I og med at jeg på gjeldende tidspunkt lå på medisin B med sondeernæring ble det “minifeiring” istedenfor. Denne gangen skulle vi få det riktig.
Jeg hadde med meg Zahra. Kvelden gikk med til sløvings og Dr.Who, om jeg ikke husker helt feil.

Torsdag 13. mai

Jeg husker at jeg var relativt god i humør og psykisk form når jeg sto opp. Jeg hadde på dette tidspunktet mestret 3.5 døgn med rosa markeringer, og jeg husker at jeg var UTROLIG takknemlig for at noen orket å stille opp for meg til tross for tilstand og fakta.
Det første vi gjorde var imidlertid å mekke geléshots. Hundreogtjue stykker. Vi hadde det forferdelig gøy men hadde beregnet altfor lite gelé, så vi måtte tråkke en tur til Elins bestemor for å få litt ekstra. Men det ordna seg.
Vi så enda mer Dr.Who, gikk tur med hundene, og etterpå ordna vi oss. TIng var fint. Ting var helt greit. Jeg tenkte på andre ting. Tenkte andre tanker. Det var godt å kjenne på noe annet enn min egen håpløsthet, mitt eget vemod.
De første gjestene dukket opp rundt klokken 1900, og deretter var vår lille feiring i gang. Det ligger ethundredeogtrettiåtte bilder av dette på facebook (dere kan legge meg til som venn for å se bildene om dere ønsker det).
Klokken var vel omtrentlig halv to når mine bulimiske impulser vokste ut av proporsjoner. Beruset og impulsiv – men likevel i godt humør.
Nedturen kom etter å ha skyldt ned. Jeg satt på badegulvet i evigheter, helt til klokken halv fire og bare kvernet. Jeg og Elin. Takk gud for godt selskap. Takk gud for gode venner som stiller opp, en klem når man trenger det, gode ord og oppmuntring, ord som formulerer og livnærer håpet om en bedre hevrdag, en annerledes framtid.
Takk for mennesker som gir meg riktige tabletter når jeg selv ønsker å sluke hver eneste en. Takk for mennesker som holder seg våken til jeg sovner når jeg er ustabil og impulsiv og ønsker å foreta meg HVA SOM HELST, så lenge det er av destruktiv karakter.
Elin sovnet med mobilen i hånda, jeg sovnet med ei grønn penn og lot mitt ansikt falle ned i nyskrevne setninger. Jeg var grønn på kinnet når jeg våknet dagen derpå.

Fredag 14. Mai

Vi brukte en god del av dagen på å shine huset, rydde opp rotet fra dagen før. En vellykket tjueårsfeiring med venner og godt selskap.
Ryddinga gikk greit. Vi så siste episode av sesong to med Dr.Who før vi tok oss en god lang tur ut med hundene. Sol, godt vær. Karianne og Elin.
Det var bra, jeg var bra. Jeg overvant mitt ønske om å aldri, aldri spise igjen og gjorde som jeg skulle og puttet i meg riktig næring.
Utpå dagen ble vi kjørt hjem til meg, for deretter å bli skysset videre til min leilighet. Jeg tror ikke jeg har nevnt det enda – men jeg er på flyttefot. Målets misjon var å pakke ned noen tinger og tanger for å kjenne at jeg hadde kommet i gang med flyttinga.
Utover kvelden gikk vi enda en lang tur i Harstads smågater, i mitt gamle nabolag mens jeg pekte og fortalte om årene som har gått. Akkurat slik vi gjorde tidligere på dagen i Elins nabolag.
Klokken 2230 ble uheldigvis alt sammen feil igjen. Som “vanlig” tyr jeg til bulimien, noe som definitivt ikke hjalp. Det som så skjedde har omtrentlig aldri skjedd før og jeg ble så stygt frustrert at jeg ikke visste hvilket bein jeg skulle stå på. For første gang i mitt liv satt maten fast i halsen, ingenting ville i retur. Nå er jeg jo ikke den som gir meg når jeg først har satt meg et mål, det skulle opp, det skulle ned i do, det skulle skyldes vekk og ut av tankene mine. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg var nødt til å brekke meg, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg forbannet meg selv, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hylte ut min frustrasjon for Elin. Men det gikk vel på et vis til slutt likevel. Etter tårer, selvhat og enorme mengder med neseblod. Ingen sa det var lett å være bulimisk, ikke er det spesielt givende heller.
ALDRI MER FOR FAEN. Den dagen du ikke en gang får det til, da burde man for alvor innse at det er på tide å legge inn årene.
Elin sovnet etterhvert på sofaen mens jeg begynte å surre i min egen lille boble. Ville ikke vekke Elin. Falt for fristelsen til å sjekke tallene på badet. Det skulle jeg aldri ha gjort. Naken lå jeg på badet og krampegråt lydløst. Skamfull stirret jeg på jenta i speilet og kjente selvhatet bre seg i hvert minste lille fiber i kroppen. Jeg holder ikke ut i min egen kropp, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tanken om å aldri spise igjen melder atter en gang sin ankomst, selvhatet som eser ut på lik linje med kroppen i speilet etter vissheten om tallenes klare tale.
Jeg satt på gulvet med barberbladene men følte dårlig samvittighet med tanke på Elin. Hun ville ikke bli videre fornøydt om jeg ikke lot henne hjelpe meg når jeg så inderlig godt vet at hvis det er noen som stiller opp – så er det Elin.
Etter å ha kvalt min egen krampegråt tok jeg medisin og gikk til sengs. Uten skading eller andre destruktive handlinger. Klokken var nærmere 0400.

