2010 juli « Bitre Blomster

Arkiver for juli, 2010

Greier det!

Publisert 30. juli 2010 Ferie 20 Comments

Det er sommer. Det er juli. Snart august. Men poenget er at jeg greide det. Det går i orden, jeg greier det denne gang. Det er 31 timer igjen til jeg kan slippe jubelen løs, men jeg må ærlig innrømme at jeg begynner å kjenne det nå. Spenninga. Nervøsiteten, usikkerheten. SPENNING. Men ikke denne negative, denne positive. Når du tror du er på vei mot noe som kan bli skikkelig bra, men du vet at du kommer til å møte nye utfordringer – men likevel så kommer det til å bli bra. Det går bra. Dette går bra, det skal gå bra!

2010.
Jeg greier det i år. Jeg greier det nå. Denne gang. Første gang. Og jeg gleder meg. Samtidig som jeg gruer meg. Men mest glede og spenning.

I fjor var jeg sjuk. 2009. Jeg stirra i veggen på psykiatrisk mens billetten min ble kansellert, avbestilt. Legen skrev ei erklæring. “For syk”. Det ble ikke noe. Jeg stirra i veggen og tenkte minst mulig på hva som kunne ha vært og hva jeg egentlig gikk glipp av. Hvilken rolle spilte det egentlig, der jeg lå, sammenkrøpet i senga med knærne under haka. Fortapt i egne tanker, følelsene som ble for store til at jeg i det hele tatt orket å møte hverdagen. Jeg var så jævlig likegyldig. Jeg vet at jeg ville ha brydd meg mer om jeg hadde tenkt på det, derfor tenkte jeg ikke. Jeg var bare uinteressert i å høre om det når det ble snakket om i etterkant. Trakk på skuldrene og ga faen. Jatta med. Lata som om jeg ikke brydde meg, for det om jeg visste at jeg gjorde det – om jeg bare hadde kjent etter.

Orket ikke å erkjenne nederlaget noe mer, når papirene mine allerede var stemplet.

Samme året før det også. 2008. Lå på ungdomspsykiatrisk. Hadde ikke mulighet, hadde fullstappet behandlingsprogram, seks timer med fotfølging om dagen. Brydde meg innerst inne, prøvde å høres ut som om jeg var glad på andres vegne for deres ferielykke.

Men i år er det MIN tur. I år er jeg KLAR til å dra. Min høyt elskede mamma har kjøpt meg ny koffert, kjørt meg på politistasjonen, fiksa meg nytt pass, sendt meg i solarium gang på gang for å opparbeide en fin grunnfarge – preparert meg, forberdet meg – I ÅR BLIR DET FERIE. Nå skal JEG også være med. Til syden. Til Hellas. Kreta. Rethymnon. I en uke.
OG JEG DRAR OM 31 TIMER.

Bryr meg. Gleder meg. Kjenner mestring, for dette hadde jeg egentlig aldri trodd. Det virket for “fjernt” for meg, for langt unna til at jeg i det hele tatt orket å ta det innover meg og tillate meg og glede meg på forhånd – for ting snur så fort i min verden. Vet liksom aldri når den der smellen kommer (OM den kommer) – den som potensielt ødelegger alt det gode – og hvis jeg da har GLEDA meg på forhånd, nei da blir sorgen enda større, nederlaget enda mørkere og håpløsheten gror.

Så den siste uka, har jeg kjent det komme. Kjempa litt ekstra for å holde meg i skinnet – det går faen ikke skeis nå altså, sånn er det bare.

Gleder meg til sol, varme – ORDENTLIG ferie. Jeg har jo “ferie” hele tiden (er det noen som tror), siden jeg ikke går på skole eller jobber, men dette blir FERIEFERIE, jeg ser forskjellen.

Gruer meg også. Nytt land. Fremmede mennesker. Annen matkultur. Og ikke minst; sol og sommer innebærer lette klær, som igjen betyr eksponering av ARR. Arr er ingen skam, arr er ingen skam, arr er ingen skam. Jeg repeterer det i hodet hele tiden. “Øver” meg på å la være å kle på meg genseren jeg alltid har i nærheten, som jeg trekker over armene for å “skjerme” verden for min sykdom. Fokuserer i hodet på å gå gjennom butikken, ignorere de lange blikkene som enkelte sender, møter de usikre blikkene som søker mine øyne, ser menneskene i øynene, møter. Fokuserer. Fokuserer på å være meg selv, på godt og vondt, uten skammen. Jeg skammer meg ikke over arrene på samme måte som jeg gjør med maten. Skammer meg egentlig ikke over arrene – problemet er heller at jeg er redd. Redd for å støte andre mennesker med min egen sykdom, slipper ikke unna at det ser (og er) selvpåført.
Men jeg slipper ikke unna mine egne arr uansett. Det er ikke bare armene som har fått gjennomgå iløpet av årene med sykdom og frustrasjon. Begge leggene er også prydet, brystet, halsen, her og der på lårene, på hendene. Jo eldre arrene er – jo mindre plager de meg. Arr blekner med tiden, men av og til er den prosessen ekstra lang. Min største bekymring er høyre overarm – årets skadesprekk. Jeg ser jo selv at det ikke er vakkert, det er direkte stygt å se på – og jeg vet jo det. Men jeg kan ikke ta det tilbake, kan ikke slippe unna, må bare AKSEPTERE det. Men siden disse siste er “ekstra” stygge siden de er nye, rosa striper, opphøyet, buler utover og helst ikke skal eksponeres for direkte sollys, måtte jeg spørre min kjære fastlege om råd. Så nå har jeg gått til anskaffelse av solfaktor 50 (barnesolkrem) og tape som skal oppå kremen igjen – for at det ikke skal bli verre enn det allerede er.

Men bortsett fra akkurat dette med arr og mat, så må jeg si at gleden og spenninga er større. Greide det i år. Endelig, endelig, endelig ferie.

