Evig dilemma dette her! Juni. Det er i teorien sommer, det er varmt her og der, sola steiker, og hva skal man gjøre med arrene? Vel, nå er det jo ikke så veldig mye å gjøre med akkurat arrene i seg selv – de er nå der de er, men holdninga og innstillinga kan endres på.
Jeg har i de senere år hatt den innstillinga at det får bare være. At jeg kan kle av meg genseren om jeg skulle føle for det – så får folk bare mene, tenke og stirre så mye de vil. Hva vet vel egentlig de, om meg? Hva vet vel de om mine kamper kjempet, tapt og vunnet? Hva vet vel de om smerten jeg har opplevd, følt og fått utløp for? Hva vet vel de om noen verdens ting? De SER meg. Ei helt normal jente, hvemsomhelst. Men jeg har arr. Her og der. Og de synes.
SO WHAT?
Gjort er gjort! Jeg har selvfølgelig dager der jeg SKULLE ØNSKE jeg hadde mestret ting på en bedre måte, men jeg ANGRER ikke, for jeg vet med meg selv at det KUNNE vært verre.
Det går fint at mennesker stirrer og ser. Versegod. Det er helt i orden om noen skulle føle for å konfrontere meg – jeg vet hva jeg skal si. Jeg sier det som det ER. Jeg er syk – men jobber med saken. Jeg kan ikke gjøre ugjort alle mine arr, jeg kan ikke trylle de bort, de er der.
Men hva er egentlig ARR? Arr er død hud. Banalt nok! Hvis du så en brannskadd mann på gata, ville du da tenke “herregud, han er sjuk i hodet” eller ville du tenke “stakkars mann, som er så brent”? Vel, de fleste vil nok gå for “stakkars mann”, MEN, hvordan kan du vite at hans arr ikke er selvforskyldt? Hva om han faktisk hadde tent på seg selv og hadde arr av den grunn? Det VET MAN JO IKKE. Han kan jo være selvskader han og – for alt man vet.
Ser du ned på han? Fordi han har arr?
Sommer 2008
Hva er cluet? Skal en selvskader gå rundt å skamme seg over død hud? Skal andre mennesker få lov til å dømme selvskadere på grunnlag av død hud? NEI, det er faktisk helt feil! MÅ en kreftsyk pasient gå med parykk fordi det er skam å ikke ha hår? Skal den kreftsyke skamme seg fordi han eller hun er rammet av kreft?
Ingen av oss ba om å bli syke! Verken kreftpasienten eller selvskaderen. INGEN ønsker seg sykdom – om det er fysisk eller psykisk spiller egentlig ingen rolle! SYKDOM ER SYKDOM.
Ingen har rett til å SE NED PÅ selvskadere. Alle mennesker har en historie.
Hvem er egentlig du som våger å se ned på selvskadere? Er du feilfri? Har du aldri gjort noe du skulle ønske du ikke hadde gjort eller kunne gjøre om, taklet eller håndtert på en bedre måte?
Det er faktisk TØFT gjort av en selvskader å tørre å være seg selv! Når jeg skriver TØFT, så mener jeg tøft som i MOT og IKKE tøft som i kult.
Det verste jeg vet er medlidende blikk. Det er ikke SYND i meg. Mine arr er ikke tegn på svakhet, jeg skar aldri opp armene mine fordi jeg er svak. Jeg skar opp armene mine fordi det føltes riktig for meg der og da, fordi det føltes som om det ikke fantes noen andre løsninger. Fordi livet gjorde vondt og fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle håndtere det hele. Fordi jeg er syk. Jeg mener ikke å skrive fra meg ansvaret når jeg skriver “jeg er syk”.
Jeg ønsker ikke oppmerksomhet på arrene mine for det om jeg plutselig skulle eksponere dem. Selvskadere er ikke oppmerksomhetssyke for det om de velger å ikke skjule sine arr.
