2010 juni « Bitre Blomster

Arkiver for juni, 2010

Tenkte tanker og ambivalens.

Publisert 29. juni 2010 3 BILDER , Dagbok 8 Comments

(juni 2008)

Føler meg litt som en hykler om dagen. Tror kanskje jeg skildrer et bilde av meg selv om framstiller meg som sterkere eller flinkere enn det jeg er i virkeligheten. Eller kanskje jeg bare føler meg sårbar – av en eller annen merksnodig grunn, og at det derfor bare blir sånn.

Vingler kanskje litt om dagen? Nei, jeg prøver jo. Men alt blir ikke riktig, alt blir ikke rosa for å si det på den måten. Nå er det ikke overspisningen som plager, ei heller oppkast, problemet er å få i seg nok. Får kanskje begynne å drikke noen flere nutridrinker eller noe? BLÆ – kjenner jeg er dritalei av at alt virker så feil, føles så feil og bladida. Drittlei.

Sliten. Av å høre den samme regla om og om og om igjen. Det gjør like forbannade vondt hver gang – men jeg vet jo at ordene som blir sagt blir sagt i beste mening, jeg vet at ordene er til oppmuntring og erkjennelse av at man har gjort en positiv endring ett sted på veien, men likevel gjør det dritvondt. Jeg holder maska, smiler, jatter med “jada, jada – jeg vet det, SMILE LITT MER”.

“Du ser så bra ut. Du ser så frisk ut. Du ser bedre ut enn du har gjort på flere år. Du er flott Karianne. Ser du har fått mer former – det var jo kledelig! Ja, jeg så det da du kom, at du har lagt på deg litt – men det er jo bra”.

Enkelte mennesker SLITER meg å få vekta til å gå opp, SLITER med å få grammene til å henge fast i beinbygninga – men jeg faller ikke akkurat inn under den kategorien der. Føler meg som en bolledeig? Eser og eser? Til det ugjenkjennelige? Tar det aldri slutt?

Skammer meg over å skrive dette: men jeg var så jævlig dum her om dagen. Fikk en eller annen genial impuls om at akkurat NÅH!!!, da skulle det veies. Den lille stemmen i bakhodet “it will end in tears”, amen – jeg skriver under på den der.

Ambivalent og stressa. Har vanskeligheter for å holde fokus og konsentrere meg om én ting som er såpass omfattende når det skjer totusen ting rundt meg på en og samme tid, også skal jeg være med på alt og delta på alt, også glemmer man seg selv, blir litt motløs, litt oppgitt, ser litt mørkt på ting og tenker “jeg kan alltids snu og gå tilbake”. Jeg kan hvis jeg vil. Men HVA er det jeg vil? EGENTLIG?

BLÆBLÆ. Har ikke så mye fornuftig å si. Burde egentlig sove, skal stå opp klokken 0430 i morgen – eller nå snart om du vil, men det er litt vanskelig i og med at det går fotball på TV og huset er fullt av entusiaster.

Har vært på joggetur med Zahra. Det gjorde godt med litt avkobling, ble litt roligere av det. Litt mindre tankekaos kanskje.

I morgen blir det Bodø og multifamiliegruppe-forvernsamtale.

Slik så jeg ut når jeg var liten + Stressoppdatering.

Publisert 27. juni 2010 3 BILDER , Dagbok 9 Comments

Ikke forandra meg mye nei. Tilfeldighet at jeg hadde håret fletta også. Bildet er tatt i Barnehagen, jeg er 5 år gammel.

Jeg kan ikke nedlegge hvor travelt jeg har det om dagen. Flyr praktisk talt fra det ene til det andre!
I går var jeg en snartur i byen, skulle på apoteket og handle noe medisingreier, skulle egentlig innom butikken også – men jeg ble så forferdelig dårlig at jeg måtte bare dra hjem å finne meg litt medisin. Har vært så opptatt at jeg hadde glemt å ta medisin mot epilepsi, og plutselig følte jeg meg litt slik jeg gjorde før jeg fikk grand mal på rema1000. Vet ikke om det var angsten for at det samme skulle skje igjen eller en virkelig følelse. Det ble i alle fall bedre etter at jeg fikk tatt medisin. Skjønner nå at det er viktig at jeg tar den regelmessig.

