Bitre Blomster

Siden alle har svart positivt på forrige innlegg (tusen hjertelig takk for alle svar!), så ser jeg ikke den store galskapen i å skrive sanneheten. Etter at jeg fikk noen støttende SMS fra familiemedlemmer som “godkjente”, ble det også lettere å bestemme seg.

For å gi dere et helhetlig bilde er jeg nødt til å skrive en oppsummering som strekker seg fra forrige tirsdag fram til i dag. Hvis ikke kan det bli feil, eller misforstås.

Tirsdag 11. mai

Dere kan ta en titt på innlegget jeg skrev den gjeldende tirsdagen, En Ekstrem Dag Som Emosjonelt Ustabil. Utover kvelden bestemte jeg meg for at jeg skulle ta meg fri noen dager, for å unngå å gå på en ny smell. Elin tilbydde meg dermed at jeg kunne kræsje hos henne, noe jeg sa “ja takk” til.

Onsdag 12. mai

Elin henta meg ganske tidlig. Vi surra i byen. Hadde det egentlig veldig fint. Impulshopping. Kvalitetstid. Elin hadde en annen avtale, men når hun dro kom Tonje til byen. Endte på kafé med henne – enda mer kvalitetstid.
Klokken 1315 hadde jeg en avtale med en psykiater for en slags krisevurdering. Eller en second opinion, for å si det slik. Det gikk henholdsvis greit om jeg kan si det slik? Jeg slapp ut igjen etter tjuefem minutter. Gikk halve veien hjem før mamma kom og henta meg.
Rundt klokken 2000 dukka Elin opp for å ta meg med hjem til henne. Brukte forferdelig lang tid på å gjøre meg klar, måtte få mamma til å hjelpe meg med sårstell i og med at jeg hadde en voldsom betennelse som var rimelig stygg.
Jeg og Elin var på butikken. Handla “være flink” ting og diverse nødvendigheter som man trenger når man skal feire bursdag. Vi hadde nemlig planlagt å feire Elins tjueårsdag som hun hadde 19. Mars, på en bedre måte enn slik det ble den gang da. I og med at jeg på gjeldende tidspunkt lå på medisin B med sondeernæring ble det “minifeiring” istedenfor. Denne gangen skulle vi få det riktig.
Jeg hadde med meg Zahra. Kvelden gikk med til sløvings og Dr.Who, om jeg ikke husker helt feil.

Torsdag 13. mai

Jeg husker at jeg var relativt god i humør og psykisk form når jeg sto opp. Jeg hadde på dette tidspunktet mestret 3.5 døgn med rosa markeringer, og jeg husker at jeg var UTROLIG takknemlig for at noen orket å stille opp for meg til tross for tilstand og fakta.
Det første vi gjorde var imidlertid å mekke geléshots. Hundreogtjue stykker. Vi hadde det forferdelig gøy men hadde beregnet altfor lite gelé, så vi måtte tråkke en tur til Elins bestemor for å få litt ekstra. Men det ordna seg.
Vi så enda mer Dr.Who, gikk tur med hundene, og etterpå ordna vi oss. TIng var fint. Ting var helt greit. Jeg tenkte på andre ting. Tenkte andre tanker. Det var godt å kjenne på noe annet enn min egen håpløsthet, mitt eget vemod.
De første gjestene dukket opp rundt klokken 1900, og deretter var vår lille feiring i gang. Det ligger ethundredeogtrettiåtte bilder av dette på facebook (dere kan legge meg til som venn for å se bildene om dere ønsker det).
Klokken var vel omtrentlig halv to når mine bulimiske impulser vokste ut av proporsjoner. Beruset og impulsiv – men likevel i godt humør.
Nedturen kom etter å ha skyldt ned. Jeg satt på badegulvet i evigheter, helt til klokken halv fire og bare kvernet. Jeg og Elin. Takk gud for godt selskap. Takk gud for gode venner som stiller opp, en klem når man trenger det, gode ord og oppmuntring, ord som formulerer og livnærer håpet om en bedre hevrdag, en annerledes framtid.
Takk for mennesker som gir meg riktige tabletter når jeg selv ønsker å sluke hver eneste en. Takk for mennesker som holder seg våken til jeg sovner når jeg er ustabil og impulsiv og ønsker å foreta meg HVA SOM HELST, så lenge det er av destruktiv karakter.
Elin sovnet med mobilen i hånda, jeg sovnet med ei grønn penn og lot mitt ansikt falle ned i nyskrevne setninger. Jeg var grønn på kinnet når jeg våknet dagen derpå.

