Dagen i dag kommer nok aldri til å gå i glemmeboka. Den kommer til å sitte fast i minnene du aldri kommer til å glemme – sammen med alt det andre du skulle ønske du kunne fortrenge. Ord kan ikke beskrive hvordan det føles å møte sannheten ansikt til ansikt, ord kan ikke beskrive hvordan sprekkene i fasaden knirker hardt og faretruende. Ord kan ei heller beskrive o-voldsomme panikk som kom og plutselig slo meg overende, eller den voldsomme elva av tårer som banet seg vei nedover kinnene mine mens svetten silte som perler mens jeg satt på parkettgulvet og satte oksygenet i vranghalsen.
Remsa med bilder, ord, filmsnutter fra minnenes fortrengte glemmebok passerer foran netthinnene mine, ruller gjennom trommehinnene, kjennes på min hud, sanses med min kropp mens verden faller ut. Faller inn i et evigvarende flashback, som aldri tar slutt.
Jeg måtte ut. Ut av meg selv. Ut av huset. Ut av virkeligheten. Så jeg løp. Løp nedover gata og inn i skogen. Tvang tårene tilbake til jeg kom unna bebyggelsen og eventuelle forbipasserende, og deretter gav jeg slipp på alt. Hemninger, tårer, følelser, smerte. Det måtte bare ut. Det måtte bare komme. Mens jeg løp og gråt, gikk meg bort – blindet av tårer. Fantes ingen snarvei. Ingen stikkvei. Ingen omvei. Jeg måtte løpe igjennom.
Inn i skogen, langs gjerdet, innover, bortover, nedover. Ut mot havet. Pustepause mens jeg kjente den iskalde vinden og sjølukt i nesa. Hodeklarning. Begynte omsider på veien tilbake, men hadde ikke kommet til den andre siden enda. Så jeg løp oppover istedenfor. Til toppen. Utsiktspunktet. Til postkassen. Fant boka, skrev meg inn. Kikket på klokka. Skuet over himmelen og så de tunge, faretruende regnskyene. Identifiserte mine følelser der og begynte nedstigningen. Langs kammen, nedover trappa over det bratteste og deretter bare nedover og hjem igjen.
Fritatt. Frifunnet.
Lindret. Fortrengt.
Men aldri glemt.
Utrolig sterkt bilde og tekst..virkelig. Det er ærlig, brutalt, og vondt. Og jeg syns det er vondt at det skal være så feil. Det du skriver er også sterkt å lese. Du er god med ord. Jeg håper og tror og venter på den dagen der du klarer å høre det som virkelig blir sagt, og ikke den feilvarianten du nå hører. Jeg er glad i deg!
Det var sterke ord. Godt skrevet. Det er synd du skal vrenge det som blir sagt til deg… det burde ikke være slik :( Og bildet sier sitt… På en måte kjenner jeg meg igjen. Har egentlig ikke ord nok til å kommentere dette innlegget… så sender deg en klem, og morgendagen vil føles litt bedre.
Jeg kan “føle deg” hvis du skjønner, føle smerten. Og det gjør meg vondt at du har det sånn. Det er utrolig hvordan en spiseforstyrret hjerne kan vri om det som blir sagt i beste mening til å bety “jeg er tykk, stor” osv. Jeg vet det så inderlig godt selv, og syns det er forjævlig at du skal ha det sånn. Selv om jeg ikke kjenner deg så bryr jeg meg om deg, og syns du virker som en utrolig snill og god person som absolutt ikke fortjener det helvete, ingen gjør det.. Sender gode ranker og håper du får sove i natt
*tanker
word…
ord kan ikke beskrive følelsen…
Man kan ikke løpe fra følelsene sine,men de kan lindres ved hjelp av litt adrenalinbruk…frisk luft kan klarne og rense vekk litt av det vonde,selv om det ikke kan utslette det…
masse glad i deg vennen min <3
<3
Tom for ord, men sender en klem <3
Dette var sterkt å lese.. Klem
Det gjør så vondt og lese. Spesielt når jeg kan se på bildet at du fortsatt er undervektig, som altså vil si at du fortsatt er tynnere enn de fleste. Det er veldig vanskelig å skille mellom virkeligheten og speilbildet i det spiseforstyrrete hodet, det er jeg klar over, og det er svært vanskelig å tro på andre – når man selv ser noe helt annet. Jeg klarer ikke å se noe annet på bildet enn en tynn og liten kropp, men det hjelper vell lite å si det, hvis du ikke ser det selv.
Det er helt utrolig bra at du har klart deg så lenge uten å spy. Du er nokk et stort forbilde for oss mange, og du inspirerer andre til å gå i dine fotspor. Jeg håper at jeg en dag klarer det, og jeg håper at du snart vil se hvor vakker du egentlig er. For når du klarer og se det, skal jeg love deg at du ikke vil føle noe skam over utseende ditt :)
Du har så rett.
Hei du! Jeg har lenge lest bloggen din, men ikke kommentert innleggene dine, ikke fordi at du ikke skrvier bra, fordi jeg synes du skriver bedre enn de fleste. Du skriver så åpent og ærlig om et helvete som herjer med deg og om kampen til å bli bedre og bedre. Du er virkelig ei tøff jente! Jeg kjenner meg igjen selv i alle innleggene, da jeg også har anoreksi.
Jeg vet ikke hva jeg skal si bortsett fra at jeg skjønner at du sliter veldig, mange tanker går til deg og så håper jeg du får en bedre dag i morgen <3 Det går opp og ned:)