Uansett. I dag har jeg vært hos Bestemor, Tante er nemlig på besøk. Hun som bor på Eidsvoll, var jo innom hos henne når vi reiste nordover for litt over en uke siden, men kjemekos å se henne igjen likevel. Vi kjørte tur til ei lita halvøy som heter Sandtorgholmen, drakk kaffe og kjørte tilbake. Tante lagde middag, og etter på drakk vi enda mer kaffe, og nå sitter jeg her.

I morgen skal jeg på sykehuset for å snakke med Monica eller Therese, eventuelt begge – husker aldri hvem som jobber når – men det er egentlig det samme. Etter det skal jeg til Elin og sove der til tirsdag, for på tirsdag skal Jentegruppa på hurtigrutetur til Svolvær. Dagstur, så vi tar buss tilbake samme dag.
Onsdag braker det løs med Bodøtur og Multifamiliegruppe, forvernsamtale. Gruppa starter ikke før i Oktober. Håper også jeg får truffet MariaCB. Så flyr vi tilbake samme dag.

På torsdag har jeg planer om å flytte ut av leiligheta. Håper vi blir ferdig å male i den nye kjellerleiligheta som jeg skal flytte inn i så fort som mulig – hos mamma. Har tidligere postet ett innlegg fra da vi begynte å pusse opp, HER. Må altså male ferdig, holder på med fargen nå. Lys, lys kaffe latté farge, akkurat lik den jeg har på rommet mitt i toppetasjen. Har begynte å flytte ut av leiligheta da, så jeg har søppelsekker her og der, mangler bare møblene. Det er så rotete og uoversiktlig at jeg holder på å bli TULLETE. Ikke har jeg skapplass i det hele tatt heller, så jeg får liksom ikke pakket ut kofferten min eller rydda heller. Irriterende når det blir sånn, når jeg bodde i leiligheta og hadde god plass var det stort sett strøkent.
Kjenner også at det stresser meg psykisk med alt dette rotet. Det skal bli godt når det endelig er i orden igjen!

En del stress om dagen – for å si det på den måten.

Friskmeldt Bulimiker men likevel Spiseforstyrret.

Publisert 27. juni 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER 13 Comments

(imgfave)

Jeg gikk og tenkte på det i dag. “Når forsvinner bulimidiagnosen?”

Svaret fikk jeg ikke lenge etter, når mamma sa at det hadde kommet brev i posten til meg. Epikrise og konklusjon fra Modum Bad. Jeg vet ikke hvor kjent alle er med epikriser, men det som står først er “DIAGNOSER”, uthevet med tykk skrift, og deretter listes det nedover.

“Atypsik Anoreksi” står det så fint skrevet. Så, hvor ble det av bulimien? Er jeg liksom friskmeldt bulimiker nå? Tre uker, og voilá!?

Blir SÅ forvirret av disse spiseforstyrrelsesdiagnosene! Du har alle disse “legediagnosene”, og deretter alle slengordene du finner rundt omkring på internett.
Anoreksi. Bulimi. Atypisk anoreksi. Atypisk bulimi. Overspisning. Og uspesifisert spiseforstyrrelse – når man trøbler med maten men likevel ikke passer inn noen steder.
Så kommer internettordene i tillegg til de overnevnte, som de fleste kjenner til. Da har du plutselig Megarexia, bigorexia, fitorexia, ortorexia, anorexia athletica & EDNOS.

Kort og Enkelt forklart (kilde: google):

Megarexia – De som aldri får store nok muskler
Bigorexia – De som er overvektige ifølge BMI men likevel ser seg selv i speilet som tynn og fortsetter å spise. Også referert til som omvendt anoreksi.
Fitorexia- De som ønsker en muskuløs, tilsynelatende sunn og veltrent kropp men likevel domineres av overdrevent sunnhetshysteri.
Ortorexia – De som kun tillater seg selv å spise sunt.
Anorexia Athletica – De som underspiser litt eller spiser normalt – men trener overdrevent og går ned i vekt likevel.
EDNOS – Står for Eating Disorder Not Otherwise Specified. Altså uspesifisert spiseforstyrrelse.

Så er det forskjellen mellom diagnosesystemene! DSM-IV og ICD-10. I Norge diagnostiseres man ut i fra ICD-10, men i USA bruker de DSM-IV. I følge DSM-IV kan du for eksempel ha “anoreksi med bulimiske tendenser” eller “anoreksi med bulimiske tendenser” – and the list goes on. Reglene eller kriteriene for å oppfylle sykdommens krav varierer også.

