OBS: INNLEGGET KAN TRIGGE!
Satt nettopp å snakka med Laila på MSN, og hun hadde vært og googla litt. Søkeordene hennes var “Spiseforstyrrelser bilder”, så jeg måtte jo inn å se da. Joda, scrolla meg nedover. Der har vi Laila ja. Og Meg selv. Scrolla videre, fant også bilder av MIE, LISELITEN, REBEKKA og MARIE CECILIE. Og litt lenger nedi der ligger det et par blinkkudd av Zahra også.
Men øynene mine fanget opp noe helt, helt annet. Rakk ikke å komme til bildene av det Laila mente før øynene mine fant denne her.
De som har fulgt meg og bloggen min LENGE har kanskje sett den før. Kanskje til og med klikka seg innom siden en gang i tiden. Typisk PRO-ANA side.
Det var sommer. 2003. Husker ikke om det var før eller etter jeg fylte tretten år. Jeg satt hos bestemor i skinnstolen hennes og scanna meg gjennom dagens utgave av VG. Kom et stykke ut i avisa, måtte stoppe opp og lese to ganger. Det sto om pro-ana. Hva er pro ana? Pro-Ana er en felles betegnelse for spiseforstyrrede som GLAMORISERER sykdommen. “ANOREXIA IS NOT A DISEASE, IT’S A LIFESTYLE CHOICE”.
Jeg var tretten. Såvidt ungdom, lett påvirkelig. Naiv. UNG. Jeg leste artikkelen som gikk over to sider med stor interesse. Jeg var allerede smålig fanget, og det tok meg ikke lang tid å finne fram google, skrive inn søkeordene “pro ana” og trykke på SEARCH. Joda, det poppet opp. Side på side. Ana’s underground grotto, real_thin, starving for perfection, bladida. Alle disse klisjéene.
Så satt jeg der da. Uoppmerksom på sykdommen som snek seg inn under huden på meg mens jeg lot meg oppsluke av budskapet. Leste om spiseforstyrrelser, så alle bildene av sykelig tynne mennesker. Såkalt “Thinspiration” eller “tynninspirasjon” på norsk. Hva visse jeg vel da? De fleste sidene på den tiden var skrevet på engelsk, men likevel var det lett forståelig. Det tok meg null tid å melde meg inn i nettsamfunnet LiveJournal og opprette min egen journal hvor jeg kunne skrive om min egen hverdag, min vekt, mine tanker, mine følelser og legge ut bilder av meg selv hvor jeg omtalte meg selv som feit osv. Jeg ELSKET å få kommentarer på hvor tynn og sjuk jeg så ut, ELSKET å høre at jeg var “PERFEKT”. Higet etter all denne herlige oppmuntringen og all rosen jeg fikk når jeg skrev hvor lenge jeg hadde gått uten mat – timer og dager. Elsket, stupforelsket.
Jeg leste meg opp på tips og triks, leste hvordan jeg skulle skjule min sykdom, leste om hvordan jeg enklest mulig kunne kvitte meg med maten. Jeg studerte kaloritabellene og satte meg inn i hvilken mat som gikk under kategorien “safe-foods” og hva som var fyfy-nei nei. Jeg stirra sjokkert på bildene av sykelig overvektige personer, lot meg hjernevaske til å tro at det var SLIK jeg kom til å ende opp om jeg spiste sjokolade eller snop.
Det gikk vel opp for meg etter en stund – at jeg var PRO ANA. Jeg var FOR anoreksi og bulimi. Trodde jeg valgte det selv, påstanden om at det var sykdom kasta jeg i søpla fortere enn fy – det var tull. Jeg valgte jo selv, det var mitt valg, min livsstil. Jeg hadde mobiltelefonen min stappfull av sykelig tynne mennesker. Jeg bladde ivirg gjennom dem hver gang jeg følte sulten eller trodde jeg var i ferd med å sprekke på noe vis. Jeg googla meg fram til alle sangene som handler om spiseforstyrrelser eller kan tolkes i den retninga. Jeg lasta inn alle sangene på Ipoden, satte de på shuffle og repeat. Gikk turer, trente som en tulling og fylte hodet mitt med “målet”. Tynn. Tynn var målet, tynn var drømmen. Tapetserte dagbøkene mine med tall, bmi, vekt, høyde, kalkulasjoner. Nåværende vekt, drømmevekt, idealvekt. Så for meg hvor forbannade perfekt livet mitt kom til å bli bare jeg ble bittelitt tynnere. Bare noen kilo til. Bare litt mer trening, bare kutte litt mer i matinntaket. Bare kaste opp litt oftere – det skulle bli så jævlig perfekt. DRØMMEN MIN.
