Arkiver for august, 2010

Karma & Hvil i fred.

Publisert 31. august 2010 Skole , Tilfeldigheter 10 Comments

Nok en dårlig dag – begynnelsen på en dårlig uke for mitt vedkommende.

Til å begynne med følte jeg småforkjøla og var usikker på om jeg orket en lang skoledag. Dro likevel, men klokken halv ti bestemte jeg meg for å dra klokken ti… Veeeel, det endte med at jeg ble værende og værende og timene gikk og gikk, helt til vi endelig ble avskjediget klokken 1535.

Kom hjem. Gjorde noe mildt sagt helt forjævlig dumt. Det var langt i fra med vilje og absolutt ikke egen feil, men likevel min feil. Fikk småpanikk når jeg innså at skaden allerede hadde skjedd – og nå er jeg da altså uten. Hvil i fred mobiltelefonen…

Sov ett par timer. Våkna. Ble dritsur fordi telefonen ikke hadde stått opp fra de døde enda. Gikk på én, to, tre bulimisprekk. Snakka med pappa i telefonen, som opplyste meg om at Pernille Marie Thronsen som ble drept i Budapest på søndag – er tremeningen min. Jeg har riktignok aldri hatt noe nært forhold til henne, eller kjent henne personlig, men jeg har truffet henne og vært i selskap med henne som liten.

Det er bare forferdelig trist. Hvil i fred ♥

Beautiful Blogger Award.

Publisert 30. august 2010 Tilfeldigheter 19 Comments

Jeg er ikke noe stor fan av sånne “kjedegreier”, men siden jeg nå har fått den hos både Veien Videre og Hannah, så får jeg vel hoste opp et aldri så lite bidrag.

  • Skriv et innlegg på egen blogg
  • Skriv 7 fakta om deg selv
  • Nominer 7 andre bloggere

Så her kommer 7 fakta om meg (du kanskje ikke visste?)

  • Familien min har alltid hatt dyr. To hunder vnår jeg ble født  - Cæsar og Argos. Når Cæsar døde i 1997 fikk vi katter. Først én, som ble til to, også ble det bare flere og flere! Tarzan, Gråpus, Puscas, Charlie Chaplin, Snibion og Rusken. I 2001 fikk vi ny hund – Cleopatra het hun. Så kom Balder i 2005. Så fikk jeg Zahra i 2006. Skaffa meg likesågodt ett par-tre-fire-fem gullfisker mens jeg var i gang. Ida, Pia, Fisken, Aina og Bertil. Og til slutt, Odin i 2008. Stesøsteren min hadde tre kaniner, også var det tre hunder til, Abbe, Caisa og Mira også. Dyrehage.com
  • Jeg er gudmor til en gutt på 6år. William Bjørn heter han♥
  • Jeg danset fra jeg var 3år (1994) til jeg var 16 (2007). Hovedfokuset lå på Jazz, klassisk og moderne, men også litt hiphop og street jazz. Gikk også 8mnd på danselinja på Kongsbakken vgs i Tromsø fra 06/07
  • Jeg hadde dreads i eget hår i nesten ett år på ungdomsskolen. *grøssss, ikke noe for meg – fant jeg ut* Jeg GREIDE det ut. Det tok 4 dager, tålmodig stemor og en halv haug DVD’er. (oh yes, det finnes bildedokumentert…)
  • Jeg har vært vegetarianer i 1 år, men fikk beskjed om å bytte fil eller lære meg hva jeg skulle spise ellers. Da dette ikke var alternativ ble det kjøtt igjen.
  • Favorittforfatteren min er NEIL GAIMAN, kan vel si jeg samler på bøkene hans.
  • Lillebror – Jan Daniel, eller Dani som jeg sier, ble født 1 måned for tidlig. Når han var 14 dager gammel, ble stemoren min veldig syk og måtte legges inn på sykehus. Pappa var da mye hos henne, og hjemme satt hjem med lille Dani, NAN morsmelkerstatning, sterilisering av flasker og hele den pakka der. Så da passa jeg han i fire døgn – så og si alene. Kjenner jeg blir helt varm i hjertet av tanken “jeg har en liten bror”! Aldersforskjellen ligger på 17.5 år.

Og så spør jeg disse om de vil gjøre det samme:

Og nå lurer JEG på om det var noen som lærte noe nytt?
Lykkeliten i mitt ♥

dårligdag.com.

Publisert 30. august 2010 3 BILDER , Emosjonelt Ustabil , Skole , Sykdomstanker 8 Comments

Dette skulle ha vært publisert for mangemange timer siden, men jeg kom visst aldri så langt. Better late than never.

Tidenes dårligste start på dagen. For det første sovnet jeg ikke før et sted mellom to og tre. Også våkna jeg klokka halv seks fordi jeg frøs. TAKKAMEN (som lillebror så fint sa det en gang – han er 2 år!). Skulle ikke opp før halv sju, men når den tid kom var jeg ikke akkurat smørblid for å si det pent.

Ble liggende på badegulvet å lure på hva jeg skulle gjøre, alt for å suge opp litt ekstra varme. “Gidder ikke dette. Hva er vitsen, det er ikke verdt det- blaaablabla”. Måtte bare kjøre autopilot og tune ut alt mulig annet. Kledde på meg, morgenrutiner. Som om jeg ikke var kald fra før, så ble det ikke bedre når jeg måtte traske rundt kvartalet med Zahra. I mellomtiden hadde jeg fiksa kaffe og henta avisen. Bladde gjennom den mest uinteressante avisen i verdenshistorien, null innhold i de hele tatt. Spiste frokost. Bedrev litt ufrivillig, uplanlagt trappeløping mens jeg leta etter sigaretter, lighter, skinnjakka, skoleting og alt det der. Og så helte jeg kaffe i termokoppen som jeg LIKSOM hadde gode intensjoner om å ikke glemme. LYKKETIL.

Hadde plutselig helt forbannade god tid. Rakk nesten å kjede meg, så jeg tok tidenes DÅRLIGSTE mobilbilde gjennom tidene.

Hva er den beste måten å starte en mandagsmorgen med? Klokken ti over åtte? NATURFAG.
OH MY GOD, tror bare jeg skal holde kjeft resten av året altså, ble bare provosert der jeg satt!!!! DÆVEN. Forbannade slitsomt å skulle komme med meninger og synspunkter som bare blir forvridd rundt på, fordi læreren, la meg sitere “elsker å provosere for å skape debatt og diskusjon”. JATAKK. Vi diskuterte nettlesere, og jeg måtte selvfølgelig argumentere for SAFARI og MAC. Så ville han vite fordelene med mac, og siden jeg tydeligvis er den eneste macceren i klassen, så.. Herregud. “Mac får ikke virus” sa jeg. “Joda, det får de”. “Ja, men langt i fra like ofte som en vanlig PC! Jeg har hatt min i TO år, og jeg har aldri hatt virus”. “Men det FINNES”. “JAVEL, det finnes! Men det er langt i fra like vanlig!”. “Hva mer da?”, “Mac har bedre lagringsforhold og store gode harddisker som ikke kræsjer selv om man fyller de opp!”. “Si meg, hvor stor harddisk har du da?” “320 gigabyte”. “Ja, men det er jo ikke SÅ stort!”, “NEI MEN DET ER BRA NOK FOR MEG!!!”. Kjente bare jeg ville eksplodeeeere. “Det er bedre å jobbe med bileredigering og film på mac” – “ja, kanskje”.
Og ATTPÅTIL, så skulle han ha noen til å lese høyt et avsnitt i boka. Jeg hadde selvfølgelig ikke lyst og kan ikke akkurat påstå at jeg meldte meg frivillig der jeg pent hadde bestemt meg for at jeg ikke gadd å si noe mer. “Ivrige Karianne, kan ikke DU LESE?” .. ….. ……….
Deretter lurte han på om vannet i en kasserolle kokte fortere eller saktere med lokket på. “JEG VET IKKE” sa jeg. “Da får du GJETTE, du har jo 50% sjans for å gjette riktig”. “Eh. Saktere kanskje?”, “Ja, og HVORFOR DET?” JEG VET IKKE!!!

Engelsken gikk henholdsvis greit.

Ellers var det mer prosjektoppgavejobbing. Får hele tiden endret informasjonen? Blir helt forvirra i bunn og grunn. Men summasumarum, så ligger jeg i rute på alle måter. Trenger bare å knipse de tre bildene mine nå, og renskrive loggen på maskin. Skisser, egenvurdering, idéstadium – checkcheckcheck.

Og sist, men ikke minst MATEMATIKK.
MEN: jeg har bestemt meg for å ikke ha matematikk. Det er bare tre timer i uka. Orker ikke å gape over for mye. Matematikk har aldri vært noe jeg har vært flink til eller hatt glede av. Synes det er vanskelig å forstå, og jeg kjenner ikke at det er riktig tid eller sted for å lide meg gjennom tre timer i uka jeg ikke kommer til å få noe ut av med tanke på at konsentrasjonen min er relativt sviktende. Diskuterte dette med kontaktlærer, mine poeng og synsvinkler ble sett og hørt, tatt hensyn til og forstått.
Av egne erfaringer vet jeg at hvis jeg prøver å gjøre ALT, så kommer smellen, og kommer smellen er det ikke nødvendigvis bare matten det går utover. Da er det plutselig alt som står på spill. Tyyyypisk borderlinemønster – alt eller ingenting. Men jeg prøver meg på en gylden middelvei. Føler meg fram i ukjent terreng.
Usikker på hva jeg gjør med gym også. Frk. Fastlege var ikke videre begeistret for at jeg skulle ha gym. Jeg vil, men vil ikke. Det er jo mye morsomt med gym! Hvis jeg ikke skulle ha det kommer det nok til å være lett å ta som privatist i og med at min mor er praktiserende gymlærer. Må eventuelt diskutere saken nærmere med min nye fastlege. Har imidlertig bestemt meg for å se det an. Får heller avskrive fag HVIS det skulle vise seg å ikke være gjennomførbart i praksis. JEG PRØVER.

Kom hjem. Ut med Zahra. Spise. Finne senga. Sov halvannen time. Våknet når mamma kom hjem. Sliten og sur som jeg gjerne blir etter lang dag, ble det en fin liten frontkollisjon på hjemmebasis. Mamma sier så veldig, veldig mye som hun mener i beste mening fordi hun ønsker at jeg skal forså og se ting fra et annet perspektiv. Mitt emosjonelt ustabile alter ego derimot hevet decibelnivået til 200 når selvfølelsen stupte fra “jeg er flink som PRØVER” til “jeg duger ikke til en jævla dritt, jeg kan likesågodt bare gå å dø, finnes ikke vits eller mening med noen ting som helst her i verden”. YES Karianne. Drama QUEEN med stor Q.

“Hva er det som gjør at du ikke klarer å la være å kaste opp? Hvorfor finner du ikke tilbake til den fine innstillinga du hadde for litt siden? Jeg er så redd for at all jobbinga skal være forgjeves, jeg ser jo hvor veien går” sier mamma. Jeg VET ikke. Ikke har jeg mer hjernekapasitet til å tenke eller reflektere rundt det hele heller. ÉN TING SKAL VÆRE FOR SIKKERT : JEG P R Ø V E R. 45 timer AND COUNTING.

Tror og håper at Elin kommer i kveld. Tror og håper på Dexter. Tror og håper hun sover her til i morgen. Tror og håper at tirsdag blir bedre. Tror og håper at det går bra med timene også.

Gjensynsglede.

Publisert 29. august 2010 3 BILDER , Zahra & Hunderelatert 14 Comments

Foto av Elin Alexandra

Så mye for helg.

Publisert 29. august 2010 Dagbok 2 Comments

Det er søndag i dag, jeg har i alle fall jævlig gode intensjoner om å hverken repetere fredag eller lørdag. Bare stryk det, bare glem det, lat som om det aldri skjedde. Gjort er gjort, men det betyr ikke at dagen i dag trenger å være den samme. Faktisk, så er ikke hverken muligheter eller odds på mias side, så da kan det bare være.

Klok av skade gidder jeg ikke å skrive “jeg teller timer”, for jeg har sikkert skrevet det hundre ganger siden jeg kom hjem fra syden likevel. Jeg tror heller jeg går for “en time av gangen”, også får jeg heller begynne å telle når jeg kommer over kneika på 36 timer. Hvorfor går det alltid til helvete på 36 egentlig? Regner med alle er dritlei, sikkert like lei som jeg er, av å høre eller tenke det.

La meg bare innbille meg at jeg “TELLER”. 19.5. Det er i alle fall en S T A R T.

Jeg hadde egentlig totusen ting jeg hadde lyst til å skrive om i dag, men siden jeg våknet klokken fire og oppdaget at klokka var fire, så har jeg bare kava i stresset omtrentlig. Måtte jo få på plass de siste små detaljene for å dekke over fredaglørdagskatastrofen. Ut av oppvaskmaskina og litt sånne småting.
JEG HAR I ALLE FALL SOVET UT OM IKKE ANNET.

Nå skal jeg (ahaha, så mye for helg…!) gjøre naturfagslekser, løpe meg en tur (fordi jeg er så forbannade sur), dusje, finne ut hva jeg skal ha på meg i morgen, rydde litt mer småting og skisse. Skisse til prosjektoppgave, oppgaven heter ROLLER. Jeg er dritstressa og frustrert over mine egne skisseteknikker. Også er jeg meget usikker på hvordan jeg skal stille opp modellen min (noen som blir sjokkerte om jeg skriver at jeg har tvunget Elin til å stå modell??), i de ulike tre bildene som skal knipses iløpet av neste uke.

NEI UFFF.
Hvis jeg har / får tid, mulighet og sjans, så kommer det kanskje noen bilder av meg og Zahra i kveld. Henta henne i går nemlig.

CAN YOU SEE ME NOW?

Publisert 29. august 2010 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER 23 Comments

Såvidt søndag. Tekstbokversjonen.

Den VANLIGE. Slik det pleier å være.

Innså det ikke før nå. Innså det ikke før nettopp.
Innså ikke umulighetene før nå.
Men jeg ser umulighetene i håpet.
Mulighetene i naiviteten.
Krampetak og klør.
SOM VANLIG.

Så forbannade STANDARDKARIANNE.
“oh, I totally fucked up – meeeeen prøver igjeeeeeeeen”.
Always. Alltid. Forever.

Klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg er en JÆVLA idiot som i det hele tatt VÅGER Å TRO,
eller om det er en overnaturlig egenskap til å aldri gi opp?

Greit. Jeg bestemmer meg.
Jeg prøver.
Og feiler.
Handler og spiser.
Spyr og veier.
Repeterer.
Igjen og igjen.
Kokkelerer og søler.
Vasker og rydder.
Kvitter meg med synden.
Tryller bort bevisene.
Dekker over mine spor.
Skjuler min svakhet etter beste evne.
Skjuler min sykdom.
Pynter på fasaden.

Visste du det? Så du det i dag? På butikken, når jeg traff deg? Når jeg smilte mens jeg tusla etter bestemor som en hjelpende hånd, som et omtenksomt barnebarn? Så du det i ansiktet mitt? Så du gjennom sjelens speil – øynene mine? Så du sannheten? Kunne du se? Kunne du lese meg? Skjønte du? Ante du? Forsto du? Klarte du å forestille deg? Tenkte du to ganger?

Kunne du se, gjette, ane?
NEI.

Men jeg vet, så la meg fortelle, fylle inn de blanke hullene som du ikke kan se – som du ikke kan forestille deg, som du aldri så for deg. Som du ikke ville se. Fordi du velger å tro det beste. La meg fortelle, hvordan det hele gikk for seg.
Jeg sto opp i dag tidlig, gode intensjoner var slettes ikke på min side. De lå ikke en gang i underbevisstheten min mens jeg gikk på vekta nede. Mens jeg fortsatte opp den første trappa for å dobbelsjekke dagens tall med vekta oppe. Jeg kledde på meg, trakk en ufullstendig konklusjon og fortsatte rett opp trappa til loftet. Tok ikke med meg noe – hadde allerede alt på plass, akkurat slik jeg forlot det før jeg gikk å la meg i går kveld. Bordet som bugnet av diverse, ymse, alt du kan tenke deg.
Jeg spiste taco til frokost. Og smågodt, og boller, og loff med nugatti, smør, peanøttsmør, rekesalat, majones, leverpostei. God morgen youghurter, ikke mindre enn tre-fire-fem? Husker vel ikke, det var ikke så nøye. Jeg fortærte nøyaktig trekommatokilo før jeg la armene i kryss over brystet, bøyde meg fram og lukket øynene. Jeg trippelsjekket, bekreftet og noterte meg tallene før jeg fortsatte opp trappa igjen. Intensjonen bare to hakk bedre når jeg innbilte meg at jeg kunne flate ut og puste.
Desverre var ikke tingenes tilstand på min side når blodsukkeret stupte i minus, når skjelvingene meldte sin ankomst, når synes ble forstyrret av sorte dansende prikker, når hjertet begynte å hamre febrilsk i brystet, når fingrene begynte å skjelve, når jeg ikke øynet noe annet enn haugen på bordet, som slettes ikke  hadde minket nevneverdig siden istad.
Jeg repeterte meg selv en hel gang til før jeg skrekkslagen fikk med meg hva klokka var. Det var vel da jeg pynta på fasaden, det var vel der jeg kledde på meg anstendige klær, der var vel der jeg klistra maskara på vippene, det var vel der jeg spraya håret, øvde på smilet, rev med meg husnøkler og bankkort og satte kurs for dagens fasadenødvendigheter.
Det var vel der jeg trådte inn i rollen, hvor jeg gled inn i mengden, hvor jeg gjorde min sykdom usynlig, hvor jeg ble en annen versjon av meg selv, den versjonen jeg innbiller meg at verden kanskje tolererer bedre. Den rollen som tåler dagens lys bedre enn sannheten som kun utspiller seg i den dunkle belysninga som slipper inn mellom sprekkene i persiennene som alltid er møysommelig trukket ned og blenda ut, slik at ingen skal kunne se hverken inn eller ut. Hemmelig, hemmelig, sykdom, løgn – ikke se. Ikke vit, ikke forestill deg. Ikke tro, ikke tenk, bare glem, fortreng.

Jeg lar de få bildene jeg orket å knipse som “dokumentasjon” tale for seg selv.

Virkelig “genialt” å finne slike fine tilbud, som go’morgen youghurt på medlemstilbudspris 4.90 på coop.
To, fire, seks, åtte, ti, tolv, fjorten, seksten, atten. ATTEN.

Så; la meg bare oppsummere tjuefire timers matinntak:
en pizza grandiosa, en loff, en boks nugatti, en boks peanøttsmør, en boks rekesalat, to bokser smør, tre bokser rømme, ymse potetgull, tre pakker minibakkels (seksti stykker), seks hveteboller med daim, en stor haug smågodt, to poser skipper lakrisbåter, firehundregram lasagne, atten go’morgen youghurter, nihundregram kjøttedeig, ett kilo ost, tre bokses ananas, en boks mais, en ketchup, seks tortillas, ett glass salsadip, tre poser holiday dipmix, to poser tacokrydder, en pakke marsipansomething, åtte kokosboller, to kick, en snickers, seks kinder maxi, falt du av lasset eller leser du enda?, en boks leverpostei, polarbrød, montroomjegnevnteSMØR, en boks nøtter – youghurtnøtter, brente mandler, sjokohassel, cashew, brunost, sjokade og omtrentlig ni liter brus, og når jeg tenker meg om ; nachos med ost.

Jeg må nesten le. Litt sånn hysterisk. Sånn fin, tragikomisk latter. AHAHAA. Sånn latter jeg ler når jeg ikke helt vet om jeg skal le eller grine. Sånn latter jeg ler mens jeg griner, griner så jeg ler. Nei altså. Ja, du kan jo tro. Tenk. Se det for deg.
Ville du greid det? Ville du bytta med meg? Hadde du turt å prøve? Greier du i det hele tatt å forestille deg? Klarer du å fatte og begripe at det i det hele tatt er mulig? Gjennomførbart i praksis? FATTER DU? VISUALISERER DU?
Nei, tenkte meg det – for det gjør faen ikke jeg heller.

FORBANNER håpløsheten.
Forbanner følelsen.
Forbanner bulimien.
Forbanner min svakhet.
Forbanner tilværelsen.

Og hva FAEN er greia med sangene på radioen som spilles når jeg kaster opp?
FØRST spiller de “girls just wanna have fun”. HAHA, hilarious!!!
Deretter spilte de  Johnny Cash med HURT. No kidding?
Og sist, men ikke minst, EVERYBODY HURTS med R.E.M.
Takkamentrengerjegåsimer???

Og så kan du jo tenke deg; etterpå. Når kroppen sier neitakk,ikkemeridag,værsåsnill,stopp,orkerikkemer,jegerutslitt.
Du kan jo forestille deg, hvordan det er å ha gnagsår i ganen og under tunga, se for deg hvordan det plutselig smalt i kjeven midt under en tyggefrekvens, se for deg at noe klissete setter seg fast i ei fylling i ei tann. Se for deg hvordan det er med blemmer i munnen, med bitesår på innsiden av kinnet. Prøv å forestill deg hvordan halsen kjennes ut. Hvordan den plutselig hovnet opp, hvordan kinnene blir?
Følelsen av at noen stilte seg bak meg og hugget meg i hodet med ei isøks samtidig som jeg vrengte min magesekk, følelsen av at jeg måtte holde meg fast i doskåla for å ikke falle overende, fordi jeg nesten, nesten kunne ha trodd at hjernemassen dryppet ned i dass og blanda seg med spyet på grunn av den voldsomme smerten, varmen og alt som plutselig tok meg med storm, ut av det blå?
Da kan du jo tenke deg, hvordan det er å svimle opp trappa og øyne eget rot. Fat på fat på fat, fat til festmåltid for en hel familie, bestikk til en halv hær. Ei skje meg her, en kniv meg der, en skje til alt. Kniver. Skjeer. Gaffler. For å kutte ned på oppvaskmaskinlassene har jeg for lengst slutta å drasse med meg glass, for det ville bare ha komplisert ting YTTERLIGERE. Men poenget er vissheten om at det er MITT rot, MITT søppel, MITT problem.
Og dermed starter ryddeprosessen. Alt som er åpnet kastes, alt av søppel som må plukkes opp fordi det gjerne endte opp der du la det fra deg. Alt som skal bæres en etasje ned og inn på kjøkkenet, alt som skal settes inn i maskina. Alle flaskene som skal stables meg hit og dit, alt. En sturetur meg jif og klut. Vasking. Ingenting er som å tørke opp eget spy, ingenting er som å vaske toalett, do, dass, både oppe og nede. Ingenting er som å vaske bad, ingenting er som å støvsuge kjøkken, stuegulv, sofaer og tepper. Ingenting er som å vrenge av seg flekkete klær fordi du ikke brydde deg der og da – om at du mista eller sølte. Eller kanskje du ikke merket det – fordi du var så opptatt med noe ANNET. Ingenting er som å skure over komfyren samtidig som du sorterer ut hvilke klær som må vaskes – og ikke mint : HVORDAN I HELVETE KVITTE SEG MED FEM BÆREPOSER SØPPEL NÅR DU VET DU IKKE BARE KAN KASTE DET I SØPLA?

SÅDÆR. AKKURAT DET. AKKURAT DET SÅ DU IKKE. VISSTE DU IKKE.
MEN TENK: SÅNN VAR DET.

SER DU MEG NÅ?
SER DU KARIANNE BAK FASADEN?
SER DU KARIANNE UNDER SMINKEN?
KARIANNE BAK SMILET?
KARIANNE UTEN SMÅPRAT?
KARIANNE MED BULIMIEN?
SER DU DET?
CAN YOU SEE ME NOW?

Ser du bulimikeren? Hadde du trodd det om du ikke visste? Hadde du? Ville du gjetta det om jeg ikke sa noe, ikke skrev noe, ikke dokumenterte, ikke lot deg få innblikk i virkeligheten? Bulimivirkeligheten?

Ikke si ja, for jeg vet at du lyver.

Stryk urimelighet, verdsett.

Publisert 27. august 2010 Skole 11 Comments

Jeg er glad jeg ikke satte meg ned etter skolen i dag og begynte å skrive noe greier da. Jeg var sur, en smule skuffa, jeg hadde kommet til å svartmale det jeg nå er i ferd med å hvitvaske, jeg hadde skrevet på impulsen, før jeg fikk tid til å tenke og reflektere.

I dag er det fredag. Jeg dro på skolen i dag. Jeg var der til klokka ble omtrentlig halv to. Det var vel da jeg kjente at… at, at jeg hadde fått nok. Jeg var sliten, jeg fikk ikke med meg teorien, jeg fikk ikke med meg fremmedordene som ble forsøkt klistret inn i våre hjerner, jeg fikk ikke med meg poenget, fikk ikke til å skrible notater. Fikk ikke til. Kikka bare rastløst på klokka og hadde mest lyst til å vrenge magesekken i do, selv om jeg ikke hadde noe grunn til det.
Men jeg snakka med læreren min på gangen, og vi ble enige om at jeg kunne dra hjem to skoletimer før tiden, for å jobbe med prosjektet hjemme istedenfor.

Jeg vet det var den beste løsninga, men likevel var jeg KJEMPESKUFFA på vei hjem. “Faen, jeg klarte det ikke. Helvete, jeg duger ikke til noe, jeg er udugelig, dette er ikke noe vits, nå begynner bare fraværet ekspandere, hva er vitsen???”
Jeg måtte gå å legge meg før jeg kunne gjøre noe med prosjektoppgaven, men magien i det hele er å våkne opp med et annet perspektiv på saker og ting.

Fredag. Jeg har vært på skolen hver dag. Jeg gikk tidlig på turdagen på grunn av behandling, altså gyldig fravær – nødvendig fravær, og jeg gikk tidlig i dag – fordi jeg ikke fikk noe ut av situasjonen, fordi jeg ikke følte meg bra.
Men så begynte jeg å tenke. Hvor mange skoletimer er det egentlig i uka? Jo, det er trettifem. 35 timer. Minus tre, er lik trettito. 32. Jeg har vært på skolen 32 timer. Trettito. TRETTITO! Det er ny rekord siden Januar-Februar 2007. Det er ny rekord på 3.5år! Også sitter jeg her og svartmaler og surmuler fordi jeg ikke greide 35??? Tall til ettertanke. Hvorfor er det sånn at jeg hever lista så JÆVLIG høyt når det kommer til meg selv og egne prestasjoner? Hva er det egentlig jeg forventer av meg selv? Hvorfor tenker jeg så urimelig? Hvorfor så sinnsykt kravstor?

Jeg har ikke skrevet det på bloggen min, men frk.fastlege mente det kunne være nok for meg å fokusere på 10-15 skoletimer i uka. At jeg i to-tre uker skulle være tilstede og se det an, for deretter å avtale møte med rådgiver og diskutere hvordan løpet skal legges opp. Det var ettertrykkelig lagt vekt på at jeg for guds skyld ikke trengte å følge med eller konsentrere meg så hardt i alle timene – at det kunne bli for mye og alt det der.

Jeg tar helg. Jeg tar helg med forbannade god samvittighet. På tide å senke skuldrene, på tide å verdsette egen innsats, på tide å sette pris på det jeg mestrer, det jeg faktisk HAR gjort – framfor alt jeg føler jeg “ikke greide”. JEG GREIDE DET.

Gi faen, dra til helvete.

Publisert 27. august 2010 Sykdomstanker 9 Comments

Jeg skriver ofte godt når jeg er sint. Når raseriet pulserer i blodårene, når jeg har lyst til å slå noe, noen, meg selv, hva som helst, når jeg har lyst til å skjære – ikke for blodet – men for smerten, når jeg har lyst til å stange hodet i veggen, lyst til å hoppe, flyve, falle. Når jeg tenker de største katastrofetankene, når kontrasten mellom svart og hvitt bare vokser og vokser, når alle gråsonene i mellom viskes ut. Når jeg tenker ut de mest ekstreme metaforene, sammenligningene jeg setter på spissen for å tegne bilder med skarpe streker, som for å understreke budskapet, som om arket, bildet og ordene roper til mottaker.

I dag er det sånn. Akkurat nå er det sånn. Akkurat nå er det sånn, jeg har lyst til å ha hundre utropstegn etter enhver setning, jeg har lyst til å blåse opp skrifta, markere den, understreke den, gjøre den fet og stor, synlig for meg selv, men også for å utrykke mitt hat.

Hat. Det er forskjell på hat og det å mislike sterkt, de fleste sier man ikke skal hate, men det er forskjell på ekte hat og mislikende hat. Du “hater” (les misliker) kanskje lekser, men å hate på ordentlig er forskjell. Og jeg hater. Hater min Mia. Hater bulimien. Hater. HATER. Med store bokstaver. HATER!!! og utropstegn. Understreket. HAT.

Jeg er sliten, jeg er lei. Lei er heller ikke et dekkende ord. Drittlei passer seg bedre, men det er likevel ikke sterkt nok. Det finnes ikke fred. Det finnes ingen steder å gjemme seg. Det finnes ingen steder å løpe. Jeg klarer ikke å løpe fra, klarer ikke å stikke av, klarer ikke å finne en annen utvei. Finner ikke fred. Finner ikke fred i eget hode, egen sjel, egen kropp. Finner ikke fred fra bulimien. Hun finner meg – igjen og igjen.

Selv ikke når jeg sover er det fred å få. Jeg drømmer de mest groteske ting, ser for meg de verste scenarioene. Jeg hungrer så sårt selv om jeg prøver å stå i mot. Hungrer og hater. Hater bulimien, og når jeg ikke klarer å stå i mot, så hater jeg meg selv for det. Gråter av raseri mens jeg spiser. Gråter mens jeg angrer, gråter fordi jeg overvurderer min egen styrke, gråter fordi jeg undervurderer bulimiens makt. Gråter fordi jeg føler meg naiv og angrende.

Når jeg var ferdig på skolen i går dro jeg hjem. Jeg spiste som planlagt, beholdt det som planlagt, gikk og la meg som planlagt og sovnet etter skjema. Som antatt, forutsett, planlagt. Konkret og håndfast. Men mine egne drømmer kan jeg ei kontrollere. Så jeg drømte. Jeg så meg selv og tallene på vekta som viste omtrentlig noen og tjue kilo. Jeg så min egen kropp – eller kanskje skjelett blir mer dekkende. Jeg så meg selv i speilet, jeg så meg selv klype meg i huden. Jeg så meg selv studere mitt manglende underhudsfett. Om du klyper deg i huden kan du liksom se – det er underhudsfett, alle har det – det er normalt. Om du derimot klyper deg i øyelokket er huden syltynn. Slik hud var det jeg drømte om. Jeg drømte om at leddene mine var store som fotballer, jeg drømte at alle senene og blodårene var synlige og markante rett under huden. Jeg drømte at skjelettet mitt tegnet vinkelrette linjer. Jeg drømte om innsøkk mellom ribbeina, drømte om innhule kinn, kleshengerskuldre og utstående kragebein, hoftebein som små fjelltopper som stakk ut av en mage med huden trukket så stramt over at man praktisk talt kunne gjenkjenne alle organene, nyrer, lever, tarmer. Jeg drømte om pelsen, anorektikerpelsen, lanugo (som det heter på fagspråket), drømte om ryggraden og markante skulderblad.
Deretter drømte jeg om etegildet. Den syltynne refleksjonen av meg selv som fråtset grådig og endesløst. Drømte så virkelig at jeg kunne smake smakene, lukte lukta, kjenne fett og sukkerkliss på fingrene. Drømte om den enorme sulten som hadde tatt bolig i min kropp, drømte. Drømte om oppkastet som gled så lett som ingenting, drømte om den svimlende rusen i etterkant. Drømte om at jeg vaklet, vinglet, svaiet, med armene lett løftet, som for å føle meg fram mens jeg var blindet av tåkeslør, drømte om at jeg måtte holde armene slik for å ta meg for når jeg falt. Drømte om neseblodet som aldri tok slutt, drømte om at jeg hosta blod fordi jeg fikk det i halsen.

Det var bare en drøm. Bare en drøm. En fiksjon. Men det viser likevel en brøkdel av spiseforstyrrelsens makt. Det viser likevel litt om bulimiens hjernevasking, hvitvasking, bulimisk svartebørs. Bulimisk brutalitet, banalitet, berøving av egne meninger, tanker og føleser. Bulimisk autopilot, impulshandlinger, uplanlagte situasjoner som motsier en hver planlagt teori. Som setter en stor sort strek over “gode intensjoner”.
Men selv om det bare, “bare” var en drøm, så sto det like klart for meg når jeg våknet av vekkerklokka jeg møysommelig hadde skrudd på i og med at jeg hadde planlagt resten av ettermiddagen. Selv om det BARE var en drøm, så kom jeg ikke unna sultfølelsen. Hungeren. Så sterkt at jeg vrir meg, så sterkt at jeg må trekke knærne opp til brystet og ligge i fosterstilling, så sterkt at jeg må knipe igjen øynene.

For sterkt.
Til at
gode intensjoner
holdt mål.

Jeg vet ikke hvor mange som har hørt den, men jeg har per dags dato aldri vært borti en bulimiker som ikke kjenner seg igjen i sangen til Kelly Clarkson – Addicted. Den beskriver så fint – akkurat hvordan det er. AKKURAT HVORDAN DET ER. Siden jeg ikke finner noen brukbare youtube videoer (sperret i Norge pga opphavsrett), så legger jeg bare ut teksten og linker til Spotify. Beskriver avhengigheten, beskriver ønsket om løsrivelse, beskriver bristepunktet hvor man alltid er naiv nok til å vende tilbake og tro det er siste gang. Beskriver så fint tingenes tilstand og manges realitet.

Addicted Lyrics

It’s like you’re a drug
It’s like you’re a demon I can’t face down
It’s like I’m stuck
It’s like I’m running from you all the time
And I know I let you have all the power
It’s like the only company I seek is misery all around
It’s like you’re a leech
Sucking the life from me
It’s like I can’t breathe
Without you inside of me
And I know I let you have all the power
And I realize I’m never gonna quit you over time

It’s like I can’t breathe
It’s like I can’t see anything
Nothing but you
I’m addicted to you
It’s like I can’t think
Without you interrupting me
In my thoughts
In my dreams
You’ve taken over me
It’s like I’m not me
It’s like I’m not me

It’s like I’m lost
It’s like I’m giving up slowly
It’s like you’re a ghost that’s haunting me
Leave me alone
And I know these voices in my head
Are mine alone
And I know I’ll never change my ways
If I don’t give you up now

It’s like I can’t breathe
It’s like I can’t see anything
Nothing but you
I’m addicted to you
It’s like I can’t think
Without you interrupting me
In my thoughts
In my dreams
You’ve taken over me
It’s like I’m not me
It’s like I’m not me

I’m hooked on you
I need a fix
I can’t take it
 Just one more hit
 I promise I can deal with it
I’ll handle it, quit it
 Just one more time
 Then that’s it
 Just a little bit more to get me through this
I’m hooked on you
I need a fix
I can’t take it
Just one more hit
I promise I can deal with it
I’ll handle it, quit it
Just one more time
Then that’s it
 Just a little bit more to get me through this

It’s like I can’t breathe
It’s like I can’t see anything
Nothing but you
I’m addicted to you
It’s like I can’t think
Without you interrupting me
In my thoughts
In my dreams
You’ve taken over me
It’s like I’m not me
It’s like I’m not me

Torsdag – turdag – behandling – Zahra.

Publisert 26. august 2010 Skole 6 Comments

Det er torsdag. Jeg hadde intet interessant å meddele fra gårdagen – eller for å være ærlig, så orka jeg bare ikke å sette ord på det.

I dag var det turdag igjen. Jeg var absolutt ikke ensom. Jeg hadde noen å småprate med, le med, alt det der. Det var en enorm lettelse å føle at jeg ikke sto på utsiden denne gang. Vi gikk i kjent terreng – vi gikk joggeløypa mi omvendt vei. Opp til Gangsåstoppen. Det ble sagt at det visstnok er 180 meter over havet eller noe i den dur, men jeg har ikke peiling. Vi starta riktignok fra 60 meters høyde eller noe. Også var det oppgaveposter oppover. Ni stykker. Alt fra å identifisere logoer til å identifisere verktøy, kaste baller i bøtter, ramse opp fargene i regnbuen i riktig rekkefølge og noen sangoppgaver der vi ble bedømt i forhold til hvor mange som sang og hvorvidt vi kunne teksten eller ei.
Gikk deretter helt ned til havkanten. Vi gikk puljevis, i klasser. Vinnerklassen kunne vinne 500kr til klassekassa tror jeg det var. Vi gikk ganske tidlig og kom deretter fram ganske tidlig også. Så kom resten etterhvert. Satt i Brurvika i noen timer. Det var sol, men kaldt. Bål her og der, elever spredd utover gresset, bergene eller på stranda. Noen hadde med seg hunder, flesteparten grilla.
Etterhvert kom Elin også, men vi gikk tidlig siden jeg hadde en time på sykehuset. Men det var en fin turdag!

Var på min første time hos Therese (som er kontakten min på sykehuset), siden de tok sommerferie i midten av Juli. Ergo, ca. 5 uker siden eller noe i den dur? Det gikk i alle fall veldig greit. Oppsummerte sommeren, hva har jeg gjort, hva har vært vanskelig, hvordan har jeg det nå. Jeg svarte at JEG har det BRA, selv om DET ikke er bra – om dere skjønner forskjellen?

Én skoledag igjen – så er det HELG igjen. Må si at helgene har fått en helt annen betydning – status i hverdagen etter at jeg begynte på skolen. Nå er det plutselig noe å se fram til, ikke bare “nok en ukedag”. Det er litt godt å vite at jeg kan ligge på sofaen hele dagen med forbannade god samvittighet – uten at det betyr noe.

OG: Jeg har FORFERDELIG ZAHRASAVN. Herregud som jeg savner henne! Plasserte henne nemlig hos Bestemor før vi dro til syden, for at bestemor skulle passe henne. Bestemor elsker Zahra og hun har alltid hatt Zahra når jeg har vært innlagt – så de har ett nært og godt forhold, pluss at jeg tror det er kjempepositivt for bestemor å ha “noen”. Hun er åttifire, bor hjemme, klarer seg selv – men jeg tror definitivt hun har godt av selskap i hverdagen. Greia er bare at Zahra fikk løpetid mens vi var i syden, og siden vi har to Gordon Setter hannhunder, så blir det en smule kaotisk med tispe og løpetid oppi alt det der. Så Zahra har bare blitt værende.
Men det er definitivt noe som mangler i MIN armkrok om natta, eller under pleddet eller på fanget. Tenker jeg skal hente henne nå til helga. Skulle også inderlig ønske at jeg hadde hatt henne med på turdag i dag, men så langt tenkte jeg rett og slett ikke.

Endelig Farvel med Selvskadinga.

Publisert 25. august 2010 selvskading 21 Comments

OBS: Advarer om triggende detaljer.

Mandags kveld. Jeg kjenner noe som bygger seg opp. Det begynner liksom i magen, som en slags spenning, en angst, en redsel. Med krampetak. Kjemper i sakte film, kjemper mot klokka og tiden. Gjør mitt ytterst aller beste – men vet jeg ikke strekker til. Sitter på røykerommet, røyker sigarett etter sigarett. Drikker te. Vurderer mine muligheter, prøver å finne et kompromiss, en løsning. En utgang, nødutgang.

Jeg svelger unna kveldsmedisinen i halvtolvtida, tråkker inn på rommet borterst i gangen og lukker døra bak meg. Lyset er avskrudd. Jeg legger meg på gulvet, stirrer opp i taket. Stirrer på veggene. Stirrer på den svarte regnbuen jeg selv lagde på veggen. Den er nesten usynlig og jeg vet, visste, at ingen kom til å hverken se den eller bry seg. Stirra på det hvite. Alt det hvite. Hvitt sengetøy. Hvite vegger, hvitt tak. Bortsett fra den svarte stolen, det trefargede bordet og sengeramma og ting jeg selv drasset med meg når jeg ankom, så er alt sammen hvitt. Bortsett fra gardinene. De fargesprakende gardinene i rødt, gult og grønt som ikke egner seg noen steder i det hele tatt. Hva er greia?

Jeg vet hva som kommer, jeg vet hva jeg må. Jeg vet hva jeg BURDE ha gjort. Jeg burde ha lagt meg i senga istedenfor på gulvet, jeg skulle ha lukket øynene. Jeg skulle i det minste ha forsøkt å slappe av. Men jeg gjorde det ikke. Det var likevel uunngåelig.

Jeg reiser meg fra gulvet. Usikker på hvor jeg har skjult mine redskaper, leter gjennom mine egne ting. Finner det jeg leter etter inni permen på ei bok. Barberbladet. Bare ett. Ett eneste ett. Ett lite barberblad som jeg rakk å putte i lomma mens politimannen så en annen vei i to sekunder. Bare ett.

Setter meg på gulvet igjen. Lukker øynene, leter etter meninga. Hva skjer? Hva er det jeg vil? Blø. Blodet. Bare blø. Bare litt. Drar opp ermene og studerer mine allerede oppskårede armer. Stryker over, myser i halvmørket. Jeg vet hvor, jeg vet akkurat hvor jeg skal skjære. Så lett, så vanskelig, så gjennomtenkt men likevel spontant. Så svart, så hvitt, to motsetninger. Så rødt – en kontrast. En tanke, en følelse, ett håp, en smerte, ett ønske, en idé.
Barberbladet i venstre hånd. Åpner øynene igjen, studerer. Presiserer. Bestemmer. Der. Akkurat der. Akkurat, akkurat DER. Rolig, behersket, men likevel kaotisk. Så evinnelig kaotisk. Evigvarende kaos. Ser ikke lyset, ser ikke sannheten, ser ikke virkeligheten – øyner ingenting annet. Langsomt legger jeg trykk på barberbladet, presser det ned mot huden. Hardt, hardt. Slipper opp. Trekker pusten igjen. Det er ikke over.
Repeterer. Legger igjen press på. Blad mot hud. Skarpt mot mykt. Hardt mot bløtt. Lukker øynene. Drar. Drar over. Kjenner smerte, men bare litt. Ikke som forventet. Hører heller ikke lyden, hvor er lyden? Åpner øynene, studerer. Vantro innser jeg at jeg ikke traff, kjenner raseriet bygge seg opp og strengestemmen som vokser i hodet. “Greier du ikke det en gang? Du kan bedre enn det der. Skjerp deg. Ta deg sammen. Bare gjør det, du slipper ikke unna, du vet at du ikke er ferdig. Jeg er ikke fornøyd, du er ikke fornøyd, om igjen, og bedre denne gang”. Repeterer meg selv et par ganger men innser hvor problemet ligger. Det er ikke meg, det er ikke plasseringa, det er bladet. Bladet er sløvt. Kommer ikke dit jeg vil.
Og det er akkurat DER jeg mister meg selv. Det er akkurat der jeg mister grepet, mister fotfestet, mister fornuften, mister meningene, mister alt. Hvilken roller spiller det vel med noe? Ingen ting betyr noe, ingenting spiller noen rolle, og hva vet vel du? Hva faen vet du?
Ser svart. Ser ingenting. Bare skjærer. Og skjærer. Igjen og igjen. Teller ikke, følger ikke med, vet bare at jeg ikke treffer. Vet bare at det ikke gjør nok vondt. Jeg ser ikke, men jeg kjenner. Jeg kjenner rødt, jeg kjenner varmen, jeg lukter rødt. Jeg kjenner det røde som renner nedover min høyre arm, kjenner dråpene som drypper av fingertuppene mine. Kan høre lyden av drypp, drypp. Saktere og saktere etterhvert som blodet koagulerer. Åpner øynene og studerer det røde mot det hvite. Blir sittende ei stund. Ser hvordan det røde vokser på det hvite gulvet. Ser hvordan dråpene går fra dråpe til pytt, til dam.
Men det er ikke nok. Det er liksom ikke godt nok. Ingenting er godt nok. Ingenting. Ingen verdens ting. Mørket blir trukket over hodet på meg, som ei hette noen strammer rundt halsen på meg. Jeg må liksom kutte meg fri, skjære meg løs, frigjøre meg selv. Den eneste tanken som står i hodet på meg er fremdeles at bladet er sløvt, og ingenting er godt nok. Høyre. Venstre. Drypper taktfast. Vrir vinklene, finner nye, leter meg fram. Metodisk men kaotisk. Presist men likevel ikke i nærheten. Venstre. Nedover. Jobber meg liksom nedover. Helt til jeg treffer. Treffer noe, treffer “godt nok”. Treffer. Vet jeg har truffet. Vet det er over. Vet at jeg fant hva jeg lette etter – vet at det er riktig. Smerten treffer før gleden. Kjenner grimasen og lyden som stopper opp i halsen. Må for guds skyld kvele alt av lyd, dryppingen er overdøvende nok i seg selv. Men så forlater smerten, erstattes av lettelsen. Endorfiner og adrenalin pumper i mitt system, i takt mens hjertet pumper ut.
Åpner igjen øynene og studerer min prestasjon. Halvsjokkert over den enorme hevelsen som allerede har rukket å svulme. Styggsjokkert når jeg oppdager at jeg traff feil likevel. Traff for godt. For godt til å være sant. Oppdager at det er livet som er i ferd med å forlate, ikke bare blodet. Legger venstre hånd over siste sår, som for å stoppe blodspruten. Strålen som sto når jeg traff. Kjenner bare varmen, lukter jernet, visualiserer det røde som bare ser svart ut i mørket. Sitter slik, flytter litt på meg for å komme unna pytten som ble dam, dammen som ble dyp. Nesten som gelé. Koagulert blod. Mørkerød blodgelé.
Kjenner prikkinga. Den faretruende refleksen av “ånei, jeg vet hva som skjer nå”. Men det er likevel over. Prosessen er over. Det er gjort. Jeg øyner mitt rot, mitt kaos, mine følelser som dryppet ut, mine følelser som ligger på gulvet. Blottlagt, nakent. Brutalt og groteskt. Ekkelt og grisete.

Trekker pusten, puster fortere. Lite blod, høyere puls. Merker blodtapet godt, vet at intensjonen aldri var å tappe kroppen for blod. Vet så inderlig godt at intensjonen var blodet i seg selv. Ikke kuttet, ikke såret, ikke smerten – men blodet. Det var deg jeg ville ha. Eller rettere sagt – noe i meg ville ha.
Reiser meg, vakler, svimler. Ser svartere enn før. Drypper overalt. Drypper på meg selv, gir opp. Vet at jeg trenger noen, vet at jeg ikke kan bli værende, sittende, liggende, blødende.
Åpner døra og griser til håndtaket. Det krever ikke mer av meg enn et par tre meter. Stiller meg i gangen. Armene henger ned. Tre mennesker i ei sittegruppe. Jeg blir stående. Kroppen er så tung, beina som bly. Orker ikke å gå noen steder, blir bare stående. Avisen som klappes sammen og legges på bordet. Tre ansikt som øyner meg, men likevel for langt unna til å se ordentlig. Én stykk reiser seg og begynner å gå mot meg, nedover korridoren. Han går sju, kanskje åtte meter før han ser, ser ordentlig. Han snur seg mot de andre mens han fortsetter å gå. Unisont reiser de seg fra avdelingens representative, nye skinnstoler. Tre mot to. En. En og en halv.
Deretter bare mørke. Svart. Rekker såvidt å registrere mitt tap av bevissthet i det endeløse fallet som ikke lenger føles.

Tirsdag 25. Mai 2010 kl. 0130.

Tirsdag 25. August 2010 kl. 0100.
Tre måneder skadefri. Tre måneder siden endelig farvel. Tre måneder siden siste gang. Tre måneder siden siste punktum. Tre måneder siden slutten. Jeg vet hva jeg har lagt bak meg og hvorfor. Nødvendig men likevel unødvendig. Men likevel livsnødvendig, for å ta farvel, for å gå i fra, for å gå framover. Nødvendig i unødvendigheten. Jeg ser ikke lenger tilbake med ønske om repetisjon. Jeg hungrer ikke etter blodet, ønsker ikke smerten. Ønsker ikke stripene som for alltid kommer til å minne meg på om det. Fortid. Perfektum. Det er over.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 468 andre følgere