Men tilbake til mine egne diagnoser, så kjenner jeg at jeg blir forferdelig forvirret. Diagnosen er ikke meg, det er kun en definisjon av en sykdomstilstand jeg sliter med, en del av meg – men langt i fra alt.
Poenget er at diagnosen endrer seg hele tiden! Først var det atypisk anoreksi, deretter anoreksi, plutselig var det bulimi, deretter ble det omgjort til atypisk anoreksi med bulimiske tendenser (når BMIen var veldig lav -anorektisk – men bulimien fremdeles dominerte hverdagen), og nå plutselig atypisk anoreksi! Kjenner jeg blir forvirra – diagnosen forandrer seg liksom etter HVEM det er som skriver epikrisene og journalfører status quo.

Og om du lurer på hva ATYPISK er, så er det når man mangler ett eller flere kriterier for å få en “ren” diagnose. For eksempel er du atypisk anorektiker om du HAR hatt menstruasjon iløpet av de 3 siste måneder, eller om du har en BMI på mer enn 17.5. Atypsik bulimiker hvis du spyr og kutter ut mat om hverandre eller hvis du bare bruker avføringstabletter – uten å kaste opp.

Bulimidiagnosen er i alle fall borte. I alle fall i følge Modum Bad, men nå kommer det jo an på hvem du spør.

Jeg går meg vill i diagnosene. Forvirret og frustrert. Gir opp diagnosene. Det får bare være. Konklusjonen jeg trekker er “spiseforstyrret”, hverken mer eller mindre.

(imgfave)

Bulimikinn – before & afters.

Publisert 27. juni 2010 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER , Veien mot Friskhet 8 Comments

Innimellom når jeg sjekker bloggstatistikken min og leser ordene dere lesere har søkt på for å komme til bloggen min, har jeg sett en gjenganger. “BULIMIKINN” står det skrevet, og jeg har googlet det selv – og ser at jeg har skrevet om det i to innlegg.

Så, jeg tenkte, at jeg nå skulle vise dere hvordan det ser ut med bulimikinn. Mitt ansikt med bulimikinn og med MINE kinn. For dere som måtte lure, så er “bulimikinn” i seg selv kanskje ikke et ord en gang, men det er i alle fall et ord jeg bruker når jeg refererer til hevelser i ansikt og hals etter overspisning med påfølgende runder over dass for å kvitte seg med maten.

Som bulimiker, bruker man gjerne litt muskler som vanligvis ikke er flittig brukt i menneskekroppen. For eksempel kunne jeg stramme noen muskler under haka som ble veldig store. Jeg viste det til noen i familien, som ikke hadde noe ord for det – det ble bare hetende “spymuskler”.

Jeg er usikker på når bildet ble tatt, men jeg tipper det var en gang mellom Desember 09 og Februar 10. Bildet er forferdelig stygt. Sminkeløs. Med hevelser i halve ansiktet, ikke akkurat veldig pent eller glamorøst. Bulimi er ingen dans på roser. Oppkast er ingen dans på roser. Og det er ikke pent. Hele min sykdom står skrevet i ansiktet på meg. Jeg hadde null kinnbein, og kjevelinja er kun en VAG antydning. Bortsett fra det ser det ut som om ansiktet henger fast i halsen.
Er det rart jeg skammet meg? Det ser litt ut som om hele ansiktet mitt bare har svømt utover.

Men NÅ, som jeg har vært bulimifri i 22 døgn, tør jeg påstå at jeg har fått ansiktet MITT tilbake. Ikke bulimiens. Kariannes ansikt. Bildet er fra 20 dager uten bulimiske episoder.

Nå er ikke vinkelen 100 % den samme, men forskjellen er der for det om. Kinnet mitt går ikke lenger fra øyet og ned til halsen.

Ser du forskjell?

Postsecret.

Publisert 26. juni 2010 2 KARIANNE MARTINE , 3 BILDER , Dagbok 13 Comments

Dagen i dag kommer nok aldri til å gå i glemmeboka. Den kommer til å sitte fast i minnene du aldri kommer til å glemme – sammen med alt det andre du skulle ønske du kunne fortrenge. Ord kan ikke beskrive hvordan det føles å møte sannheten ansikt til ansikt, ord kan ikke beskrive hvordan sprekkene i fasaden knirker hardt og faretruende. Ord kan ei heller beskrive o-voldsomme panikk som kom og plutselig slo meg overende, eller den voldsomme elva av tårer som banet seg vei nedover kinnene mine mens svetten silte som perler mens jeg satt på parkettgulvet og satte oksygenet i vranghalsen.