Det er forferdelig lite forståelse ute og går. Det er forferdelig mange nedlatende blikk, sårende kommentarer og taushet rundt temaet. Det er utrolig mange fordommer. Selvskadere som går med bøyde hoder og dekker arrene året rundt. Selvskadere er også mennesker – for det om de har sine skavanker.
Jeg har selv fått høre mye. Én av de mest sårende kommentarene jeg fikk høre var en slengbemerkning fra en mann. “Ble du overkjørt av gressklipperen eller?” også lo han. Dette provoserte meg veldig. Jeg var sytten år gammel. Og han er ikke feilfri han heller med alkoholikerstempel på sin samvittighet. Gir det MEG rett til å dømme han? NEI. Han har en historie han også, selv om jeg ikke kjenner til den. Han er tørrlagt. Men hans alkoholikerstempel vil ikke forsvinne – på lik linje med mine arr.
Det er ikke en enkel oppgave å gå rundt å være ærlig. Å vise sin sårbarhet. Jeg har mistet mange, som ikke forsto. Som ble skremt. Redd. Som ikke lenger visste hvordan de skulle forholde seg til meg. Det gjør vondt å møte fordommer, selv fra de som en gang kjente deg og sto deg nær.
Det kan også legges til at man ikke nødvendigvis er farlig for andre enn seg selv når man er selvskader.
Jeg er Karianne. Med eller uten arr. Kan du ikke ta meg for den jeg er, så kan du likegodt la være.
Jeg er ikke farlig.
Fantastisk skrevet, Karianne! TAKK!!! Dette vil jeg gjerne komme tilbake og lese flere ganger om tvilen og skammen skulle komme og ta meg. Veldig flott skrevet!
Veldig fint skrevet, Karianne. I <3 U
Er helt, helt enig i det du skriver. Sliter jo også med arr fra selvskading, men er ikke like modig som deg. Dekker dem fremdeles til, spesielt rundt familie og venner..
Sinnsykt bra skrevet. Har ikke så mange ord akkurat (i tillegg er det seint, så jeg er trøtt). Men veldig bra skrevet. Kjenner meg veldig igjen i dette med å få kommentarer. Ikke moro. Jeg pleide å stirre folk stygt tilbake når folk glodde. Så de rett i øynene, lenge, til de tok til seg blikket igjen. Da ble de litt forfjamset og flaue virket det som.
Hvis du bruker vanlig hudteip, teiper over arrene og lar teipen bli der til den faller av, så blekner arrene etter hvert. Jeg har brukt dette i ca 2-3 mnd, og ser stor forksjell :) Fikk tipset av kirurgisk avd.
Æsj, hadde skrevet en lang melding, men den ble borte. Ville ihvertfall bare si at det var utrolig bra skrevet og jeg er så enig med deg! Selv har jeg brukt ekstreme mengder energi på å skjule arrene mine de siste årene, men nå begynner jeg gradvis å få et litt mer avslappet forhold til det. Synes fremdeles det er ubehagelig om de vises, men har planer om å prøve å gå med mest mulig “normale” klær i sommer :) Jeg kutter meg nesten ikke lengre+at de fleste vet at jeg har vært innlagt og sånt, så føler ikke det samme behovet for å skjule det som før. Men ikke alltid så greit, som du sier, folk er uvitende og kommer med utrolig mange dumme/sårende kommentar som ikke alltid er like lett å bare le vekk. Men gikk faktisk med shorts her en dag for første gang på årevis, og det var herlig:D Veldig uvandt, men herlig:P
Jeg synes faktisk det vanskeligste er hvordan jeg skal takle spørsmål fra barn…F.eks lillebroren min på 9 år. Han er gammel nok til at jeg ikke kan finne på en eller annen tullehistorie, men for liten til at jeg kan forklare hva det faktisk er. Så jeg skjuler nå for tiden arrene hovedsaklig fordi jeg vil “skåne” omverden(og litt fordi jeg er feig:P). Er livredd for å gi ideer til barn/unge, at de skal komme på at de kan kutte seg fordi de ser jeg har gjort det :/ Man kan jo svare at man har vært syk på spørsmål, men barn har jo ofte vane for å ikke gi seg så lett, så synes det blir vanskelig akkurat det.