Lørdag 15. Mai.

Elin våknet selvfølgelig lenge før meg siden hun hadde sovnet tidligere. Vi våknet til knallsol og badstu i leiligheta. Vi var nødt til å sette opp alle vinduene og konstanterte gladelig at det var vær for kortbukser og sommerklær. Vi puttet i oss næring i og med at jeg var ved nytt mot etter litt søvn. Det lille håpet som enda fantes – det MÅ bli bedre med tiden – det bare MÅ det.
Ut på tur, aldri sur. Hundene er blide og fornøyde, det er også vi. Vi gikk forferdelig langt- helt bort til Bestemor. Planen var vel egentlig å være litt sosial med henne, men innen vi kom fram ble jeg akutt dritsur for ingen verdens ting. Vi drakk ett glass vann hos bestemor før vi vendte nesa i retning hjemover igjen.
Sola varmet godt, det var varmt i lufta, hundene koste seg. Humøret bedret seg også på turen hjemover.

Så forsvinner kontrollen.
Jeg husker ikke NÅR jeg fikk nok, jeg husker ikke HVA det var som gjorde at jeg så svart, jeg husker ikke hva jeg tenkte – vet ikke hva jeg følte. Det som så skjer føles som en fjern klisjé, en underbevisst tanke forteller meg at “det skjedde ikke”. Men det gjorde det.

OBS: Sterk lesning i vente – du velger selv om du vil lese videre eller ei!

Søndag 16. Mai

Klokken hadde vel såvidt passert midnatt innen jeg fant det for godt å drikke alkohol. Til å begynne med drakk jeg en boks cider – men det tok neimen ikke lang tid før jeg hadde fått i meg både cideren pluss ei halv flaske sprit. Humøret var selvfølgelig på en eller annen skrekkelig høy topp og jeg og Elin fant ut at vi kunne ta oss en tur gjennom byen for å sjekke trykkt. Elin hadde på langt nær drukket de mengdene med alkohol som jeg hadde inntatt, og godt er vel kanskje det.
Jeg var såpass full da jeg gikk at jeg var usikker på om beina ville bære meg dit jeg skulle.

I lommene lå alle mine tabletter. Hver eneste en. Jeg husker ikke en gang at jeg tok de med.

Det helhetlige bildet jeg har er litt forstyrret av alkoholens berusende egenskaper, men på et eller annet tidspunkt måtte jeg tisse. En eller annen gang mellom klokken 0300 og klokken 0330 låste jeg meg inn på et eller annet toalett og puttet i meg alle tablettene. Every single one. Dette husker jeg ikke selv. Jeg kom ut igjen – upåfallende.
Jeg og Elin trasket langs Harstad Brygge i rødskjæret fra soloppgangen, livet smakte bittersøtt og jeg fantaserte om å hoppe i havet – noe jeg ikke gjorde.
Vi satt en stund på en benk mens jeg røkte prince og konverserte med et par svensker som hadde kommet til Norge for å feire 17. mai.
Deretter gikk vi.
Klokken 0347 aner Elin at noe er galt. Jeg blir spurt om hva jeg har gjort – men nekter for alt. Elin tar ansvar og ringer 113 klokken 0351. Jeg husker ikke at ambulansen kom. Jeg husker at Elin gråt mens jeg lo og frøs.
Vagt erindrer jeg ambulansemannen (som jeg kjenner fra jeg var liten), vagt husker jeg at jeg ikke kunne forstå det som nå var i ferd med å skje, kunne ikke forstå at jeg var nødt til å bli med dem – men jeg ble med likevel.

