Bitre Blomster

Trodde kanskje jeg var sterkere enn dette, men vonde minner og flashbacks trenger seg stadig vekk på.

Jeg har vært i leiligheta i dag, for å pakke ned de siste tingene i forbindelse med flytting, (se forrige innlegg).
Ble forferdelig dårlig av å være der. Alt sammen bringer fram de evig vonde minnene fra Januar til Mars i år, de tre månedene jeg helst vil stryke fra min hukommelse og kaste. Det trenger ikke å gå i glemmeboka en gang, det er for vondt til at jeg ønsker å erkjenne meg ved det i det hele og det store.

Hver eneste flekk på det jævla vegg til vegg teppet. Pepsi max her, sjokolademelk der. Lykkeliten som var dårlig i magen, der, der og der. Bare stemninga i rommet får meg til å føle meg uvel og veggene forteller en dyster historie om bulimikeren som en gang satt timesvis i sofaen, dag inn og dag ut. Bevegde seg motorisk mellom sofa, kjøleskap, komfyren, tilbake til sofaen og inn på badet, for deretter å repetere denne adferd igjen og igjen og igjen, gjennom hele dagen. Med jevne mellomrom var jeg også ute med Zahra, men bortsett fra det er det bare bulimi.
Kjenner magesekken vrenge seg bare ved synet av kjøleskapet, alle minnene om all maten jeg har trykt inn der, fra kjøleskap til fryseboks, til komfyr, til min egen mage og deretter ned i dass igjen.

Den klamme atmosfæren på badet hvor jeg tilbringte flerfoldige timer om dagen. Ikke så mye fordi jeg kasta opp (innøvd bulimi er som regel kjapt overstått), men fordi jeg sto og glante i speilet i time opp og time ned. Når jeg ikke var opptatt med speiling, måling, sammenligning og veiing, lå jeg som regel henslengt på badegulvet – stortsett for å varme meg i og med at det var lettere å varme opp badet enn hele leiligheta når graderstokken viste minus 16 nå i vinter.

Jeg var bare bulimiens nikkedukke. Jeg lot meg drive avsted, hånd i hånd med mitt eget bulimimonster. Jeg eide ikke vilje, jeg eide ikke mot til å stå i mot, jeg bare spiste og kastet opp, tok tabletter for å få sove og begynte hver dag på samme viset. Kjøleskapsvurdering, planlegging av dagsmeny, ett forsøk på å få oversikt over hva som var spiselig, ett forsøk på å komme opp med nye kreative matretter når pengene ikke strakk til. Jajaja, det går sikkert fint å bake noe bare man har vann, mel, gjær og sukker. Det går sikkert fint å spise brød med sukker, eller havregrøt med nugatti, eller is med en boks sjokoladesaus og vaniljesaus, youghurt med sjokoladebiter, pizza med ketchup og lista er lang, lang, flere mil enn bare dette.

Med jevne mellomrom søkte jeg avbrekk fra mine tvangsmessige bulimiske handlinger, lot andre tvangstanker ta plass, rydda og sorterte, støvsugde og vaska. Manisk. Vaska skuffer og vegger, komfyr, bord, tørka støv i vinduskarmer, vaska speil, vaska av tven, dvder, alt jeg kom på som egentlig kunne vaskes. Sorterte opp og ned, hadde stålkontroll på papirer, hva som er hvor og alt det der.

Så i dag, når jeg var tilbake, var det med tungt mot. Med minner som stadig vekk trengte seg inn, pressa seg på, minnet meg på en fortid jeg så inderlig godt prøver å glemme. Pakka som bare pokker, vasket gulv, pakka nutridrinker ut av kjøleskapet, reiv ned de siste gardinene også, før jeg måtte legge inn årene. Greide ikke mer, orket ikke mer, kapitulerte. Vil bare ut derfra, vil bare glemme. Orker ikke å la meg selv minnes på bulimiens tragedie.
Bulimien sitter i veggene der oppe og jeg nekter å la meg erkjenne min egen sykdom på den måten. For meg er det ikke aktuelt og prøve på nytt eller skape andre minner. Bulimien står skrevet i vegger og tak, på gulv og soverom, baderom, kjøkken og stue. Leiligheta er ødelagt. Ødelagt av kvalmende mat os, fett på fett, svidd fast, brent inn, fettet ned av skitne, grådige fingrer som aldri kunne slikkes helt rene fordi maten alltid var i en eller annen hånd.

Jeg skal aldri tilbake. Det er over nå.