Skyggesiden i bokstaver.

Publisert 28. juli 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER 13 Comments

Jeg velger å re-publisere ett innlegg jeg skrev i den lukkede bloggen min for en tid tilbake siden. Jeg har lest gjennom det mange ganger nå, og jeg synes halvveis det er sårt og flaut å skulle publisere det igjen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det i like stor grad som jeg gjorde når jeg skrev dette, men jeg kan likevel HUSKE hvordan det føltes.

Fredag 27. November 2009.

Alt jeg ikke sier med Ord. Den glamorøse skyggesiden.
Jeg kjenner jeg holder på å boble over av raseri. Raseri rettet mot o-herlige-spiseforstyrrelse som har tatt i fra meg gleden ved livet. Jeg kunne nesten ha skrevet “alt”, men hey, det finnes fremdeles mikroskopiske lyspunkter og gleder som jeg tviholder på, så fremt jeg fremdeles har livet i behold.

Men akkurat nå er jeg så forferdelig sint at jeg ikke ser annen løsning på problemene mine enn å skrive ned akkurat hva jeg tenker, akkurat hva jeg hater, akkurat hva jeg forakter og hvorfor det er sånn. Jeg kunne ha skrevet at den eneste løsninga mi akkurat NÅ var barberblader, men jeg skal skrive, ventilere vekk litt sinne via ordstrømmen som allerede er på vei ut gjennom fingertuppene mine.

Jeg skuer bedrøvet ut over bitene som ligger strødd over alt. Bitene av ett ødelagt liv som langsomt har forfalt, bitene som ble spredd med vinden, bitene som er knuste og ødelagte, bitene som kanskje aldri kan settes sammen til ett verdig liv igjen. Kanskje er skaden for permanent, kanskje er skaden for langvarig til at det lar seg reparere, men jeg kan ikke la meg knekke av det. Jeg må kjempe for å ta tilbake det jeg har krav på, på lik linje med ett hvert annet menneske som lever, så har jeg krav på det som er mitt her i verden. ETT LIV. Jeg har krav på mitt liv! Jeg har krav på å få det tilbake for det om spiseforstyrrelsen har gjort sitt beste ved å knuse det som en gang var, det som en gang kunne ha blitt til noe fantastisk og flott.

JEG ER SÅ SINT.
JEG SKAL SKRIVE SANNHETEN.

Jeg er død på innsiden. Jeg er DØD på utsiden. Jeg er levende død, jeg lever ikke. Jeg eksisterer. Jeg svever rundt i denne meningsløse tilstanden som ikke gir meg noe som helst, bortsett fra sorg og smerte, både psykisk og fysisk.
Jeg stirrer på jenta i speilet, og hun er så ødelagt. Øynene hennes glitrer ikke lenger. De skinner ikke lenger. Håret henger langt og er fremdeles ganske tykt, men ikke på langt nær så tykt som det pleide å være. Det er kanskje ikke synlig med første øyekast eller for mannen i gata, men hårstråene er ødelagte. Underernærte. De er tørre, de sprekker, de knekker, de er misfargede, de er hvite, de er grå – det er helt feil. Jeg er nitten år og river ut mine egne hårstrå fordi de er misfargede, fordi kroppen de hører til er ødelagt. Halve hårstrå er fremdeles fargede, og halve hårstrå er grå. Når jeg river de ut er 10-20cm grått eller hvitt og resten er min farge. Det er grusomt, det er helt feil.
For ikke å snakke om huden. Huden er tørr, huden er feilernært, huden er stram. Ubehagelig. Hvit, grå, død. Blålilla. Uren. Uren hud fordi jeg mangler vitaminer og næringsstoffer i kroppen. Jeg har tenåringshud, jeg ser ut som jeg nettopp har begynt på ungdomsskolen. Jeg har tørre flekker, huden flasser av. “Hudkrem” tenker du kanskje, men nåneidu. Så lett er det ikke. Det hjelper kanskje innimellom å tilføre huden litt fuktighet, men that’s it. Også er det dehydrert-rynkene. Når du klyper deg selv, så får du vanligvis hudfolder, men når jeg klyper meg selv får jeg de normale hudfoldene, pluss rynker. Det ser ut som bølger og de kommer fordi kroppen er dehydrert. Huden min er gusten og blek, ikke levende, ikke glinsende, blek, grå, blå, dratt og blek. Leppene som er konstant tørre, leppene som sprekker hvis jeg så mye som tenker på å trekke på smilebåndet. Sårene som aldri gror fordi huden er i elendig forfatning. Munnsårene som bruker måneder på å gro.
Neglene mine. De knekker. Fliser seg opp. Er tynne. Jeg har hvite flekker. Sånne flekker man har på neglene sine som barn og alle mener det er fordi “du drikker ikke melk”.
Og dunhårene. Hvordan kan jeg glemme de? Over hele kroppen får men ett slags tynt, fint lag med dun. Heldigvis er disse hårene helt lyse, og de synes ikke nevneverdig godt – ikke på min kropp i alle fall. Jeg kan se de, jeg kan kjenne de, og særlig i godt lys er det synlig. Langs kjevebeinet, på skuldrene, nedover overarmene, på magen. På ryggen, i korsryggen. DUN.

Og dette er kun det overfladiske. Det jeg skjuler som best jeg kan med en fin fasade. Jeg gjemmer den dårlige huden under sminken, jeg prøver å få øynene mine til å glitre, jeg øver meg på å smile, FAKE THAT SMILE, jeg øver meg på å få det til å se naturlig ut, men egentlig føles det mest som en ubehagelig grimase. Det føles ikke riktig. Smilet sitter ikke som det burde, slik det pleide, når jeg kunne smile med sjela også. Ikke bare med mimikken i ansiktet og leppene.