Jeg husker lite fra det som foregikk på akutten. Jeg snakket med en eller annen lege. Elin var med hele veien. Jeg ble naturligvis pumpet – noe jeg er veldig glad for at jeg ikke husker noe særlig av. Det eneste jeg faktisk husker, kommentaren som selvfølgelig fester seg i en spiseforstyrret hjerne “herregud, hva er det du har spist?”.
Jeg husker ikke at jeg ble trillet opp på medisinsk intensiv – men det var altså der jeg endte opp. Jeg husker ikke at jeg ble koblet opp på blodtrykk, hjerteovervåkning, oksygenmetning og motgift heller. Det jeg derimot husker er at jeg kastet opp kullet jeg fikk på akutten, og at jeg gikk på badet og kastet opp enda mer. Verden snurret alvorlig fort og jeg hadde null kontroll over situasjonen. Der ble jeg bare liggende – til noen fikk meg på plass i senga igjen.

Jeg sov. Jeg var våken. Elin var der. Elin måtte gå for å ta seg av hundene. Jeg sov. Jeg våknet. Kvalme. Mer oppkast.
Deretter ble jeg bedre. Fikk i meg litt næring. Begynte å komme litt til hektne utover dagen. Elin kom på besøk igjen. Mamma kom innom. LilleTonje kom innom.

Fikk beskjed om at jeg måtte være til dagen etter i og med at det tar 21 timer for motgiften å dryppe inn i årene via veneflonen jeg fikk innstallert i venstre hånd.

Jeg sov skrekkelig dårlig natt til 17. mai. Ble heldgivis ferdig med motgift klokken 0300.

Mandag 17. Mai.

Jeg husker at det var intenst varmt og at jeg følte det som om jeg var i ferd med å SMELTE vekk.
Jeg våknet udugelig tidlig. Var skrekkelig miserabel. Snakket med legen jeg hadde møtt på akutten dagen i forveien. Satt i vinduet og så 17. mai toget marsjere forbi. Følte meg enda mer miserabel. Det kom en lege fra medisinsk som jeg traff da jeg hadde sonde. Hun insisterte på å holde meg i hånda mens jeg gråt bitre tårer og fortalte henne at jeg ikke fortjente at noen reddet meg. Fortalte at jeg ville hjem, at jeg ikke fortjente noen verdens ting, at det bare kunne være det samme med allting fordi jeg likesågodt ikke trengte å leve.

Det ble besluttet at jeg skulle flyttes opp til Medisin B igjen nå som motgifta var gått inn. Det vil si; jeg fikk valget mellom å dra til Åsgård Psykiatriske Sykehus eller medisin B. Jeg valgte medisin B.

Der oppe fikk jeg fastvakt. Men han som ble min påpasser var også en sykepleier jeg fikk god kontakt med under sondetiden. Til tross for tragediens uutholdelige situasjon og min manglende motivasjon fikk vi lov til å traske oss en tur på nærmeste kiosk – med klar beskjed om at vi ikke under NOEN omstendigheter fikk lov til å bevege oss over brua.

Dagen gikk vel. På et eller annet vis. Jeg trodde natten skulle bli et helvete. Jeg lå våken til klokken to før jeg omsider sovnet. Det er ikke akkurat like lett å slappe av når det sitter noen to meter unna som skal se på at du sover.

Tirsdag 18. Mai.

Jeg fikk beskjed om at Therese i teamet skulle komme å snakke med meg, men dette skjedde altså ikke. Istedenfor kom psykiatermannen jeg snakket med onsdagen i forveien. Det gikk vel ikke nevneverdig bra. Jeg ble spurt om hva jeg ønsket, og jeg svarte som sant var “jeg vil hjem”, for jeg ville jo det. Mine ønsker ble naturligvis ikke hørt. Hovedargumentet hans var basert på “nå har du gjort dette her, to ganger på fire dager, det går ikke ann å slippe deg hjem”. “JEG SKAL” sa jeg, men det hjalp ikke.
Han forsvant etterhvert. Og noen skrev ei henvisning. Det kom inn en sykepleier og annonserte hva som så skulle skje. “Du skal på Åsgård”. Jeg protesterte naturligvis, men det var ikke opp til meg. Jeg ville vite NÅR og fikk beskjed om at det ble ganske snart.

Klokken var kanskje rundt 1700 når det kom noen med enda mer informasjon. Jeg ble mildt sagt ganske sjokkert over å høre budskapet, for jeg kunne ikke hverken fatte eller begripe det som nå skulle skje. “Politiet kommer og henter deg nå snart”. Jeg protesterte selvfølgelig enda litt mer, i og med at jeg ikke så nødvendigheten eller poenget i det.
Jeg hadde a.) ikke gjort noe mer dumt siden intoxen, b.) aldri i mitt liv skadet eller truet andre. c.) jeg er ikke til fare for andre enn meg selv.