Remsa med bilder, ord, filmsnutter fra minnenes fortrengte glemmebok passerer foran netthinnene mine, ruller gjennom trommehinnene, kjennes på min hud, sanses med min kropp mens verden faller ut. Faller inn i et evigvarende flashback, som aldri tar slutt.

Jeg måtte ut. Ut av meg selv. Ut av huset. Ut av virkeligheten. Så jeg løp. Løp nedover gata og inn i skogen. Tvang tårene tilbake til jeg kom unna bebyggelsen og eventuelle forbipasserende, og deretter gav jeg slipp på alt. Hemninger, tårer, følelser, smerte. Det måtte bare ut. Det måtte bare komme. Mens jeg løp og gråt, gikk meg bort – blindet av tårer. Fantes ingen snarvei. Ingen stikkvei. Ingen omvei. Jeg måtte løpe igjennom.

Inn i skogen, langs gjerdet, innover, bortover, nedover. Ut mot havet. Pustepause mens jeg kjente den iskalde vinden og sjølukt i nesa. Hodeklarning. Begynte omsider på veien tilbake, men hadde ikke kommet til den andre siden enda. Så jeg løp oppover istedenfor. Til toppen. Utsiktspunktet. Til postkassen. Fant boka, skrev meg inn. Kikket på klokka. Skuet over himmelen og så de tunge, faretruende regnskyene. Identifiserte mine følelser der og begynte nedstigningen. Langs kammen, nedover trappa over det bratteste og deretter bare nedover og hjem igjen.

Fritatt. Frifunnet.
Lindret. Fortrengt.
Men aldri glemt.

Tre uker siden sist…

Publisert 25. juni 2010 2 KARIANNE MARTINE , 3 BILDER , Dagbok , Veien mot Friskhet 9 Comments

Det er enda fem timer igjen til klokka gjør det offisielt, men det er tre hele uker siden min forrige runde med overspisning og påfølgende oppkast. Tre uker. 21 dager. 504 timer (i skrivende stund 499) uten bulimi.

For en kamp. For et jævla blodslit. Jeg hadde i utgangspunktet aldri trodd jeg skulle komme hit heller. Så mange ganger har jeg lovet meg selv at “dette var virkelig siste gang”, men sprukket igjen like etterpå. Tre uker sammenhengende er rekord på flere år, med unntak av månedene med fotfølging etter hvert måltid på ungdomspsykiatrisk avdeling.

Føler meg også bedre psykisk i dag enn i går. Kanskje fordi jeg passerte tjue døgn, kanskje fordi sola for en gangs skyld skinner nordpå, kanskje fordi – bare fordi. Uansett tok jeg med meg Elin for å feire – vi endte opp på tivoli!
Fikk til og med meg Elin i en karusell, for det om hun ikke akkurat har karusellform for å si det på den måten.

Onde sirkler og sykdommens konsekvenser.

Publisert 23. juni 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , selvskading , Tanker og Refleksjoner , Veien mot Friskhet 8 Comments

That is the question.

Kjenner jeg begynner å bli mektig frustrert igjen. Slites i to mellom spiseforstyrrelsen og fornuften. Spiseforstyrrede handlinger og fornuften som skriker “nei, hva holder du på med, du gjør vondt verre, hallo, du ødelegger for deg selv” og spiseforstyrrelsen på sin side som mener at jeg burde fortsette å gjøre som jeg gjør, eller til og med kutte ned ytterligere på næringsinntak, mindre, mindre, ingenting.

Kroppen. Kroppen er min fiende. Beskrivende setning men likevel forferdelig tvetydig i og med at det ikke skal være sånn. Hva står du egentlig igjen med når du ikke kan like deg selv? Når du ikke kan elske deg selv for den du er? Hvorfor skal det være sånn at det ytre skal få bestemme alt?
Er så selvbevisst at jeg holder på å bli tullete. Selv når jeg gjør andre ting – for å tenke mindre, så slipper jeg ikke unna disse forferdelige glimtene av frustrasjon og selvhat som plutselig blusser opp med voldsom styrke og ødelegger gleden av andre ting. Skjemmes, igjen denne skammen. Skammer meg over meg selv og hvordan jeg ser ut. Hvordan jeg framstår. Redd for hva andre mennesker skulle tenke når de ser meg.

