Bitre Blomster

That is the question.

Kjenner jeg begynner å bli mektig frustrert igjen. Slites i to mellom spiseforstyrrelsen og fornuften. Spiseforstyrrede handlinger og fornuften som skriker “nei, hva holder du på med, du gjør vondt verre, hallo, du ødelegger for deg selv” og spiseforstyrrelsen på sin side som mener at jeg burde fortsette å gjøre som jeg gjør, eller til og med kutte ned ytterligere på næringsinntak, mindre, mindre, ingenting.

Kroppen. Kroppen er min fiende. Beskrivende setning men likevel forferdelig tvetydig i og med at det ikke skal være sånn. Hva står du egentlig igjen med når du ikke kan like deg selv? Når du ikke kan elske deg selv for den du er? Hvorfor skal det være sånn at det ytre skal få bestemme alt?
Er så selvbevisst at jeg holder på å bli tullete. Selv når jeg gjør andre ting – for å tenke mindre, så slipper jeg ikke unna disse forferdelige glimtene av frustrasjon og selvhat som plutselig blusser opp med voldsom styrke og ødelegger gleden av andre ting. Skjemmes, igjen denne skammen. Skammer meg over meg selv og hvordan jeg ser ut. Hvordan jeg framstår. Redd for hva andre mennesker skulle tenke når de ser meg.

Frykten. Redselen. For å gå opp i vekt. Jeg HAR gått opp i vekt. I mine øyne og etter speilene å dømme – forferdelig mye. Jeg HATER at klærne føles trange og ukomfortable. HATER at alt føles feil og vondt, hater å bli så bevisst på kroppens forandringer, kan ikke fordra følelsen. Det gjør så forbannade vondt at jeg likesågodt kunne ligget på medisinsk avdeling med sondeernæring enda. Det føles nesten som et bedre alternativ å omfavne sykdommen nok en gang og bare flyte avsted. Bare gi etter, legge seg ned, slutte å kjempe.

Kravstor. Vil ha i både pose og sekk. Vil leve livet med tynnheten i behold for det om jeg vet at livskvaliteten ikke blir noe å skryte av. Hva vil jeg egentlig?

Prisen for et liv MÅ betales i kilo. Jeg har ikke råd? Jeg har ikke tid. Holder ikke ut. Jeg leste ei beskrivende setning nå nettopp.

“Perioden med å skulle bli frisk tror jeg er mye mye tøffere enn når man er syk.” Det er så jævlig sant for det om det kanskje er skremmende å høre hvis man selv står over valget. Neste setning lyder “Men når du er over det lover jeg deg at du ikke vil angre!” Er dette et snev av sannhet? Finnes det noen garanti?

Revurderer kostlista dag etter dag. Kutter en nutridrink her og en nutridrink der, spiser noe annet istedenfor for å minske kaloriinntaket. Jeg gjør vondt verre for meg selv. Føler meg ikke tilfreds der og da heller, og kompenserer med å løpe fra det vonde via fysisk aktivitet.

En ond jævla sirkel. Spiseforstyrrelsens overlevelsesmekanismer. Anorektikere som blir bulimikere og bulimikere som blir anorektiske. “Du må ikke tro at du noensinne slipper unna, du må ikke tro på glamoriseringen av friskhet, du må ikke tro at det er mulig, du må ikke tro at du fortjener en sjanse, du må ikke tro, du får ikke høre på andre enn meg, du skal ikke innbille deg – at livet kommer til å bli bedre, jeg slipper deg ikke”.

Kroppens overlevelsesmekanismer er en annen sak. Kutter du kaloriinntaker vil forbrenninga senkes, senkes forbrenninga vil kroppen samle på det lille du får i deg og konklusjonen blir dermed økt vektoppgang. Skrekkscenario for enhver spiseforstyrret. VEKTOPPGANG. På den andre siden har du fornuften som forteller deg at HVIS du øker kaloriinntaket, da kommer overskuddet tilbake og på plass, kroppen vil forstå at “det kommer næring, krisen er over” og saker og ting vil stabilisere seg. Men så kommer det andre skrekkscenarioet – HVA OM TEORIEN IKKE STEMMER I PRAKSIS??? Hva om man går opp i vekt likevel? Den neste spiseforstyrrede tanken blir et forlokkende inferno av å kutte ut mat fullstendig. Eller den andre versjonen – det som kommer ned skal tvinges i retur. Og igjen den rasjonaliserende fornuften som stiller spørsmålet: KONSEKVESANALYSE.

Jeg vet at jeg må ta et valg. Men igjen kommer tallene inn i bildet. Kilo. Kalorier. Centimeter.

Jeg har kjent på denne frustrasjonen før og jeg vet smertelig godt hva den gjør.

November 2006
Den gjør meg gal. Og får meg til å ty til selvdestruktiviteten.

August 2009

En ond jævla sirkel.

Som man må jobbe for å bryte seg ut av.

Det er nok skading. Nok arr. Nok smerte. Nok blod. Nok turer til akutten. Nok xylocain, nok monosof, nok plaster, nok bandasjer, nok suturer. Det er nok.
30 dager skadefri etter noen tilbakefall iløpet av April og Mai.