Joda. Det kom en sykepleier som skulle være med. Og to politimenn. Jeg var ikke akkurat veldig fornøyd når jeg forlot medisin B med politiet. De var heldigvis kledd i sivil, og bilen vi kjørte var også sivil. Han ene hadde typisk nok et politiskilt dinglende rundt halsen, og han andre hadde skuddsikker vest. HALLO I LUKEN ER DET MULIG?
Her snakker vi suffer your consequences på høyt nivå. Kudos til meg selv for ikke eksisterende konsekvensanalyser og enorme ringvirkninger i etterkant.
Nevnte jeg at de ransaket lommene mine også?

Jeg fikk heldigvis overtalt dem til å kjøre innom hjemme, sånn at jeg kunne plukke med meg tinger og tanger. Jeg vet neimen ikke hva jeg pakka, for med to politimenn som står på soverommet ditt og stirrer på deg med argusøyne og analyserer hver minste lille sokk du hiver i den bagen – vel. Jeg skalv på hendene og praktisk talt bare kastet ting i en bag. Tilfeldig.

Deretter var det inn i bilen. Baksetet. Karianne + sykepleier bak og politiet foran. Døra var det selvfølgelig umulig å åpne, det fikk jeg erfare da vi stoppet på en bensinstasjon for en aldri så liten røykepause.
Turen gikk henholdsvis greit. Jeg oppførte meg pent hele veien, satt stiv som en stokk og stirret ut gjennom vinduet, analyserte hver minste lille regndråpe som traff vindusruta på min side, husker at jeg tenkte at dråpene som rant minnet om tårer – men jeg gråt ikke mine egne.
Med jevne mellomrom ble jeg spurt om det gikk bra. Jeg nikket, men jeg er usikker på sannheten i dette budskap, situasjonen tatt i betraktning – HAR MAN DET EGENTLIG BRA DA?

Når vi ankom Tromsø presterte politiet å kjøre seg vill. De endte opp på en eller annen kirkegård midt oppå øya, og jeg himlet med øynene i vill frustrasjon, åpnet munnen og kom med noen veianvisninger. Backseat driver.
Deretter var det strake veien ned til Åsgård Psykiatriske Sykehus. La meg bare gjøre en ting klart; jeg sto skrekkelig lenge på utsiden av akuttmottaket og dro ut tida jeg brukte på den sigaretten så lenge det lot seg gjøre. Skrekk og gru.

La meg forresten bare poengtere: jeg ble ikke tatt i. Jeg ble ikke båret, jeg ble ikke tvunget. Jeg ble bare observert skrekkelig nøye. MEN JEG GIKK SELV. For det om jeg brukte lang tid. Jeg hadde IKKE håndjern (jeg er ikke farlig for det om jeg er syk), jeg gikk selv. Synes det er litt viktig å høre dette, vil ikke at noen skal sitte igjen med et bilde om at jeg er “galere / sykere” enn jeg egentlig er, eller at jeg ble BÅRET eller TVUNGET. Tvang på papiret – JA, men IKKE i praksis!

Politiet og sykepleieren forlot meg rett innenfor døra og greit var det. Jeg ble møtt av vakthavende lege og en nattevakt fra posten som jeg kjenner fra tidligere opphold på samme post.
Inntakssamtalen gikk bra, men jeg protesterte halvveis i den somatiske undersøkelsen i og med at jeg synes legen var unødvendig hardhendt. Jeg hadde også problemer med å svare på hvilken dag det var, noe som selvfølgelig ble notert med store bokstaver. Til mitt forsvar; hvem følger egentlig med på tiden når man ligger på somatisk sykehus og er fysisk syk (selvpåført eller ei?). “Hvilken dag var det i går da?” Jeg svarte at det var 17. mai. “Hvilken dag er det i dag da?”, siden jeg ikke greide å tenke, svarte jeg “dagen etter”.
Deretter informasjon. Paragrafinformasjon. Jeg ble rimelig frustrert da han annonserte hvilken paragraf det var snakk om! Paragraf 3.3, tvungen VERN. Jeg spurte selvfølgelig hvorfor de ville låse meg inne på ubestemt tid – kunne ikke fatte og begripe noe som helst. Det hele var altfor mye å fordøye på en gang. Legemannen forklarte så fint at jeg var det de klassifiserte som “akutt suicidal” på grunnlag av at jeg svarte “jeg vet ikke” på spørsmål om “hvorfor tok du alle tablettene”. Det er jo sant – JEG VET IKKE. Jeg fikk vel nok til slutt da? Nok av motgang, nok av vanskeligheter? Greit at det var en dårlig avgjørelse og alvorlig selvskading, greit at det ble toksisk overdose, greit at det ikke var videre gjennomtenkt eller lurt. “Legene på medisinsk avdeling mener du ikke trenger å observeres ytterligere”. Jeg var naturligvis ikke enig og reagerte typisk nok med latter. Fordi situasjonen var latterlig, fordi jeg ofte ler når jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.