Fredag 14. Mai

Vi brukte en god del av dagen på å shine huset, rydde opp rotet fra dagen før. En vellykket tjueårsfeiring med venner og godt selskap.
Ryddinga gikk greit. Vi så siste episode av sesong to med Dr.Who før vi tok oss en god lang tur ut med hundene. Sol, godt vær. Karianne og Elin.
Det var bra, jeg var bra. Jeg overvant mitt ønske om å aldri, aldri spise igjen og gjorde som jeg skulle og puttet i meg riktig næring.
Utpå dagen ble vi kjørt hjem til meg, for deretter å bli skysset videre til min leilighet. Jeg tror ikke jeg har nevnt det enda – men jeg er på flyttefot. Målets misjon var å pakke ned noen tinger og tanger for å kjenne at jeg hadde kommet i gang med flyttinga.
Utover kvelden gikk vi enda en lang tur i Harstads smågater, i mitt gamle nabolag mens jeg pekte og fortalte om årene som har gått. Akkurat slik vi gjorde tidligere på dagen i Elins nabolag.
Klokken 2230 ble uheldigvis alt sammen feil igjen. Som “vanlig” tyr jeg til bulimien, noe som definitivt ikke hjalp. Det som så skjedde har omtrentlig aldri skjedd før og jeg ble så stygt frustrert at jeg ikke visste hvilket bein jeg skulle stå på. For første gang i mitt liv satt maten fast i halsen, ingenting ville i retur. Nå er jeg jo ikke den som gir meg når jeg først har satt meg et mål, det skulle opp, det skulle ned i do, det skulle skyldes vekk og ut av tankene mine. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg var nødt til å brekke meg, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg forbannet meg selv, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg hylte ut min frustrasjon for Elin. Men det gikk vel på et vis til slutt likevel. Etter tårer, selvhat og enorme mengder med neseblod. Ingen sa det var lett å være bulimisk, ikke er det spesielt givende heller.
ALDRI MER FOR FAEN. Den dagen du ikke en gang får det til, da burde man for alvor innse at det er på tide å legge inn årene.
Elin sovnet etterhvert på sofaen mens jeg begynte å surre i min egen lille boble. Ville ikke vekke Elin. Falt for fristelsen til å sjekke tallene på badet. Det skulle jeg aldri ha gjort. Naken lå jeg på badet og krampegråt lydløst. Skamfull stirret jeg på jenta i speilet og kjente selvhatet bre seg i hvert minste lille fiber i kroppen. Jeg holder ikke ut i min egen kropp, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Tanken om å aldri spise igjen melder atter en gang sin ankomst, selvhatet som eser ut på lik linje med kroppen i speilet etter vissheten om tallenes klare tale.
Jeg satt på gulvet med barberbladene men følte dårlig samvittighet med tanke på Elin. Hun ville ikke bli videre fornøydt om jeg ikke lot henne hjelpe meg når jeg så inderlig godt vet at hvis det er noen som stiller opp – så er det Elin.
Etter å ha kvalt min egen krampegråt tok jeg medisin og gikk til sengs. Uten skading eller andre destruktive handlinger. Klokken var nærmere 0400.

Lørdag 15. Mai.

Elin våknet selvfølgelig lenge før meg siden hun hadde sovnet tidligere. Vi våknet til knallsol og badstu i leiligheta. Vi var nødt til å sette opp alle vinduene og konstanterte gladelig at det var vær for kortbukser og sommerklær. Vi puttet i oss næring i og med at jeg var ved nytt mot etter litt søvn. Det lille håpet som enda fantes – det MÅ bli bedre med tiden – det bare MÅ det.
Ut på tur, aldri sur. Hundene er blide og fornøyde, det er også vi. Vi gikk forferdelig langt- helt bort til Bestemor. Planen var vel egentlig å være litt sosial med henne, men innen vi kom fram ble jeg akutt dritsur for ingen verdens ting. Vi drakk ett glass vann hos bestemor før vi vendte nesa i retning hjemover igjen.
Sola varmet godt, det var varmt i lufta, hundene koste seg. Humøret bedret seg også på turen hjemover.

Så forsvinner kontrollen.
Jeg husker ikke NÅR jeg fikk nok, jeg husker ikke HVA det var som gjorde at jeg så svart, jeg husker ikke hva jeg tenkte – vet ikke hva jeg følte. Det som så skjer føles som en fjern klisjé, en underbevisst tanke forteller meg at “det skjedde ikke”. Men det gjorde det.

OBS: Sterk lesning i vente – du velger selv om du vil lese videre eller ei!

Søndag 16. Mai

Klokken hadde vel såvidt passert midnatt innen jeg fant det for godt å drikke alkohol. Til å begynne med drakk jeg en boks cider – men det tok neimen ikke lang tid før jeg hadde fått i meg både cideren pluss ei halv flaske sprit. Humøret var selvfølgelig på en eller annen skrekkelig høy topp og jeg og Elin fant ut at vi kunne ta oss en tur gjennom byen for å sjekke trykkt. Elin hadde på langt nær drukket de mengdene med alkohol som jeg hadde inntatt, og godt er vel kanskje det.
Jeg var såpass full da jeg gikk at jeg var usikker på om beina ville bære meg dit jeg skulle.

I lommene lå alle mine tabletter. Hver eneste en. Jeg husker ikke en gang at jeg tok de med.

Det helhetlige bildet jeg har er litt forstyrret av alkoholens berusende egenskaper, men på et eller annet tidspunkt måtte jeg tisse. En eller annen gang mellom klokken 0300 og klokken 0330 låste jeg meg inn på et eller annet toalett og puttet i meg alle tablettene. Every single one. Dette husker jeg ikke selv. Jeg kom ut igjen – upåfallende.
Jeg og Elin trasket langs Harstad Brygge i rødskjæret fra soloppgangen, livet smakte bittersøtt og jeg fantaserte om å hoppe i havet – noe jeg ikke gjorde.
Vi satt en stund på en benk mens jeg røkte prince og konverserte med et par svensker som hadde kommet til Norge for å feire 17. mai.
Deretter gikk vi.
Klokken 0347 aner Elin at noe er galt. Jeg blir spurt om hva jeg har gjort – men nekter for alt. Elin tar ansvar og ringer 113 klokken 0351. Jeg husker ikke at ambulansen kom. Jeg husker at Elin gråt mens jeg lo og frøs.
Vagt erindrer jeg ambulansemannen (som jeg kjenner fra jeg var liten), vagt husker jeg at jeg ikke kunne forstå det som nå var i ferd med å skje, kunne ikke forstå at jeg var nødt til å bli med dem – men jeg ble med likevel.

Jeg husker lite fra det som foregikk på akutten. Jeg snakket med en eller annen lege. Elin var med hele veien. Jeg ble naturligvis pumpet – noe jeg er veldig glad for at jeg ikke husker noe særlig av. Det eneste jeg faktisk husker, kommentaren som selvfølgelig fester seg i en spiseforstyrret hjerne “herregud, hva er det du har spist?”.
Jeg husker ikke at jeg ble trillet opp på medisinsk intensiv – men det var altså der jeg endte opp. Jeg husker ikke at jeg ble koblet opp på blodtrykk, hjerteovervåkning, oksygenmetning og motgift heller. Det jeg derimot husker er at jeg kastet opp kullet jeg fikk på akutten, og at jeg gikk på badet og kastet opp enda mer. Verden snurret alvorlig fort og jeg hadde null kontroll over situasjonen. Der ble jeg bare liggende – til noen fikk meg på plass i senga igjen.

Jeg sov. Jeg var våken. Elin var der. Elin måtte gå for å ta seg av hundene. Jeg sov. Jeg våknet. Kvalme. Mer oppkast.
Deretter ble jeg bedre. Fikk i meg litt næring. Begynte å komme litt til hektne utover dagen. Elin kom på besøk igjen. Mamma kom innom. LilleTonje kom innom.

Fikk beskjed om at jeg måtte være til dagen etter i og med at det tar 21 timer for motgiften å dryppe inn i årene via veneflonen jeg fikk innstallert i venstre hånd.

Jeg sov skrekkelig dårlig natt til 17. mai. Ble heldgivis ferdig med motgift klokken 0300.

Mandag 17. Mai.

Jeg husker at det var intenst varmt og at jeg følte det som om jeg var i ferd med å SMELTE vekk.
Jeg våknet udugelig tidlig. Var skrekkelig miserabel. Snakket med legen jeg hadde møtt på akutten dagen i forveien. Satt i vinduet og så 17. mai toget marsjere forbi. Følte meg enda mer miserabel. Det kom en lege fra medisinsk som jeg traff da jeg hadde sonde. Hun insisterte på å holde meg i hånda mens jeg gråt bitre tårer og fortalte henne at jeg ikke fortjente at noen reddet meg. Fortalte at jeg ville hjem, at jeg ikke fortjente noen verdens ting, at det bare kunne være det samme med allting fordi jeg likesågodt ikke trengte å leve.

Det ble besluttet at jeg skulle flyttes opp til Medisin B igjen nå som motgifta var gått inn. Det vil si; jeg fikk valget mellom å dra til Åsgård Psykiatriske Sykehus eller medisin B. Jeg valgte medisin B.

Der oppe fikk jeg fastvakt. Men han som ble min påpasser var også en sykepleier jeg fikk god kontakt med under sondetiden. Til tross for tragediens uutholdelige situasjon og min manglende motivasjon fikk vi lov til å traske oss en tur på nærmeste kiosk – med klar beskjed om at vi ikke under NOEN omstendigheter fikk lov til å bevege oss over brua.

Dagen gikk vel. På et eller annet vis. Jeg trodde natten skulle bli et helvete. Jeg lå våken til klokken to før jeg omsider sovnet. Det er ikke akkurat like lett å slappe av når det sitter noen to meter unna som skal se på at du sover.

Tirsdag 18. Mai.

Jeg fikk beskjed om at Therese i teamet skulle komme å snakke med meg, men dette skjedde altså ikke. Istedenfor kom psykiatermannen jeg snakket med onsdagen i forveien. Det gikk vel ikke nevneverdig bra. Jeg ble spurt om hva jeg ønsket, og jeg svarte som sant var “jeg vil hjem”, for jeg ville jo det. Mine ønsker ble naturligvis ikke hørt. Hovedargumentet hans var basert på “nå har du gjort dette her, to ganger på fire dager, det går ikke ann å slippe deg hjem”. “JEG SKAL” sa jeg, men det hjalp ikke.
Han forsvant etterhvert. Og noen skrev ei henvisning. Det kom inn en sykepleier og annonserte hva som så skulle skje. “Du skal på Åsgård”. Jeg protesterte naturligvis, men det var ikke opp til meg. Jeg ville vite NÅR og fikk beskjed om at det ble ganske snart.

Klokken var kanskje rundt 1700 når det kom noen med enda mer informasjon. Jeg ble mildt sagt ganske sjokkert over å høre budskapet, for jeg kunne ikke hverken fatte eller begripe det som nå skulle skje. “Politiet kommer og henter deg nå snart”. Jeg protesterte selvfølgelig enda litt mer, i og med at jeg ikke så nødvendigheten eller poenget i det.
Jeg hadde a.) ikke gjort noe mer dumt siden intoxen, b.) aldri i mitt liv skadet eller truet andre. c.) jeg er ikke til fare for andre enn meg selv.

Joda. Det kom en sykepleier som skulle være med. Og to politimenn. Jeg var ikke akkurat veldig fornøyd når jeg forlot medisin B med politiet. De var heldigvis kledd i sivil, og bilen vi kjørte var også sivil. Han ene hadde typisk nok et politiskilt dinglende rundt halsen, og han andre hadde skuddsikker vest. HALLO I LUKEN ER DET MULIG?
Her snakker vi suffer your consequences på høyt nivå. Kudos til meg selv for ikke eksisterende konsekvensanalyser og enorme ringvirkninger i etterkant.
Nevnte jeg at de ransaket lommene mine også?

Jeg fikk heldigvis overtalt dem til å kjøre innom hjemme, sånn at jeg kunne plukke med meg tinger og tanger. Jeg vet neimen ikke hva jeg pakka, for med to politimenn som står på soverommet ditt og stirrer på deg med argusøyne og analyserer hver minste lille sokk du hiver i den bagen – vel. Jeg skalv på hendene og praktisk talt bare kastet ting i en bag. Tilfeldig.

Deretter var det inn i bilen. Baksetet. Karianne + sykepleier bak og politiet foran. Døra var det selvfølgelig umulig å åpne, det fikk jeg erfare da vi stoppet på en bensinstasjon for en aldri så liten røykepause.
Turen gikk henholdsvis greit. Jeg oppførte meg pent hele veien, satt stiv som en stokk og stirret ut gjennom vinduet, analyserte hver minste lille regndråpe som traff vindusruta på min side, husker at jeg tenkte at dråpene som rant minnet om tårer – men jeg gråt ikke mine egne.
Med jevne mellomrom ble jeg spurt om det gikk bra. Jeg nikket, men jeg er usikker på sannheten i dette budskap, situasjonen tatt i betraktning – HAR MAN DET EGENTLIG BRA DA?

Når vi ankom Tromsø presterte politiet å kjøre seg vill. De endte opp på en eller annen kirkegård midt oppå øya, og jeg himlet med øynene i vill frustrasjon, åpnet munnen og kom med noen veianvisninger. Backseat driver.
Deretter var det strake veien ned til Åsgård Psykiatriske Sykehus. La meg bare gjøre en ting klart; jeg sto skrekkelig lenge på utsiden av akuttmottaket og dro ut tida jeg brukte på den sigaretten så lenge det lot seg gjøre. Skrekk og gru.

La meg forresten bare poengtere: jeg ble ikke tatt i. Jeg ble ikke båret, jeg ble ikke tvunget. Jeg ble bare observert skrekkelig nøye. MEN JEG GIKK SELV. For det om jeg brukte lang tid. Jeg hadde IKKE håndjern (jeg er ikke farlig for det om jeg er syk), jeg gikk selv. Synes det er litt viktig å høre dette, vil ikke at noen skal sitte igjen med et bilde om at jeg er “galere / sykere” enn jeg egentlig er, eller at jeg ble BÅRET eller TVUNGET. Tvang på papiret – JA, men IKKE i praksis!

