Jeg har tenkt på det siden jeg sprakk etter 33.5 døgn uten oppkast. Jeg har lenge vurdert å legge ut mine grusomme bulimibilder. Skrekkbildene jeg har nevnt. Skrekkbildene jeg ikke har turt å legge ut. Skrekkbildene jeg var redd ville skremme. Skrekkbildene jeg var redd ville skape avsky. Skrekkbildene jeg var redd for at skulle sette meg i ett annet lys. Ydmyke meg. Frarøve meg min verdighet. Min person.
Jeg har tenkt. Og tenkt. Og tenkt. Kvernet lenge. Analysert ulempene ved å eksponere meg selv og egen sykdom på dette brutale viset. Jeg har tatt en avgjørelse – et usikkert valg om å likevel publisere. Mitt liv. Min kamp. Mine år. Min bulimi, min sykdom, min Mia. Min skam, min hverdag, mine bilder, min sannhet. Min virkelighet.
Jeg vet at bildene er fryktelige. Jeg vet at jeg ser/så jævlig ut. Jeg vet at bildene er på kanten. Jeg kjenner selv på følelsen. “HERREGUD, det er MEG på bildene”. Jeg har fått forespørsler og mailer – om jeg ikke kunne legge ut bildene. Noen var interesserte i å se, andre var interesserte i å forstå. Andre igjen ville ha et mer dekkende bilde.
Og på den andre siden ønsker jeg at folk skal stoppe opp, skal tenke. Skal forstå, skal se. Hva bulimien er for meg – hva bulimien kan være for andre. Hva bulimi kan være.
Jeg bretter meg ut. Viser dere min historie. Vær så snill – se med verdighet. Prøv å forstå, prøv å forestill deg. Du må gjerne dømme. Døm meg, hat meg, endre ditt syn på meg – gjør hva du vil. Hvilken rolle spiller vel det FOR MEG? Hvilken rolle vil det egentlig spille i min hverdag? Tror du ikke at mine egne tanker om meg selv og min verdighet allerede har gått i minus? Vit nå bare at det er JEG som har levd dette livet. Det er JEG som sitter igjen med dyrekjøpte erfaringer og ny kunnskap. Vit bare at det er JEG som kjemper MIN kamp for MITT liv.
Bare vit det – for jeg vet det så inderlig godt allerede.
Kjære mamma, kjære pappa. Stemor, stefar. Familie.
Jeg beklager inderlig for at dere får se MEG og min SYKDOM, usensurert. Ingen mor, ingen far, ingen familie ønsker å se sin datter, sin niese, sitt barnebarn, sin guddater, sin søster, sin gudmor på denne måten. Jeg håper dere forstår at jeg aldri ønsket at dere skulle vite – fordi jeg var redd dere ikke ville forstå. Fordi jeg var redd for å skremme dere mer enn nødvendig. Vær så snill å forstå at jeg bare ønsket å skjerme dere fra min sykdom, fra min virkelighet.
Dere som leser denne bloggen vet nok allerede at bilder og tekster leses og seespå eget ansvar. Dere vet nok allerede at det jeg legger ut er min ærlighet. At jeg eksponerer meg selv på godt og vondt. Jeg ber om at dere leser tekstene under bildene, tar dere tid. Det blir meningsløst å scrolle gjennom bare for å se bildene.
Advarer likevel om oppkast, blod og “tynnhet”.
Prøv å forstå bulimien som sykdom. Prøv å forestill dere min hverdag. Mine timer, mine dager, mine uker, måneder – år.
Bare vit at jeg har gått hundre runder med meg selv før jeg publiserte dette.
Ta min ærlighet for det den er.
2008.
Mai 2008.
Juli 2008. Hjelp meg.
Den berømte isboksen som ble mitt redskap for å redusere toalettbesøk, for å framstå som om jeg kastet opp mindre enn jeg gjorde. De JÆVLA isboksene. Pent og pyntelig stabla inn i sykdommens hylle. Samla til det ble en bærepose eller to, trasket ut av huset på natterstid for å kvitte meg med faenskapen. Ziplock poser var også godt brukt, men dessverre for meg – lekk. Jævlig delikat.
Mine bulimiske, hovne kinn. Hoven hals, hovne mandler. “Spymuskler”
Første skoledag, 20. August 2008.
September 2008. Etter første uka på ungdomspsykiatrisk. Sju dager uten oppkast og kostlisteunnasluntring fikk kinnene mine til å skrumpe inn.
Slik føltes det å skulle kjempe i mot. Tvetydig, tosidig. Mitt livs kamp. Orker ikke? Må, skal, kanskje.
2009
April. Bulimiens øye. Amatørmessig tegnet med sjokoladesaus som pensel. Vaniljesaus var mitt lerret og sjokoladesaus min underliggende kontur. Bulimien så meg alltid – jeg var aldri alene med Mia som følgesvenn.
Juli.
Det sier seg vel selv.
September. Ett forferdelig dårlig bilde av min høyre hånd. Det røde er en slags hudklump, en irritasjon, en opphøyning i huden. Trevlete bulimihender. Huden fikk jo aldri fred fordi den stadig vekk ble forstyrret av hjørnetenner. Dette har heldigvis forsvunnet, opphøyninga også. Det synes ikke den dag i dag, men det var ofte kommentert den gang da.
Lengselen etter “tynn”. Jeg husker at jeg knipset dette bildet. Misfornøyd – beina var ikke tydelige nok. Innsøkkene ble aldri dype nok. Tynn eller “tynn”, begrepet er uansett ikke dekkende.
En mildere versjon av overfylt mage. På det verste rommet jeg 4.5 liter / kilo mat før jeg måtte tømme meg og starte på nytt.
Oktober. Jeg gråter ikke, men bulimien gjør. Om du ikke vet det av egen erfaring, så er det alt annet enn behagelig å tvinge maten i retur. Tårene som triller ut av øynene av presset som oppstår i hodet etter gjentatte brekninger. Gang på gang. Blir det aldri tomt? Kan jeg være sikker på at det faktisk ER tomt? Brekker meg igjen. Og igjen.
Dette sier seg også selv.
Desember. Mitt bulimiske ansikt matchet ikke lenger min stadig krympende kropp.
