(buli)Mia i mine øyne - Sommeren 2008
På tide med et aldri så lite tilbakeblikk på tingenes tilstand. Du kommer nok aldri til å forstå hvordan det er – med mindre du har vært der selv, for selv om det er jeg som har levd mitt liv – så kan jeg ikke hverken fatte eller begripe at det går an. At det virkelig er mulig. At dette er mine ord.
Jeg hadde samtale med Therese i dag. Sendte henne en melding i går, lurte på om jeg ikke kunne få en kopi av lista jeg skrev til henne i Februar. Selvføgelig kunne jeg det. Ville ha noe å se på, noe konkret å se tilbake på. Ville friske opp de vonde minnene – for å minne meg selv på hvorfor jeg kjemper for noe annet enn slik det var.
Jeg husker den dagen i slutten av Februar, da jeg overrakte henne lista. Jeg kom for sent til timen fordi jeg i utgangspunktet fikk en impuls om at jeg bare måtte skrive ned gårdagens hendelser, dokumentere den brutale bulimien. “Beklager at jeg er sen – jeg måtte bare skrive noe” sa jeg så fint da jeg dumpet ned i den rosa stolen på samtalerommet. “Vil du lese?” spør jeg så, og gir fra meg arket. Rekker lista over det runde lille bordet som bugnet av nye kleenex lommetørkler.
Ser ned i fanget. Plukker på neglelakken. Venter, usikker på om jeg tør å iaktta reaksjonen, men jeg løfter blikket likevel. Ser hvordan Thereses ansiktsutrykk forandrer seg fra nysgjerrighet videre til overraskelse, sorg og til slutt en ny forståelse.
Ordene hennes, responsen – har brent seg fast i hukommelsen min. “Jeg vet jo at du spyr, men jeg hadde ikke trodd det var så ille. Det ser litt ut som en handleliste (…)”, jeg nikker, “men det er ikke det”.
Jeg fikk min kopi i dag. Gjorde store øyne mens jeg leste mine egne håndskrevne linjer, måtte bla om for å lese slutten. Til slutt står den en liten notis “beholdt” og to linjer om riskaker med kokt skinke, tomat og sitronpepper.
Jeg velger å dele lista med dere. Dele min skam, dele min sykdom. Dele min bulimi. Dessverre bare én av veldig mange dager som var lik akkurat dette avskriftet. En helt vanlig dag som bulimiker. Hverken mer eller mindre enn det jeg anså som “normalt” iløpet av en dag.
NB: det finnes flere typer bulimi. De som kaster opp uten å overspise. De som kaster opp når de selv mener de har spist for mye. De som kaster opp hvis de har spist “ulovlige matvarer” (ifølge dem selv), de som kaster opp i spesielle situasjoner, og så videre. Jeg var overspisende bulimiker.
28. Februar 2010
- 200g safarikjeks
- 700g nøtter
- 16 freia påskeegg (4 pakker)
- 200g sjokolade
- 400g kjøttdeig
- 100g smør
- 1 pakke pizzafyll
- 200g mais
- 100g kokt skinke
- 220g riskaker
- 420g tomat på boks
- 450g lasagne
- 2 rundstykker med smør
- 3 hveteboller med smør
- 500g bringebærsyltetøy
- 500g peanøttsmør
- 50g nugatti
- 4.5l pepsi max
- 1.5l coca cola
- 200g smågodt
- 2 bokser rømme
- 2 pakker holiday dipmix
- 500g potetgull
- 800g bali kyllinggryte
- 200g ketchup
- 1.5l vann
- 1 pakke knekkebrød
Jeg ser tilbake med sorg og smerte. Plutselig husker jeg akkurat den dagen. Plutselig husker jeg så inderlig godt hvordan jeg styrte og holdt på. Hvordan jeg kokkelerte og griste på kjøkkenet, hvordan jeg sølte i stua mens jeg konstant slukte mat og drakk brus, hvordan jeg hele tiden måtte skyve innpå mer og mer og mer. Flere kalorier, mer fett, mer junkfood. Som om jeg aldri hadde smakt mat i hele mitt liv, vill i blikket, ustoppelig i min misjon. Spise. Spise. Spise. Bare spise. Spise vekk det vonde, spise vekk tiden, spise vekk følelsene, spise vekk meg selv.
Sliten. Utkjørt. Alene – ensom med min skam. Av vekta, på vekta. Henge over doskåla, på vekta igjen. Pause? Kanskje ta en pause? Fem minutter på sofaen var alt som skulle til før blodsukkeret stupte i minus, før skjelvingene og kaldsvettinga satte i gang for fullt. Før abstinensene kom med slik en rå og naken kraft at jeg ikke evnet vilje til å stå i mot. Ikke sjans i havet. Kanskje prøvde jeg halvhjertet å spise noe som kunne beholdes – men i de fleste tilfeller utløste mine halvhjertede forsøk bare nye runder med overspisning og oppkast. Trigget angsten og panikken for mat, skrekktanken “kan ikke ha mat i magen”.
Husker hvordan jeg desperat hoppet opp og ned på badet for å få maten tilå “blande” seg i magen, husker hvordan jeg kastet opp til blodet rant, til tårene dryppet ufrivillig ned i dass, bare på grunn av anstrengelsen i seg selv. Husker hvordan jeg veide meg selv innimellom, husker hvilke konsekvenser det fikk hvis ikke tallene ble riktige, husker at jeg aldri kunne gi meg før tallene var eksakt de samme som før jeg begynte, husker hvordan trykket i hodet bare økte og økte til det føltes ut som om hjernemassen var i ferd med å sprenge seg ut av kraniet og blande seg med oppkastet der nede.
Jeg husker det nå. Husker så inderlig godt.
Jeg skal aldri tilbake dit. Aldri.
Husker plutselig hvorfor jeg valgte bort bulimien.
Husker plutselig hvorfor det er viktig å kjempe videre.
For noe annet enn Bulimiens Brutale Makt.
Jeg kjenner meg så inderlig igjen… Både der og da, og nå som jeg kan se tilbake på det. Stå på videre, Karianne!!! Det er verdt det! Virkelig!!! :) Du er sterk! Jeg heier på deg!!!!! :D :D :D
Stor klem <3
For å være ærlig, det er helt forjævlig å lese. Og forjævlig å tenke på hvordan du har hatt det (har det). Jeg syns det er kjempemodig av deg, og utrolig bra, at du deler dette med oss!! For det er sannheten, og det er et helvete! Og de siste uthevede setningene varmer virkelig. Du har vært gjennom nok helvete, og det gleder meg så inderlig når Karianne vet bedre enn som så! Glad i deg!
Jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg har vært der og er der enda. Bulimi er et helvette og jeg hater det. Men aner ikke hvordan jeg skal klare meg uten heller. Når jeg jobber går det greit, men da må jeg jobbe hele dagen, dobbelt opp med begge jobbene mine. De dagene klarer jeg å vinne over bulimien.
Du er sterk Karianne, virkelig. Stå på, kjemp videre. For du fortjener virkelig et flott liv:)
Klem
Det var vomdt å lese…
Dette var veldig sterkt å lese. Jeg kan skjønne at du ikke har (har hatt) det lett, men samtidig, dette er noe jeg ikke har opplevd selv og tror aldri jeg noen gang vil kunne forstå dere med spiseforstyrrelser (ikke vondt ment). Men det blir på samme måte som at mine venner ikke forstår meg og mine valg når det kommer til å takle smerte og nedgang. De forstår ikke hvordan en kan skade seg selv, hvordan det kan hjelpe. Og jeg tror jeg er sånn for alle. Vi er forskjellige, men ikke alene.
Du virker kjempe sterk som har tatt opp denne kampen! Og jeg syns det er tøft gjort av deg å dele dette med verden. Stå på!
Du er utrolig modig som tør å legge ut dette. Masse creds til deg. Lei meg for at du har (hatt) det så jævlig. Fy faen! Lise som tipsa meg om innlegget. Du er tøff!
liker at du skriver at du VAR overspisende bulimiker. Viser at du er kommet langt, og at du er på bedringens vei!:)
Jeg kjenner meg igjen. Jeg har samme type bulimi, og jeg kjemper fortsatt en dalgig kamp om å holde meg unna maten. Heldigvis bor jeg hjemme, så muligheten er ikke der hele tiden. Det hjelper så utrolig mye at du skriver på den måten du gjør, fordi det viser meg, og sikkert mange andre, at det finnes håp. Du gir meg motivasjon til å kjempe mot bulimien, og jeg slipper og føle meg så teit og alene når det er snakk om å spise og spy vekk smerten. Jeg er sikker på at jeg kunne ha skrevet dette innlegget selv..
Synes det er utrolig bra at du har klart å komme deg over ovespisingen, for jeg vet selv hvor vanskelig det er å motsi og nekte bulimien. Om du har erfaringer du vil dele, som handler om HVORDAn du lærte deg og komme over det værste, så hadde jeg lest det med glede. Jeg finner så mye motivasjon i deg og bloggen, og det har hjulpet masse. Vi er i akkurat samme situasjon, så om jeg vil ha det beskrevet hvordan jeg føler meg, trenger jeg bare å titte innom bloggen din. Ville bare at du skulle vite det at bloggen din betyr noe ♥
Herregud. Herregud. Kjære, sterke, skjønne deg; kan du FATTE kor stor styrke som trengs for å komme ut av det der, for å komme skrittet vidare til der du er no? Det blir så veldig synleg når du legger ut noko som dette (tusen takk for at du delte det, du gjer slik at ein forstår både sjukdommen din og deg meir). Eg fekk hjartevondt og frysningar på ryggen, fordi det er så jævlig men mest fordi det er eit slikt ufatteleg mot som krevjast for å dele dette ikkje berre med behandlaren din men og med alle som les her inne. Eg har ikkje ord. Du er heil eineståande, veit du det?
Sterk lesing. Ikke lett å finne ord for en helt utenforstående. Det er bare så fantasktisk bra at du er på rett vei nå. At du ikke er der du var. At du kan se utviklingen og kjenne på store og små seiere underveis. Du tar kontroll over ditt liv. Du lever ditt liv. Taper, er du.
Hjelp -hvordan sletter jeg et innlegg! I det jeg trykket send så jeg at det kom inn en skrivefeil som jeg har rettet i det andre innlegget. Please, fjern det første!!!
Fikset :)
Takk for oppmuntrende ord :)
Skriveleif med “taper”? hihi :)
Dette var fælt å lese. Delvis fordi jeg vet akkurat hvordan det er, og derfor møter meg selv i døra med ting jeg egentlig ikke vil innrømme, men også fordi jeg syns det er vondt at du har gått igjennom det.
Takk for din ærlighet, du hjelper meg så mye med den lammende skamfølelsen. Når jeg leser din blogg så tenker jeg aldri at du har noe å skamme deg over. Så når jeg kjenner meg igjen, hvorfor skal jeg skamme meg? Du er tøff og inspirerende (i positiv forstand)!
Men du slettet feil innlegg, Karianne!! Godt du tar trykkfeilen min med et smil; jeg synes jo du er så TAPPER!!! :-)
Heisann
Jeg er ei jente som har fulgt med på bloggen din en stund. Jeg har selv ikke erfaring med spiseforstyrrelse, men jeg vil vite, vil prøve å forstå… Du skriver på en utrolig god måte, og jeg lærer masse av deg!
Å lese dette innlegget var veldig opplysende om hvor JÆVLIG det er med denne sykdommen. Hvor utrolig TØFF du er som har kommet deg gjennom dagene.
Du er ei utrolig vakker jente, og jeg krysser fingre og tær for at du skal ha en fin og god hverdag. Du er uuutrolig sterk som deler dette me oss som ikke vet, som kanskje ikke forstår, og gir oss en ny og utvidet innsikt! VIKTIG VIKTIG!
Jeg kjenner meg så sinnsykt igjen! Kjenner frykten, angsten og gleden som oppstår når man overspiser. Å få alt unna, og kun tenke på mat for så å kvitte seg med det. Kjenne lettelsen etterpå. Tanken på at ikke lat er borte, angeren og redselen.
Jeg som mange av bulimikere HATER og elsker det. HAter det for det er så sinnsykt samfult, men eksler det fordi jeg får tilfredsstilt meg og får lettet på trykket.
For å være helt ærlig med deg har jeg akkurat overspsit en hel haug, men heldigvis måtte jeg ut med hunden mine og det hjelp og nå bare angrer jeg og grubler!
Var hos psykiateren min i dag, og han er, som han sier selv, en amatør på spiseforstyrrelser. (Men utrolig dyktig på andre områder). Vi snakket om impulskontroll og hvordan det fungerer når jeg er innlagt. Om det er sånn at jeg løper bort til butikken når sjansen byr seg, og kjøper inn 6 potetgull poser- og så sier han: NEI, DET VAR OVERDREVENT, TO ER VEL MER REELT!
Da tenkte jeg på dette innlegget og for en gangs skyld turte jeg å si ifra. Si at seks potetgull poser antakeligvis ikke er nok, men jeg ville nok ikke gjort det fordi det blir for ensporet å bare spise potetgull når jeg setter i gang. Når jeg er innlagt spiser jeg sjelden noe i det hele tatt da, for da blir skammen så tydelig for meg og jeg blir liveredd for at noen skal “catche” meg i en b/p. Men inntaket av mat er enormt når jeg er alene og fri fra andres forstyrrelser, så mye at hukommelsen ikke strekker til etter en runde. Så mye går ned og opp.
Men poenget er at jeg sa hvor ille det egentlig er, og det er takket være deg at jeg turte!
Hatten av:-)
Det gjorde vondt å lese dette på grunn av smertene dine Lidelsen. Men samtidig kjentes det betryggende. Det var noe kjent i linjene dine, Karianne. Jeg takker deg evig mye for at du delte dette. Betydningen er større enn du tror.
Jeg ønsker deg ALL VERDENS LYKKE på vei til friskhet! Du fortjener det beste! <3