Det har seg slik at i begynnelsen av Juni hadde jeg oppnådd det som var avtalt målvekt mellom meg og legen min. Det “magiske” tallet hvor ting skulle få flate ut, hvor jeg skulle få lov til å ligge stabilt – gull og grønne enger – regnbuer, all that jazz. 13 kilo. Trenger jeg å si at jeg synes det er mye?
Det var vel kanskje her jeg fikk idéen om at jeg ikke skulle la vekta få ødelegge. Siden jeg bestemte meg for å la være å kaste opp skulle jeg ikke bry meg om tallene, jeg skulle unngå vekta som bare pokker og bare drite i den, rett og slett.
Vel vel. Det gikk vel fire uker før jeg fikk en impuls om at “nå er det faen meg på tide å sjekke tingenes tilstand du”, so I did. Det var ikke akkurat videre hverken gjennomtenkt eller lurt. På disse fire ukene hadde altså kroppen min klart å snike til seg fem kilo til, mens jeg ikke fulgte med. Tallene var som knyttneveslag, dommedag, apokalypse NÅ, livets undergang og alt det der. Hva jeg følte den kvelden kan leses HER. 18 kilo.
18. ATTEN. 18. (bildet på toppen dokumenterer fakta)
Og DER, just like that – SNAP, røk motivasjonen min.
Det viser seg nå, etter noen uker med fundering at kroppen min (o-herlige-mekanisme), fremdeles befinner seg i KRISEFASE. Det vil si at mens jeg fulgte kostlista mi på 1250 kalorier (som er altfor lite med tanke på at man egentlig skal ligge på 2000), så synes ikke kroppen min at det var nok. Så, kroppen bestemte seg på å spare på hver eneste jævla smule og dråpe – til tross for at jeg trente som en helt og innbilte meg at bedre dager var i møte.
Her kommer veiskillet. Man oppdager tydelig HVA man har gjort feil. Veien delte seg i tre for meg der og da. To av veiene gikk bakover og en gikk framover. Det jeg anså som framover ville være å gi kroppen en sjans til å innse at krisa ER over, ved å øke kaloriinntak til mektige 2000 og kjempe videre. Den ene veien som gikk tilbake går rett på det bulimiske. Den andre veien derimot – heller mer mot anorektisk oppførsel. Uten oppkast men ytterligere kutt i kaloriinntaket.
Needless to say: Karianne hadde ikke vetorett. Karianne som menneske var allerede svekket etter talldommens sjokk. Jeg holdt på å krepere allerede da jeg hadde gått opp 6kg, innlegget kan leses HER. Så du kan jo multiplisere de følelsene med 3…) Spiseforstyrrelsen tok valget før jeg rakk å innse hva som skjedde, og så tullet det bare på seg. Kaloriinntaket ble senket ytterligere, treningsnivået skrudd femti hakk opp. Treningstvangen meldte sin ankomst brått og uventet. Situps og pushups etter toalettbesøk, situps mens man pusser tenner, situps før man legger seg, før man dusjer, når man har tid.
Ut av huset. Løper som en idiot den ene dagen. Tenker å ta det rolig den andre dagen, går en lang tur istedenfor, men det viser seg skamfort at det ikke er nok til å dempe tallet som har svidd seg inn i panna mi, griller i hjernen, tvangstankemonster. Så da ender man med ny joggetur, sykkeltur eller mer styrketrening.
FRUSTRERT.
Jeg er så jævlig drittlei av den der “oi, du ser flott ut, frisk ut, bedre ut” blablabla – remsa med ord. Det gjør VONDT. Klærne passer dårlig, eser ut av proporsjoner. Finner det vanskelig å kjøpe nye klær i større/riktige størrelser, spiseforstyrrelsen anser det nemlig som nederlag. Det gjør vondt å kjenne bukser som strammer. Det gjør vondt å skulle akseptere forandring nå hodet og fornuft ikke henger med i svingenen. Det gjør vondt å gå på butikken, og for å være ærlig – så har jeg på impuls prestert å kjøpe klær som allerede er for små, fordi jeg hater prøverom og fordi jeg vant til at det PASSER. Men neiiiida – not anymore my friend. Og det gjør vondt at ALLE kan se forandringen.
Ikke har jeg følt at jeg kunne skrive det her heller – sannheten altså. Ikke siden det er så mange som leser, tenker da spesielt på familie. Spiseforstyrrelsens gang går jo i alle høyeste grad på løgner, luring, triksing og hemmelighetskremmeri. I got carried away, caught in the storm og runddansen var i gang igjen. Føler meg alltid så forbannade liten når jeg ikke greier å fortelle familien min sannheten, også plukker de det opp på bloggen og drar den der “ja, vi ser at det ikke har gått så bra i det siste, det er kanskje vanskeligere likevel?”, og det gjør bare vondt. (misforstå meg rett: setter pris på at de BRYR seg.)
Vil være alene med skammen. Vil være alene med helvetestallene. Være alene med svakheten. Sykdommen min.
“Normalvektig”. Kjenner jeg har lyst til å kaste opp bare jeg hører ordet. Folk flest tror gjerne at NORMALVEKTIG står i synonymordboka opplista bak FRISK. Ute av syne, ute av sinn. Selv om jeg SER bedre ut, så betyr det ikke at stormen er over. Selv om jeg veier normalt betyr det ikke at jeg er frisk i hodet.
Men det gjør vondt. Normalvektig står opplista i den spiseforstyrrede synonymordboka bak FAILURE.
Så nå vet jeg ikke. Hva som skjer. Med motivasjonen. Med vannet. Med tallene. Med matinntaket.
Det eneste jeg vet for sikkert er: stryk bulimien. I’m NOT going back.
Så nå har jeg tatt av tre kilo igjen. Femten kilo opp høres bedre ut enn atten, tretten høres bedre ut enn femten.
Hva faen holder jeg på med – egentlig? Jeg VET med fornuften min at 13 kilo opp ikke var nok i utgangspunktet – men det må da være grenser.
Gjennomsyra spiseforstyrra innlegg.
Dyster sannhet. Så nå vet dere i alle fall hvorfor jeg føler meg som en hykler når jeg skriver. Jeg lever ikke etter min egen fornuft – jeg lever med spiseforstyrrelsens handlinger through and through.
Jævla satans tall. Helvetes sykdomsfaen. FORBANNA.
LA MEG VÆRE I FRED.
gidder ikke dette.
vet ikke hva jeg skal si.. får så utrolig vondt av at du har det så vanskelig. Tenker på deg<3
Takk for at du bryr deg ♥
:( Om ikke annet så er det forståelig at du føler det sånn.
Men håper likevel, for ditt eget beste -og her kicker fornuften min inn, ikke sf-meg som vil støtte opp- at noen kan hjelpe deg når du er så syk og svak som nå. *godt ment* :)
Fornuften ser ut til å glimre med sitt fravær, but things can change :)
Må liksom spørre meg selv : hva er det EGENTLIG jeg vil? Hva er det jeg forsøker å oppnå?
Kanskje finner jeg svar :)
Då eg såg det øverste biletet av deg var min impulstanke som den alltid er: at du er bitteliten. Eg skal ikkje legge ut om at musklar er tyngre enn fett (du har jo trena så mykje!), at vatnet går tilbake når kroppen venner seg til at den får lov til å halde på mat, at ALT stabiliserar seg når kroppen lærer seg å stole på at du vil gje den det den vil ha (og så mykje den vil ha), for alt dette veit du så altfor godt.
Eg berre håpar, håpar så inderleg at du vil la deg sjølv arbeide mot å kome til den staden der talla etterkvart mistar si makt, der alle katastrofetankane og -kjenslene vert mindre og mindre, og det som står igjen er KARIANNE – nydelege DEG, slik DU skal vere; ei flott, sunn jente med fokus på det i livet som gjer henne glad, det som gjer livet verdt å leve. Det GÅR an! Men ikkje dersom du blir restriktiv (håpar du ikkje tek dette ille opp, eg veit kor inni helvetes vanskeleg det er, følelsen av at ein kan ikkje “vinne” uansett kva ein gjer, men eg lovar: sanningar kan forandre seg. Dei spiseforstyrra sanningane er ikkje verdt den råtne lufta dei nærer seg av eingong).
Det GÅR an! Du har kome så vannvittig langt!!! Ikkje mist vegen no; det VIL stabilisere seg! Og det er ikkje 18 kg fett, Karianne! Eg hadde aldri gjetta på det tallet der, ut frå bileta av deg undervegs, hadde eg ikkje sett det svart på kvitt. Du er så forferdeleg sterk som har klart dette, og eit tilbakefall betyr ikkje vere eller ikkje vere. Tillat deg sjølv å føle det du føler no, for det er eit faktum – som du skriv – at det er ikkje på det tynnaste ein har det verst, slik folk trur. Det er på veg opp det VERKELEG er helvete. Men det er den einaste vegen, og du er SÅ modig som tek den :) Eg har trua på deg, verkeleg. Store klemmar
Takk for beroligende ord.
Når jeg forteller folk at det er snakk om 18kilo får jeg følgende reaksjon: a.) muskler veier mer enn fett og b.) herregud jeg kan ikke forestille meg hvordan du så ut før.
Vet at musklene kanskje gjør meg tyngre enn jeg ville vært hvis jeg ikke hadde trent, men det er en fattig trøst.
Takk for oppmuntring, takk for håp. Jeg setter fris på det, from the bottom of my heart ♥
Og det er kanskje naturlig i prosessens gang å snuble litt, tryne litt. Noen ganger blir skrubbsårene verre enn andre, men kanskje kan det gro. Det trenger ikke bli betent ;)
Klem til deg ♥ Ordene dine gjorde det lettere for meg å spise frokost i dag. TAKK.
Det er vondt å lese dette innlegget.. Jeg tenker på deg… Klem
vett det ikke hjelper. men jeg vett hvor vondt det gjør, jeg skjønner deg på alle mulige måtter.
hvor vondt det gjøre å høre. hvor vondt et jævla tall gjør!
men skjønner deg.
du kan kjempe deg ut nok en gang.
stå på.
du er nydelig <3
klem om du vil ha.
Husk at kroppen trives på normalvekt. Jeg vet hvor tøff den veien er. Det har jeg selv kjent og kjenner fortsatt på kroppen. Hold ut. Jeg vet er er vondt og urettferdig – men livet betyr så mye mer. Jeg har ikke veid meg siden januar. Jeg lever heller lykkelig uvitende enn å vite eksakt hva tallet er. Bestem deg for å gå veien ut. Du er tøff, vakker og verdifull!
Håper fornuften blir seirende til slutt, og at du fortsette med den “Stryk bulimi – I’M NOT GOING BACK”.
Skulle gitt ALT for å få en kropp som din. Vet det ikke hjelpe deg å høre det men……synes du har en perfekt kropp, seriøst. Du så skikkelig godt trent ut på første bildet jo. Stram som bare fy.
Prøv å glem tallene. De stemmer ikke uansett. Man kan være over 80, og likevel se liten ut. Eller man kan være 45 og se mer normalvektig ut. MEN jeg vet hvordan dette er. Man blir hekta. Hjernevaska. Styrt av disse hersens vekt-tankene. Og disse styrer følelsene. Ond sirkel, I KNOW.
Håper som sagt at fornuften og den friske delen av Karianne seirer til slutt. For jeg tro til syvende og sist, når du en dag klarer å bli frisk fra styggedommen, kan få en ganske så bra liv.
Det gjør vondt å lese dette, men hvis du tenker på alt du har gått i gjennom burde du ikke gå tilbake, du burde fortsette og ikke prøve å tenke på tallene selv om det er driiit vansklig.Jeg vet selv hvordan det er, har hatt det jeg også, men det var ikke like ille.Det er mange ganger jeg også får lyst til å gå tilbake, men så tenker jeg at jeg har kommet så langt alerede. Ærlig talt, syns du fortjener det beste, og du vet selv hva det beste er :D <33
dette er sf spill på høyt nivå,feller,triks og snarveier og juksetrisk….du kan alt,du vet alt,du lever det dag ut dag inn…
En med en sf er flik til å gi råd,men følger aldri sine egne råd.
Sender masse klemmer til deg vennen <3
bare den siste setningen beviser at du har flust av viljestyrke.
mennesker kan lett miste motivasjonen i mange ulike situasjoner, og d er harde slag uansett, men jeg ser for meg dette ganget med 15 og man begynner å nærme seg hvordan d føles.
men samme hva du tenker, så vil jeg si at du ser ikke skogen for bare trær, det bor mer kampvilje i deg enn du selv innser tror jeg.
sender også masse klememr til deg.
Forferdelig å høre at du sliter! Men jeg har vertfall troen på deg, så absolutt. Du har styrke og vilje til å kjempe i mot. Du har komment deg lang, du har holdt ut, du er utrolig flink som har komment så langt. Du må bare fortsette, vere sterk slik som du er. Du hadde ikke komment så lang du er nå visst du ikke hadde vert sterk, hatt vilje. Du må fortsette, ikke gi opp. Du kommer til å klare det, du har kjempet så mye, du må bare prøve på nytt og på nytt. Jeg har troen på deg virkelig! :-)
jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Spesielt det med at tanken på å være “normal” er kvalmende. Jeg hadde anoreksi i 3 år og ble heldigvis frisk. Men jeg klarer ikke helt vende meg til å kjøpe str 38 i bukse isteden for 34, og det er fortsatt litt sårt.
Jeg håper du blir helt frisk en dag, det er virkelig et helt annet liv.
Klem