Jeg skulle ønske jeg kunne skrive noe fint og meningsfullt som gir håp eller i alle fall en sannhet om at jeg kjemper, men jeg føler ikke helt at jeg har ordene med meg. Jeg føler meg som en hykler som skriver så fint og pompøst om at man må stå i stormen å holde ut det vonde – så skal det liksom bli bedre.
Hvem er egentlig jeg – bedreviteren – som kan si noe slik når jeg ikke en gang greier å leve etter mine egne regler?
Og av og til skulle jeg ønske jeg ikke var så kritisk til hva jeg la ut. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive ned sannheten akkurat slik den er, trykke på publiser og bare la det stå til. Men sånn er det ikke.
Jeg holder ikke ut. Tiden står stille. Destruktiviteten regjerer. Må ødelegge alt, må ødelegge meg selv, må ødelegge. Ødelegge, ødelegge. Men det gjør ikke noe, det er bare meg selv jeg ødelegger. Min tid i “rampelyset” er over. Jeg synes ikke lenger. Jeg var synlig når a.) armene mine var fulle av sting eller b.) når vekta gikk i minus. Da ble jeg sett. Da ble jeg hørt. Da sto jeg i rampelyset. Da betydde ordene mine noe. Da betydde JEG noe. Da var jeg verdifull.
Jeg vet at følelsene er irrasjonelel. Jeg vet at tankene mine er vrengte og at det ikke EGENTLIG er sånn. Men jeg sier det bare; smerten min er reell. My pain is real.
Det jeg føler er virkelig, for det om jeg føler feil.
ikke hør på meg – jeg bare lyver.
du er ei jente som har det MYE vondere enn hun fortjenere, du fortjener ikke all denne driten, men husk du er ikke alene.
det du sier om å bli sett, kjenner meg igjen. men er ikke slik. man må våge å bli frisk, våge å kjenne livet, å tilbakefall får vi alle sammen. du er ikke alene karianne <3
din smerte er virkelig den er sand den er vondt, det er min også å så mange andre sin og. men vi får stå sammen.
du er kommet langt ikke gi opp <3
tenker på deg mer enn du tror, å jeg bryr meg om deg.
klemmer fra gina.
Jeg sa alt til deg i natt,du vet hva jeg mener,og jeg lyver ikke!
<3 <3
Faen ta den jævla drittsykdommen.
Jeg kjenner følelsen, slik følelse får jeg hver gang jeg kommenterer med råd, jeg klarer ikke å følge mine egne råd.. Men du er flott Karianne! Jeg har troa på deg!
Det du føler, der det som er viktig for det. Selv om det kanskje ikke er realiteten, så er det likevel det DU føler. Og det er det man må ta hensyn til.