Munnsåret som aldri ville gro. Fast følgesvenn i tre måneder. Fikk aldri fred til å gro i og med at jeg rev det opp flere ganger om dagen på grunn av gjentatte brekninger. Grodde ikke før jeg begynte å smøre med antibiotisk sårsalve.
Avføringstabletter. Fast takst om jeg skulle være usikker på om jeg fikk opp alt. En? To? Fem? Ti? Tjue?
Jeg gjemte mat i skuffer og skap. Skjulte mine spor som best jeg kunne, selv om dette er min skuff på psykiatrisk avdeling.
Blodsukkerfall. Iskald, fryser ihjel på sofaen mens jeg prøver å hente krefter. Vet det gjelder å hvile mellom slagene, vet at kvelden ikke er omme, vet at jeg må til pers noen ganger til før en utmattet kropp kan finne senga for å samle flere krefter.
Glansbilder kniset av sukkerhungrig bulimiker.
Pizzabuffet + bulimi = skam. Du vet du har dratt spisinga for langt når servitøren lurer på om det ikke begynner å bli på tide med dessert. Skammen står skrevet. Knipset, dokumentert.
Flere bulimiske tårer. Hastig skyller man av maskaraen, blunker, smiler falskt ett par ganger til sin egen refleksjon før man setter kursen ut døra, fortsetter det innøvde smilet og glir tilbake i situasjonen utenfor baderommet.
Forfrossen i romjulstid. Bulimien elsker sine høytider og sykdom tar aldri ferie.
2010
Januar. Flere matbilder.
Min hukommelse slo sprekker. Jeg kan selv ikke huske at noen knipset dette bildet. Jeg har beskrevet følelsen flere ganger. Etter oppkast. Etter timesvis med overspisning. Etter oppkast så brutalt at jeg knapt kunne finne veien tilbake til sofaen for å kollapse. Ett bilde knipset av en av de gangene jeg ikke nådde fram og kollapset på gulvet istedenfor.
Februar. Bulimisk tirsdagshelvete.
Februar. Slik følte jeg meg på handletur. Skammen står skrevet og mitt eget syn på meg selv fikk meg til å føle meg som om jeg og elefanten var ett fint par. Tragikomisk i grunn.
Januar.
Stadig krympende.
my silent undoing
my wasp in a jar
protruding hips
and skull, and spine
ribcage cuts a clear outline
(lyrics: queen adreena – my silent undoing)
Konturen av en menneskekropp var kanskje annerledes enn du kunne forestille deg – der jeg vandret rundt med lag på lag for å skjule sannheten om bulimikerens kropp. Kanskje triggende for mennesker i samme sko – men likevel publisert. Sannhet og virkelighet for meg. Nødvendig for historiens helhet.
Sykdomspreget ansikt. Smilet satt ikke lenger som det skulle. Min fasade slo sprekker, holdt ikke lenger mål når mine målsettinger stadig skrumpet.
Nok ett glansbilde.
Gudene skal vite at jeg prøvde. Bokstaver på et speil, skriblet i desperasjon, tapet opp i håp om å minne meg selv på at det var nok å veie seg én gang om dagen. Ikke tjue. Ti ganger for å dobbelsjekke morgendagens tall, før overspisning, etter overspisning – minimum tre like tall for å være sikker. Etter toalettbesøk, før jeg drakk, etterpå. Før dusjing – for å finne ut hvor mye mitt våte hår kunne veie. Av kuriositet, av usikkerhet. Med klær, med forskjellige klær. Med ett og ett plagg – for å vite hvor stor forskjell de ulike plaggene veide. Besettelsen, tvangstankene, tallene gav meg en trygghet. Noe å holde fast i, noe konkret i min sykdomsfylte tilværelse.
Vent. Stopp. Tenk deg om. Tenk deg om to ganger. Tenk deg nøye om. Tenk to ganger før kjøleskapsdøra rives opp. Kryssene representerte døgnets tjuefire timer. Ett kryss for hver time. Ett kryss for hver time jeg holdt ut uten, ett kryss for hver time jeg lå på sofaen og stirra i taket. Ett kryss for hver time jeg holdt ut, ett kryss for hver time jeg kjempet i mot. Bare ett. Ett kryss til. I håp – i tro, om at jeg kunne beherske meg selv og sykdommen som hadde tatt bolig i mitt hode, min kropp, min tilværelse.
Det hendte ofte at trykket i hodet ble for stort. At mitt framprovoserte oppkast ble så brutalt at blodkar revnet.
Bildet snakker for seg selv. På tide å ringe legen, på tide med en ydmykende tur på legevakta. På tide å innse sykdommens galskap. På tide å forstå alvoret – men likevel ei. Skremmende – fryktelig. Gyselig. Ekkelt. Grusomt. Hvilke ord skal jeg bruke? Hvordan skal jeg beskrive sykdommens likegyldighet? Hvordan skal jeg forklare at jeg brydde meg – men ikke lot det synke inn? Hvordan skal jeg rettferdiggjøre at jeg fortsatte? Hvordan forklare at dette ikke var nok for å forstå? Brutal bulimi.
Håret ville ikke lenger henge fast på hodet. Håravfall etter å ha lagt maskara på vippene. Var LENGE plaget med at håret ramlet av. For dere som skulle ha samme problem : dobbel dose B-vitaminer hver dag over lengre tid hjalp meg.
Mine anorektiske bukser. Kroppen holdt ikke lenger mål. Barneavdelinga. Størrelse 11-12år. Selv ikke da forsto jeg hvordan jeg egentlig så ut. Hvordan jeg så ut for mannen i gata. Selv ikke da skjønte jeg hvor forstyrret mitt eget syn på meg selv var – mitt eget kroppsbilde. Min forvrente illusjon av en forvrengt kropp.
Mars. Kroppen var i ferd med å gi opp – takke for seg. Psyken var skakkjørt. Leende i ett prøverom med pappa – men likevel døende. Jeg husker den dagen. Jeg satt i vindusposten på psykiatrisk en fredag i mars. Jeg visste så inderlig godt at tilværelsen ikke lenger var håndfast. Jeg forsto at mine mine behandleres, Monicas og Thereses bekymring var oppriktig. Jeg forsto til en viss grad alvoret – forsto til en viss grad at det ikke kunne fortsette. Kunne forstå at NOE kom til å skje. Kunne forstå at NOEN ønsket å gripe inn, kunne forstå at noen ville hjelpe meg – redde meg, fra meg selv og min sykdom. Forsto at jeg sang på siste verset, vinglet mot slutten, mot bunnen. Jeg orket ikke mer. Jeg ville heller dø enn å fortsette å leve slik. Jeg ville heller IKKE være enn å leve videre på dette viset. Jeg ville heller slippe unna, jeg ville heller bare forsvinne, jeg ville heller dukke under enn å fortsette.