Politiet og sykepleieren forlot meg rett innenfor døra og greit var det. Jeg ble møtt av vakthavende lege og en nattevakt fra posten som jeg kjenner fra tidligere opphold på samme post.
Inntakssamtalen gikk bra, men jeg protesterte halvveis i den somatiske undersøkelsen i og med at jeg synes legen var unødvendig hardhendt. Jeg hadde også problemer med å svare på hvilken dag det var, noe som selvfølgelig ble notert med store bokstaver. Til mitt forsvar; hvem følger egentlig med på tiden når man ligger på somatisk sykehus og er fysisk syk (selvpåført eller ei?). “Hvilken dag var det i går da?” Jeg svarte at det var 17. mai. “Hvilken dag er det i dag da?”, siden jeg ikke greide å tenke, svarte jeg “dagen etter”.
Deretter informasjon. Paragrafinformasjon. Jeg ble rimelig frustrert da han annonserte hvilken paragraf det var snakk om! Paragraf 3.3, tvungen VERN. Jeg spurte selvfølgelig hvorfor de ville låse meg inne på ubestemt tid – kunne ikke fatte og begripe noe som helst. Det hele var altfor mye å fordøye på en gang. Legemannen forklarte så fint at jeg var det de klassifiserte som “akutt suicidal” på grunnlag av at jeg svarte “jeg vet ikke” på spørsmål om “hvorfor tok du alle tablettene”. Det er jo sant – JEG VET IKKE. Jeg fikk vel nok til slutt da? Nok av motgang, nok av vanskeligheter? Greit at det var en dårlig avgjørelse og alvorlig selvskading, greit at det ble toksisk overdose, greit at det ikke var videre gjennomtenkt eller lurt. “Legene på medisinsk avdeling mener du ikke trenger å observeres ytterligere”. Jeg var naturligvis ikke enig og reagerte typisk nok med latter. Fordi situasjonen var latterlig, fordi jeg ofte ler når jeg ikke vet om jeg skal le eller gråte.

Omsider kom jeg inn på posten. Lukket avdeling, sør 1. Åsgård Psykiatriske Sykehus. Jeg fikk velge rom da, velge mellom to. Det ene rommet hadde sykeseng, det andre hadde vanlig. Jeg valgte det med vanlig seng, i og med at sykesengene ofte knirker unødvendig mye.

Jeg sov dårlig.

Onsdag 19. mai

Jeg ble vekket personlig av psykiateren klokken 0830. Skrekk og gru – det skulle ikke vært lov. Jeg hadde ikke annet valg enn å stå opp, heldigvis fikk jeg fem minutter.
Jeg dro i gang det vanlige “jeg skal hjem nå” mantraet, men det fikk jeg ikke lov til. HELDIGVIS fikk jeg snakket litt mer, og forhåpentligvis tegnet ett litt annet inntrykk av meg selv, han endret paragrafen til 3.2! Tvungen OBSERVASJON, som betyr at de holder meg her – men de tvangsbehandler ikke. Det bare tvinger meg til å BLI. Forskjellen mellom 3.2 og 3.3 er enorm. På 3.3 stiller du så og si “hjelpesløs”, du er fritt rov for tvangsmedisinering og beltelegging om situasjonen skulle tilsi at du har behov for det.
Men nå faller jeg ikke inn under den pasientgruppa at jeg har behov for slik behandling. Lettelsen var ENORM!
Det ble enda bedre når vi fikk i gang en avtale om tentativ utskrivningsdato – om alt gikk etter planen! Da får jeg forhåpentligvis lov til å dra hjem PÅ TIRSDAG- som sagt, hvis alt går greit.

Til tross for regelen “ny pasienter har ikke utgang det første døgnet”, fikk jeg lov til å gå en tur med personal. Det gjorde godt. I tillegg var det en av favorittpersonalet mitt fra forrige gang jeg var her – som forresten var i april 2009.

Glem ikke…

At det koster å skrive dette her. Det koster å forklare historien på en ordentlig måte. Det koster å utlevere meg selv så åpent og ærlig som jeg gjør.
Det er heller ikke til å skyve under en stol at jeg skammer meg en god del, over min manglende impulskontroll. Jeg skal ikke unnskylde mine egne handlinger ved å skrive at jeg er såkalt “gal i hodet” eller “emosjonelt ustabil”.
Jeg er dessverre ganske LIKEGYLDIG fremdeles. Jeg ønsker meg stortsett bare HJEM, men prøver virkelig å holde meg i skinnet på en anstendig måte – slik at jeg faktisk kommer meg HJEM på tirsdag.

Det har vært ei tøff uke. Jeg jobber KNALLHARDT for å HELLER FOKUSERE PÅ DE GODE DAGENE MED ELIN, og ikke minst et FANTASTISK vennskap med enorm lojalitet!

Det er selvfølgelig MIN EGEN FEIL at det ble som det ble – sykdom eller ei. Men det betyr ikke at det ikke har vært tøft.