I utgangspunktet hadde jeg en strålende plan med gode intensjoner, om å tømme kameraet for bilder og laste de opp her og der. Vel, etter å ha lasta over bildene og klikket meg igjennom er resultatet, eller snarere min egen reaksjon – ganske deprimerende. Slik blir det ikke. I alle fall ikke i dag- eller akkurat nå.
“Du ser så bra ut”
“Nå ser du fin ut igjen”
“Nå ser du normal ut”
“Du er kjempeflott”
Jeg knekker. Som en tynn kvist i høststorm – jeg knekker. Jeg takler det ikke. Holder maska der og da, smiler innøvd, takker, bukker, neier, jada, joda. Inni hodet spilles ordene inn på den spiseforstyrrede opptakeren, og spiseforstyrrelsen passer på å spille av ordene igjen og igjen når jeg er alene og kan reagere, føle på smerten. Når jeg kan grine og hyle uforstyrret, når jeg kan sørge min sorg alene.
Knekker. Brister. Faller fra hverandre. Mister masken. Mister fornuften. Ser ikke annet enn mine egne følelser, blindet av fortid. Jeg blir selvmedlidende og vanskelig. Irritabel. Vrang å ha med å gjøre. “Du er flott”. I teorien et kompliment men jeg tar det ikke til meg. Jeg hører med mine spiseforstyrrede ører “du er feit, du har lagt på deg, du veier mer, du er tykk, du er ikke tynn lenger, du er ingenting, du er ikke verdt noe, du trenger ikke å leve, tykk, feit, overvektig, slank deg, kast opp, sult deg, spy, tren, løp, feit, tykk, feit”.
Hallo? Foruften? Det var jo ikke det som ble sagt? “Joda, det var akkurat det vedkommende tenkte når h*n sa flott” hvisker spiseforstyrrelsen. Hvor er synonymordboka? Kan ikke huske at jeg leste mine egne tolkninger når jeg slo opp på flott, eller fin eller normal, eller bra.
Med styggestemmen kvernende i hodet blir matangsten større. Sterkere. Tripper, snubler, faller. Det blir aldri godt nok – jeg blir tullete. Gått mer over til nutridrink igjen. Det er i alle fall næring, og mer næring enn jeg har fått pressa i meg på ti dager. Fremdeles ikke nok – men likevel for mye. Vet ikke, hva er lurt? Hva skal jeg gjøre? Det frister å falle. Det frister å bøye seg over toalettskåla. Det frister å bare returnere alt som faller inn under betegnelsen næring til kloakkens rør, ufordøy. Ubehandlet, bare med ny konsistens. Tenker tanker om å legge meg ned og bare la verden fare videre uten meg. Så kan spiseforstyrrelsen bare fortære min kropp og fråtse i mine organer, mitt skjelett, mitt fett. Hul meg ut, hul meg inn, spis meg.
15 døgn uten oppkast. Ny rekord siden 2006. Det føles ikke bra. Jeg trodde i det minste jeg skulle føle noe positivt – kynisk som jeg er merker jeg det bare i pengeboka, at den ikke er tom lenger. Prøver å føle glede over manglende /mindre bulimikinn og mindre spymuskler under haka, men det er liksom ikke “nok”. Jeg er så storforlangende – krever alltid så mye mer. Føler meg underbetalt til tross for at jeg nyter godt av energiens gevinster.
Forvirret i hodet og like rasende som alltid på min egen refleksjon. Får disse mindre hyggelige raserianfallene, rasende krokodilletårer som alltid skal trille. Hvorfor blir jeg aldri fornøyd? Hvorfor blir jeg aldri god nok? Hvorfor greier jeg ikke å akseptere meg for meg selv uavhengig av om jeg ser sånn eller slik ut? Hvorfor er det så vanskelig å gjøre riktig selv om man fornuftig sett vet at det blir korrekt? Og hvorfor gjør det så vondt i følelsene når man klarer å gjøre de riktige valgene i forhold til fornuftens regler?
Forvirring. Frustrasjon. Frykt for det ukjente. Ambivalens.
Var forferdelig sikker på om jeg skulle tørre å legge ut bilde.Føler meg sårbar og blogglagt. Men det gjenspeiler jo mine følelser i triste stunder og frustrerte øyeblikk. Det er jo ærlig, det er ekte. Det er virkelig for meg. Og jeg vet det er mange som sliter med det samme, tenker samme tanker som meg og har det vondt på sin måte.
Dere er ikke alene.
forstår dæ veldig godt!!! kjenne mæ som sagt igjen,du e så flink å sette ord på ting!! ikke gi opp-det vil føles som mer enn tomhet etterhvert!! bare gi det tid:)
klem
Takk for gode ord *klem*
Hei Karianne.
Ja, gjør VONDT når jeg ikke skal benytte meg av de destruktive overlevelsesstrategiene mine. Føle på hvordan jeg innerst inne har det. Forholde meg til skaden jeg har. Skaden jeg har på Selvet som forteller meg at jeg ikke er noe verdt, at alt er feil på meg. Jeg er feil. Alle tvangstankene. Ser ikke noen annen vei enn at det vil gjør vondt å bli frisk, med gode stunder inn i mellom. Håper og tror du repareres, Karianne.
You hang in there, girl…
I feel you.
Holder fremdeles fast i “ting tar tid”.
Vi blir alle hele – en dag.
Du er ikke alene ♥
Du er heller ikke alene.
Det er så ufattelig vondt å høre de kommentarene. Du ser så flott ut, bra du har lagt på deg litt, du ser frisk ut, du ser sunn ut. Det blir ikke det samme i et sf-sinn. Det blir bare feil. På samme måte som bekymrede kommentarer om vektnedgang tas imot på feil måte. Vrangforestilling, vrenger sannheten, vrenger bilde av oss selv, vrenger oss selv.
15 dager er utrolig bra. Ny rekord. Det er vanskelig å se seieren, for det burde jo helst vært 20 dager, 25 osv. Burde kunne gjort det litt bedre. Men en ny rekord er bra det. Det er bra nok. Det er det. Skulle ønske du kunne se det samme som andre ser. Jeg vet det er vanskelig å vende.
Lommeboka er ikke tom, så hva skal du bruke vekslepenge på da? Kan du klare å unne deg noe som fortjeneste? En kaffe ute i solen på en koselig café, kinotur, teater, en veske, sko, mer snus ;)
Blogglagt! Hehe. Ikk ehørt eller lest den før. Likte den. Syns det er fint at du viser alle sider, viser hvordan dette er for deg. Hvis vi bare ser deg som den sterke Karianne, hun som klarer flere og flere dager uten oppkast, hun som smiler på bildene, hun som kjemper så fantastisk hardt, da blir du et forbilde som er vanskelig å leve opp til. Vi sliter alle med nedturene, det at du tørr å legge ut den delen av sykdommen, ikke bare oppturene og fremgangen, det gir meg håp. Det viser at kampen kan kjempes, noen slag vinnes, noen tapes, men kampen foregår. På godt og vondt. Du viser mange sider ved sykdommen din, det syns jeg er flott gjort av deg.
Og tenk, alt du går gjennom, fytti så sterk du blir når du vinner. Når seieren er din, da sitter du inne med styrke, visdom og kunnskap mange vil misunne og unne deg. Jeg tror kampen din en dag er verdt det, fordi du skal nå steder. Du er viktig for mange, og kommer til å være viktig for mange mennesker i fremtiden.
Jeg sliter med samme ønske. Bare legge meg ned, bare drive med sykdommen. Kaste opp til jeg faller om. Springe og trene til jeg ender opp i en grøft, uten krefter til å gjøre noe som helst. Fred. La verden fare mens jeg forblir på samme sted. Men kan ikke, kan ikke falle for fristelsen. Du må ikke falle for fristelsen til å gi opp.
Du er verdt så utrolig mye mer enn en runde over doen.
HAHAHA! Blogglagt – så ikke den før nå :P Skrivefeil – men det passet kanskje inn likevel? HIHI!
Tusen takk for gode og oppmuntrende ord ♥
Jeg prøver å holde fokus på å vise flere sider av sykdommen. Jeg vil liksom ikke dempe sannheten. Vil ikke legge skjul på de gode dagene, vil heller ikke la vær å dokumentere kampen på både godt og vondt. Om jeg vil spre forståelse og håp kommer jeg neppe noen vei hvis jeg bare skriver “ALT ER FANTASTISK; ALT GÅR BRA”. For det ER vanskelig, for det om det ikke alltid er synlig.
Takk for gode ord! Du gir meg håp.
Jeg skrev et innlegg om dette for noen dager siden,om hva vi hører når vi får sånne kommentarer som i utgangspunktet er positive…det sier litt om hvor syke tankegangen vår er,og hva det gjør med oss psykisk…
Men du får ikke lov å gi opp og legge deg ned,da vinner sf’en,og det skal IKKE skje. Nemlig. Du har jobba supert som har klart de 15 dagene så langt,og husk,du skal slå min rekord på 16,og det klarer du med brask og bramm :D
masse glad i deg vennen <3
Skal nok slå deg – hihi :D
Åh, jeg må inn å lese bloggen din nå, har jo ikke vært helt oppdatert på bloglovin’ som du vet :P
Kjempeglad i deg ♥
Det er forståelig at du ikke er førnøyd over at du har gått så lenge uten å spise. Det er en del av sykdommen. Det værste delen er og skulle jobbe mot å bli frisk. Det er ikke enten eller, man vipper mellom to ting. Den ene foten er plassert hos spiseforstyrrelsen, og den andre er plassert i kampen mot friskheten.
Det er tungt, men det er en del av bedringsprossesen. Før at man kan bli bedre, så må man bli værre. Det er veldig tungt og skal gå rundt med mat i magen hele tiden. Det er tungt og vite at når man har spist dette, så får man ikke kaste det opp igjen. Men en dag vil du kunne se deg selv i speilet, og se den tynne Karianne slik hun virkelig er. Fram til den dagen, må du bare stole på hva andre sier. Og tro meg, du er tynnere enn de aller fleste. Også er du så utrolig vakker! Jeg har virkelig beundret utseende ditt fra første gang jeg så deg!
Jeg har ikke gått uten å spise, jeg har bare ikke spist NOK.
Takk for komplimenter :)