Bitre Blomster

Jeg velger å re-publisere ett innlegg jeg skrev i den lukkede bloggen min for en tid tilbake siden. Jeg har lest gjennom det mange ganger nå, og jeg synes halvveis det er sårt og flaut å skulle publisere det igjen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det i like stor grad som jeg gjorde når jeg skrev dette, men jeg kan likevel HUSKE hvordan det føltes.

Fredag 27. November 2009.

Alt jeg ikke sier med Ord. Den glamorøse skyggesiden.
Jeg kjenner jeg holder på å boble over av raseri. Raseri rettet mot o-herlige-spiseforstyrrelse som har tatt i fra meg gleden ved livet. Jeg kunne nesten ha skrevet “alt”, men hey, det finnes fremdeles mikroskopiske lyspunkter og gleder som jeg tviholder på, så fremt jeg fremdeles har livet i behold.

Men akkurat nå er jeg så forferdelig sint at jeg ikke ser annen løsning på problemene mine enn å skrive ned akkurat hva jeg tenker, akkurat hva jeg hater, akkurat hva jeg forakter og hvorfor det er sånn. Jeg kunne ha skrevet at den eneste løsninga mi akkurat NÅ var barberblader, men jeg skal skrive, ventilere vekk litt sinne via ordstrømmen som allerede er på vei ut gjennom fingertuppene mine.

Jeg skuer bedrøvet ut over bitene som ligger strødd over alt. Bitene av ett ødelagt liv som langsomt har forfalt, bitene som ble spredd med vinden, bitene som er knuste og ødelagte, bitene som kanskje aldri kan settes sammen til ett verdig liv igjen. Kanskje er skaden for permanent, kanskje er skaden for langvarig til at det lar seg reparere, men jeg kan ikke la meg knekke av det. Jeg må kjempe for å ta tilbake det jeg har krav på, på lik linje med ett hvert annet menneske som lever, så har jeg krav på det som er mitt her i verden. ETT LIV. Jeg har krav på mitt liv! Jeg har krav på å få det tilbake for det om spiseforstyrrelsen har gjort sitt beste ved å knuse det som en gang var, det som en gang kunne ha blitt til noe fantastisk og flott.

JEG ER SÅ SINT.
JEG SKAL SKRIVE SANNHETEN.

Jeg er død på innsiden. Jeg er DØD på utsiden. Jeg er levende død, jeg lever ikke. Jeg eksisterer. Jeg svever rundt i denne meningsløse tilstanden som ikke gir meg noe som helst, bortsett fra sorg og smerte, både psykisk og fysisk.
Jeg stirrer på jenta i speilet, og hun er så ødelagt. Øynene hennes glitrer ikke lenger. De skinner ikke lenger. Håret henger langt og er fremdeles ganske tykt, men ikke på langt nær så tykt som det pleide å være. Det er kanskje ikke synlig med første øyekast eller for mannen i gata, men hårstråene er ødelagte. Underernærte. De er tørre, de sprekker, de knekker, de er misfargede, de er hvite, de er grå – det er helt feil. Jeg er nitten år og river ut mine egne hårstrå fordi de er misfargede, fordi kroppen de hører til er ødelagt. Halve hårstrå er fremdeles fargede, og halve hårstrå er grå. Når jeg river de ut er 10-20cm grått eller hvitt og resten er min farge. Det er grusomt, det er helt feil.
For ikke å snakke om huden. Huden er tørr, huden er feilernært, huden er stram. Ubehagelig. Hvit, grå, død. Blålilla. Uren. Uren hud fordi jeg mangler vitaminer og næringsstoffer i kroppen. Jeg har tenåringshud, jeg ser ut som jeg nettopp har begynt på ungdomsskolen. Jeg har tørre flekker, huden flasser av. “Hudkrem” tenker du kanskje, men nåneidu. Så lett er det ikke. Det hjelper kanskje innimellom å tilføre huden litt fuktighet, men that’s it. Også er det dehydrert-rynkene. Når du klyper deg selv, så får du vanligvis hudfolder, men når jeg klyper meg selv får jeg de normale hudfoldene, pluss rynker. Det ser ut som bølger og de kommer fordi kroppen er dehydrert. Huden min er gusten og blek, ikke levende, ikke glinsende, blek, grå, blå, dratt og blek. Leppene som er konstant tørre, leppene som sprekker hvis jeg så mye som tenker på å trekke på smilebåndet. Sårene som aldri gror fordi huden er i elendig forfatning. Munnsårene som bruker måneder på å gro.
Neglene mine. De knekker. Fliser seg opp. Er tynne. Jeg har hvite flekker. Sånne flekker man har på neglene sine som barn og alle mener det er fordi “du drikker ikke melk”.
Og dunhårene. Hvordan kan jeg glemme de? Over hele kroppen får men ett slags tynt, fint lag med dun. Heldigvis er disse hårene helt lyse, og de synes ikke nevneverdig godt – ikke på min kropp i alle fall. Jeg kan se de, jeg kan kjenne de, og særlig i godt lys er det synlig. Langs kjevebeinet, på skuldrene, nedover overarmene, på magen. På ryggen, i korsryggen. DUN.

Og dette er kun det overfladiske. Det jeg skjuler som best jeg kan med en fin fasade. Jeg gjemmer den dårlige huden under sminken, jeg prøver å få øynene mine til å glitre, jeg øver meg på å smile, FAKE THAT SMILE, jeg øver meg på å få det til å se naturlig ut, men egentlig føles det mest som en ubehagelig grimase. Det føles ikke riktig. Smilet sitter ikke som det burde, slik det pleide, når jeg kunne smile med sjela også. Ikke bare med mimikken i ansiktet og leppene.