Omsider kom jeg inn på posten. Lukket avdeling, sør 1. Åsgård Psykiatriske Sykehus. Jeg fikk velge rom da, velge mellom to. Det ene rommet hadde sykeseng, det andre hadde vanlig. Jeg valgte det med vanlig seng, i og med at sykesengene ofte knirker unødvendig mye.

Jeg sov dårlig.

Onsdag 19. mai

Jeg ble vekket personlig av psykiateren klokken 0830. Skrekk og gru – det skulle ikke vært lov. Jeg hadde ikke annet valg enn å stå opp, heldigvis fikk jeg fem minutter.
Jeg dro i gang det vanlige “jeg skal hjem nå” mantraet, men det fikk jeg ikke lov til. HELDIGVIS fikk jeg snakket litt mer, og forhåpentligvis tegnet ett litt annet inntrykk av meg selv, han endret paragrafen til 3.2! Tvungen OBSERVASJON, som betyr at de holder meg her – men de tvangsbehandler ikke. Det bare tvinger meg til å BLI. Forskjellen mellom 3.2 og 3.3 er enorm. På 3.3 stiller du så og si “hjelpesløs”, du er fritt rov for tvangsmedisinering og beltelegging om situasjonen skulle tilsi at du har behov for det.
Men nå faller jeg ikke inn under den pasientgruppa at jeg har behov for slik behandling. Lettelsen var ENORM!
Det ble enda bedre når vi fikk i gang en avtale om tentativ utskrivningsdato – om alt gikk etter planen! Da får jeg forhåpentligvis lov til å dra hjem PÅ TIRSDAG- som sagt, hvis alt går greit.

Til tross for regelen “ny pasienter har ikke utgang det første døgnet”, fikk jeg lov til å gå en tur med personal. Det gjorde godt. I tillegg var det en av favorittpersonalet mitt fra forrige gang jeg var her – som forresten var i april 2009.

Glem ikke…

At det koster å skrive dette her. Det koster å forklare historien på en ordentlig måte. Det koster å utlevere meg selv så åpent og ærlig som jeg gjør.
Det er heller ikke til å skyve under en stol at jeg skammer meg en god del, over min manglende impulskontroll. Jeg skal ikke unnskylde mine egne handlinger ved å skrive at jeg er såkalt “gal i hodet” eller “emosjonelt ustabil”.
Jeg er dessverre ganske LIKEGYLDIG fremdeles. Jeg ønsker meg stortsett bare HJEM, men prøver virkelig å holde meg i skinnet på en anstendig måte – slik at jeg faktisk kommer meg HJEM på tirsdag.

Det har vært ei tøff uke. Jeg jobber KNALLHARDT for å HELLER FOKUSERE PÅ DE GODE DAGENE MED ELIN, og ikke minst et FANTASTISK vennskap med enorm lojalitet!

Det er selvfølgelig MIN EGEN FEIL at det ble som det ble – sykdom eller ei. Men det betyr ikke at det ikke har vært tøft.

Ord mens tiden går.

Publisert 20. mai 2010 Dagbok , info 3 Comments

Jeg skulle bare si at jeg holder på å skrive en oppdatering om den siste uka. Men det er litt tungt å skrive det, psykisk altså. Føler så mye, usikker på om det blir riktig eller galt – men jeg skal publisere det uansett, så får det bare briste eller bære. Sannheten skal opp og fram, så får de som vil bare dømme meg ut i fra det eller la være. Det spiller egentlig ingen rolle i og med at jeg selv er min egen verste fiende.

Jeg har det greit? Vel, jeg lever. Lydbøker. Sigaretter. 6 døgn uten selvforskyldt oppkast!!! Men det er ikke til å skyve under en stol at jeg ikke klarer kaloriavtalen heller. Jævla anoreksi.

Håper å bli ferdig å skrive oppdateringa i kveld. Har den ikke kommet før klokken 2200 må dere nok dessverre regne med at det ikke blir før i morgen, i og med at noen river fra meg strømkabelen klokken etter det.

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR ALL TILBAKEMELDING PÅ FORRIGE INNLEGG!

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster