Bitre Blomster

Det er noe med denne årstiden her. Kjenner jeg blir helt frynsete, føler at jeg treffer på noe som minner meg på fortiden hvor enn jeg snur meg. Lufta ute gir meg assosiasjoner. Måten de tente lyktestolpene lyser gult i natta som blir stadig mørkere. Bare det å puste frisk høstluft minner meg om sigaretter og utgang med følge. Hvis jeg lukker øynene kan jeg lukte hvordan det lukta i inngangsdøra til ungdomspsykiatrisk. Kan liksom lukte den sterile lukta, sterilt ispedd en dose kjærlighet og litt koselighet. Jeg forbinner det ikke med noe negativt – men det minner meg på kjærlighet. Det minner meg om det å bli sett, trodd, hørt og forstått. Det minner meg om rom 206 og 208. Det minner meg på den røde sofaen hvor jeg lå sammenkrølla og så DVDer med mine medpasienter. Det minner meg om spisebordet og de seks stolene. Sorte stoler. Minner meg om glassmaling, minner meg om svelgte kameler, mat i magen og fotfølging.

Men det minner meg også på alt det vonde. Minner meg om 2007. Minner meg på den høsten jeg satt på rommet mitt i senga mens alle de andre starta på skolen og jeg selv ikke greide det. Minner meg på barberbladene, minner meg på hvordan selvskadinga bare eskalerte og eskalerte. Jeg hadde aldri sydd på den tiden – så jeg hadde ingen aning om hvilke kutt som burde syes eller ikke. Jeg sydde aldri. Jeg plastret meg aldri sammen. Jeg blødde gjennom lag på lag med klær om natta – og kanskje i senga om jeg var uheldig.
Minner meg om psykologen min på BUP i Tromsø. Jeg hadde kun én erfaring med BUP Harstad – og det var en dårlig en, så jeg hadde insistert på å få beholde min psykolog i Tromsø (etter at jeg bodde på hybel der fra aug06-mars07), selv om dette innebar en dagstur til Tromsø én gang i uka. Elisabeth heter hun. Min første ordentlige psykolog. Pappa sa det den dagen vi traff henne i Mars 2007. “Hun der, hun har du kjemi med – det bare SER jeg”. Han hadde rett.

Men det gjør forferdelig vondt å tenke på det. Hvordan det bare ble verre og verre etter at alle vennene mine fortsatte på skolen. Gikk andreåret – mens jeg ikke greide å fullføre førsteåret. Den eneste jeg hadde var liksom Zahra, alt annet var bare hemmelighetskremmeri og sulting fra min side. Spiste ikke. Dag inn og dag ut. Kastet opp. Veide meg. Forbannet vekta som lå så smertelig stabilt – på grammet på grensa mellom normalvekt og undervekt.
Tankene om døden som bare kvernet og kvernet. Åt opp hjernecellene mine, én for én.

Husker så inderlig godt når de første flashbackene dukket opp. Jeg trodde det var en drøm, en jævlig vond drøm. Et forbannade mareritt. En illusjon, tull. Juks. Løgn. Lurte på hva som skjedde under topplokket på meg. Forsto egentlig ingen verdens ting. Våknet som et spørsmålstegn hver morgen. “Det var bare mareritt, bare mareritt, bare mareritt.” Husker den benken jeg satt på med Elisabeth den tirsdagen i Augsut hvor jeg sa ordene høyt for første gang. Også for siste gang, for jeg har aldri sagt det siden. “Sånn var det” sa jeg og visste at jeg ikke kunne ta det tilbake. Det beste jeg kunne gjøre var å late som om jeg aldri hadde trodd på det uansett. BS. Bullshit.

Det hadde vel blitt September her i verden, når jeg visste at jeg ikke greide mer. 1. September fikk jeg antidepressiva for første gang. En av bivirkningene var at jeg kunne bli enda mer deprimert før medisinen fikk virke ordentlig, jeg kunne bli enda mer suicidal enn det jeg allerede var. “Det går ikke an at det blir verre” sa jeg, og tok medisinen som forskrevet. “De tre første ukene er verst” fikk jeg beskjed om. Jeg var hos fastlegen min to ganger i uka, og en gang i uka var jeg i Tromsø hos Elisabeth. Men det var liksom ikke nok. Jeg måtte ha HJELP, men jeg greide aldri å si det. Ordene satte seg bare fast i halsen på meg – gav meg kvelningsfornemmelser. Jeg hadde nøye kalkulert meg fram til HVA jeg skulle gjøre for å få hjelp, og hvordan det skulle gå for seg. Jeg skulle bare svelge piller – så ble alt bra. Ikke bra, men jeg skulle i alle fall bli tatt på alvor – det skulle jeg faen meg sørge for.
Men mine planer ble spolert den onsdagen min fastlege (på den tiden), Barbro, ringte og sa at jeg måtte komme dit NUH, med en gang. Min mamma og min pappa hadde da ringt henne med en bekymringsmelding. Jeg møtte opp og fikk beskjed om at jeg ble lagt inn dagen derpå, altså en torsdag. De skulle bare fly pappa opp fra Bergen slik at han kunne følge meg – siden jeg nekta å la mamma gjøre det i og med at forholdet var så forferdelig frynsete den gang da.
Jeg sa ikke så mye. Hva kunne jeg vel egentlig si? Jeg ville jo ha HJELP, men samtidig var jeg dritredd for at jeg likevel ikke skulle bli tatt seriøst. Greit at jeg hadde hatt en intox tidligere – men jeg var ikke på sykehuset for det (jeg trodde jeg kom til å dø, så jeg lå bare hjemme på hybelen minog kasta opp alene – mars), så det var ikke journalført og dokumentert. Ergo: ikke konkret, ikke håndfast. Jeg visste jo at det var sant, men var redd for å ikke bli trodd. Jeg var usikker på alt og alle. Usikker på meg selv. Usikker på livet. Usikker på mitt eget hode, mine egne minner, tanker og følelser.

(teksen fortsetter under bildet)

Dagen før første innleggelse – 19. September 2007

Det første jeg gjorde etter legetimen var imidlertid å gå til anskaffelse av paracet. Jeg var bare seksten og fikk strengt tatt ikke kjøpt. Jeg hadde sett meg ut riktig kasse, med en ung mann. Visste hva jeg skulle si når han spurte om jeg hadde legitimasjon. “Jeg vet at jeg bare er seksten, men jeg bor på hybel her for å gå på skole, og akkurat nå har jeg mensen og veldig vondt, så hvis du kunne væresåsnilltakkskalduha”. Så forbannade lett.
Jeg sov ikke den natta. Lå bare å vurderte, funderte på hva jeg skulle gjøre. Hvordan jeg skulle ta tablettene. Når jeg skulle ta tablettene. Båten skulle gå klokken 0700. Jeg skulle møte pappa på kaia. Jeg skulle kjøres, jeg skulle for guds skyld ikke være alene.

Jeg satte meg på båten med pappa, torsdag 20. September. Satt og venta. På at klokka skulle bli riktig. Når klokka ble riktig låste jeg meg inne på toalettet. Svelgte alle tablettene mine og returnerte med pokerfjeset på plass. Sendte en melding til stakkars Annika om hva jeg hadde gjort, som ringte min mor, som ringte min far, som sa “vent litt, jeg skal spørre” i telefonen, henvendte seg til meg og spurte “Karianne, har du tatt xx paracet?”. Jeg bare nikka og så at vi la til kai. Jeg bare visste hva som skulle skje. Visste at jeg måtte på sykehus. Visste at noen skulle skylle min magesekk, pumpe tablettene opp igjen, proppe meg full av motgift å legge meg inn. “Karianne, gå å spy” sier pappa, men jeg rista på hodet. Ville ikke kaste opp tablettene. VILLE pumpes. Ønsket å påføre meg selv den smerten også. Ville. Depresjonen og sykdommen ville. Jeg bare måtte. “Gå å stikk fingrene i halsen” sier pappa, og jeg sa “nei, kan ikke kaste det opp, tablettene har ikke gått i oppløsning – jeg kommer til å kveles”.

Vi tok taxi til sykehuset. Pappa var ikke blid. Livet gjorde vondt. Jeg måtte vente. Forventningsfull? Måtte, det føltes så riktig oppi alt som var feil. Følte meg så letta. “Nå skjer det. Nå har du gjort det. NÅ må noen se meg, NÅ må jeg bli tatt seriøst. Jeg er ikke bare en tenåring med tenåringsproblemer, jeg er en tenåring med dødsønsker men likevel et lite skjørt håp”.

Det var slik jeg hadde sett for meg. Ventrikkelskylling. Mycomust. Motgift, rett i årene. Husker jeg ble helt koko i hodet av å få det rett i blodet. Ble helt ør, surra, rusa. Rusa på livet, døden og håpet. Husker at Elisabeth kom. Og så armene mine, som jeg aldri hadde vist fram. Følte meg ikke høy i hatten der jeg lå, på akutten. Og pappa. Stakkars pappa. Annika kom. Holdt meg i hånda. Portøren kom og skulle trille meg opp til nyreendokrinologisk avdeling på UNN i Tromsø. “Vi sees igjen” sa jeg til dama på akutten. “Det håper jeg da inderlig ikke”. Jeg bare lo, skjønte ikke hva hun mente, skjønte ikke budskapet.

Men jeg ble sett. Jeg ble hørt. Jeg ble tatt på alvor. Jeg fikk omsorg. Jeg fikk trygghet og faste rammer. Jeg fikk kostliste. Jeg fikk hyppig tilsyn og fotfølging etter alle måltider. Jeg fikk psykolog, jeg fikk snakke med noen. Jeg fikk ernæringsfysiolog, jeg fikk oppfølging.

Men likevel var det bare begynnelsen. Så naiv jeg var. Så forbannade håpefull med stjerner i øynene. Hva visste jeg vel da- sånn egentlig?

Og akkurat dette minnet – akkurat dette forbiner jeg høsten med. Ikke at det er så negativt, men det gjør likevel vondt å tenke på det. Hvor vondt jeg hadde det. Kjenner vondten i kroppen når jeg tenker tilbake på fortiden. Tårene som trillet stille, akkompagnert av det faste blodet, drypp – drypp. Husker hvordan jeg vred meg i senga, husker at lakenet var gult med røde blodflekker som jeg ikke orket å skifte. Husker at dyna var fargespraket og mønstret. Husker Zahra i armkroken min, lille vesla mi. Blomsten min. Zahra blomst. Zahra betyr blomst for meg.

Men det gjør alltid litt vondt hver gang jeg stopper opp i nåtiden. Hver gang jeg hopper fra presens til preteritum. Det vil liksom alltid være der, i fortiden. Det hører kanskje fortiden til men det går nok aldri helt i glemmeboka.