Innsiden.
Innsiden av kroppen, som ingen kanskje ser.
Jeg kan jo begynne med dårlig blodomløp. Blodet flommer ikke slik det burde i årene. Blodet strekker liksom ikke helt fram, rekker ikke ned til fingre og tær. Man fryser, selv under lag på lag med varme klær og varmeovnen på full guffe. Du blir liksom kald. Alltid kalde hender når du hilser på nye mennesker. Alltid stive fingre når du prøver å få de til å løpe over tastaturet. Alltid varme kopper med kaffe eller te, bare for å holde i. Bare for å kjenne varmen som kroppen din selv ikke greier å produsere. Varmen som kroppen kutter ut fordi den ikke har nok energi til å orke å produsere. Kulden sitter i kroppen som ei kald klo.
Det verste er kanskje når armene og beina dovner bort fordi blodtilførselen ikke strekker til. Blodet kommer ikke fram. Det er nok å ligge i feil stilling i senga. Det er nok å legge beina i kryss når man sitter på en stol eller i en sofa.
Og magen. Magen som har tatt ferie for lenge, lenge siden. Magen som ikke tar opp næring, selv ikke når du prøver å tilføre det ved å spise eller drikke. Tarmene som meldte avbud. Tarmene som ikke fordøyer og kvitter seg med næring. Herregud, jeg kan ikke huske sist jeg måtte på DO uten å ha tatt diverse avføringsmidler. Både den ene og den andre veien. Magen buler liksom ut fordi den bokstavelig talt er full av dritt som ikke kommer ut. Uke etter uke har den ingenting å komme med. Det gjør vondt. Du kan kjenne med hendene hvis du vet hvor du skal klemme, at avføringen ligger på innsiden, i tarmene, som harde klumper. Klumper som aldri kommer ut uten at du går til desperate handlinger for å kvitte deg med det. Gang på gang kaster jeg innpå munnfull etter munnfull med avføringspiller, ønsker desperat å være tom i magen – men det skjer ikke. Selvfølgelig får jeg magekramper, selvfølgelig gjør det vondt. Men det skjer ingenting. Ikke en minste bevegelse der inne, fordi tarmene har takket for seg og sluttet å fungere. Redselen for at de aldri kommer til å fungere noensinne, redselen for å få utlagt tarm og gudene vet hva. De uutholdelige smertene som får det til å flimre foran øynene, jeg tror rett og slett jeg er i ferd med å svime av eller dø. Men det skjer likevel ingnting, ingenting kommer UT. Jeg skulle ønske at innholdet bare rant ut som suppe, det ville faktisk vært en lettelse å bli kvitt det som ligger der inne.
Også er det blæra, den fungerer heller ikke. Når man blir skrekkelgi dehydrert kjennes det ut som om blæra er konstant full, man må konstant tisse, men neida. NADA. Man må DRIKKE for at det der skal fungere, men når man går store deler av dagen uten å drikke, ja da kan man jo ikke forvente seg store greiene heller.
Og hjertet. Drivkraften bak det hele. Muskelen som aldri slutter å trekke seg sammen og gjøre så godt den kan, pumpe blod gjennom denne levende-døde kroppen som ikke helt lever, og ikke helt er kald og død enda. Hjertet som dunker så hardt i brystet, hjertet som lider under mangelen på salter, elektrolytter og kalium. Hjertet som dundrer av sted for å holde maskineriet i gang – så vidt – for å ikke være død – enda- men levende – såvidt. Hjertet som fremdeles banker men hopper over slag. Glemmer å slå. Verker i brystet og smertes av denne tilstanden. Lider under spiseforstyrrelsens harde maktbevegelse.
Mandlene som er hovne etter oppkast. Forstørrede. Spyrtkjertler som er hovne og ikke produserer nok spytt. Munntørrhet. Munntørrhet som igjen fører til hull i tennene fordi spyttet inneholder viktige enzymer som faktisk er der av en grunn.

Jeg kunne helt sikkert ha skrevet mer om hvordan kroppen min egentlig har det, men jeg orker ikke.
Jeg er kvalm, verden snurrer, blodsukkerfallet er på full annmarsj inn i kroppen, fingrene, hendene skjelver ukontrollerbart og det er vanskelig å treffe de riktige tastene på første forsøk. Desperat trykker jeg på backspace og prøver igjen og igjen å treffe riktig, stavene ordene slik jeg vet at de skal staves. Svetten som siler under anstrengelsen for det om føttene mine ikke får nok blod og er kalde, frosne og stive. Beina har for lengst sovnet bort, for jeg har lagt de i kryss. Magen som produserer SULT-HIKKE og forverrer kvalmen ytterligere. Og tørsten, herregud som kroppen tørster etter vann. Men det er altfor sent på kvelden til at jeg kan tillate meg selv å drikke – selv ikke vann – og jeg har omtrentlig to slurker til rådighet som jeg kommer til å benytte meg av når jeg skal svelge kveldsdosen med medisiner. For å skru av maskineriet, for å få hvile.

Alt er i ubalanse. Kroppen min lider. Psyken min lider.
Selv om jeg kjemper for å finne bitene i puslespillet og pusle de sammen. Selv om jeg prøver, så er det ikke OK å være Karianne. Eller spiseforstyrret. Jeg har det ikke bra i kroppen min, kroppen min har det ikke bra.

Lengselen etter noe annet er stor. Til og med døden virker som en lettelse. I alle fall slipper jeg å ha det slik jeg har det nå.