Utrolig bra skrevet Karianne!
Takk! Det hjelper å lese slikt, når jeg selv tenke og tenker på om jeg tørr å gå i singlett i sommer eller ikke.
Så takk. Og forresten.. Jeg savner deg <3
Må henge meg på de andre: Kjempe bra skrevet :)
detta e så teit! det virke jo som du e stolt av det og oppmuntre andre tel å gjøre det. at det sku være en bra ting å kutte sæ istede før å ta live sett, men slit man så “jævlig” så koffør ikje bære ta live sett å sleppe å plage vænna, familie og bekjente med gå rundt å se stygg ut å liksom at det e så “synd” i den person. Å at du sammenligne detta med kreft! :O hærregud, dæm som har fått kreft velgte det jo ikje sjøl! det at folk sætte sæ ned å kutte sæ å grin å spælle emo musikk e jo nåkka man gjør med vilje. folk med kreft går jo ikje å får det med vilje før dæm “har det jævlig” den “sykdommen” som heite “sjølskader” e vel heller OPPMERKSOMHETFREAK og de fleste menneska syns det verkelig e nåkka å SE NED på! taper. dårlig innfløytelse på de rundt dæ som syns du e kul. legg ut om det hær pisse dett, bilda av kjøttrullan dine og de stygge barberbladan. jaja, slit med hælsa ;)
Uvitenhet. Fordommer.
I rest my case.
Lord sier jeg bare.Her har vi sovet oss gjennom skoletimen,hahahahaha.Jaja karianne,vi får se komisk på det,han røper jo bare sitt manglende intellekt ;) Han nok nok å stri med stakar,og vi vet jo alt om hvor vanskelig det er å ha det tungt :)
Hei Rolf.
Kanskje du skulle se på din egen selvforakt i stedet for å belaste andre med den. Et forsøk på å lage arr hos andre i stedet for deg selv? Det er tydelig hvor uvitende du er. Du har din historie du også…
Veldig bra ! :)
stå på !
Karianne, det va heilt fantastisk godt å lese dettan innlegge akkurat nu. Det e jævlig tøft akkurat nu, slit veldig med akkurat dettan, å æ har i tillegg fått sparken på grun av mi psyka å på grunn av mi selvskading.
TUSEN TUSEN TAKK Karianne før det heil fantastisk innlegge du har skrevve :)
Klæmm fra Lillemi :)
Siterer de andre her.
Du er utrolig flott Karianne <3
Fantastisk bra innlegg, Karianne <3
Dette blir så absolutt lagra slik at jeg kan lese det når jeg sitter og krangler med meg selv om jeg burde ta på meg hettejakke eller kortarma topp.. Noe sier meg at kortarma kommer til å vinne denne sommeren her :)
Et viktig innlegg. Stigmatiseringen av selvskadere er en vond sirkel å få brutt. Men jeg har tro på at det vil bli bedre. Og for at det skal skje må vi tørre å vise arrene og ikke minst formidle (slik son her) at det er langt fra så farlig og skummelt som folk vil ha det til.
Fantastisk nydelig skrevet <3
Hadde skrevet en lengre kommentar til Rolf, men jeg velger å gjøre det samme som deg Karianne, hever meg over det.. Men vil allikevel anbefale å lese litt HVA psykiske lidelser er før man poster slike kommentarer.
Til Karianne: vanvittig flott skrevet, en gang skal jeg ta i bruk motet jeg gjemmer inni meg..
Du er flott (utpå som inni)
Utrolig fint bilde. Det er så utrolig sant det med at sårbarhet er tabu med gigantisk T i vårt samfunn. Folk som tror selvskadere viser arr for å få oppmerksomhet er ignorante og burde tenke seg litt om. De ser arrene EN gang, og kanskje er det akkurat den ENE dagen personen faktisk går med bare armer. Det er så lite forståelse bak dette emnet, men masse fordommer og humor. Men kanskje kan vi lære andre å forstå ved å vise og fortelle :)
Jeg sier bare:
WORD
AMEN
EID
ROLF: LOOOER ;)
For et flott innlegg, du er så flink og skrive Karianne!