Dagboknotatet snakker for seg selv. Mitt rop om hjelp, skrevet i blod etter skadesprekken etter 110-120 dager uten. Ett vendepunkt, en oppvåkning? En bestemmelse – en avgjørelse. KJEMP. Kjempe tilbake før sykdommen tok meg- før sykdommen tok mitt liv. Før sykdommen frarøvet meg enda mer.
Mars. Medisinsk avdeling B. Sondeslangen ble lagt ned. Kroppen trengte påfyll. Kampen for tilværelsen var i gang.
Tro det eller ei – jeg var takknemlig for den vemmelige slangen som lå gjennom nesa, gjennom svelg og spiserør – ned til min mage. Takknemlig fordi den forhindret meg fra å henge over toalettskåla. Takknemlig fordi konsekvensanalysene mine holdt mål. Takknemlig fordi jeg forsto at det ikke var forenelig. Takknemlig fordi jeg forsto at slangen kom til å slå krøll på seg, takknemlig for at jeg forsto at den ville komme opp gjennom svelg – med smerter og magesyre. Takknemlig fordi den forhindret meg.
Foringstid. Mr.Nutrison, min lilla livspumpe som pumpet livsviktig næring ned i min mage.
Sist men ikke minst velger jeg å legge ved ett bilde av nåtiden. August 2010. På sydenferie. Sunnere – friskere men ikke frisk. Noen erfaringer rikere – fremdeles ikke fri fra bulimiens klør – men likvel på vei mot noe annet. På vei mot livet. Strever men kjemper. For friskhet. Kjemper for livet. Mitt liv.
Tøft av deg! Heier på deg,du vil klare det!:)
♥ Takk for støtte.
huff, sterke bilder! unner deg ikke det helvete du har og er i nå..
håper at du får hjelp snart vennen<3
Ting tar tid – men jeg jobber med saken.
Friskhet, eller forbredring er en treig prosess men jeg beveger meg i alle fall i riktig retning, om ikke sakte og fram og tilbake – men framover
Bulimi er levende helvete rett og slett! Tror ikke folk kan forestille seg hvor jævlig det faktisk kan være. Har mange sånne bilder selv, og det er helt utrolig å se hvor ødelagt man faktisk blir…Tøff som tør legge ut, hadde jeg aldri klart tror jeg…Men du har jo komt utrolig langt da! Jeg merker jeg bare kjenner desperasjonen og håpløsheten som bulimi er ved å se på bildene, du er helt utrolig sterk som aldri gav opp kampen
Kjemper veldig for tiden selv, men det hjelper å se at man kan bli bedre! Men ting tar tid, og man vil få tilbakefall…Jeg vil liksom at alt skal skje NÅ 
Men man må vel bare holde ut…
Trist å høre at du har lignende bilder. Det er så utolig, utrolig mange som sliter
Håper du kjemper videre. Livet skal visstnok være verdt å kjempe for ♥
WOW!! Du skal være STOLT av deg selv for å ha lagt ut disse bildene! Jeg sitter her med frysninger på armene, og tårer i øynene.
Du skal klare dette, Karianne! Du har mange bak deg som støtter deg, og vi vil alle at du skal bli frisk, men er også stolt over hvor langt du allerede har kommet! <3
En stooooor klem til deg!
Takk for gode ord ♥
Veldig sterkt å lese dette! Du er utrolig sterk som tørr å legge ut bildene. Jeg har selv hatt anoreksia og vet litt av hva du snakker om… jeg hadde også stemmer i hode som sa at jeg ikke var bra nok, at jeg måtte spise mindre, at jeg var tykk når jeg var utmagra… Det er en tilværelse jeg ikke unner noen, og det er godt å se at du er på bedringens vei! Dette klarer du!
Akkurat den der slemmestemmen som forteller deg hvor stor du er – akkurat den er noe av det verste. Det blir liksom uutholdelig å være i sitt eget skinn – men man slipper heller ikke unna.
Håper du får det bedre snart ♥
tenker på deg vennen.
sterkt av deg å legge ut bildene.
vit at jeg alltid står p sidelinjen og heier på deg.
en dag der ting har gått galt er ikke så viktigt som at du forsøker å reise deg igjen. jeg er så stolt av deg, for at du forsøker.
for det vet jeg at du gjør.
masse masse gla i du <3
Susannemor ♥
Jeg heier på deg også – følger med på din kamp vet du! Husk at vi skal sitte på logen igjen, drikke kaffe og skravle tull som i “gamle dager”.
Heier på deg! ♥
utrolig sterke bilder. Men fy så pen du er blitt!
Jeg er imponert vakre! 
Jeg heier på deg!!
Hihi, takk søta ♥
Finner ikke så mange ord. Sjokkert. Ikke over bildene, de tåler jeg. Men over hvor ærlig du skriver, ikke minst hvor flink du er med ordene dine. Til å skrive slik at også de som ikke er i dine fotspor kan skjønne (litt) hva dette handler om. Hvordan dette er.
Håper bare at når du selv har valgt å legge ut bildene, at du selv ikke blir trigget av de. At du selv ikke får dårlig samvittighet, som igjen kan føre til ødeleggelser.
Jeg er så glad for at du har valgt å gi livet en slags “ny sjanse”. At du har valgt å kjempe videre, til tross for vanskelige valg og mye smerte.
Å jeg ELSKER siste bilde. Det var definitivt det beste! Peeeeeeene, skjønne jenta jo. Du er jo bare skikkelig lekker, håper du en dag ser det selv også (selv om du skal få slippe å innrømme det overfor oss her).
Blir spennende når du begynner på skolen igjen da. Når jeg har mine nedturer og er fritet til å GI OPP ALT, så prøver jeg å tenke på før og nå. Hvordan var det før, da jeg “var der nede”…hadde jeg det bedre? Vil det løse noe å bare gi opp igjen, havne på scratch?
Tenk på hvor mye vi har å gi til andre. Om ikke nå, så etterhvert. Vi har smertefull kunnskap som vi faktisk kan velge å bruke til å hjelpe andre med, på en eller annen måte. Å selv om vi kanskje var “svake” der og da (når det pågikk), tenk på hvor sterke vi egentlig er/har vært, som har overlevd alt?
Ok, så har du sprekk. Om det er 30 dager, 7 dager, 10 måneder…alle har lov til å sprekke. MEN så lenge man ikke tillater seg selv til å bli værende i sprekken, så burde det ikke bli sett på som verdens undergang. Om man skal se helhetlig på det, se på hva du faktisk har klart. Se på alle de dagene hvor du har klart å motstå oppkast og spf-monsteret og all selvdestruktivitet. Prøv å ikke fokuser så mye på antall dager, ganger, etc. du føler du har feilet. Hva med å prøve tenke noe sånt som “ok, jeg har sprukket. Men dette er siste gang!”. Å om det skulle skje igjen, så si dette til deg selv igjen, og igjen. Om du teller dager og ganger, så kan man ofte bli sittende igjen med følelse av mislykkethet. Å det kan være ødeleggende i lengden.
Jeg er spent på å lese videre om hvordan du liker deg på skolen. Lykke til med skolestart
Jeg trigger nok ikke meg selv med disse bildene. Har haugesvis med lignende bilder, dessuten ser jeg på bildene fra en annen synsvinkel nå som jeg ikke står midt oppi situasjonen. Tenker heller “never going back” når jeg ser bildene.
Er redd for å trigge andre som fremdeles glamoriserer “tynn”.
Det er bare så slitsomt å tenke hver gang at “dette var siste gangen”, fordi jeg opplever at “jeg får ikke til”. Men likevel – holder fast i den innstillnga – demotiverende eller ei, fordi jeg vet at det funker.
Skolestart blir spennendeeee ja. Gruer og gleder meg! Men tror det kommer til å bli bra – håper i alle fall det
Jeg merker jeg får vondt av å se bildene, jeg merker også at jeg kjører meg mot samme skrekken og smerten. Jeg har klart å forstå så mye mer takket være deg, motet ditt og åpenheten din. Takk Karianne, og lykke til videre. Både med skole og psykdom.
Forresten har du noen tips på hva som fungerer som antibiotisk krem til munnsåret? Jeg har et som ser helt likt ut, og det vil ikke bort heller.
Jeg brukte Bacimycin og Fucidin. Mener du får fucidin på resept fordi det er antibiotika i den? Fikk den i alle fall på sykehuset en gang etter at jeg hadde sydd noen sting – for å unngå infeksjon.
Sterke bilder, jeg synes du er tøff som legger de ut. Du er kjempesterk Karianne, og du gir ikke opp kampen og det er jeg kjempeglad for. Jeg heier på deg
Sender en stor klem <3
Takk for støtte og gode ord ♥
Sterkt Karianne. Dette var virkelig tøft gjort av deg! Jeg satt med tårer i øynene gjennom hele innlegget.
Dette innlegget skal du ikke skamme deg over, det er noe du kan være stolt over. Ja, det viser deg fra dine svakeste sider, men se hvor langt du har kommet nå iforhold til da. Du kjemper en tøff kamp og Mia er er en jævlig motstander!
Jeg kjenner skammen du har følt/føler. Runder på runder med maten, aldri fred fra bulimiens mas! Jeg vet hvor mye krefter det krever å bare klare en dag uten Mia, du har klart mer enn en dag Karianne, og flere dager kommer du til å klare, det er jeg helt sikker på.
Håper dette innlegget leses av de som ikke forstår, at det leses av de som uvitende som tenker tanken om å kvitte seg med maten for første gang. Jeg håper at folk forstår at bulimi ikke er en lek, det er blodig alvor, det er livsfarlig, det er en ond sirkel det er forferdelig vanskelig å komme seg ut av!
Blir man først fanget av bulimiens skarpe klør kreves det mye krefter for å en gang bli fri.
Jeg heier på deg Karianne!
Ja, jeg ser på deg på en helt annen måtte etter dette innlegget. Du er så utrolig mye tøffere og sterkere enn jeg trodde du var.
Klem til deg
Takk for gode ord! Krysser fingrene for at timetellinga kan bli positivt for oss begge
Bedre å være to om ting 
Vet ikke helt hva jeg håper. Håper noen tenker seg om to ganger kanskje. Håper bare det kan bety noe for noen.
Klemmer tilbake ♥
Fyfaen hu der Mia er skummel.
Jeg håper virkelig at folk leser dette… at de får et innblikk i hvor jævlig det må være. Selv har jeg aldri hatt en spiseforstyrrelse – hvis vi ser bort i fra en akuttvariant av anoreksi grunnet matallergi for noen år siden (reaksjonen gjorde at jeg ikke greide å spise noe særlig mens det pågikk – før jeg fikk vite hvorfor jeg var dårlig – før allergiene ble påvist, ca tre måneder senere). Jeg fikk dog aldri noe diagnose på sådan. “Akutt anoreksi” er den beste beskrivelsen jeg har på det som skjedde, men igjen.. ingen diagnose.
Jeg kan ikke forestille meg hvilket helvete det må være, jeg har ikke vært der selv, men jeg håper som sagt at folk som glorifiserer det å være så tynn som mulig leser dette – ser disse bildene – og tenker seg om to og tre ganger før de begir seg ut på noe lignende.
Utrolig tøft av deg å blottlegge deg slik du gjør.
Bloggen din er fantastisk, nettopp fordi den er så rå, brutal og ærlig; og fantastisk godt skrevet. Har du noen gang vurdert å skrive bok?
Bok ja, hihi
Har tenkt litt på det der du, har hørt det mange mange ganger før (ikke for å høres kjepphøy ut altså). Men det blir liksom for tidlig for meg. Vurdert å skrive en biografi, men en biografi er jo en historie om ett helt liv, og jeg er jo enda “ung” om man ser på gjennomsnittet. Men jeg tenkte som så at jeg kanskje kunne skrive en sykdomsbiografi den dagen jeg regner meg selv som frisk. En biografi om årene som syk eller noe i den dur
Time will show!
Sterke bilder, men det er slike bilder verden trenger å se. Folk er så villig til å bli tynn at de starter å sulte seg eller kaste opp maten uten å tenke over konsekvenser eller hvor hardt det er å komme seg ut av. Det har vært så mange perioder der jeg prøver å sulte meg selv men etter jeg leste bloggen din så har jeg klart å få tankene på plass. Du skriver så ufattlig bra !
Godt å høre at ordene mine er godt for noe!
Og jeg håper som du sier, at verden blir litt klokere ved å se sannheten
Takk
Jeg får helt vondt inni meg. Du er modig. Og.. jeg finner ikke ord. Får bare så utrolig vondt inni meg av å se og lese dette.
Ikke gi opp nå, fortsett kampen. Jeg antar at ambivalensen er sterk, men husk disse bildene og alle følelsene som ligger bak! Det har vært et helvete, og det helvetet har ikke helt sagt farvel enda. Men gud, du har kommet et stykke!
Jeg blir helt sjokkert over tanken på hvor blind man kan bli på egen situasjon. At man ikke forstår hva man driver med, og hvor man er på vei. Men jeg vet at det er sant, vet at man ikke har noen anelse.
Jeg blir helt lamslått. Men det er godt å lese (fra svarene på kommentarene over), at dette er noe du kan bruke for å minne deg på hvorfor du aldri skal tilbake til det.
Ikke bare er du modig for å legge ut bildene.. aller mest modig er du for å ikke la det forbli sånn!
<3
Ambivalens er noe dritt. Men bilder hjelper meg til å tenke “never going back”, skremmer meg selv på en måte.
Heier på deg Solveig, og krysser fingrene for at skolen kan være bra for oss begge
Bildene var helt utrolig sterke! Du er fantastisk sterk, uansett! Jeg heier på deg og håper du blir fri fra dette helvette!! Du er verdt uendelig mye!!!!!
Tskk ♥ ♥
Jeg satt også med tårer i øynene. Jeg synes det er kjempe sterkt av deg å legge ut disse bildene! Det hjhalp meg å forstå deg bedre, og jeg håper virkelig at det kan hjelpe flere å forstå!
Heier på deg jeg også, sender deg mange klemmer!
Sterkt og lese. Jeg ser ikke annerledes på deg, men det kan være fordi jeg selv sliter med bulimi og veit om hva det går ut på. Tror du er den eneste jeg veit om, som har beskrevet bulimi uten å hoppe over de stygge og skamfulle detaljene.
Du virker så uffatelig sterk, og du er egentlig ei utrolig søt jente. Jeg måtte smile når jeg så det siste bildet av deg, fordi du ser så glad og frisk ut der. Selv om veien fortsatt er lang, så har du gått den tyngste delen. Jeg beundrer deg og din ståpåvilje, og håper at du en dag kan se tilbake på dette og tenke at alt dette tilhører fortiden. Du viser at det er mulig om man kjemper. Dette kommer til å gå bra ♥
Wow. Jeg kan ikke fatte hvor tøft du har (og har hatt) det. Takk for at du valgte å dele bilder med oss lesere. Det er vanskelig å prøve å forstå, uten å helt vite hva det går ut på. Du er utrolig tøff som har kommet så langt som du har gjort til nå! Så kjemp videre, for du virker som et fantastisk menneske!
Hei Karianne.
Det va et heilt fantstisk fint innlegg. Satt med tåran i øyan menst æ leste heile innlegge å de trilla bare ennu mer når æ så det siste bilde.
Det vise bare kor langt du e kommet, å æ håpe av heile mitt hjerte at du en dag klare å si HADE til ho Mia, før godt.
Du e tøff, sterk, unik, spesiel, å kjæmpefin, å æ håpe du en dag klare å se det selv.
Ønske dæ løke tel med skolegangen å alt det andre som du har i vente
MEGA MEGA STOR klæm fra mæ.
Tusen takk for gode ord kjære Lillemi! Herregud, det va storartig forrige gang æ så dæ, hihi
Håpe vi sees igjen snart!
Masse klem tilbake ♥
utrolig sterke bilder.
Jeg har selv anoreksi, og kjenner meg igjen i utrolig mye av det du har skrevet.. Har du gitt navn på spiseforstyrrelsen? Mia? Det er faktisk ingen dårlig idè.. Uff.. Kjenner tårene presser på når jeg ser bildene og leser teksten. Ikke bare fordi det er vondt å tenke på at andre har/har hatt det like jævlig som meg selv, men fordi det er som om jeg selv skulle ha skrevet det. Som om det var meg selv på bildene..
Sender deg en stor klem, og ønsker deg med hele mitt hjerte lykke til videre.. Du kommer til å klare det!
utrolig tøft gjort av deg! bare fortsett å kjempe, dette greier du
du skriver så bra, kanskje du burde vurdere å skrive bok en gang?
Stå på ! <3
Har hørt den før ja
Hvis du leser litt oppover i kommentarene, så har jeg skrevet et svar på bokspørsmålet allerede 
Vennen miiin <3
Det er nesten litt rart å se tilbake på disse bildene,og ikke minst samtalene vi hadde i begynnelsen av året da du var på ditt verste.Alle de frustrerende tankene,følelsene og panikken som satt så hardt fast. Jeg var så bekymret for deg,tenkte på deg dagen lang og så fram til samtalene på kveldene,bare for å høre hvordan det stod til med deg.
Det er godt nå å se at ting har gått framover,at ting har stabilisert seg litt,selv om du fortsat har dine tung stunder ennå også.Det vil komme og gå,men du kjempe deg alltid tilbake nå,selv om du sprekker.
Jeg VET at du klarer å telle maaaaaaaaaange timer vennen,det har du bevist før
masse glad i deg <3
Husker den tiden. Husker å inderliiiiig godt! Det var så godt å vite at jeg hadde deg på msn når kveldene og nettene ble lange, kalde og ensomme mens vinteren herja som verst.
Jeg er utroliiiig glad i deg vennen min ! ♥
Du er modig og tøff som viser sannheten slik den virkelig er! Det er vanskelig å finne ord, men du skal vite at jeg bryr meg, og jeg vet at du har styrken til å klare dette!! Sterkt innlegg, både ord og bilder.
♥ ♥ ♥
Utrolig modig av deg å legge ut bildene. Trist å se da ! Helt utrolig at man skal få denne sykdommen. Mat må man jo ha for og overleve så takler man bare ikke det..
Håper virkelig det går bedre og bedre med deg. Tilbakefall skjer, men med egen erfaring blir man sterkere av det og lærer av det.
Hvordan går det forresten med tennene dine etter all oppkasting gjennom årene? Har du fortsatt alle dine egene eller har du måttet bytte ut noen med porselen?
Tennene ja… Veldig, veldig mange bulimikere sliter forferdelig med tannhelsa på grunn av magesyra. Dette er ikke et område jeg kan uttale meg så veldig mye om i og med at mine tenner har taklet situasjonen meget – meget bra. For å være helt ærlig (uten å høres kjepphøy ut), så har tennene mine taklet det mye bedre enn det kan forventes.
I fjor hadde jeg ett hull og ei ødelagt fylling, året før hadde jeg null hull. I år tror jeg at jeg har ødelagt ei fylling igjen – men det er også alt.
I fjor spurte jeg tannlegen min hvordan syreskadene min så ut, og tannlegen spurte “drikker du mye brus?”. Ble litt forfjamsa, lurte på om det ikke var verre enn som så? Nei.
Har sluppet veldig billig unna på akkurat det området der. Alle tenner er mine egne, og alle tenner har det rimelig bra også.
Derfor jeg skriver så lite om akkurat det med bulimi og tenner. Har så liten erfaring på det – har ikke noe fornuftig å komme med.
Utrolig stekt gjort av deg og legge ut dette!
Å tusen takk for at du deler, det er utrolig modig gjort av deg.
Takk for støtte
Syntes du er kjempe tøff som har lagt ut disse bildene, så utrolig modig at jeg ikke klarer å få sagt det med ord…
Er veldig tom for ord akkurat nå, men jeg vil at du skal vite at jeg heier på deg
*klem*
Takk for støtten
Jeg ble helt lamslått.. Jeg finner ikke ord. Jeg sitter med tårer i øynene og leser og ser.. Du er utrolig tøff som la ut disse bildene… Vit at jeg tenker på deg.. Klem <3
Trenger ikke å si noe ♥
Takk for at du deler din historie og dine bilder med oss! Gir oss en sjanse til å prøve å forstå..
Jeg beundrer deg for din ærlighet, det er virkelig tøft gjort av deg og dele disse bildene med oss.
Ingen fortjener en forferdelig sykdom som denne, håper du blir kvitt dette marerittet. Ta en time, en dag av gangen å gled deg over de små fremskritt.
Heier på deg og ønsker deg alt godt fremover
Når man ser en sånn bideserie, da ser man virkelig hvor jævelig sykdommen er. Jeg får så vondt, sitter igjen med en grusom følelse uten å klare å sette ord på den. Å se hvordan ting forandrer seg i det lange løp er kanskje noe av det viktigste man må prøve for å bli bedre, tenke at dette bare er et øyeblikk i en lang remse.
Hver gang jeg leser bloggen din tenker jeg på hvor flink du er som prøver, feiler og prøver igjen. Og man kan se at det faktisk virker, uansett om det føles som om man gjentar til det uendelige. Jeg har aldri møtt bulimi, men anoreksi. Og jeg kan vel ikke si at det er så hyggelig det heller, men du har fått meg til å tenke og faktisk vurdere om den “sjansen” jeg har nå er den jeg skal ta, og det hadde jeg ikke tenkt om jeg ikke hadde lest bloggen din
Tusen takk for at du blogger så åpent og ærlig!
Man blir ikke frisk, men man blir bedre.. og bedre.. og bedre og bedre.. Litt etter litt finner man løsninger som fungerer litt bedre.. holder lysten etter mat orgiene borte.. man holder seg unna den brødskiven som starter det hele, som gjør at det er for sent å snu.. den biten som gjør at det bare er å kjøre på for å få vekk alt sammen.. man begynner å like seg selv litt bedre.. har ikke behove for å straffe seg selv lenger.. man innser at man faktisk ikke legger på seg av å spise pizza med venner ute, eller når man tar en sjokolade i ny og ne.. man slipper å sitte å vente på å komme hjem for å presse i seg mer og få alt vekk..man klarer å bytte ut maten med noe som ikke gir dårlig samvittighet.. noe som ikke fyller magesekken så mye at den må fylles mer.. man lærer seg grensen og holder den.. man får ikke lenger den dårlige samvittigheten når man begynner å våkne om morgenen med en kropp som har det litt bedre og som fungerer litt bedre, selv etter at man har spist mye mer enn på lenge..
Litt etter litt.. i eget tempo og med ærlighet mot sitt eget selvbildet.. det er deilig å slippe å juge til seg selv, slippe å stå der å argumentere mot seg selv om hvorfor man ikke skal åpne kjøleskapet og sette i gang.. Du er kommet en lang vei.. Fiiine jenta som turte det jeg aldri turte når jeg var på mitt sykeste.. Være ærlig om hvor vondt man egentlig har det! Tilbakefall får man alltid.. du skal ikke huske på det, du skal huske på hvor langt du har kommet.. du er et steg nærmere friheten uansett..
*stolt av deg, selv om jeg ikke kjenner deg*
Takk for at du deler.
Det du beskriver der – det er drømmen – målet! Takk for at du minner meg på det ! ♥
Utrolig sterkt å lese og se dette! Ganske sjokkerende i grunn.. eller ikke. Jeg vet ikke. Helt ufattelig at det er så mange som går gjennom noe sånt som dette. Synes så forferdelig synd om deg, men det er kjempegodt å høre at du har kommet deg litt lenger. Ønsker deg masse lykke til i kampen videre. You can do it!!
<3 fra Ida
Det er utrolig trist å se at det er så mange som sliter ja
Men kampen er verdt å kjempe – jeg velger i alle fall å holde fast i det å tro på det
♥ Right back
Karianne, jeg har blitt en fast leser av bloggen din. Din hverdag og din historie er så utrolig fascinerende, men samtidig så ufattelig skremmende! Du er et særdeles viktig menneske i bloggsamfunnet – dine innlegg gir kunnskap og innsikt om et tema som veldig mange har meninger om, men som de færreste av oss virkelig, virkelig kan forstå noe av (selv om det dog er mange som sliter med spiseproblemer i større eller mindre grad).
Jeg vil takke deg for at du har mot til å stå fram slik du gjør, og at du lar oss ta del i den reise mot en friskere hverdag. Fortsett på den gode sti, og vit at du er et sterkt menneske! Det har du så absolutt vist ved å gå så dypt inn i beskrivelsen av din sykdom. Jeg både håper og tror på en lys fremtid for deg, og jeg håper du klarer å beseire Mia så godt det lar seg gjøre, selv om “hun” vil følge med deg i dine tanker i en lang tid fremover.
Selv om det kanskje ikke hjelper mye å lese dette fra en fremmed, så beundrer jeg deg og din kamp, og du har min fulle støtte!
Tusen hjertelig takk for at du har gitt meg et perspektiv!
- Veronica.
Vet du, det er akkurat slike ord som du kommer med nå – som gjør det verdt det! Det gjør så utroooolig godt å høre at noen setter pris på det jeg gjør! Virkelig selvtillitsboost for min del – så TUSEN HJERTELIG TAKK for at du tar deg tid til å skrive! ♥
Du er utruleg modig som publiserar bileter av deg sjølv i såpass sårbare situasjonar. Tykjer det er tøft gjort av deg å fortelje historia di såpass opent og ærleg som du gjer. Eit veldig sterkt innlegg. Godt å sjå at du framleis greier å tenke og å vere positiv tross alt. Du er sterk Karianne.
Eg var redd for at du kom til å publisere desse bildene og at det kom til å kunne skade deg på noko vis, men eg forstår at du må ha tenkt gjennom dette utallige gongar, vurdert alt og funne ut at det likevel er verdt det. Og eg må seie, at når eg las innlegget og såg bileta, synest eg bodskapen som sto skrevet over alt var denne og ingenting anna: ETEFORSTYRRINGAR ER JÆVLIGE, DETTE ER DET DEI GJER MOT KROPP OG SINN, FRÅ EI JENTE SOM HAR OPPLEVD DET SOM VERST. Kjensla eg som lesar satt igjen med er at dette er eit kjempeviktig innlegg, du er forferdeleg modig med tanke på alt du har vore og går gjennom så klart, men ikkje minst det at dette er ikkje noko du ser tilbake på ti år fram i tid, dette er aktuelt enno. Balansen mellom tyhheitsbilder og oppkast-/håravfallbilder gjer at eg ikkje kan forstå at nokon kan finne dette triggande. Du har klart det, du har fått fram sjukdommens uendelege brutalitet på ein svært lite triggande måte etter mitt syn. Og eg må berre få understreke igjen kor eg beundrar motet du viser, for skammen som eteforstyrringa tatoverar deg med er enorm, og at du då tør å legge ut matbilete osv. Utruleg. Du har mange lesarar, og sikkert mange som enno er på late-seg-lokke-stadiet inn i sjukdommens klør, som vil tenke seg om fleire gongar etter å ha sett dette.
… og eg like stor tru på deg etter å ha sett dette, om det skulle vere nokon tvil. Kanskje endå meir.
Du var ihvertfall nydelig nå
Dette var et utrolig sterkt innlegg å lese, men samtidig utrolig vakkert. Det å tørre å vise sin sårbarhet så åpent og ekte er det sjeldent man ser noen klare. Det rører veldig. Jeg har selv mine erfaringer med bulimi, og kan kjenne meg igjen i mange av dine bilder. At du greier å blottlegge deg selv slik, viser at du er utrolig sterk og har kommet langt! Jeg tror det oppleves godt for mange som sliter med bulimi, å se disse bildene, nettopp fordi det er så mye skam forbundet med å ha det slik, så det er stort at du tar frem det skjulte i lyset – at du tør å vise verden hvordan det faktisk er!
Ønsker det alt godt for årene fremover!
Utrolig sterk historie. Vet ikke helt hva jeg skal skrive. Ord strekker liksom ikke til.
Men tusen takk for at du delte din historie og dine bilder, slik at folk kan få muligheten til å forstå hva bulemikere går igjennom.
Stå på videre.
Jeg sliter med både Ana og Mia. Tusen takk for at du la ut disse bildene. Takk for at du minner meg på hvor fryktelig Mia faktisk er..
Har du tatt alle bildene selv? Også de værste bildene? Jeg forstår ikke helt. Lot du andre ta bilde av deg i de mest forferdelige tilfeller?
For en sterk historie. Jeg ønsker deg alt godt, Karianne. Du vil komme deg ut av det. Det SKAL skje, selv om det virker uoppnåelig.
De aller, aller fleste bildene er tatt av meg selv og ved hjelp av selvutløser. Men noen av bildene er også tatt av andre ja.
Sitter igjen med en klump i halsen etter å ha lest dette innlegget. Har selv slitt med bulimi i 5 år, og kommer liksom aldri videre. Føler ikke at jeg er så syk, selv om jeg vet at jeg er det. Har aldri vært undervektig, tvert imot, føler meg heller mislykket for at jeg aldri har fått det til.
Jeg syns du er en utrolig sterk og modig jente som legger ut dette, og jeg beundrer deg for det. Du er ærlig, sterk og beundringsverdig. Jeg håper på alt det beste for deg, og selv om jeg vet at veien til å bli frisk er utrolig vanskelig og lang, har jeg tro på at du klarer det!
Stor klem, Kristine
Håper, håper inderlig du får det bedre snart! Bulimi er et sant helvete
Masse lykke til! ♥
Øyne som flommer over av tårer, klump i halsen og en isende følelse i magen. Utrolig sterke bilder men mange følelser du har lagt gjort.
Du ser fantastisk ut idag, og ennå penere kan du bli!!
<3
♥ ♥ ♥Tusen takk!
Er helt på gråten etter å ha sett bildene dine og lest historien din, ingen fortjener å ha det så jævli.
Ønsker deg all lykke til i fremtiden, jeg heier på deg !!
Takk for lykkeønskninger, og takk for at du leser! ♥
Veldig gripende!
Vil bare si at du ser friskere og bedre ut, og jeg ønsker deg lykke til videre!
Tusen takk ♥
Jeg har prøvd å leve etter dette:
Begynne med å gjøre det som er nødvendig. Fortsett med det som er mulig. Til slutt får du til det umulige.
Du er sterk. Og modig.
Den var fin! Jeg er veldig enig i det du sier!
Og takk ♥
Beundrer deg for din vilje
<3
Hei!
Jeg vil bare önske deg så mye lykke til på ferden mot et liv fri fra mathelvetet og alt det som det förer med seg.Det er flott at det finnes flere som tör å väre åpne om sykdommen! Det var virkelig modig gjort å dokumentere dette for verden!
Jeg ble friskemeldt fra min bulumi for 3 år siden ( det vil si så frisk man kan bli – for mat og vekt vil alltid surre rundt i hodet og jeg har nok mange flere år för jeg blir vant med min nye normale kropp )
Det var en fantastisk fölelse å kunne si til psykologen at jeg ikke trengte flere timer, at jeg kunne gå ut i det fri, til livet, vennene, familien og resten av verden som hadde ventet på meg – på at den livlige, glade, uselviske meg – skulle se dem med nye og “friske” öyne og begynne å leve. Jeg har bare ett bilde fra tiden jeg var sykest – og jeg behöver ikke fler ( derfor var det så vondt å se dine ). Jeg har bildene på netthinnen og fölelsen like under huden, Min störste skrekk i livet er at jeg er redd for å måtta oppleve det igjen. Den mörke evig-og intetheten.Tom.Livlös.
Jeg vil ikke tilbake til 10 bad om dagen for å holde varmen, endelöse dager på sofaen for at man ikke klarte sitte opp, hvor vanvittig vondt det gjorde i kroppen, og ikke minst hjertet, håravfall, avföringstabletter og uendelig overspising og spying. Alt det du beskriver om deg og din opplevelse med sykdommen – beskriver også meg til en prikk!!
Det finnes få mennesker som er så sterke og stae som de som har SF,
uten denne staheten hadde vi ikke klart å holde på med denne torturen av oss selv. Bruk sterkheten til å bli frisk og sett små mål om gangen. Du kommer til å ha tilbakefall, du kommer til å ville gi opp. Det er helt ok, så lenge du klarer å reise deg igjen og ta to skritt fram. Husk bare å gi deg selv beröm hver gang du tar disse små skrittene i riktig retning.
Jeg husker förste dagen da jeg visste jeg begynte å bli bedre var kommet – jeg kunne for förste gang på mange år kunne se verden i sprakende farger – blomster, folk, alt som jeg hadde oversett i min egoistiske, forvridde og syke verden.
Jeg vet at den dagen også kommer til deg!
Du er flott, du er töff, du er sterk
Stor klem fra ei som var som deg.
vær stolt av deg selv!
helt utrolig flink du har vært!
ønsker deg alt godt resten av livet, og bare nyt det fult ut!
Dette var sterk lesing og en utrolig ærlig, fryktelig og sårbar historie gjennom bilder og tekst! Jeg tror alle som har hatt spiseforstyrrelser i større eller mindre grad kjenner seg igjen, i skammen og “torturen”. Jeg tror alle som leser dette, men som ikke har hatt SF vil kunne forstå noe av det man opplever i et sånt helvete, og jeg tror forståelsen skaper beundring for din ærlighet!
Jeg ønsker deg så ufattelig masse lykke til videre!!! Bare fra hvor mange som har skrevet kommentarer her så vet du at du har rørt ved noe essensielt hos leserne dine! Jeg sender deg all MOJO og alle lykkeønskinger i verden!!
Stå på! Jeg heier også på deg!
Hilsen en ukjent som bryr seg
Jeg anbefaler deg å søke på Modum Bad. De har et enormt flott opplegg for mennesker med spiseforstyrrelser (også annet, men i ditt tilfelle). Gå inn på nettsiden deres; modumbad.no.
Du må søke gjennom fastlegen, det kan ta litt tid da det er ventelister, så anbefaler å gjøre det så fort som mulig og ikke vente til du er “klar for det”, fordi den dagen vil kanskje aldri komme (av erfaring).
Du har kommet langt som ønsker å dele dette!
Lykke til!
Jeg har søkt, vært på vurderingsopphold, blitt godkjent og venter plass en gang i 2011
Så utrolig fresh du ser ut på siste bildet.
Stå på, dette greier du! Jeg heier på deg!
Heisann
Syns du er utrolig sterk som har lagt ut disse bildene, og vil bare si at jeg heier på deg . Denne kampen vinner du!
Men jeg har et spørsmål, fordi de fleste bulimikere er jo vanligvis normalvektige, og mange legger jo litt ekstra på seg under disse “overspisingsanfallene” (av mangel på andre ord å bruke på det). For selv om man kaster opp, er det jo stor sjanse og sannsynelighet for at ikke absolutt ALT kom opp, hvis du skjønner. Men du var jo veldig tynn, og ble vel bare tynnere og tynnere om jeg har forstått rett ? Så jeg skjønner vell egentlig ikke helt hvordan det er mulig, sultet du deg ellers når du ikke overspiste for å spy?
Jeg opplevde akkurat det samme som Karianne, at ved å overspiste og kaste opp mye så går jeg ned i vekt, fordi jeg beholder veldig sjeldent det jeg spiser utenom en overspising. Kroppen går i underskudd og resultatet blir vektnedgang.
_______________________
Og så vil jeg si at jeg fikk veldig vondt av disse bildene Karianne, men de viser hvor LANGT du har kommet! Bruk det som en påminner for at du aldri, ALDRI skal tilbake dit, du er verdt så mye mer enn denne dritten av en sykdom.
Stå på vennen <3
Jeg er så stolt av deg!
Kjempeviktig innlegg. For en forandring!!
Hei, skjønne jente!
Vi så nettopp gjennom alle bildene, og leste alle undertekstene. Vi skjønner at det er en forferdelig tung kamp for deg, men vi krysser fingrene og har stor tro på deg. Du var nydelig på det siste bildet, og det viser at du har kommet langt! Håper på det beste for deg, det fortjener du!
Klemmer fra Martine og Hayley
Herremin, så modig du er! Så ufattelig tøff og modig. Stå på <3
jeg gråter hver gang jeg leser dette innlegget… det er så ufattelig sårt og ekte… jeg kjenner meg så skremmende godt igjen… det gjør vondt i hver eneste muskel i kroppen når jeg klarer å relatere meg så enormt til hvert eneste bilde…
<3
har ikke ord, du virker så utrolig sterk! skjønner ikke hvordan du klarer det
sender mange varme tanker til deg Karianne, du klarer dette <3
♥