Bitre Blomster

Jeg har utrolig store problemer med å formulere hva jeg trenger. Det er noe som går igjen i min sykdomshistorie, for jeg klarer ikke alltid å be om hjelp før det går galt. Hvis jeg for eksempel har en vanskelig periode, slik som nå, så reagerer jeg ikke som jeg burde. Istedenfor å informere teamet mitt, være åpen og ærlig og si ting som det er, så reagerer jeg med å isolere meg selv enda mer. Jeg avlyser timer i hytt og gevær, jeg dukker opp en sjelden gang, sier hei, hallo, smiler, sier at alt er fantastisk og takker for meg. Jeg lyver så det renner – men det går bare ut over meg selv.

Deretter blir jeg rasende fordi jeg opplever at jeg ikke blir “sett og hørt”, men dette er egentlig en ganske urettferdig følelse. Hva er det egentlig jeg FORVENTER? At teamet mitt er TANKELESERE? At de har en innebygd intuisjon, en dårlig magefølelse som skal gi dem en pekepinn på at “hmm, nå har Karianne det sikkert kjipt – la oss ringe henne for å høre”?
Jeg tenkte ikke på det slik, men NÅ ser jeg jo deres frustrasjon også – fordi jeg ikke lar dem hjelpe meg. Istedenfor reagerer jeg med voldsomt sinne og raseri og klandrer dem for at jeg ikke blir hørt eller sett. Jeg blir irrasjonell.

Problemet er at jeg synes det er FORFERDELIG vanskelig å ta kontakt når ting er vanskelig. Jeg vegrer meg voldsomt for å plukke opp den forbannade telefonen for å slå et telefonnummer å ringe. Jeg føler meg altfor dum, jeg tar meg selv altfor høytidelig, jeg sliter med å vite hva jeg skal si, for alt klinger “for teit” i mine ører. Jeg greier ikke å formulere setningene, jeg greier ikke å jekke ned min egen stolthet, som igjen ser ut til å vise seg mer tydelig som svakhet. Jeg er irrasjonell og sint, noe som også gjør meg skrekkelig urimelig.

Hvorfor er det egentlig sånn? Vel, jeg kan jo prøve å forklare. Etter noen års fartstid innenfor psykiatrien har jeg hatt en god del behandlere. Både leger, psykologer, psykiatere, miljøarbeidere, sykepleiere og lignende helsepersonell. Man går ikke like godt overens med alle, og alle er ikke alltid like flinke til å se behovene jeg har / hadde.

Eksempel nr. 1: I November 2007 ble jeg overført fra Ungdomspsykiatrisk avdeling i Tromsø til Barne og Ungdomspsykiatrisk avdeling i Bergen. Jeg var meget deprimert og orket ikke å leve lenger. Likevel tenkte jeg i mitt stille sinn at ting kanskje kunne endre seg når jeg kom til Bergen. Der tok jeg skrekkelig feil når jeg traff en overlege jeg ikke har særlig mye til overs for den dag i dag. Jeg var MEGET KLAR og MEGET TYDELIG på hva jeg trengte hjelp til, hva jeg så for meg og forslag til eventuelle løsninger. Jeg PRØVDE virkelig å formulere fornuft ved å hjelpe meg selv, ved å SI hva jeg trengte.
Svarene jeg fikk var “det kan du jobbe med poliklinisk, det kan du jobbe med poliklinisk, det kan du også jobbe med poliklinsk, det kan du jobbe med poliklinisk“. Jeg ramset opp problem etter problem og fikk beskjed om å jobbe med alt sammen poliklinisk. Jeg synes dette var urimelig og prøvde å forklare HVORFOR jeg hadde havna på BUPA, a.) Tromsø mente jeg trengte det og b.) Jeg ØNSKET å jobbe. Jeg summerte alle problemene mine, forklarte at jeg trengte hjelp til å jobbe med litt om gangen slik at det ikke skulle kvele meg å måtte jobbe med alt på en gang, forklarte at når kvelningsfølelsen kom orket jeg ikke å leve mer, og at jeg derfor trengte hjelp og trygge rammer rundt meg for å klare å jobbe. “POLIKLINISK”.
Etterhvert ble jeg mektig frustrert fordi jeg ikke en gang fikk en sjanse til å bevise min egen motivasjon, for denne overlegen knuste virkelig håpet mitt. Bit for bit rev hun det fra hverandre og jeg satt igjen liten og motløs. “Men vet du” sier jeg, “da tror jeg bare at jeg skriver meg ut, sånn at jeg kan gå og dø – siden det ikke er håp for meg”. Det var jo dette som var grunnlaget for innleggelsen, selvdestruktiv adferd og tanker om å ta mitt eget liv samt tidligere forsøk (om enn halvhjertede).  Svaret jeg fikk kommer jeg nok aldri til å glemme. “Karianne, noen mennesker har bare behov for å ta sitt eget liv”.
Jeg kan ikke fatte og forstå hvordan noen kan si noe slik? Det endte i alle fall med at jeg pakket tingene mine relativt kjapt og dro hjem i håp om å kunne få det til å fungere med hjelp av pappa og stemoren min. Jeg klarte å unngå den store selvdestruktiviteten – men hverdagen ble ikke bra likevel.

“Brent barn skyr ilden” er det et ordtak som sier. Jeg har brent meg ved å ikke bli tatt på alvor før. Når jeg ikke blir tatt på alvor for det jeg sier og utrykker som problem føler jeg en utrolig sterk trang for å BEVISE at jeg faktisk MENTE DET JEG SA. Både fordi jeg ønsker å “straffe” vedkommende som ikke tok meg på alvor, selv om det KUN er meg selv jeg skader i realiteten, men OGSÅ fordi jeg ønsker å understreke at jeg mente det jeg sa. Jeg vil ikke bli oppfattet som en “løgner” eller en som “skriker etter oppmerksomhet” eller “overdramatiserer fakta” ved å kaste ut slike store ord uten å mene det.
Dette livnærer min frykt for å ikke bli tatt på alvor. Tenk om jeg faktisk sa “jeg orker ikke å leve lenger, jeg har talt over pillene mine, jeg har nok til å drepe meg selv” I HÅP OM AT NOEN SKULLE STOPPE MEG. Tenk om jeg da faktisk ikke ble tatt på alvor og ble sittende igjen med følelsen av; “Ja vel, nå må jeg i alle fall svelge alle pillene mine for å BEVISE at jeg mente alvor, så får det bare gå som det går.”
Hvis jeg VIRKELIG, INNERST INNE I HJERTET hadde ønsket å ta mitt eget liv, så kan du ta deg faen på at jeg ikke hadde fortalt det til en levende sjel fordi jeg var interessert i å LYKKES.

Eksempel nr. 2: I januar 2009 var jeg på en skikkelig nedtur. Jeg var innlagt på ungdomspsykiatrisk avdeling i Tromsø og det var meninga at jeg skulle hjem på permisjon. Jeg sa det som det var “hvis dere sender meg hjem kommer jeg til å svelge alle tablettene mine”, noe som ble oppfattet og tolket som “Karianne er institusjonalisert etter 5mnd som inneliggende pasient, dette er kun noe hun sier fordi hun ikke ønsker å dra på permisjon / flykter fra problemene ved å ikke konfrontere de i det virkelige liv”. Jeg repetrete meg selv fra onsdag til fredag men ble likevel sendt hjem, fordi jeg hadde “så godt” av det, fordi jeg trengte å jobbe hjemme også. Det gikk som det gikk. Det BLE intox. Det ble pumping, medisinsk intensiv, vonde følelser og tvangsparagrafer.

Derfor synes jeg det er vanskelig. Tror dere jeg ønsket å ta den overdosen? NEI, jeg ønsket å BLI HØRT når jeg sa hvor vanskelig det var, jeg ønsket å være på avdelinga for å få hvile den helga, men istedenfor følte jeg at jeg måtte BEVISE min egen smerte.

HØR PÅ MEG NÅR JEG SIER AT JEG HAR DET VONDT. MIN SMERTE ER VIRKELIG FOR MEG OG DET ER HELT LATTERLIG AT JEG SKAL FØLE AT JEG ER NØDT TIL Å BEVISE MIN INDRE SMERTE VED Å GJØRE DEN OM TIL FYSISK, SYNLIG SMERTE.

Dette er et sårt innlegg å skrive – for jeg ønsker virkelig å MESTRE DET Å TA KONTAKT NÅR TING BLIR VANSKELIGE. Jeg ønsker å få det til, men jeg er redd for å ikke bli hørt og at det skal føre til mer smerte i fysisk forstand. Til syvende og sist er det KUN meg det går ut over. Det er et farlig spill å spille – det kan lett gå forferdelig galt og skaden kan bli umulig å reparere. Jeg har vært heldig. Det har gått bra hittil, men jeg har INGEN garantier for å overleve neste gang jeg føler at jeg må bevise mine ord.
Jeg PRØVER, men det er vondt å svelge sin egen stolthet å innrømme nederlag uten å se på det som svakhet. Egentlig er det dette som er STYRKE.