Jeg leser bloggen din daglig, men er ikke så flink til og kommentere.
Syns du virker som ei flott jente. :)
Stå på Karianne! =)
Mvh: Nora
Det eneste jeg har å si til rolf er at han er uvitende..
og takk for dette innlegget! Har lagt det som bokmerke, så om jeg føler skam og sånne ting over mine arr, så skal jeg gå tilbake å lese dette! For dette var bra skrevet. Takk igjen
Du er tøff! Tøff som tørr å skrive et sånt innlegg som dette og tøff som klarer å ignoere de menneskene som dømmer deg for det du har gjort. Et innlegg som var veldig bra skrevet og jeg beundrer deg virkelig. Jeg er en helt vanlig jente, jeg sliter ikke med noe spesielt bortsett fra en liten godartet svulst som ingen ser. Jeg er glad jeg har problemer som kan skjules og som jeg slipper å offentliggjøre for alle. Jeg kan aldri se for meg hvor vanskelig du må ha hatt det, og jeg håper virkelig du blir frisk! Vi mennesker er dømmende, er det av vår natur? Man skulle nesten tro det. Jeg kan ærlig innrømme at hvis jeg ser noen som skiller seg ut på en eller annen måte, enten det er noen som kler seg annerledes eller det er en som har masse arr etter selvskading, så legger jeg merke til dem. Det er ikke dermed sagt at jeg dømmer deg på grunn av arrene dine. Jeg skjønner at du ikke liker å få medlidenhet, men det er sånn vi er. Du skriver at det ikke er synd på deg, og at det ikke er et tegn på svakhet. Jeg er enig med deg at det sikkert ikke er et tegn på svakhet, men likevel så er det jo synd på deg. Du sliter tydeligvis med noe. Vi må ha lov til å synes synd på deg, men det er ikke dermed sagt at vi ser ned på deg fordi. Jeg synes synd på deg fordi du har det vondt. Jeg får vondt inni meg når jeg ser noen som har skadet seg selv så mye på den måten. Som sagt så er det et veldig bra innlegg som er veldig bra skrevet. Du er tøff som skriver et sånt innlegg som dette. Jeg prøver så absolutt ikke å rettferdiggjøre oss som kanskje ser litt ekstra på deg. Jeg skriver ‘oss’ fordi jeg helt sikkert ikke er noe bedre enn andre. Jeg prøver bare å få deg til å forstå at noen av oss faktisk ikke dømmer deg på grunn av arrene dine, men vi bare ønsker oss at du blir bedre. Takk for et sterkt innlegg :)
Vil nevne til slutt at når jeg skriver om “deg” så mener jeg ikke deg personlig, men deg som i dere som sliter med et sånt problem. Lykke til!
Dette havnet rett i favorittene mine. Jeg synes det er fantastsk at du skriver om slike ting, det er viktig. Jeg har alltid skammet meg over arrene mine, men jeg har aldri brydd meg om å skjule dem. Derimot har min bestevenn bedt meg skjule dem ved flere annledninger fordi han skal slippe å skamme seg. Dette irriterer meg ekstremt, men jeg har funnet ut at det viktige er at jeg klarer å ignorere blikk etc.
Utrolig bra skrevet.
Du skal være stolt av deg, og gå med hodet hevet. Synes du er utrolig modig som står frem slik du gjør. At andre, les Rolf, ikke klarer å sette seg inn i situasjonen din, tyder bare på hvor kompleks den er, og hvor uvitende han er. Stå på videre, dette kommer du deg igjennom.
Takk! Du skriver utrolig bra, og du får meg til å føle meg mer sikker med at jeg KAN gå i t-shorte, arrene er en del av MEG. Det er min historie og nåtid, og vil være der for resten av livet mitt. Men at jeg ikke trenger å skamme meg, fordi ting er ikke altid like lett. Bloggen din hjelper meg masse.
Lykke til! Du er til stor inspirasjon, for mange tror jeg, til å kjempe videre<3
SÅ utrulig bra skreve, Karianne:-) du har all min respekt, og lol til dæ “rolf” som ikke har PEILING på nån ting:) må nu flire av det, e jo så ufattelig tragisk. U go girl! Fleire som backe dæ opp, enn ned. Håpe du veit det :–)
Ja, er ikke så mye mer å si. Tøft som i Modig.
Tror det har mye med selvrespekt å gjøre. Å tørre å se selv i øya og si at dette er meg og mitt liv, og gi fingeren til de som ikke vil godta at noen sliter med andre ting enn de kan forestille seg.
Vet jeg kommer til å se en ekstra gang når jeg treffer en med arr àla de du viser frem. Jeg er ikke bedre enn det. Jeg får også blikk når jeg går med høye hæler. Men de får et overlegent smil fra dronninga.
Skrev litt om akkurat dèt nå før helga
http://ladybikersinn.blogspot.com/2010/06/ladybiker-pa-shopping.html
Kjenner meg veldig godt igen. Jeg har dock aldrig prövet og dølje arrene mine (jeg dolde dem selfølgelig når de fortsatt vad såre), de er en del av meg og kommer alltid til og bli der.
Husker en lege som sade til meg når jeg var 16 att “dette kommer du til og angre på når du blir eldre”. Jag svarte med att mine arr er nok det siste jeg kommer til og tenke på, hvis jeg klarer og bli eldre i det hele tatt.
De minner meg om allt jeg alene kjempet meg gjennom og att det alltid kunde vart mye verre. Arrene er en del av min historia, og alle har en historie som syns på en eller annen vis.
Jeg ble optimistisk av å lese blogginnlegget ditt Karianne, og glad for svarene du har fått her. Og så kommer Rolf med sine kommentarer, hjerteløse ord og kallenavn, uheldige meninger og fordømmende tanker. Det slo meg rett i magen, tårene mine sprengte på og jeg skjønte ikke hvordan et menneske kan skrive og mene noe slik!
Jeg er et voksent menneske, jeg er 24 år.
Tror du (Rolf) det er ålreit at kroppen min er full av arr?
Tror du jeg valgte det selv den første gangen jeg skadet meg som barn og ikke riktig skjønte hva jeg gjorde?
Tror du jeg ikke heller ønsket å snakke vekk smerten inne i meg enn å kutte den vekk?
Har du tenkt på det at en del av psykisk lidelser også innebærer å disossiere? Da fjerner man seg fra kropp og sinn fordi det er for smertefult å være seg selv. Noen mennesker er i sin disossiasjon helt stille og rolig, andre skder seg, andre vandrer gatelangs. ALtså, man er ikke seg selv, man er “borte” for en stund. Tenkt på det?
Har du også tenkt på dette med hva selvskading EGENTLIG er? Før du skrev disse kommentarene, hadde du satt deg inn i hva selvskading innebærer, følelsesmessig og kroppslig, hva som skjer?
Jeg tror ikke det jeg Rolf. Jeg tror du er en svært uvitende unggutt som virkelig ikke har fått åpnet øynene dine for den store verden. Mulig er du voksen av alder, men med et slikt tenkende sinn så er du ikke blitt mentalt voksen, dessverre for deg, og dessverre for oss som har disse arrene på kroppen og sliter stort med det.
Før du dømmer, ta til deg kunnskap, mer enn hva du kan google frem eller høre av andre. Les en bok, spør et menneske som har slitt og spør med åpent sinn.
Prøv i det minste å finne forstpelse for at sykdom kan ramme på de “merkeligste” vis.
Karianne, tøffe, fine, morsomme, flotte og levende Karianne. Så vanvittig godt å kjenne at ærligheten din er ekte! Du tør å åpne en dør for det som kanskje er noe av nåtidens mest tabubelagte emne. Og du tar dømmende tanker med knusende ro, i alle fall utad. You rest your case, det er styrke det istedenfor å reagere med voldsomt sinne og voldsom fortvilelse.
Jeg syns du er så tøff, altså, full av mot. Det er ikke så mange som klare å være så ærlig om seg selv til verden, som det du er. jeg følger din og Liseliten sin blogg, og hvordan dere skriver og åpner dere gjør meg godt. Jeg får lese andres erfaringer, blir ikke bare sittende med mine egne tanker. Og dere gir meg et lite dytt på min vei mot åpenhet i forhold til meg selv og min situasjon.
Det ordner seg for deg også Karianne, du er midt i en sårbar helingsprosess, men det ordner seg med tiden. Bare HOLD det UT!
En dame i mitt team snakket om med som et av menneskene med lag på lag. Alle mennesker har lag, der i blandt meg selv.
Før var det ytterste og synlige laget mitt fylt med utagering, sinne, selvskading, oppkast og sult. Innleggelser og stor ustabilitet. Det var det laget, men jeg jobbet meg gjennom det for å nå det neste laget.
Og så kom jeg dit, men det betyr ikke at alt er bra, tvert i mot. Ved å kjenne og være et menneske med dette nye laget synlig kjenner jeg på mer smerte, fordi jeg ikke gjør noe destruktivt for å få den vekk. Jeg er i den, dag og dag inn, kun fordi jeg tviholder i håpet om at det blir bedre, jeg må bare i gjennom laget mitt. Dette laget har mange tårer, mye angst, mye skam og mye fortvilelse. Men det er greit, jeg skal nemlig videre, til neste lag i meg. For før eller siden møter jeg det laget som er godt, rolig og fredfult og tilfreds.
Mange ord, lang tekst og ikke så godt formulert fra meg denne gangen, men jeg følte enkelt og greit bare for å si noen ord til deg :)
Så utrolig bra innlegg! Jeg er også av den oppfatnig at folk bare kan stirre så mye de vil på arrene mine, det er mine innvedige sår som synes utvendig. jeg har vært i krig og er i kirg med meg selv, bostavlig talt. HAdde jeg valgt hadde jeg selvfølgelig ikke selvskadet, men er man desperat så finner man ingen anne utvei.
Tenkte også at jeg skulle oppfordre alle som leser bloggen din å melde seg inn på selvskading.net som er et lukket forum for oss som driver med selvskading. FOr å bli medliem må du drive/ha drevet med selvskading, og man treffer andre i samme situasjon. Det var litt reklame…
Ellers må jeg si at jeg beundrer deg for åpenheten din og at du er så ærlig i bloggen din! Det gjør at jeg respekterer deg veldig!
Stor klem fra meg! <3
Så ærlig og flott skrevet! Stå på :)
Ærlig, tøft, fantastisk! Digger dette innlegget :D
Utrolig bra skrevet, du er ei utrolig tøff jente og etter å ha lest dette økte du selvtilitten min 50% i alle fall. Takk for et flott innlegg :)
Jeg tror alt jeg tenker her er sagt fra før, så jeg nøyer meg med å signere alle de andre sine kommentarer her. Unntatt Rolf. Makan.
Bra skrevet dette! Sliter en del med dette selv..
Kjempebra innlegg! Modig, ærlig og oppriktig! Stå på Karianne! :)
Jeg kjenner meg faktisk veldig igjen i mye av det du skriver om,både når det gjelder spiseforstyrrelser, selvmord og selvskading! Jeg var selvskader da jeg var yngre, men lot det heldigvis aldri gå så langt at jeg måtte sy.. Sluttet å kutte meg selv når jeg passerte 18 år, og er stolt av det den dag idag! Er ikke så mange rundt meg som vet hva jeg drev på med, for jeg var god til å skjule sårene og har ikke noen spesielt synlige arr nå! Per dags dato er det ingen av mine nåværende venner som er klar over hvordan jeg har hatt det. Jeg ser på meg selv som ei helt “normal” jente, men som har slitt litt oppigjennom tiden, og som har tatt noen dårlige valg i livet! Jeg har f.eks. prøvd å ta livet mitt flere ganger! Har en ekskjæreste som “reddet” meg fra selvmord for ikke så lenge siden…da prøvde jeg å henge meg selv.. han fant meg “heldigvis” før det var for sent! Hater meg selv for å ha latt ekskjæresten min se meg så langt nede, og er fryktelig irritert på meg selv for å ha utsatt han for en slik opplevelse! Det svartnet helt for meg, og jeg har ingen god forklaring på hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde!
Jeg har aldri fått noe som helst hjelp fra “profesjonelle” i helsevesenet, og har måttet deale med meg selv på egenhånd fordi det virker som at alle tror jeg er “perfekt” og at jeg ikke kan ha noen slike problemer! Jeg har ikke bedt om hjelp fra noen, men de gangene jeg har vært lengst nede har jeg sittet inne med et ønske om at noen kunne SE meg, og hjelpe meg vekk fra de ødeleggende tankene mine.
Ikke vet jeg om jeg er psykisk syk, eller hva jeg skal gjøre for å bli kvitt de destruktive tankene mine! Men det hjelper å lese om andres tanker rundt temaene, og å få vite hva andre går igjennom/har gått igjennom. Det er fint å se at du får hjelp, selv om du kanskje mange ganger ikke føler at den hjelpen du får hjelper deg! Men nok om meg og hva jeg tenker og synes…
Ut ifra flere av innleggene i bloggen din, så synes jeg du virker som en veldig sterk jente! Håper du blir helt frisk fra spiseforstyrrelsene dine og at du kommer deg ut av de vonde sirklene du er i.
Det er viktig å bryte tabuene i forhold til tanker rundt selvmord, selvskading, spiseforstyrrelser og psykisk helse. Derfor er det bra at du skriver om det i bloggen din! Så TUSEN TAKK, og som jeg skrev ista – Stå på! :)
jeg er selv en selvskader… men jeg angrer meg ikke på det jeg har gjort. Jeg sliter bare med hvordan jeg skal klare å skjule det… noen tips?
til vakkre!!
Alle mine arr e ca 3-4 år gammel pluss minus. I mine øya ser arran bra ut, for æ vet (d di som glor og dømme ikke vet)kordan d har sett ut, å ka som ligg bak d.
har tenkt i flere år, mye fram og til bake om å få det fjerna. Har tenkt at om man fjerna dem ville d kanskje være vanskeliere å få tilbakefall, når man har fått utdelt blanke ark & fargestifta. For det kan bli lett å tenke m arr, betyr d nokka m ett par til? JO d betyr alt!
Har bestemt mæ for at arran blir! dem e en del æ mæ, d e den æ e. å for mæ e dem ett kart over live mitt.
Med ei framtid uten fortid vet æ ikke kem æ e.
Å d e ikke lett, men d e muli å bli nesten helt bra, så bra at man kunn tenke på d i ny å ne.
Har trua på dæ <3
Du har allerede overvunne den verste biten, du har forstått at du e syk.
Å æ e desverre ikke like go som dæ til å ignorere idiota, så æ må bare kommentere d ene innlegge her!
ROLF: stakkarsj stakkarsj stakkarsj dæ!! e d noen d e synd på her så e d dæ!
alle som har skreve her hatt hatt problem/sykdom som kan fikses på. du kan nokk ikke fikses, du har nokk bare fått utdelt ei crappy personlighet!
sist men ikke minst, du å kun du e dæ, å ingen kan erstatte dæ! kjenn på følelsan dine, hør på kroppen din! Å du e helt fantastisk nydeli!
I Hear u <3
Sinnsykt bra skrevet..
Jeg begynte å gråte da jeg leste dette… litt teit. Men jeg trengte å lese det du har skrevet, jeg tror det gjorde meg godt. Har selv også mange arr på armene, og det skammen er stor med tanke på å vise dem i offentlighet. Dette innlegget ga meg forhåpentligvis nytt mot. Du er fantastisk! Og tusen takk!
fy så godt der gjor å lese detta,æ føle mæ sykt igjen når du sir at du har møsta venna begrunn av detta med shølskading.Det har æ åsså gjort,vennan mine blei lei av at æ liksom va oppmerksomhetssyk,nåkka som æ egentlig ikke va.Æ va bare lei mæ så va det å kutte sæ den einaste rektie måtn å få ut alt det vonde som va inni mæ.Æ trudde ei stund at æ va på tur å få spiseførstyrrelsa shøl,førdi at “vennan” mine dreiv å førrtalte mæ at vest æ ikke begynte å spise normalt igjen kom æ te å bli syk.Så gikk dem te helsesøstra å sa det.Enda det ikke va no problem førr mæ så møsta æ vennan mine førdi at æ va “oppmerksomhetsskyk” å gadd ikke ete.Kem som ikke gidd ete liksom? Men det har jo med kordan man har det inni sæ.
Æ e bare 13 år men vet at æ har opplevd mye førr bare å ha levd i 13 år.Æ klare å stå førr arran mine,men æ e så redd førr å møste fleire så deffør dekke æ det helst te.
Det er så jævli dumt at selvskadere må forklare seg så jævli når det gjelder det der..
folk har ingenting med det å gjøre, det skal ikke være noe problem å vise arrene..
Vist di er så nysgjerrig kan di google det !
Utrulig bra skrevet. føler meg igjen i masse av dette. folk som ikke stiller opp, folk som trur du trenger oppmerksomhet, folk som ikke tenker seg om før de snakker og selvskading. ingen kan noe for dette. det bare blir sånn. jeg synes dette inlegget beviser så tydelig hvor sterk du er som person som tør å stå frem med alt dette. stå på videre, selv om det er lenge siden du skrev dette!
Hei!
Tusen takk for alt du har skrevet, fantastisk skrevet!
Man skal fan ikke bli dømt for de sykdommer og plager man har,
ser du stygt på noen med brekt ben kanskje? selvfølgelig ikke!
DU er et fantastisk godt menneske!
Ikke la andre få deg til å tro noe annet!
Inspirasjon!
Karianne, love you! :)
Ehm rolf, sånne som deg, egoistiske trangsynte idioter, har ingenting de skulle sagt. Vet du ka? Ja alle msk er kanskej like verdifulle i begynnelsen, men når de utvikler meninger som deg, tror de har noe de skulle ha sagt, er de VERDILØS.
Karianne skriver dette fordi det er et urettferdig problem, for at sånne som deg forhåpentligvis skal skjønne noe. Om du var bror til en selvskader hadde du kanskje skjønt mer. Ikke alle brødre som skjønner heller…
Idiot ass, Karianne sammenlignet ikke dette direkte med kreft, men tenk deg om. Hvis noen forteller deg at de har kreft, så sier alle ” å stakkars deg”, Sånn er det bare! Om folk sier at de har psykiske problemer og evt selvskader, da vet ikke folk hva de skal svare. Neivel, man trenger ikke å skjønne, men det er sånne som deg som ødelegger verden. Dere “rolfer” der ute svekker selvtilliten vår. Vi er ikke en gruppe av emoer elns. Vi er faen meg ikke “rasen” emo. Vi er faen meg gjennomsnittslige norske jenter som er uheldig, ikke får støtte og omringres av idioter som deg Rolf. Folk som tror de er bedre enn andre og drar oss ned i skiten. Ser på selvskading som svakt, tror det har noe med selvmord å gjøre og ber oss heller ty til det enn å skape vansker. Lover deg, om folk ikke hadde sånn holdning som deg ville ikke kommentarene overfor her vært rasende. Du er en ødelegger Rolf, du er faen meg ikke bedre enn noen ander. Jeg er snill, jeg dømmer ikke, men jeg vet at du ikke er verdt en shit.
Dette innlegget var virkelig fantastisk. Det var utrolig bra skrevet!! Jeg er imponert!!
Takk Karianne, å lese dette var virkelig en “god” opplevelse, du får frem noe utrolig viktig..