Innsiden.
Innsiden av kroppen, som ingen kanskje ser.
Jeg kan jo begynne med dårlig blodomløp. Blodet flommer ikke slik det burde i årene. Blodet strekker liksom ikke helt fram, rekker ikke ned til fingre og tær. Man fryser, selv under lag på lag med varme klær og varmeovnen på full guffe. Du blir liksom kald. Alltid kalde hender når du hilser på nye mennesker. Alltid stive fingre når du prøver å få de til å løpe over tastaturet. Alltid varme kopper med kaffe eller te, bare for å holde i. Bare for å kjenne varmen som kroppen din selv ikke greier å produsere. Varmen som kroppen kutter ut fordi den ikke har nok energi til å orke å produsere. Kulden sitter i kroppen som ei kald klo.
Det verste er kanskje når armene og beina dovner bort fordi blodtilførselen ikke strekker til. Blodet kommer ikke fram. Det er nok å ligge i feil stilling i senga. Det er nok å legge beina i kryss når man sitter på en stol eller i en sofa.
Og magen. Magen som har tatt ferie for lenge, lenge siden. Magen som ikke tar opp næring, selv ikke når du prøver å tilføre det ved å spise eller drikke. Tarmene som meldte avbud. Tarmene som ikke fordøyer og kvitter seg med næring. Herregud, jeg kan ikke huske sist jeg måtte på DO uten å ha tatt diverse avføringsmidler. Både den ene og den andre veien. Magen buler liksom ut fordi den bokstavelig talt er full av dritt som ikke kommer ut. Uke etter uke har den ingenting å komme med. Det gjør vondt. Du kan kjenne med hendene hvis du vet hvor du skal klemme, at avføringen ligger på innsiden, i tarmene, som harde klumper. Klumper som aldri kommer ut uten at du går til desperate handlinger for å kvitte deg med det. Gang på gang kaster jeg innpå munnfull etter munnfull med avføringspiller, ønsker desperat å være tom i magen – men det skjer ikke. Selvfølgelig får jeg magekramper, selvfølgelig gjør det vondt. Men det skjer ingenting. Ikke en minste bevegelse der inne, fordi tarmene har takket for seg og sluttet å fungere. Redselen for at de aldri kommer til å fungere noensinne, redselen for å få utlagt tarm og gudene vet hva. De uutholdelige smertene som får det til å flimre foran øynene, jeg tror rett og slett jeg er i ferd med å svime av eller dø. Men det skjer likevel ingnting, ingenting kommer UT. Jeg skulle ønske at innholdet bare rant ut som suppe, det ville faktisk vært en lettelse å bli kvitt det som ligger der inne.
Også er det blæra, den fungerer heller ikke. Når man blir skrekkelgi dehydrert kjennes det ut som om blæra er konstant full, man må konstant tisse, men neida. NADA. Man må DRIKKE for at det der skal fungere, men når man går store deler av dagen uten å drikke, ja da kan man jo ikke forvente seg store greiene heller.
Og hjertet. Drivkraften bak det hele. Muskelen som aldri slutter å trekke seg sammen og gjøre så godt den kan, pumpe blod gjennom denne levende-døde kroppen som ikke helt lever, og ikke helt er kald og død enda. Hjertet som dunker så hardt i brystet, hjertet som lider under mangelen på salter, elektrolytter og kalium. Hjertet som dundrer av sted for å holde maskineriet i gang – så vidt – for å ikke være død – enda- men levende – såvidt. Hjertet som fremdeles banker men hopper over slag. Glemmer å slå. Verker i brystet og smertes av denne tilstanden. Lider under spiseforstyrrelsens harde maktbevegelse.
Mandlene som er hovne etter oppkast. Forstørrede. Spyrtkjertler som er hovne og ikke produserer nok spytt. Munntørrhet. Munntørrhet som igjen fører til hull i tennene fordi spyttet inneholder viktige enzymer som faktisk er der av en grunn.

Jeg kunne helt sikkert ha skrevet mer om hvordan kroppen min egentlig har det, men jeg orker ikke.
Jeg er kvalm, verden snurrer, blodsukkerfallet er på full annmarsj inn i kroppen, fingrene, hendene skjelver ukontrollerbart og det er vanskelig å treffe de riktige tastene på første forsøk. Desperat trykker jeg på backspace og prøver igjen og igjen å treffe riktig, stavene ordene slik jeg vet at de skal staves. Svetten som siler under anstrengelsen for det om føttene mine ikke får nok blod og er kalde, frosne og stive. Beina har for lengst sovnet bort, for jeg har lagt de i kryss. Magen som produserer SULT-HIKKE og forverrer kvalmen ytterligere. Og tørsten, herregud som kroppen tørster etter vann. Men det er altfor sent på kvelden til at jeg kan tillate meg selv å drikke – selv ikke vann – og jeg har omtrentlig to slurker til rådighet som jeg kommer til å benytte meg av når jeg skal svelge kveldsdosen med medisiner. For å skru av maskineriet, for å få hvile.

Alt er i ubalanse. Kroppen min lider. Psyken min lider.
Selv om jeg kjemper for å finne bitene i puslespillet og pusle de sammen. Selv om jeg prøver, så er det ikke OK å være Karianne. Eller spiseforstyrret. Jeg har det ikke bra i kroppen min, kroppen min har det ikke bra.

Lengselen etter noe annet er stor. Til og med døden virker som en lettelse. I alle fall slipper jeg å ha det slik jeg har det nå.

Mer systemfrustrasjon!!

Publisert 28. juli 2010 Dagbok 3 Comments

(google)

I går fikk jeg ett aldri så lite panikkanfall.

Det har seg nemlig slik at o-kjære psykiatritjenesten, som har ansvar for min o-så-nødvendige medisin tok en telefon til meg i går. “Hei Karianne. Du skal jo få dosett i dag. Det har seg nemlig sånn at siden du nekter å levere fra deg resepten på epilepsimedisinen din, så kommer du ikke til å få den hos oss. Vi kan ikke gi ut dobbelt når du allerede har, men du klarer deg vel likevel- siden du har altså?”

Det svartnet nesten for meg der jeg satt. Herregud, er det mulig? Den jævla resepten altså, kjenner jeg holder på å boble over av raseri bare jeg skriver om det. Det har seg nemlig slik at min mor var innom legekontoret, og da FIKK hun en resept som var TIL MEG. Skjønner egentlig ikke sammenhengen med hvorfor mamma fikk den resepten, men hun fikk den i alle fall. Jeg på min side tenkte “jippi, endelig mer ansvar som jeg kan mestre selv”. Vel, slik gikk det ikke. Jeg fikk beskjed om å overlevere resepten, bladida, ansvarsløs, bladida, kan ikke ta vare på deg selv, ladida, er ikke i stand til å administrere egen medisin.

Etter mange dager med raseri fra min side leverte jeg fra meg den helvetes resepten. Styggforbanna traska jeg ut av huset, fikk min dosett, leverte fra meg resepten til ei dame som jobber der og trampa rett inn igjen.

SÅ DEN RESEPTEN FIKK DE! Etter mye om og men.

Ergo, når de ringte i går hadde jeg nullniksnada medisin å være behjelpelig med “i mellomtiden”. “Ja, men A sier at vi ikke har den resepten, så da kan du ikke få noe”. Panikken bare STEG og STEG når jeg tenkte på KONSEKVENSEN av å ikke putte i meg akkurat DEN medisinen. Rema1000 som flasher over netthinna mi, kjære Gud, ikke IGJEN.
Det verste er at de får det til å høres ut som om det er min feil når det er DE som ikke har system i sitt papir rot!

Jeg la på og ringte rett til min kjære fastlege. “Hei det er Karianne, duuu… Det har seg sånn.. At, at, at. Jeg har ett problem”. Deretter grein jeg som en unge samtidig som hysteriet og raseriet fikk flomme fritt, men jeg møtte forsåelse, og hun fiksa problemet med Én gang. Det kaller jeg dyktighet og service.

Ringte tilbake til psykiatritjenesten, måtte tøyle en impuls om å si “HAHA IN YOUR FACE” (det blir for dumt – selv om det var slik jeg følte det). De sa at de skulle hente resepten og deretter kunne jeg få den senere.

Satt i bilen og vurderte om jeg skulle skjelle ut vedkommende hos psykiatritjenesten for denne feilen eller ikke. Som fastlegen sa “du trenger ikke flere slike bekymringer i hodet ditt”. Men jeg gjorde ikke det. Jeg bare troppa opp på trappa, sto der, så tomt ut i lufta, beit meg i tunga for å ikke eksplodere og bare VENTA på neste trekk fra deres side. Dama la seg heldigvis skinnflat og unnskyldte både seg selv og de andre som jobber der. Jeg sa det var i orden, selv om det ikke føltes slik, og dro derfra med DET JEG SKULLE HA.

Det ORDNA seg til slutt, men FAEN så unødvendig. Herregud for ett slit det er å holde styr på alt det der! Det hadde vært tusen ganger enklere å administrere medisinen selv, men når legen sier NEI, da må jeg bare smøre meg med tålmodighet, bevise min ANSVARLIGHET, og ikke minst overbevise de – sakte men sikkert, at jeg er/blir KLAR for å mestre det selv. Jeg GLEDER meg til den dagen jeg kan få mine egne resepter RETT i hånda og gå på apoteket selv. Det skal bli en herlig lettelse.

Mandag, legetime & drømmemann.

Publisert 26. juli 2010 3 BILDER , Dagbok 6 Comments

Mandag. Dagen er bedre i dag enn den var i går, for å si det på den måten, men kanskje ikke idéelt enda. Men slow progress er trossalt bedre enn no progress.

Var hos legen. Det gikk “greit”. Greit nok. Det kommer an på hvordan man ser på det? Men jeg fikk meg kanskje en liten vekker likevel. Ei av setningene hennes brente seg liksom inn i hodet på meg – og jeg har tenkt på det i hele dag. “Du kan bli steril vet du”. Ja, selvfølgelig VET jeg det, jeg har lest det hundretusen ganger på internett, men det var likevel annerledes å få det fortalt TIL MEG. Ikke det at der er en akutt fare for det, men likevel.
Man tenker ikke så mye på det der og da, sykdommens SENVIRKNINGER. Plutselig sitter man igjen, barnløs med benskjørhet, skada for livet.

Klagde litt over neseblodet som har plaga meg i det siste, fikk konstantert at jeg har sliten nese. Uff, jeg hater UNDERSØKELSER, som innebærer fysisk kontakt. Det har ikke noe med personen som utfører det å gjøre, det bare “er” sånn. Så i dag måtte frøken fastlege opp i nesa på meg med (ut i fra mitt synspunkt) ei TANG og lommelykt. Jeg bare lukket øynene “tralalala, this will soon be over”. Det gikk heldigvis kjempefort, trengte visst ikke studere så mye inni der før hun fant feilen. Irriterte slimhinner, eller noe i den dur.

Vekta ja. EHEHE. Same old, same old. Kapittel for seg selv det der.

Også spurte jeg om ARR og SOLING. For nå skal jeg jo til Syden snart, så daaaa var jeg litt interessert i å høre hva jeg skulle gjøre med mine nyeste sebrastriper – som er helt forferdelig – grusomt stygge. Jeg har virkelig overgått meg selv på stygghet denne gangen, og nå – måneder i etterkant, kan jeg sitte igjen med dyrekjøpt erfaring og lure på hvorfor i helvete jeg var så dum/sjuk at jeg ikke gadd å sy faenskapen etter å ha stelt så fint i stand.
Solfaktor 50, gjerne med tape over arrene også. Vil helst unngå at de blir styggere, hudkreft står heller ikke på ønskelista.
I ETTERPÅKLOKSKAPENS NAVN……..

Uansett. Elin kommer hjem i dag. Det vil si at hun plukker meg opp nå straks, også skal jeg sove der. Torchwood – I say no more. Alle jenter har vel sin “drømmefyr” blandt kjendisene – så. Her er MIN.
Jack Harkness ♥ John Barrowman.
Spiller hovedrollen i TV-serien Torchwood, og har også en gjesterolle i FRUSTRERTE FRUER sesong 6! Hahaha, når han dukker opp i FF er det en scene med bare leppene hans hvor han snakker i telefonen – kjente han igjen med EN gang, særlig når han begynte å snakke også. Uff, jeg høres ut som jeg er fjorten.

Og, bare fordi det er lenge siden jeg la ut egobilde:
Overeksponert og tatt på badet. TOMMEL OPP – akkurat sånn det skal være! AHAHA.

Tullehumør, halvseriøs og useriøs, nå må jeg løpe før Elin blir irritert!

Lille spire, blomstre nå.

Publisert 26. juli 2010 Dagbok 5 Comments

Jeg har egentlig lagt meg for halvannen time siden, men søvnen uteblir med glans med en gang tankekverna slår seg på.

Jeg hadde tårer i øynene da jeg gikk opp trappa i kveld til rommet mitt, jeg sukket lettet mens jeg lukket døra bak meg og kjempet for å ikke la tårene trille. Den forferdelig skammen som holdt på å slå beina fra meg der jeg sto i stua. “Det er min feil, unnskyld, jeg skal ordne det i morgen”.
“Hæ, vent, hva er din feil?”, jeg var allerede på vei mot trappa. Kjente skammen og den dårlige samvittigheten, en i hver hånd, som blylodd jeg dro etter meg. Jeg snudde meg og sa ordene, gjorde noe jeg aldri har gjort før. “Det var JEG som spiste det, det er MIN feil at noe mangler”. Jeg sa det som det var. Jeg innrømmet min bulimi. Ikke i ettertid, men mens situasjonen oppstod. Og det gjorde vondt.

Selvforakten ligger tykk. Bebreider meg selv for dårlige handlinger som sykdommen tvinger meg til å utføre.

Jeg startet ikke dagen i dag med gode intensjoner. Ikke dagen i går heller. Eller dagen før det. Rusa. Tallrus, kontrollrus. And so it goes. Oppskriften til en herlig, bulimisk søndag. Flyr fra kjøleskapet mot benken for å mekke mer mat, samtidig som jeg er kjempe opptatt av å skyve i meg det jeg allerede har tilgjengelig i riktig rekkefølge. Mange bulimikere gjør nettopp det – spiser maten i en spesiell rekkefølge. Kontroll i kaoset. Vite hva som ligger hvor i magen, når man kan gjenkjenne noe noe som kommer i retur og plasker i vannet. Når man er sikker på at det er over, jeg bestod, det gikk.
Gikk ENDELIG, takk gud og alt det der – tom for mat i sjutida. Tenkte med meg selv – NAIV som jeg er – at nå var det over. Nå kunne jeg med god samvittighet – eller ganske skyldbetynget faktisk, ligge på sofaen resten av kvelden.
Vel, det gikk en time, kanskje to. Dårlig samvittighet, spiseforstyrrede tanker – måtte ut, måtte roe meg, dempe kaoset. På med treningstøy, halvgode intensjoner. Bankkort i lomma, faen – hvorfor i all verdens navn tok jeg med bankkort??? Jeg skulle gå i SKOGEN – var MIN opprinnelige plan, men det ser ut til at min spiseforstyrrede underbevissthet hadde en finger med i spillet. Innså det ikke før jeg tok feil, valgte feil stier og endte opp på shell.
Kom ut derfra igjen, skammen i hånda. Min skam, som jeg skulle bære med meg hele veien hjem, slik at alle forbipasserende kunne se det. Min skam.
Vel, nå tror jeg ikke mannen i gata hever øyenbryn over tilfeldig forbipasserende med en handlepose i hånda, men det er MIN samvittighet som gnager, fordi JEG så inderlig godt kjenner innholdet og vet hva som er i gjære. Føler meg så gjennomsiktig, som om alt var synlig. Som om det står i panna mi hva jeg er og hvilke lovbrudd jeg er i ferd med å begå ovenfor meg selv.
Nå er ikke bulimi hverken kriminelt eller ulovlig på noen måte, men det er SKAM. Krampeskam, selvforaktskam, kjempeskam.
Men jeg har ett problem der, jeg hater å bære handleposer. Hvis jeg handler på butikken, nei – da må helst Elin bære. Om jeg er på shopping, nei – jeg finner alltids noen som kan bære mine poser (uten å høres ut som en primadonna som ikke gidder å gjøre det selv), men jeg skammer meg alltid. Selv om jeg bare har vært på shopping, selv om det er klær i posene. Eller som i går, jeg kjøpte NEGLELAKK og fikk mamma til å bære posen. “Poseangst” sier Elin – “jadajada” sier jeg.

Akkurat som i sangen. Akkurat dette utdraget – tenk som en bulimiker. Tolk det dit du vil.
Gjør det eg føler for
Ingenting å nøle på
Gjør det eg føler for
Ingenting å nøle på
Kriminiminiminell
Rett opp og ned
Kriminiminiminell
Rett opp og ned

Men dagen var selvfølgelig ikke over for det om jeg kom meg helskinnet gjennom turen hjem, med skamposen i en hånd, Zahra i den andre og Elin på handsfree i øret – som avledning for at jeg ikke skulle kveles fullstendig.
Kom hjem. Tomt hus. HIPP HURRA. Kokkelere, mekke, spise i riktig rekkefølge – mens man spiser mer mat – kikke på klokka, må ha kontroll på rundetidene – hvis ikke går det skeis her i verden. Kontroll i kaoset, all is good, alt går på skinner – nesten. Presterer å bære alt opp trappa på en gang. Skjønner ikke hvordan jeg greide å få med meg tre liter saft, havregrøt, knekkebrød, maccen og snus opp trappa uten at det gikk galt.
Vel, siste økt; klar – ferdig… Nei vent – jeg har allerede begynt. Sitter i senga, stirrer på skjermen, eter, skje etter skje, bit etter bit, lakrisbåt etter lakrisbåt. Blander med safta, sper på for å få min magiske masse som likevel skal i retur så smertefritt som mulig.
Ble mett fortere enn antatt, banner for meg selv i det jeg halser ned trappa med hun ett mål i sikte : DASS. Gjør min lille greie, flyr opp trappa – fortsette der jeg slapp – er ikke ferdig før det er tomt – ble tross alt oppdratt til å ikke gå fra mat på tallerkenen… Nå er det kanskje PORSJONENE mine det er noe i veien med — men prinsippet står skrevet.

Og omsider, når alt det der også var overstått – nei, tjohei. På tide med krasjlanding, gi meg en sofa, gi meg en stol, ei seng, jeg må sette meg ned, nei, kanskje aller helst ligge. Blør neseblod? Faen, inn på badet igjen. Deretter løp jeg rett på kjøkkenet og tok medisin. Epilepsimedisin altså, men det er liksom DA, har jeg tatt medisin, da KAN jeg ikke kaste opp mer. Vel, jeg kan vel spy så mye jeg bare vil, men konsekvensen av å kaste opp den lille pilla der… Nei, den står jeg helst over – så da. FERDIG. Med store bokstaver.

FERDIG. Skambankt. Kveleskam. Utskammet. Bøyd hode, dårlig samvittighet. Ovenfor meg selv fordi jeg er så syk at jeg ikke greier å tøyle mine handlinger, ovenfor familien min som må bo i samme hus med meg – som desperat både ønsker og prøver å forstå – men det er så sårt og vondt og og og .

Men poenget ER at jeg er drittlei. Min tidligere “likegyldighetsfølelse” er som blåst for vinden, mandagsnaiviteten seirer til slutt og MANDAG. La det bli en bedre dag. Kjemp for å gjøre riktig, velge riktig. Ta de riktige valgene. MÅ velge riktig i morgen.

Og forresten gruer jeg meg helt sinnsykt til legetimen i morgen! Herregud, jeg får lyst til å spise opp neglene mine. Hun leser meg jo som ei åpen bok uansett hvor perfekt sminken sitter eller hvor iherdig jeg har forsøkt å kle meg anstendig. For ikke å snakke om vektas dom. Jeg tror med nitti prosent sikkerhet, at jeg iløpet av uka som gikk – gikk fra å være normalvektig til å være undervektig igjen. Ordet konsekvenser ringler gjennom hele hodet mitt.

Lille spire, blomstre nå. Det ørlille håpet – la meg leve i troen og drømme om noe bedre i natt.

Å forstå.

Publisert 25. juli 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , selvskading , Tanker og Refleksjoner 15 Comments

(September 08)

Den vanlige søndagsnaiviteten er ikke så sterk i dag. Det grenser mye mer mot likegyldighet for det om skrekken sitter hardt likevel.

Jeg har tenkt litt på disse såkalte “skrekkbildene” mine. Bladd igjennom dem en god del ganger. Spørsmålet jeg hele tiden spør meg selv er “tør jeg?”, er det virkelig så lurt? På den andre siden, så har jeg ikke sett noen andre som har lignende bilder. Og hvis ingen har lagt ut bilder av lignende, vel – hvor skal utenforstående da innhente kunnskap i håp om å forstå?

Det er utrolig mange der ute som sliter. Og forferdelig mange som kjenner noen. Men om du kjenner noen, med en spiseforstyrrelse, vet du da hva det innebærer? Eller hva det KAN innebære? Hvordan tolker du setninga “jeg har kasta opp i dag” eller “jeg har bulimi” ? Vet du hvordan det ser ut? Eller hvordan det føles?

I går var jeg innoom Cubus en tur, og jeg gikk en på ei som var vernepleierstudent på psyk når jeg var der for en tid tilbake siden. Prata litt med henne, hun snakka om at hun endelig var ferdigutdanna og at hun hadde slitt voldsomt for å finne leilighet. Jeg sa jeg hadde flytta ut, hun lurte på hvorfor, jeg forklarte vagt om sykdom i veggene, hun så spørrende på meg, jeg svarte at jeg ble så sjuk til slutt “xx” kilo. Hun ble stille. “Jeg forstår” sa hun, før hun tenkte seg om litt, så på meg og sa “nei vet du, jeg har ikke sjans til å forstå fordi jeg ikke har vært der selv. Har ikke kjent det på min egen kropp, ikke vært gjennom det samme – men jeg kan til en viss grad forestille meg det. Kanskje en brøkdel”. Og det er SÅ SANT det hun sier. Med mindre du har vært der selv, så vet du bare det du kan lese deg opp på, eller høre, få gjenfortalt, det du ser på film eller finner på internett.

Og det gjør vondt. At det skal være sånn. At det skal være så vanskelig å forstå.
I går gikk jeg på en kjempesmell med mamma fordi det var noe hun ikke forsto. Jeg var fullstendig knust, alt jeg greide å tenke på var “herregud, etter så mange år, hvorfor forstår hun ikke?”. Og det er vanskelig. Det er forbannade surt og vanskelig. Alle spørsmålene som kommer flyvende “hva er vanskelig, hva skjer, hvorfor skjer det, hva tenker du, hva føler du” og alt det der. Kjenner jeg blir så lei, drittlei, fordi jeg hele tiden snakker om akkurat det samme, prøver å forklare tingene igjen og igjen og igjen, men likevel føler jeg ikke at jeg når fram. Min ensomhet vokser. Jeg sitter igjen med tanken om at “til syvende og sist er jeg alene. Når alt kommer til alt, så er det vel kanskje ingen som forstår.

Blar gjennom bildene og husker tilbake. Den og den dagen. Sånn og slik. Følte det og det. Tenkte sånn og slik. Spiste det og det, ja, jeg husker. Husker historien bak skrekkbildene mine. Husker historien bak bildene av blodig oppkast, husker bildene av meg selv med maskarastriper nedover kinnene – ikke fordi jeg gråt men fordi det å kaste opp i seg selv er så anstrengende at tårene bare triller om du vil det eller ei. Husker bildene fra akutten, fra medisinsk, leser meg gjennom mine egne digresjoner, hvor selvskadinga plutselig ble en konsekvens av ett eller annet som skjedde. Husker lassene med mat som fylte det lille bordet i stua, tenker tilbake på for ett helvete det har vært å bli kvitt alt søppelet!
Men det verste er kanskje de bildene jeg IKKE husker at *NOEN* (det kan være det samme hvem det var) har tatt av meg. Ligger på gulvet, ligger på badet, har slokna på sofaen, ser skutt ut? Det gjør vondt å vite at det er jeg som er hovedpersonen i min bulimiske fortelling. Vondt å kjenne på vissheten om at alle stuntene ble utført av ingen andre enn meg, ingen teatersminke, ingen jukseblod, ingen bilderedigering eller filmknipsetriksing – bare hard, brutal sannhet.

Og jeg vil gjerne vise at det er sånn det KAN være – for noen. Ikke for alle, men for noen. Jeg VIL at folk skal få bedre innsikt, ønsker at mennesker skal kunne forstå individer med en spiseforstyrrelse. Ikke bare *meg*, men alle andre som sliter med det samme – eller lignende også.

Men jeg er enda på vurderingsstadiet. Som sagt: Tør jeg? Har jeg guts nok til å eksponere meg på den måten? Våger jeg?
På den andre siden; hva har jeg å tape? Hva har JEG, som person å tape? - Jeg kommer ikke på noe?

Skal jeg? Usikkerhet. Ubesluttsomhet.

I surrender.

Publisert 24. juli 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , Dagbok , Sykdomstanker 13 Comments

Vil du ha meg, så bare kom å ta meg. Spis meg, sult meg, la meg løpe, la meg slite. La meg vrenge min mage og smake min syre, la meg råtne, la meg skjelve, la meg svette, la meg kjenne dine krampaktige kjempekrefter, la meg tøyles, la meg meg danse etter dine strenger. Styr meg, led meg, hjelp meg gjennom mine menneskelige svakheter, hold meg i hånda når jeg føler meg ensom.
Ros meg mens jeg forsvinner, klapp meg på skuldra hver gang plata annonserer mine styrker og svakheter, hvisk dine løgner i øret mitt, la meg renvaske dem å snakke dem høyt med klokkeklart budskap. Hjernevask meg, omvend meg, ta meg tilbake. Bare gjør det, jeg vet du vil. Jeg kan være din om du vil, og du kan være min hemmelige venn i nøden, gjennom smerten, kaoset og hverdagen.

Spis meg.
La meg råtne.
La meg forsvinne, fordampe, fordufte.
La meg krympe til noe ugjenkjennelig,
La din stygghet ramme min kropp,

Tøyl meg, press meg, pin meg. La meg sulte, la meg tørste, la meg løpe, løpe fort. Tyn meg, oppmuntre meg, lokk meg i dine feller. La meg svette det bort, skjelve av mangel, la meg svimle, la meg surre, slør mitt syn, la mine fingre skjelve over tastaturet mens jeg trykker inn din løgn, min sannhet, min sykdom, din pest, mitt hat og din evige kjærlighet – for meg.

Jeg gir etter. Jeg gir inn. Det er greit. Bare kom hit, bare ta meg, ta det du vil ha, kast deg over meg, spis meg, utslett min eksistens, bare stryk meg, kidnapp meg i sakte film, bare kom, bare ta det du vil ha. Jeg gir opp, jeg låser opp døra, hvilken rolle spiller det? Du snek deg jo allerede inn vinduet for flere uker siden.

Det er best sånn. Og hvor naiv var ikke jeg – som våget å tro at jeg kunne leve uten deg.
Jeg tok feil – unnskyld. Takker ydmykt for din evne til å holde ut med meg, takker for din tilgivelse og din hånd, ditt bånd og din velvillighet til å aldri gi meg opp.

Hvorfor kjempe når slaget er forutbestemt?
Hvorfor kjempe når man vet at man allerede har tapt?
Hvorfor våge å tro noe annet når drømmene knuses?
Hvorfor se framover når man skal leve i nuet?

Hva er vel vitsen, når min sjel allerede er kjøpt og betalt?
Bare la det være, la meg være. Jeg er opptatt, besatt, stjålet.

Jeg gir opp. Overgir meg.
Bare ta meg hvis du vil ha meg.
Fritt vilt.
Ditt rov.
Min svakhet.

Bildene fra Gratangen.

Publisert 23. juli 2010 3 BILDER , Ferie 4 Comments

Helgereferat finner du likevel HER.

Jeg ble bruuun, Elin var det verre med.

Også skulle vi bade da… Jeg og Inger (stesøs).

Zahra bare lo av oss…

Tja… Skal, skal ikke? Hmmm. Var jo ikke så varmt dette da? (MERK; snø i fjellene)

Nææh, skeeeeptisk altså…

Neida, KJEMPEVARMT altså. Dere bare MÅ tro meg…

Nei vent, jeg snur jeg altså… MERK: SNØ I FJELLENE.

Øhøhø.

Men så ble Inger dristig!

Da kunne jo ikke jeg være dårligere altså.

…

Tre svømmetak senere,

Jeg døde….

Zahra fikk også sola seg litt ja…

Vi fant en Shirehest i nabolaget, hils på Jack.

Her er forresten “hovedhuset”. Legg merke til at bestefar har malt grunnmuren GUL. Er det mulig???

Jack & Stjernar.

Hus og låve :)

Gikk en tur opp til elva ja.

Morgans Skip

Ole Paus traff vi også på.

Stabburet

Kjøpmannsboden, en smule falleferdig. Knaka fælt da jeg tok to steg inn, var like kjapp ut igjen for å si det slik…

Zahra fikk ny genser til høsten ;)

Bestefars kjøkkengulvmaling falt kun i smak hos meg… ;)

LAILA, denne er til deg! HAHA

Elvaaa

Naustet

Kyststevne ja.

Morgans Skip

Låven. Gult er kult, som dere sikkert skjønner…

Ensom men ikke alene.

Publisert 22. juli 2010 3 BILDER , Zahra & Hunderelatert 12 Comments

Elin stakk til Tromsø på mandag for å treffe gamle venner fra fhs. Hun lurte på om jeg ville bli med, men jeg synes hun fortjener litt alenetid, haha. Så, siden jeg følte meg så skrekkelig “ensom” tidligere i dag, så kom jeg plutselig på at jeg aldri er ensom – egentlig.

For jeg har min lille venn, som er trofast likevel.
Sliten etter 4kilometers joggetur med mamma og Odin. Nydusja, sminkeløs og forferdelig glad i sebrastriper, ser jeg nå, som jeg ser bildene igjen.
Ja, dette ble jo ett veldig fint bilde? Zahra ser mer ut som kenguru enn noe annet.

Opp ned fakisk.

Prøver igjen? Det ble heller ikke særlig bedre.

Men til slutt, så ble det vel brukbart likevel. Sebrastriper meg her og sebrastiper meg der.

Stygg realitet.

Publisert 20. juli 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER 21 Comments

Herregud, jeg er så oppgitt og frustrert at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal begynne. Eller, jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive, i frykt for å repetere meg selv i det uendelige.

Things are rough these days. Hva mer kan jeg si? Hvordan skal jeg forklare mine morbide, bulimiske tvangshandlinger, som i det siste har plaget meg fra morgen til kveld? Etter trettitre dager UTEN bulimien kunne jeg ikke fatte og begripe hvordan jeg greide å holde på slik jeg gjore – men nå er det jo akkurat det samme jeg holder på meg IGJEN! Blir så jævlig forbanna på meg selv, lærer jeg aldri? Blir det aldri bra? Skal jeg gå rundt sånn her, for alltid, å veksle mellom det ene og det andre? Normalvekt, tynn, undervekt, innlagt, re-ernæring, normalvekt, undervekt, re-ernæring, normalvekt, undervekt, normalvekt????

Disse jævla dominobrikkene igjen altså. Finner liksom ikke STYRKEN til å gjøre noe med det. Tømmer bankkontoen fullstendig – farvel feriepenger – don’t need you likevel. Så sint, så sint, ord strekker ikke til.

Sukkersug, sukkersjokk, oppkast, sukkercravings, saltcravings, gi meg mere mat – cravings.

Men det verste, det aller verste er når dagen er over. Når jeg holder på tenker jeg ikke, føler ikke, bare handler. Så når jeg “skrur av” og skal legge meg om kvelden, da kommer hele dagens inntrykk, følelser og impulser flyvende på rekke og rad. Selvhatet vokser, søvnen uteblir uansett, jeg ser barberblader når jeg lukker øynene, og jeg drømmer om å bare skjære – for å slippe å tenke, for å utløse de o-herlige endorfinene (jeg burde desidert jogge istedenfor). Ser blomstene på håndleddene “INDRE STYRKE” du liksom. Joda, neida, altså – hvor mange dager siden sist? *telle, sjekke kalender, ganger, adderer* er lik: femtiseks. Hallo, det er jo ikke verdt det? Nei, kanskje ikke, og dermed fortsetter tankerekka videre. Hvis ønsket om å skade er så forbannade stort kverner hjernen videre på lille trille vakre pille. HALLO ER DET NOEN HJEMME PÅ MÅNEN, JEG VET BEDRE, DETTE BLIR FOR DUMT!
Det ender opp med “jegsynessåsyndimegselvatjegbaresitterherpågulvetoggrinerlydløstoghulkerformegselv,
forbannerminsvakhetoggrinerlitttil”.

Heldigvis sitter konsekvensanalysene som de skal!!! Men følelsene slipper dermed ikke tak. Så jeg ligger våken. Prøver å lese ei bok. Leser side opp og side ned, blar tilbake, leser en gang til, om og om igjen, får ikke med meg noe, gir opp, faen heller. Finner fram en eller annen boks med en eller annen tv-serie (akkurat nå er det dr.house), setter på, ligger og vrir meg – men det hjelper som nogenlunde. Roer meg, ser på klokka, 0436, OH LOOOORD.
Sovner omsider, bare for å vekkes av noen som mener det er på tide å stå opp når klokka nærmer seg tolv.

Irritert til tusen fordi jeg ikke får sove så lenge jeg bare orker, irritasjonen sender meg inn i kjøleskapet. “Ny dag, nye muligheter”, nei, IKKE I DAG – TYDELIGVIS.

Spiseforstyrrelsen – så sterk, så brutal at kroppen spenner seg i bue bare jeg tenker på hvordan jeg ser ut. Kjenner kvalmefølelsen som brer seg fra issen til tærne, kjenner vemmelsen av å være meg – i mitt eget skinn.

Det eneste som hjelper er skrekkens bilder. Skrekkens bilder av stygg-stygg sykdom. Tror faktisk jeg må lage ett eget innlegg for det – altså. Det er så stygt, at det i det minste burde skremme flere enn bare meg.

Er det forresten noen som er interesserte i ett så stygt bildeinnlegg? SVAR I KOMMENTARFELTET.
Må nemlig bla gjennom masse bilder for å sette sammen det.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster