OBS: Teksten inneholder sterke bilder.

Bildet inneholder bare blod – ingen sår.

Når jeg mister kontrollen over situasjonen og gjør noe destruktivt, liker jeg å tenke litt alene, før jeg blottlegger det på internett.

Det toppet seg nemlig ligg i forrige uke. Natt til tirsdag tror jeg vel gjerne det var. Jeg har lenge spilt mine kort med visdom og omtenksomhet, lenge prøvd å jukse mine dårlige kort bedre. Jeg har holdt på essene mine, jeg har brukt strategiene riktig. Jeg har aktivt utsatt og utsatt det jeg følte var uunngåelig, men det gikk bare så lenge det gikk.
Jeg er ikke overmenneskelig. Jeg er ikke bedre rustet enn andre for å unngå tilbakefall. Og tilbakefall kan man ha (nesten) uansett hvilken sykdom det dreier seg om. Også selvskading, og det er vel gjerne dette jeg prøver å si.

Styrken tok slutt. Jeg møtte en vegg, og glemte å stoppe opp. Glemte taktikken jeg pleier å bruke. Stoppe opp. Tenke. Konsekvensanalyse. Konsekvensanalysen pleier å gjøre underverker, pleier ofte å redde meg i siste liten. Men jeg bare løp. Og mens jeg løp mot veggen gjorde jeg en syltynn konsekvensanalyse. En dårlig konsekvensanalyse. “Det blir ingen konsekvens” tenkte jeg i mitt stille sinn, der jeg satt på gulvet på rommet mitt, midt på natta – just like old times. Alt var klappet og klart. “Det skjer ingenting, jeg skal bare skjære litt, bare bittelitt”.

Man skulle tro jeg var klok av skade, men snarere tror jeg at jeg var selvgod og hadde for store tanker om meg selv. Det var naivt, for det var slettes ikke slik det ble.

Jeg satt lenge, lenge på gulvet med disse bittesmå barberbladene i hånda. Satt lenge å gransket tatoveringene mine, liljene på hvert håndledd som jeg fikk foreviget i September 09, nettopp for å minne meg på min indre styrke. Strategisk plassert på undersiden av hvert håndledd. Både for at det aldri skulle være et alternativ å dra bladet over håndleddet igjen, men også fordi jeg ikke ville kunne unngå å se de. Hver eneste gang jeg har svake stunder, så unngår jeg ikke påminnelsen om at jeg er sterk inni meg – jeg slipper ikke unna. Det blir som den gule post-it lappen du har hengende på kjøleskapsdøra, som du legger merke til hver gang du må inn dit.

Følelsene herjet i kroppen, herjet i hodet. “Du fortjener ingenting. Du fortjener å ha det vondt. Du fortjener å blø. Du fortjener arrene. Du fortjener straffen, du fortjener ingenting. Ingenting, hører du? Ikke en dritt. Du er ikke verdt noe.”

Deretter pukket jeg opp barberbladet, trakk pusten, holdt den og erkjente mitt eget nederlag.
Jeg husker følelsen. Eller snarere MANGELEN. Det var ingenting der. Jeg så hva jeg gjorde med meg selv, studerte det fra et annet perspektiv – men jeg følte ingenting. Hvor var lettelsen? Hvor var highen? Hvor var lindringen jeg så sårt lengtet etter?
Ikke eksisterende. Og deretter kastet jeg fornuften på havet og lot raseriet gjøre resten av jobben. Helt til redselen rykket meg tilbake til virkeligheten.

“Ikke si det til noen, ikke fortell noe til legen, ikke dra på akutten for det om du burde, du fortjener ikke å bli sydd, du har ødelagt deg selv, du fortjener ingenting. Du fortjener at de arrene der blir store og stygge, minner deg på din egen ondskap, minner deg på ditt eget selvhat. Det blir vår lille hemmelighet.”

Jeg sov ikke godt den natta. Jeg bråvåknet etter fire timer fordi jeg hadde vondt. SMERTE. Jeg hadde helt glemt hvor vondt det egentlig gjør – for der og da følte jeg ingenting. Jeg var nummen, følelsesløs – iskald. Kroppen var mitt rov, det var min oppgave å ødelegge. Destruere.
Skamfull og med smerten lurende under klærne slet jeg en lang kamp med å skjule mine smerterykninger for familien. Det gikk.

Jeg dro til legen. Satt bare der, og holdt pent kjeft slik avtalen med *det inni hodet* var.
Men legen er ikke sånn. Hun er dyktig. Og spurte meg rett ut etter at jeg skar en grimase jeg ikke greide å kontrollere. Legen ville se, men det synes jeg ikke noe om. “Gjort det selv – jeg fortjener at det er sånn”. Etter diskutering fram og tilbake hadde jeg ikke så mye annet valg enn å kle av meg genseren.
Fikk beskjed om å dra på legevakta. Jeg nektet. Fikk beskjed om i det minste å gå ned på skadestua for å få det fikset. Jeg nektet. “JEG HAR ØDELAGT DET, DET SKAL VÆRE SÅNN, min indre smerte, selvskrevet i eget blod”.
Ingen kunne tvinge meg. Ingen.

Jeg stormet ut derfra og lot tårene trille bak glassene i solbrillene. Trasket gatelangs i snøen og lurte på hva jeg skulle gjøre. Jeg fant fornuften et sted på veien. Jeg ringte til Eirin og forklarte situasjonen. “Eirin, jeg trenger hjelp, kan du hjelpe meg?” Hun sa at det kom an på hva det dreide seg om, for hun var på jobb. Jeg sa det som det var. “Eirin, jeg trenger at du forteller meg at jeg MÅ, kan du gjøre det? Kan du si at jeg MÅ?”
“Ja Karianne, det er klart du MÅ sy når legen har sagt at du må det.”

Skamfull, ydmyk, sårbar og livredd satte jeg kursen for akutten. Traff gamle kjenninger i luka. Sa mine innøvde ord – som jeg har sagt så mange ganger tidligere for lenge siden. Det var hardt og det gjorde vondt å blottlegge min egen sårbarhet på den måten. Det gjorde vondt i hodet å holde ut kaoset, infernoet som plutselig blusset opp med voldsom styrke. Jeg prøvde å holde ut, prøvde å være sterk, fornuften klemte meg litt hardere i hånda. Hvisket beroligende ord om at det var DETTE som var styrken. Å be om hjelp selv om man ikke hverken vil eller fortjener.

Angsten blusset også opp. Sykehusangsten. Legeangsten – man vet jo aldri hvem man møter. Turnusleger er ikke ferdige leger, man vet aldri hvordan de håndterer deg. Men jeg hadde flaks, det kom en fin lege, hun var profesjonell og dyktig.
Jeg ble plassert på den velkjente benken og legen gikk i gang med å rense sårene mine, noe som var en smertefull prosess i seg selv, men jeg holdt ut. “Du fortjener at det gjør vondt – du har selv stelt i stand, hvordan våger du egentlig å sitte her å sløse bort tid som legen kunne brukt på pasienter som faktisk trenger hjelpen? Du fortjener ingenting – det siste du fortjener er omsorg og skadelindring. Du fortjener å ha det vondt, fortjener å lide”.
Det gjorde så vondt. Den magiske grensa for hvor mange timer det kan gå fra skaden skjer til man kan få det sydd (seks timer) var passert med god margin, men legen insisterte på å skrape opp sårene igjen, med skalpell, for deretter å sy det sammen. Jeg klarte ikke å holde maska, og for første gang gråt jeg på skadestua. Gråt mine bitre tårer, skammens tårer.

“Kan du ikke bare legge vekk den der bomullsdotten, sette på plaster å sende meg hjem igjen? Jeg har gjort dette selv, jeg fortjener ikke at du bruker tid til å hjelpe meg med dette her. Jeg fortjener ikke at sårene skal gro å bli pene, bare stans, slipp den pinsetten og slipp meg hjem.” Jeg blunket vekk tårene og så for meg at hun skulle høre på det jeg hadde å si, men responsen jeg fikk var helt uventet. “Vet du” sier legen “vi behandler mennesker med lungekreft også – FOR DET OM DE RØYKER. Du fortjener hjelp på lik linje med dem – for det om du har gjort dette selv.”

Da gikk det bra. Hun fikk gjøre seg ferdig. Hun var flink, sydde pent. Jeg sa at jeg var takknemlig og trasket ut igjen. Ut i snøen. Jeg gikk til mamma å fortalte henne hva som hadde skjedd. Hun tok det pent. Jeg orket ikke å måtte gå rundt å skjule det mer enn jeg allerede hadde gjort, skaden hadde allerede skjedd.

Etterpå kom reaksjonen. Skuffelsen over å ha sprukket. Skuffelsen over å ha sydd mine første sting siden November 09. Skuffelsen over at hun sydde så mange sting. Nederlaget måtte fordøyes. Tenkes over, reflekteres rundt. Analyseres, vurderes, revurderes.

Det var ikke verdt det.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive “Dette var siste gangen” å mene det med hjertet, men jeg kan ikke. Jeg føler meg ikke sterk nok. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg HÅPER at dette var siste gangen. For det om trangen til å ødelegge seg selv fremdeles er overhvelmende.