Jeg var hjernevaska. Trodde blindt på alt jeg leste. Selvfølgelig er det kalorier i tannkrem, selvfølgelig ser man tynnere ut om man klipper håret kort. Selvfølgelig ser du tynnere ut i de og de klesplaggene, selvfølgelig kan jeg bli så tynn jeg bare makter. Jeg kan sulte til jeg stuper, dager og uker.
I papirene står det “anoreksi” men det var vel ikke før jeg ble mer bulimisk at jeg skjønte hvilket helvete jeg egentlig hadde rota meg inn i. Hjemme visste de ingenting. Mamma og pappa klagde over at jeg satt på nettet hele tiden – jeg var kjempeopptatt av å sitte på msn og chatte med spiseforstyrrede over hele verden. Det var mitt nettverk, min comfort zone. Mitt valg.
NÅ KOMMER INNRØMMELSEN. Det var vel i Desember 2005 at idéen slo meg. Livet mitt var jo så forbannade “fint”, jeg svevde i spiseforstyrrelsens rus – og jeg ønsket at andre skulle føle det på samme måte. Alt i livet mitt som jeg anså med “mindre bra” var jeg overbevist om at kom til å forsvinne som dugg for sola så lenge vekta viste riktige tall. Så jeg lagde min egen side. Min EGEN pro-ana side. Og TRIGGET andre til å gjøre lignende valg. Selvfølgelig traff jeg haters – folk med mer vett enn jeg selv satt inne med på den tiden, men det var flere som elsket det enn de som mislikte det.
Tapetserte siden med kjendiser og tynne mennesker. Skrev mine egne tips og triks, glamoriserte min egen sykdom og forpestet andre til å rote seg inn på ville veier.
Herregud for en jævla dårlig samvittighet jeg har når jeg tenker på det! Fy faen som jeg skammer meg – med jævlig, jævlig god grunn. Det var jo nesten kriminelt. Like forbannade galt som å smitte andre med HIV når man selv vet at man har det. Like forbannade galt som å fortelle selvskaderen hva som er skarpest av barberblad eller kniv, eller forklare hvordan man best skjærer for å få de mest groteske kuttene.
Tør ikke å tenke på hvor mange liv jeg rakk å påvirke før siden ble stengt fire måneder senere – til min da store forargelse og skuffelse. Jeg hadde vel 10-12 000 treff om jeg ikke husker helt feil. Over 100 stykker i den såkalte gjesteboka som snakket om sin egen sykdom og desperat grafset etter mer, mer bilder, flere tips og triks. Råd og tips.
Det skal dog nevnes at siden hadde 2 administratore. Min partner in crime. Jeg var ikke alene om galskapen.
Det sies at alle som har en spiseforstyrrelse går gjennom en slik periode. Googler slik ting og klikker innom disse destruktive nettstedene. (Er det noen som IKKE gar gjort det – legg igjen en kommentar.)
Men det unnskylder ingenting. For faksimilen er min. Utklipp av min egen side. Fikk en artikkel skrevet om den i nettavisen. Herregud så morsomt jeg synes det var der og da! Livet var ekstatisk når jeg oppdaga at artikkelen var oversatt til svensk.
Hva skal jeg si? Det holder neppe med “unnskyld” selv om jeg mener det av hele mitt hjerte. I etterkant kan jeg prise meg lykkelig for at siden ble lagt ned og be en stille bønn om at jeg ikke dro altfor mange ned med meg i fallet.
Fy faen så feil jeg tok. Så jævlig dum jeg var. Ung og naiv. Hva visste jeg vel da om hvordan livet skulle bli? Hva visste jeg vel da om konsekvensene av mitt valg? Mine ord som traff andre mennesker midt i ansiktet, som lot seg hjernevaske av MINE lovnader om hvor forbannade bra livet skulle bli?
Alle har vel gjort sine feil her i livet og tatt sine feile valg – men dette er nok den største floppen jeg har gjort noensinne.
Du tenker kanskje at det burde ha vært straffbart – Men jeg tror jeg har fått min straff gjennom årene. Jeg tror jeg har tatt konsekvensene av egne valg, og jeg tror fremdeles at jeg betaler den prisen enda, den gjelda – når det kommer til dagens situasjon. Jeg tror jeg fikk min “drøm” oppfylt. Jeg tror jeg fant mitt paradis (HELVETE) og fikk erfare realiteten. Jeg har lært leksa mi på den harde måten. Jeg tror jeg fikk som fortjent.
Jeg håper bare at mine nåværende ord kan fungere som skrekk og advarsel. Jeg håper mine bilder sjokkerer istedenfor at de glamoriserer. Jeg håper mine nåværende skrekkhistorier får folk til å vike unna framfor å hoppe i det. Jeg håper så inderlig at denne bloggen har motsatt effekt i forhold til alle pro-ana sidene som eksisterer der ute.
Av og til burde ikke barn lese avisen. Artikkelen jeg leste i en alder av ca. 13 var jo akkurat til det – til skrekk og advarsel – men jeg lot meg trigge, hoppet i det. Ofte lurer jeg på hvordan livet mitt kunne ha vært i dag – om jeg ikke hadde lest VG akkurat DEN (for meg: skjebnesvangre) dagen.
Du er tøff som tørr og stå fram med dine største tabber. Du kan ikke forandre fortiden, men du kan forandre fremtiden. Og ja, bloggen din viser skrekk og advarsel. Bloggen din har lært meg at “tynnhet” ikke er verdt prisen man må betale.
Media vet ikke hva de gjør når de skriver sånne ord,skriver om sånne temaer. De advarer ikke,de gir informasjon til andre,informasjon de trenger for nettopp å søke opp disse sidene. Det var på den måten jeg også fant fram til sånne sider på..Men ER veldig pro i begynnelsen.Også de som sier at de ikke har vært pro,har vært pro. Hvorfor har de søkt opp ting om sf på nett ellers? Hvorfor brukt thinspo om de ikke likte nettopp det å dyke sf’n på en eller annen måte? Been there,done that. Jeg er fortsatt medlem på den første siden jeg ble medlem på. Det er ikke en pro-ana side,man dyrker ikke sf innpå der,det er mer som et samholdsforum,men likevel er det thinspo,konkurranser osv der inne,så det er ikke helt fritt for pro der inne likevel. Etter at jeg fant sånne sider ble jeg verre…det gjør noe med en…Men man lærer med årene,man blir klokere,man blir voksen og man får smertelig erfare sf’n bakside…
Utrolig bra innlegg, Karianne! Wow!! Syns det er stort av deg å være så ærlig som du er, og jeg klandrer deg ikke! Du var veldig syk, din verden var en annen en den virkelige. Det er MANGE som er i sånne situasjoner, i slike tilstander og verdener, og derfor er det så flott at DU – som har vært der – forteller om det. Jeg er stolt av deg!
Jeg må bare signere Lise! Du har en helt syk (på bra måte!!) innsikt i din egen sykdom og det du sliter med. Du har kommet langt! Stolt av deg!
du er modig som tørr å innrømme dine feil, og klare å be om unnskyldning. sier meg enig med andre kommentarer her om at du har enorm selvinnsikt. jeg synes du skal være veldig stolt av deg selv som har kommet så langt at du kan se at det du gjorde da var galt. dessuten var du jo oppslukt av sykdommen som “lurte” deg. mener ikke man kan unnskylde alt med det, men det er jo en betydelig stor faktor.
trigging er skummelt, og man må være jækla forsiktig, synes forøvrig du har vært flink til å advare om det i bloggen din.
ps. så googla jeg ordet “barberblad” til et photoshopbilde jeg holder på med. da dukka det jaggu opp bilde av deg, noen venner av meg, og meg selv litt lengre ut i bidesøket. hurra for google…
Må signere Lise jeg og. Det er tøft av deg å fortelle den sannheten som er sannheten.. Om du skjønner.. Jeg var der du var, inne på sånne sider, og heldigvis HELDIGVIS klarte jeg å snu med en gang.. Jeg fikk aldri en diagnose på sf, og har klart meg ganske bra, men selv om jeg er feit nå, hadde jeg en sf i magen en stund i ungdomstiden.. Jeg sultet meg for å skade meg selv, jeg ville ødelegge kroppen min, besvime av å være uttørket feks. Noe jeg klarte opptil flere ganger.. :/ Huff, nå ble dette enlang kommentar om masse desturktivt, men hovedpoenget er at jeg er stolt av at du har kommet så langt som du har! Jeg har troa på deg.. <3
Utrolig tøft gjort av deg å skrive om dette. Åpne deg for mange på denne måten. Dette innlegget var sterkt og jeg må si det skremte meg litt, og det er skremmende å tenke på hvordan mediene i dag kan påvirke barn og unge… Men du har, etter min mening, oppnådd det du vil med bloggen din, å vise sannheten bak spiseforstyrrelser, skrekken og sykdommens bilde. Syns du er sterk, og du har kommet langt. Stå på! Klem
Jeg vet ikke om du har lest innlegget jeg skrev i min egen blogg etter at jeg hadde kommentert hos deg sist, men opplysningsinnformasjon var også det som gjorde at jeg fikk sykdommen min. Selvfølgelig lå det mye mer bak, kommentarer om vekten min gjennom oppveksten, vanskelig å finne meg tilrette på nye skole og nye vennegjenger, men det var den dagen hvor vi fikk informasjon om hvor forferdelige spiseforstyrrelser var, at jeg fant min vei til å bli tynn. Tynnere. Tynnest. For siden jeg hadde fått negative kommentarer i henhold til vekten min tidligere, måtte jo vektnedgang føre til at jeg ble perfekt.