Frykten. Redselen. For å gå opp i vekt. Jeg HAR gått opp i vekt. I mine øyne og etter speilene å dømme – forferdelig mye. Jeg HATER at klærne føles trange og ukomfortable. HATER at alt føles feil og vondt, hater å bli så bevisst på kroppens forandringer, kan ikke fordra følelsen. Det gjør så forbannade vondt at jeg likesågodt kunne ligget på medisinsk avdeling med sondeernæring enda. Det føles nesten som et bedre alternativ å omfavne sykdommen nok en gang og bare flyte avsted. Bare gi etter, legge seg ned, slutte å kjempe.

Kravstor. Vil ha i både pose og sekk. Vil leve livet med tynnheten i behold for det om jeg vet at livskvaliteten ikke blir noe å skryte av. Hva vil jeg egentlig?

Prisen for et liv MÅ betales i kilo. Jeg har ikke råd? Jeg har ikke tid. Holder ikke ut. Jeg leste ei beskrivende setning nå nettopp.

“Perioden med å skulle bli frisk tror jeg er mye mye tøffere enn når man er syk.” Det er så jævlig sant for det om det kanskje er skremmende å høre hvis man selv står over valget. Neste setning lyder “Men når du er over det lover jeg deg at du ikke vil angre!” Er dette et snev av sannhet? Finnes det noen garanti?

Revurderer kostlista dag etter dag. Kutter en nutridrink her og en nutridrink der, spiser noe annet istedenfor for å minske kaloriinntaket. Jeg gjør vondt verre for meg selv. Føler meg ikke tilfreds der og da heller, og kompenserer med å løpe fra det vonde via fysisk aktivitet.

En ond jævla sirkel. Spiseforstyrrelsens overlevelsesmekanismer. Anorektikere som blir bulimikere og bulimikere som blir anorektiske. “Du må ikke tro at du noensinne slipper unna, du må ikke tro på glamoriseringen av friskhet, du må ikke tro at det er mulig, du må ikke tro at du fortjener en sjanse, du må ikke tro, du får ikke høre på andre enn meg, du skal ikke innbille deg – at livet kommer til å bli bedre, jeg slipper deg ikke”.

Kroppens overlevelsesmekanismer er en annen sak. Kutter du kaloriinntaker vil forbrenninga senkes, senkes forbrenninga vil kroppen samle på det lille du får i deg og konklusjonen blir dermed økt vektoppgang. Skrekkscenario for enhver spiseforstyrret. VEKTOPPGANG. På den andre siden har du fornuften som forteller deg at HVIS du øker kaloriinntaket, da kommer overskuddet tilbake og på plass, kroppen vil forstå at “det kommer næring, krisen er over” og saker og ting vil stabilisere seg. Men så kommer det andre skrekkscenarioet – HVA OM TEORIEN IKKE STEMMER I PRAKSIS??? Hva om man går opp i vekt likevel? Den neste spiseforstyrrede tanken blir et forlokkende inferno av å kutte ut mat fullstendig. Eller den andre versjonen – det som kommer ned skal tvinges i retur. Og igjen den rasjonaliserende fornuften som stiller spørsmålet: KONSEKVESANALYSE.

Jeg vet at jeg må ta et valg. Men igjen kommer tallene inn i bildet. Kilo. Kalorier. Centimeter.

Jeg har kjent på denne frustrasjonen før og jeg vet smertelig godt hva den gjør.

November 2006
Den gjør meg gal. Og får meg til å ty til selvdestruktiviteten.

August 2009

En ond jævla sirkel.

Som man må jobbe for å bryte seg ut av.

Det er nok skading. Nok arr. Nok smerte. Nok blod. Nok turer til akutten. Nok xylocain, nok monosof, nok plaster, nok bandasjer, nok suturer. Det er nok.
30 dager skadefri etter noen tilbakefall iløpet av April og Mai.

Multifamiliegruppe.

Publisert 22. juni 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER 18 Comments

Jeg åpnet post i dag. Fra Bodø faktisk.

INNKALLING TIL POLIKLINISK FAMILIESAMTALE I BODØ.
Formålet med samtalen vil være eventuell deltakelse i Multifamiliegruppen som starter i oktober 2010.

Noen lurer kanskje på hva Multifamiliegruppe er for noe, så jeg drar en copy&paste fra Nordlandssykehusets hjemmesider.
Tilbudet er for unge voksne med spiseforstyrrelser og deres familier. En fast gruppe bestående av 5-6 familier samles jevnlig over en periode på 12 mnd. I utgangspunktet gjelder dette oppvekstfamilien, men også andre kan vurderes som deltakere, der det f.eks. er samboere / ektefelle inne i bildet.

Tilnærmingen er inspirert av 2 multifamilieprosjekter -
Det ene i London – The Family day unit of the Marlborough Family Service
Det andre i Dresden – ved Family Day Unit
Tilnærmingen brukers også ved flere andre kliniske enheter i sentral Europa

Hvorfor hele familien?
Vi vet at familien ofte organiserer seg rundt symptomet, og at hele familiens liv dreier seg mye om å håndtere spiseforstyrrelsen.
Vi ønsker:

å mobilisere familien som ressurs/støtte
å hjelpe familien å finne løsninger sammen med den syke
å forhindre at symptomet spiller ”hovedrollen” i familiens liv
å bidra til at familien forsterker sine evner til å takle livssyklusprosesser
å gi felles informasjon og undervisning

Hvorfor flere samtidig?
Vi ønsker at familiene kan få en mulighet til å utveksle erfaringer – og gi støtte til hverandre.
Målsettingen er at terapeutene etter hvert gradvis skal bli mer overflødige (gruppen driver seg selv)

Multi familearbeid er et supplement, og ikke en erstatning for annen behandling
Annen behandling løper parallelt – eks. individuelt arbeid, familiesamtaler/sesjoner, medikamentelle behandling.

———-

Vet ikke hva jeg synes om dette egentlig. Synes det er så utrolig sårt å blande familien inn så nært og snakke om så personlige ting. Skulle ikke tro det var noe problem i og med at jeg blogger åpent og ærlig, men det blir noe helt, helt annet å sitte inne på et rom sammen med familie / pårørende å skulle åpne seg, snakke om følelser og ikke minst – å ikke gå i vranglås på spiseforstyrrede tankemønstre.

Jeg hadde noen familiesamtaler mens jeg var innlagt på Ungdomspsykatrisk/Regionalt Senter for Spiseforstyrrelser i Tromsø. Det var i hovedsak meg, mamma og pappa, men ved en anledning var det jeg, mamma og stefaren min. Terapeuten vi hadde der er helt fantastisk. Dette var dog bare familien min. Men jeg tror likevel vi lærte mye, selv om det også skar seg litt i praksis hjemme når jeg følte / opplevde at familien prøvde seg på den terapautiske rollen.
Men jeg tenker likevel at dette er stort, skummelt og fremmed. Jeg har alltid holdt mine kort tett til brystet. Jeg har alltid løyet og smilt på de riktige stedene. Jeg har alltid reagert med vanvittig raseri og sinne når mine symptomer ble påpekt og bragt fram i lyset.

Har vært søkt inn på det før, men jeg har hele veien vært trassig og nektet meg blå. Til slutt har jeg sagt “javel, whatever, bring it on”, halvveis likegyldig – men føler på en måte at jeg “skylder” familien min det – etter å ha levd med min sykdom i mange, mange år.

Onsdag 30. Juni.
Kjenner jeg gruer meg allerede. Hvorfor er det alltid sånn at når spiseforstyrret møter spiseforstyrret, så skal alltid den spiseforstyrrede delen sammenligne seg med den andre spiseforstyrrede å dømme sin egen sykdom ut i fra hvordan den andre spiseforstyrrede SER ut? Hvorfor spiller det noen rolle? Kjenner jeg drukner i spiseforstyrrede angst-tanker akkurat nå.

Om DU har erfaringer å dele vil jeg bli veldig takknemlig! :)

Blottlagte detaljer om Brutal Bulimi.

Publisert 21. juni 2010 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER , Veien mot Friskhet 19 Comments

(buli)Mia i mine øyne - Sommeren 2008

På tide med et aldri så lite tilbakeblikk på tingenes tilstand. Du kommer nok aldri til å forstå hvordan det er – med mindre du har vært der selv, for selv om det er jeg som har levd mitt liv – så kan jeg ikke hverken fatte eller begripe at det går an. At det virkelig er mulig. At dette er mine ord.

Jeg hadde samtale med Therese i dag. Sendte henne en melding i går, lurte på om jeg ikke kunne få en kopi av lista jeg skrev til henne i Februar. Selvføgelig kunne jeg det. Ville ha noe å se på, noe konkret å se tilbake på. Ville friske opp de vonde minnene – for å minne meg selv på hvorfor jeg kjemper for noe annet enn slik det var.

Jeg husker den dagen i slutten av Februar, da jeg overrakte henne lista. Jeg kom for sent til timen fordi jeg i utgangspunktet fikk en impuls om at jeg bare måtte skrive ned gårdagens hendelser, dokumentere den brutale bulimien. “Beklager at jeg er sen – jeg måtte bare skrive noe” sa jeg så fint da jeg dumpet ned i den rosa stolen på samtalerommet. “Vil du lese?” spør jeg så, og gir fra meg arket. Rekker lista over det runde lille bordet som bugnet av nye kleenex lommetørkler.
Ser ned i fanget. Plukker på neglelakken. Venter, usikker på om jeg tør å iaktta reaksjonen, men jeg løfter blikket likevel. Ser hvordan Thereses ansiktsutrykk forandrer seg fra nysgjerrighet videre til overraskelse, sorg og til slutt en ny forståelse.
Ordene hennes, responsen – har brent seg fast i hukommelsen min. “Jeg vet jo at du spyr, men jeg hadde ikke trodd det var så ille. Det ser litt ut som en handleliste (…)”, jeg nikker, “men det er ikke det”.

Jeg fikk min kopi i dag. Gjorde store øyne mens jeg leste mine egne håndskrevne linjer, måtte bla om for å lese slutten. Til slutt står den en liten notis “beholdt” og to linjer om riskaker med kokt skinke, tomat og sitronpepper.

Jeg velger å dele lista med dere. Dele min skam, dele min sykdom. Dele min bulimi. Dessverre bare én av veldig mange dager som var lik akkurat dette avskriftet. En helt vanlig dag som bulimiker. Hverken mer eller mindre enn det jeg anså som “normalt” iløpet av en dag.
NB: det finnes flere typer bulimi. De som kaster opp uten å overspise. De som kaster opp når de selv mener de har spist for mye. De som kaster opp hvis de har spist “ulovlige matvarer” (ifølge dem selv), de som kaster opp i spesielle situasjoner, og så videre. Jeg var overspisende bulimiker.

28. Februar 2010

200g safarikjeks
700g nøtter
16 freia påskeegg (4 pakker)
200g sjokolade
400g kjøttdeig
100g smør
1 pakke pizzafyll
200g mais
100g kokt skinke
220g riskaker
420g tomat på boks
450g lasagne
2 rundstykker med smør
3 hveteboller med smør
500g bringebærsyltetøy
500g peanøttsmør
50g nugatti
4.5l pepsi max
1.5l coca cola
200g smågodt
2 bokser rømme
2 pakker holiday dipmix
500g potetgull
800g bali kyllinggryte
200g ketchup
1.5l vann
1 pakke knekkebrød

Jeg ser tilbake med sorg og smerte. Plutselig husker jeg akkurat den dagen. Plutselig husker jeg så inderlig godt hvordan jeg styrte og holdt på. Hvordan jeg kokkelerte og griste på kjøkkenet, hvordan jeg sølte i stua mens jeg konstant slukte mat og drakk brus, hvordan jeg hele tiden måtte skyve innpå mer og mer og mer. Flere kalorier, mer fett, mer junkfood. Som om jeg aldri hadde smakt mat i hele mitt liv, vill i blikket, ustoppelig i min misjon. Spise. Spise. Spise. Bare spise. Spise vekk det vonde, spise vekk tiden, spise vekk følelsene, spise vekk meg selv.
Sliten. Utkjørt. Alene – ensom med min skam. Av vekta, på vekta. Henge over doskåla, på vekta igjen. Pause? Kanskje ta en pause? Fem minutter på sofaen var alt som skulle til før blodsukkeret stupte i minus, før skjelvingene og kaldsvettinga satte i gang for fullt. Før abstinensene kom med slik en rå og naken kraft at jeg ikke evnet vilje til å stå i mot. Ikke sjans i havet. Kanskje prøvde jeg halvhjertet å spise noe som kunne beholdes – men i de fleste tilfeller utløste mine halvhjertede forsøk bare nye runder med overspisning og oppkast. Trigget angsten og panikken for mat, skrekktanken “kan ikke ha mat i magen”.

Husker hvordan jeg desperat hoppet opp og ned på badet for å få maten tilå “blande” seg i magen, husker hvordan jeg kastet opp til blodet rant, til tårene dryppet ufrivillig ned i dass, bare på grunn av anstrengelsen i seg selv. Husker hvordan jeg veide meg selv innimellom, husker hvilke konsekvenser det fikk hvis ikke tallene ble riktige, husker at jeg aldri kunne gi meg før tallene var eksakt de samme som før jeg begynte, husker hvordan trykket i hodet bare økte og økte til det føltes ut som om hjernemassen var i ferd med å sprenge seg ut av kraniet og blande seg med oppkastet der nede.

Jeg husker det nå. Husker så inderlig godt.
Jeg skal aldri tilbake dit. Aldri.
Husker plutselig hvorfor jeg valgte bort bulimien.
Husker plutselig hvorfor det er viktig å kjempe videre.
For noe annet enn Bulimiens Brutale Makt.

Supertrassig Søndag.

Publisert 20. juni 2010 2 KARIANNE MARTINE , 3 BILDER , Dagbok , Veien mot Friskhet 7 Comments

April 2008

Kjenner det tar på å ha ansvar for Dani store deler av dagen. Det er kjempegøy store deler av tiden, men også vanskelig å vite hva jeg skal gjøre for å få han til å forstå. Nå er han jo bare to år, men likevel supertrassig. Det som irriterer meg mest for tiden er at han slår. Greit at han slår mennesker, vi tåler det, vi skjønner at han er en liten gutt som ikke vet bedre, men når han gjentatte ganger slår Zahra kjenner jeg at det bobler over for meg. Stakkars Zahra spretter vekk når Dani kommer farende, ikke finner hun fred noen steder heller. Ikke hjelper det å snakke Dani til vett heller, han bare ler – og provoserer meg. Bestemor lurte på om Dani kanskje er sjalu siden Zahra alltid skal ligge på fanget – men han får jo tonnevis med oppmerksomhet han også!
Trilleturer, turer til lekeplassen, turer ut i hagen, leketid med venner og alt det der.

All irritasjonen får bygge seg opp i løpet av dagen, og etter at Dani er i seng MÅ jeg bare ut. Gå, løpe, løpe fra, løpe unna, kvitte meg med irritasjonen. Heller ruse seg på endorfiner og føle seg lykkelig og lett når man kommer hjem igjen. Sove godt og være klar til ny frisk dagen etterpå. Gjøre nye forsøk på å nå inn til trassige toåringer, han forstår det vel en dag.
Hadde et lite gjennombrudd også, fikk han faktisk til å stryke på Zahra. Han kan hvis han vil, men han er bare supertrassig. Minner litt om meg selv egentlig, kjenner meg så igjen. “Nei, ikke sånn – SÅNN, ikke den – DEN, Vil ikke, vil ikke, nei. Sånn.”

Har også vært en tur hos William og Elisabeth i dag. De hadde en slags forsinket feiring av Williams seksårsdag som han hadde i slutten av Mai. Stor prøvelse med bugnende kakefat rett foran nesa på meg, stor fristelse, stort fjell å komme over, valgets kval, to eat or not to eat? Vet at hvis jeg spiser noe annet enn den såkalte kostlista – vil jeg føle stor skyld og skam i etterkant, ekstrem uro og dårlig samvittighet. Lett å gi etter for fristelsen der og da – men vil panikken vokse seg ut av proporsjoner, få meg til å falle inn, ned, tilbake, inn på badet?
På den andre siden er det sunt og flott å kunne spise en muffins eller et kakestykke gjennom sosiale sammenkomster som for eksempel barnebursdager. Jeg er ikke der enda merker jeg, men jeg er likevel fornøyd fordi jeg ikke falt langflat eller tilbake.
Kjente jeg holdt på å boble over etter to timer i barnebursdag. Nå er jeg ikke den som har lengst lunte her i verden- men jeg prøver i det minste å holde ut. Utrolig deilig å sette seg inn i en kald bil mens Dani var sliten nok til å ikke si stort og bare lukke øynene – puste, roe seg. Senke skuldrene, dempe stressnivået.

Nå er Dani endelig i seng – på tide med en tur ut i regnet, musikk i ørene og rett og slett avkobling.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster