10.05.10

Kjære Mia.
Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen jeg hørte ditt navn. Jeg gikk i andre klasse på barneskolen og jeg lyttet vantro og nysgjerrig til lærerens forenklede forklaring av spiseforstyrrelser. “Noen mennesker kan spise veldig mye og deretter tvinge seg selv til å kaste opp etterpå. Det heter bulimi. Andre mennesker kan nekte seg selv å spise så lenge at tarmene skrumper inn og kroppene deres blir sykelig tynne. Dette er anoreksi. Men dette skal dere få lære mer om på ungdomsskolen.” Jeg husker at jeg tenkte “går det ann? er det mulig at det skjer?”, jeg husker også at jeg rakte opp en keitet barnehånd, ventet på tur og snakket når jeg fikk klarsignal. “Det skal i alle fall aldri jeg få!” sa jeg, barnlig og naiv. Sju år gammel.

Jeg husker også første gang jeg selv ble rammet. Jeg var elleve år, nesten tolv. Det var sensommer, det var august og jeg lå i senga mi med vinduet åpent. Klokka var ett på natta, jeg fikk ikke sove fordi midnattssol av og til er utrolig irriterende. Tenkte tanker. Om kroppen min, om vekta. Ønsket å kontrollere noe? Dager i forveien hadde jeg – av en ren tilfeldighet – veid meg. Det var en simpel kuriositet og jeg var rask å dømme. 11 år. Førtiseks kilo. Dette ble feil. Førtifem hørtes mye bedre ut – jeg var sikker på at jeg kom til å føle meg mye bedre der også. Førtifem. Førti – fem.
Det klinget vakkert i mine ører. Det var nesten magisk, som om jeg innstinktivt visste hva jeg måtte gjøre. Jeg skjønte at det var maten som måtte kontrolleres, i alle fall i første omgang. Jeg husker at pappa satt i rommet vedsiden av, på dataen. Jeg husker at jeg ble redd for at jeg kanskje skulle lage brekningslyder slik man gjør når man kaster opp, så jeg trippet med stillhet opp trappa og inn på badet oppe. Jeg sank sammen på linoleumsgulvet fra syttitallet – det var grønt. Grønne sirkler om og om igjen. Inn i hverandre og oppå hverandre. Tapetet var et kapittel for seg selv. Like grønn som gulvet, men med innslag av noe som kunne se ut som blomster i rosa og hvitt. Hvis jeg stirret lenge nok kunne jeg se smilefjes og ansikter i tapetet.
Jeg gikk i gang med noe som i mitt barnlige sinn virket helt naturlig. Lite visste jeg vel da at det egentlig var døren til helvete jeg åpnet mens jeg førte to fingre bak i halsen. Lette etter brekningspunktet. Irriterte det. Brakk meg. Suksess. Jeg husker at jeg tenkte at dette var suksess. “Du gjør det riktig” hvisket mia. Jeg skvatt når jeg innså at jeg ikke var alene lenger – jeg hadde selskap. Jeg hadde fått en ny hemmelig følgesvenn, akkurat som Albert Åberg og Skybert. Karianne og Mia. MIN hemmelige venn, min lille hemmelighet. “Så flink du er, men du må prøve hardere – du får jo ikke opp noe“. Nei vel, flink – men ikke god nok.
I frykt for å trigge andre velger jeg å ikke skrive detaljert om hva jeg så gjorde – for å endelig få det til. Men Mia var fornøyd, jeg fikk masse ros og gode ord. Lovnader om en herlig framtid nå som det var meg og henne, forent i en hemmelig pakt.

Lite visste jeg da om framtiden hun hadde planlagt for oss. Lite visste jeg da om hva jeg hadde begynt å vikle meg inn i. Den sorte enkes dødelige nett. Klissete, kvelende. Jo mer du stritter i mot, jo verre blir du sittende fast. Det hjalp lite å kjempe, særlig når jeg ikke skjønte at jeg måtte.

Årene gikk. Ungdomsskolen.
Maten var opp og ned. Kroppen forble den samme. Jeg utviklet meg til å bli en ung kvinne. Jeg strakk meg og ble høyere, og tallet – det magiske tallet forandret seg også. I riktig retning hvis du ser på kroppslig utvikling med tanke på pubertet, men i feil reting i mitt hode. Etter Mias mening.
Jeg vekslet mellom å spise ingenting, skrekkelig lite eller oppkast. Jeg talte timer opp og ned. Fastet alltid – nektet meg selv mat. Hadde en sprekk og begynte påan igjen.
I samme slengen passet jeg på å drepe forbrenninga mi. Jeg var upåfallende for andre fordi vekta mi sto på stedet hvil. Det var ikke før i niende en gang at menneskene rundt meg begynte å merke at min pubertet hadde sagt stopp, stoppet opp halvveis – mens resten av klassen og elevene utviklet seg i normalt tempo. Men jeg benektet alle konfronatsjoner og vant gang på gang.

I tiende klasse kom sannheten for en dag likevel. Min beste venninne på den tiden hadde fortalt det til en lærer som reiv meg ut av en time kunst og håndtverk, fredag 9. februar 2006 (datoen har brent seg fast). Jeg ble konfrontert og innrømmet omsider hvor landet lå. Læreren bedyret på tro og ære at dette skulle bli mellom OSS og ingen andre.
Dette løftet holdt hun i fem dager før hun likevel “sladret” til mamma. 14. Februar, min verden falt i grus. Det føltes som om jeg mistet alt i hele verden. Dette ble starten på et vondt behandlingsmareritt. Jeg nektet, jeg var ikke interessert, jeg var ikke tynn, jeg var slettes ikke syk, jeg sa nei. NEI NEI NEI NEI. Jeg ble dratt med både til lege og BUP, og etter første møte med BUP la jeg lokk på “prosjekt psykolog”. Det skulle jeg i alle fall IKKE ha noe av.

Jeg begynte ikke i ordentlig behandling før året etter, mars 2007.

Men tilbake til bulimien.
29. Mars 2008. Første gang jeg OVERSPISER før jeg kaster opp. Og det var her bulimien tok kvelertak for alvor. Fra Februar til August 2008 hadde jeg et vekttap på fjorten kilo. Jeg ble lagt inn på ungdomspsykiatrisk avdeling for andre gang, uten helt å vite hva jeg ville. Jeg surra rundt og saboterte opplegget i halvannen månede før jeg virkelig bestemte meg for at nok var nok. Jeg kjempet som en helt, helt til motivasjonslagrene mitt tok slutt. Energien eksisterte ikke lenger. Jeg var sliten, motløs. Trett av å kjempe. Utslitt.
Det gikk skeis på ungdomspsykiatrisk i Januar. Jeg var for gammel til å være der i og med at jeg hadde fylt atten år, noe som igjen tilsvarte at de ikke kunne holde meg der på tvang – noe det plutselig hadde blitt behov for når depresjonen fikk overtaket. Jeg prøvde gjentatte ganger å skrive meg ut, jeg orket ikke mer, jeg ville bare gi opp livet.
Det fikk jeg ikke lov til. Paragrafen var et faktum, Fotfølginga var et faktum. Jeg ble eskortert av tre personal til VOKSENPSYKIATRIENS verden. Jeg ble geleidet inn på ukjent terreng, utslitt. Liten. Motløs.
Jeg hadde kastet opp hver gang jeg hadde mulighet, jeg klarte ikke å tøyle impulsene. Maktet ikke følelsen av mat i magen og kroppsforandringene som selvfølgelig kom. Jeg hadde fått meg det jeg ville, i alle fall i første omgang. Mine magiske førtifem. Jeg klarte det til slutt.

Det siste året. Fra Mars 2009 til Mars 2010 har jeg kastet opp. Hver eneste dag, – minus fire. Til frokost, til lunsj, til middag, når sjansen bød seg til å overspise og spy, alltid. Jeg var innlagt denne perioden – men det var ingen hindring. Det ble forsøkt å strukturere spiseforstyrrelsen min, men jeg saboterte hvor jeg enn kunne og frydet meg over å ha kontrollen. Jeg hadde jo lagt på meg etter tiden på ungdomspsykiatrisk, og nå skulle kiloene av for alvor. Virkelig av for alvor.

September 2009 begynte vekttapet. Kiloene raste av, måned for måned. Jeg kjørte på, klinte til, jeg skulle bare bli tynn. Jeg hørte på Mias oppmuntrende ord, en trofast venn som fulgte meg hele veien. I desember begynte jeg å bli ordentlig syk og havnet nesten på medisinsk avdeling. Vekta sto lenge på stedet hvil, jeg var atter en gang fornøyd med å ligge under mine magiske førtifem – men ikke fornøyd nok. Det var ikke nok, det ble det aldri.
I februar løsnet det. Kiloene forsvant av i et forrykende tempo. SMELTET vekk. Dag for dag, lavere tall, dag for dag. Lavere, lavere, lavere. Bulimien ved min side, kontinuerlig.

I mars kom vendepunktet. Jeg var redd. Nok er nok sa jeg. Det var ikke morsomt lenger – jeg var redd. Jeg var redd for livet, skulle Mia bare ta det fra meg nå? Jeg var redd for å sove hver eneste kveld, redd for at kroppen skulle protestere, redd for å ikke våkne dagen derpå. Redd for å dø. Skulle jeg la henne stjele et helt liv? Det var først her jeg forsto at jeg måtte KJEMPE meg. Tørre å satse, tørre å våge, prøve å begynne i et slags opplegg.
Jeg hadde skjøvet grensene alt for langt foran meg og til slutt hadde jeg ikke andre valg enn å legge meg inn på medisinsk avdeling for sondeernæing.

Men jeg er ikke fri for det om jeg kjemper. Jeg sprekker, jeg faller.

Men nå er det nok. Kjære Mia, du er ikke lenger velkommen i mitt liv. Vårt vennskap er over. Jeg hører ikke lenger på dine løgnaktige lovnader, jeg har fått nok. Jeg har fått nok. Jeg har fått alvorlig nok. “How many times are you going to let her fuck you over?” Vel, dette var siste gang. Det er over nå. Det er et tilbakelagt kapittel, du er ikke ønsket lenger. Jeg skjønner det nå at jeg kjemper. For du skal i søpla. Du skal tilbake dit du kom fra – til helvete.