Det hadde egentlig vært litt greit å sett litt på statistikker for før og etter ting kom frem i media. Perdofili og insest f.eks. Hvor utbredt var det før dette ble kjent også for de som ikke hadde opplevd noe slikt? Og hvor utbredt ble det i ettertid. Hvor mange har blitt falsk dømt for slike gjerninger fordi barn har brukt fantasien etter å ha snappet opp noe? Og hvor mange har blitt oppdaget for de gjerningene de har gjort fordi det ble greit å snakke om det?
Det kommer mye bra ut av informasjon også. Nettopp det at det er greit å snakke om det fordi som har opplevd det. Det er greit fordi man ikke blir sett ned på lenger, men man møter likesinnede som forstår og vet hva man har vært gjennom.
Et vanskelig tema du tar opp når det kommer til media. For oss var det inngangen til noe forferdelig, forhåpentligvis var det utveien for noen andre.
Det er skummelt hvor mye media egentlig påvirker. Flott at du skriver om dette! Tror at de fleste som har kjent selvdestruktivitetens makt kan forstå hvorfor du lagde en sånn side. Det var sykdommens verk.
Du er en fantastisk jente, Karianne! Bloggen din inspirerer og støtter så mange. <3
Enig med alle de over meg her! Flott at du er så ærlig, det står det respekt av. At du laget en slik side skal du ikke angre på idag, jeg forstår hvorfor. Man blir så fanget av sin egen sykdom at man ikke lenger ser virkeligheten, hva som er rett og galt. Det eneste rette er tynnhet, ingenting annet som betyr noe..
Jeg er enig i at media fremstiller det feil, det trigger mer enn det skremmer. Og det er alt for enkelt å finne frem til slike sider..
Når man først blir fanget av sykdommen er det ikke lett å komme seg ut…
Klem til deg <3
Jeg skjønner at du har dårlig samvittighet. Men så er det også viktig å huske at alle gjør dumme ting, spesielt i den alderen. En lar seg rive med, og tenker ikke konsekvenser. Jeg husker da jeg var 13, da tenkte jeg aldri på konsekvenser eller andre når jeg gjorde det jeg gjorde.
Og så er det også lett å ”gå seg vill” på nettet. En kan være anonym, en kan late som om en er en helt annen, en kan late som om en kan mye og er perfekt. Derfor mener jeg at det kan være vanskelig å vite hvor grensen går, og hvor mye/hva en skal skrive på nett. Når man er så ung som du var da og ingen følger med hva du gjør på nettet, er man nesten dømt til å gjøre noen feil.
Alle PRO ANA sidene der ute er vel et bevis på at mange gjør ting en senere kan angre på. Jeg mener at de få månedene den siden var oppe, ikke er noe i mot alle de månedene du har blogget her. Jeg tror og vet at denne bloggen har hjulpet mange mange personer. Den har hjulpet folk til å se at en kan kjempe, en kan ha fremgang, det er ok å falle så lenge en kommer seg opp igjen, og viktigst av alt at vi er ikke alene.
helt enig med de andre her. Ingen kan klandre deg for noe som helst, du var 13 og visste ikke bedre da. Du har derimot skrevet blogg i mange år som jeg vet har hjulpet flere til å innse en ting eller to om medaljens bakside.
Media er egentlig ikke ett sted man bør diskutere sånne ting på. Det er så på grenseland. Noen kan jo få opp øynene men jeg tror det er mange flere som blir trigget. Hvis media skriver om noen som er blitt påkjørt av toget, hvor mange flere slike ulykker kommer i ettertid..? De som er i faresonen fra før får gjerne ideer fra media. Og så synes jeg motebransjen burde skjønne en ting eller to…
Jeg har vært innom den nettsiden, og mange flere. Jeg synes de burde stenges.. men det er jo umulig å ha kontroll på alle de sidene.
