Bitre Blomster

(August 2008)

Jeg får nesten ikke sagt det nok; jeg hater speil, jeg hater refleksjoner, jeg hater hvordan jeg ser ut, noe som selvsagt ikke er en god følelse for noen. Alt jeg ser er feil, jeg finner liksom bare feil uansett hvordan jeg vrir eller vender på meg.

Det blir liksom feil uansett hva jeg kler på meg. Jeg skal jo på dette beryktede ansvarsgruppemøtet i dag, så jeg tenkte kanskje jeg skulle kle på meg klær, som i noe annet enn joggebukse og collegenser. Joggebukse og collegegenser blir liksom en trygghetsgreie, for da kan jeg gjemme bort meg selv – alt jeg ikke liker, inni klærne – og forhåpentligvis er det ingen som gidder å studere meg mer omfattende enn akkurat det.
Vel, jeg brukte en halv evighet på å finne ut og bestemme meg for HVA jeg skulle kle på meg, dusjet, kledde på meg, og vel. Jeg ble hengende fast i speilet igjen. Vi har ikke helfigurspeil her i huset, så inntrykkene jeg får blir feil uansett. Jeg står på kanten av badekaret og balanserer mens jeg spinner rundt min egen aske, med klokka, mot klokka. Jeg er slettes ikke fornøyd med det jeg ser, så jeg beveger meg til neste speil for å få et annerledes inntrykk. Det hjelper ikke nevneverdig. Tvangshandlingen fortsetter, rundt og rundt. Feil, alt jeg ser er feil, alt jeg føler er feil. Panikken bare vokser og vokser. Fornuften prøver spakt å fortelle meg at jeg sikkert ser helt normal ut, OBJEKTIVT sett, men jeg er jo ganske subjektiv i min oppfatning og taper dermed med glans.
Faen. Jeg banner og beveger meg til speil nummer tre – som er omtrentlig umulig å speile seg i. Jeg balanserer på et toalett mens jeg forsøker å lene meg inn i speilbildet, men det hjelper heller ikke.

Fornuften prøver å fortelle meg at jeg sikkert ser sunn og frisk ut, at objektivt sett kommer jeg ikke til å skille meg ut av mengden, ingen kommer til å snu seg etter meg på gata og tenke at jeg ser syk ut, ingen kommer vel til å tenke noe særlig, gjør de vel? Vel, fornuften taper med glans for subjektiviteten, selvhatet og egenplagiatet, jeg taper og styrter dermed opp på rommet, for å skifte klær for tredje gang.

Jeg savner å være så tynn at jeg selv syntes jeg var stygg – ene og alene fordi jeg i det minste følte at UTSIDEN matchet deg jeg FØLTE PÅ INNSIDEN. Jeg følte meg skjør og jeg SÅ skjør ut. Min egen pappa var redd for å klemme meg sist han så meg – fordi han trodde jeg kom til å gå i tusen knas.
Men du lurer kanskje på hvorfor det er et problem, å se så mer normal ut? Er ikke det bare en bonus kanskje? Nei, det er nemlig ikke det. For ved å normalisere eget utseende kommer også forventningene i økende grad. Menneskene glemmer å se etter smerten på innsiden fordi den ikke lenger er synlig på utsiden. Mennesker trekker konklusjonen at en sunnere, sterkere kropp er synonymt med bedre psyke, at man dermed er bedre rustet på et generelt grunnlag.

Dette er en misoppfatning. Dette er feil. Det er ikke tilfelle i det hele tatt.
Om jeg følte meg skjør og liten når jeg var på mitt tynneste, så kan jeg ikke akkurat påstå at jeg føler meg noe større og sterkere på innsiden nå. Folk glemmer at det ikke handler om å veie tjue eller hundreogtjue kilo. Eller trehundreogåtti for den saks skyld. Det dreier seg om FØLELSENE, det dreier seg om tankegangen. Det handler ikke om å spise eller ikke spise, spy eller la være. Det handler ikke om det du kan se med det blotte øyet! Det du ser er en varierende grad av SYNLIGE symptomer. Problemet ligger INNI hodet og det tar like mye plass NÅ som det gjorde da. Forskjellen er at handlingene mine er annerledes og kroppen ser annerledes ut i praksis.

Og ILLUSJONEN. Skuespillet. Fasaden.
Enkelte dager har jeg ingen problemer med å dra på meg jeans og skinnjakke, se ut som hvilken som helst problemfri person som lever livet. Jeg kan late som om alt er fint og flott, som om jeg trives i denne kroppen og ikke har noen problemer med det. Jeg kan smile og si “TAKK” når mennesker kommenterer at jeg ser bra ut. Jeg må innrømme at jeg ble perpleks i forrige uke, når turnuslegen som sydde meg kommenterte at jeg så “veltrent” ut. “Synes du?” spurte jeg, “ja, du ser ut som du trener en del – og det er jo bare bra”. Jeg tror jeg mumlet takk før jeg forsvant inn i tankekaoset. “Hva er veltrent? NORMAL? Ser jeg NORMAL ut nå? Jeg ser i alle fall ikke SYK ut, gjør jeg vel?”

Never judge a book by it’s cover.

Spiseforstyrrelser handler ikke om forfengelighet. Folk tror kanskje jeg er så jævlig selvopptatt og selvgod som så lenge har levd livet basert på badevektas dom og speilbildenes refleksjon. Det er en besettelse, det er en sykdom, det er en diagnose, en tvangsnevreose. Det har et navn. SPISEFORSTYRRELSER. Det handler ikke om å være PEN, det handler ikke om å være PERFEKT. Det handler ikke om kiloene eller målbåndene, det ligger noe MER bak. Bak en hver spiseforstyrrelse ligger det en GRUNN, en ÅRSAK til hvorfor ting er som det er. Den spiseforstyrrede kan selv vite hvorfor, eller ikke. Det kan være én ting, eller et problem som er sammensatt av “småting” som blir en stor ting.
Men selve SPISEFORSTYRRELSEN er en overlevelsesmekanisme. Det er noe den spiseforstyrrede gjør, for å klare seg. For å overleve hverdagen, for å holde ut, for å ha NOE. En innbilt kontroll av et eller annet slag, en mestringsfølelse. Noe håndfast, målbart, noe kontrollerbart.

Det handler IKKE om å være TYNN, for det om vi får det til å se slik ut.
Det handler egentlig ikke om tallene.

FOR MEG handler det om å holde ut inni min egen kropp. Nei, det er ikke greit. Det er ikke bra. Jeg trives ikke her inne – for det om jeg kan late som.

Ja, jeg hater min egen refleksjon. Ja, jeg hater kroppen min.
Men det gir ikke deg en rett til å hverken synse eller mene noe som helst om hverken meg eller kroppen min – basert på hva DU ser med dine øyne.