Mitt helvete begynte da jeg kom over pro-ana thinspiration- filmer på youtube. Jeg hadde søkt etter slanketips, og endte opp med å sitte hele kvelden å glo, mens jeg ble matet med info fra disse filmene. Så ble jeg også hekta. Besøkte sider, lagret bilder og sanger. Skrev blogg hvor jeg la ut bilder, vekt og alt det der.
Det er SÅ lett å falle ned i hullet, når man får de inntrykkene som sånne sider og annet kan gi til en naiv, ung (eller ikke ung) person. Når man tror at det bare er å slutte å spise, så blir man perfekt. Det er SÅ lett å falle ned i den avgrunnen uten å engang merke det, når man har andre likesinnede som gir positive kommentarer og oppfordringer, og man føler at man er del i noe spesielt. Noe som gjør en sterkere, bedre og mer perfekt enn andre.
Det var det jeg tenkte når jeg dag ut og dag inn surfet på disse sidene.
Jeg er en av få heldige som ikke lenger har en alvorlig spiseforstyrrelse. Jeg er en av få som raskt fikk hjelp.
Jeg hater tanken på at det kan sitte unge jenter og forsåvidt gutter rundt om kring, som lett finner disse sidene, og får disse inntrykkene.
Du har helt rett, det burde ha vært straffbart. For disse filmene, tekstene, sidene, alt pro-Ana tullet ødelegger liv!
FOrresten, jeg vil abre si at det er veldig modig og bra gjort av deg å skrive dette, og om du har dårlig samvittighet, så er det forståelig MEN; Når en sitte rder og lager sånne sider, så er man selv helt sikker på at man ikke gjør noe galt. Man er jo like hjernevasket som de som besøker siden er/blir.
Noen (avisen) fikk deg interessert, og tror du de i avisen har angret? De aner nok ikke hvor mange unge jenter som sikkert leste den artikkelen.
Det finnes utrolig mange sånne sider der ute. Og du skal hvertfall være sikker på at de som besøkte din, visste hva de søkte på. Kanskje bare ikke hvilket utfall det kunne ha.
æææ masse skrivefeil.
ja som de over, de sier alt jeg tenker og tenkte mens jeg leste.
utrolig sterkt og ærlig innlegg, du har virkelig kjempet og kjemper fortsatt en hard kamp, jeg blir så utrolig imponert over deg når du forteller om de ulike delen av sykdommen din, hva den gjør og har gjort med og for deg.
Jeg har lenge hatt ufattlig lav selvtilitt og selvbilde. Mamma hadde mast under begynnelsen av ferien at jeg skulle trene og kommenterte smått at jeg hadde en fett valke. Pluttselig var jeg i mine øyne en elefant. Jeg startet og trene hver eneste dag, jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre for å gå ned i vekt.
Jeg ble så ufattlig sårbar av dette, å høre at jeg burde trene av min egen mor.En dag så jeg på et program på nrk der de snakket om spiseforstyrelser og disse sidene. Det var jo advarsel men jeg var ufattlig sårbar når jeg så det programmet. Jeg søkte rundt på google på disse sidene. Jeg noterte meg ned tips, triks og dietter fra disse sidene. Det var så ufattlig lett, bare noen tastetrykk så hadde jeg masse informasjon.
Nå prøver jeg nesten bare å spise et måltid om dagen for å slippe og legge på meg. Jeg begynner smått og skjønne hva enkelig disse sidene har gjort med meg. Jeg er fanget i en felle som har tatt vekk alt jeg hadde av fornuft.
Wow. Jeg har akkurat kommet over bloggen din, og dette innlegget er jo utrolig sterkt å lese. Du er så tøff! Skikkelig reflektert og modig. Stå på! Jeg skal følge bloggen din!
Ikkje klandre deg sjølv, fine deg! Også du var eit offer. Men det at du tek eit oppgjer med dette no, viser at du trer både ut av ei offerrolle og noko svært øydeleggande. Du sler ut demonane one by one, og ein dag er det så få igjen at du vil stå sterkast igjen i all din glans :) EG HAR TRUA PÅ DEG!!
Karianne snuppa mi. Jeg sitter her med tårer i øyekroken. Tårer som jeg bitter gråter her helt alene. Jeg og har vært der. Ikke i min åpne blogg, men min “hemmelige” blogg. Jeg og trigga. Jeg og snakka om hvor flott livet er når du bare pressr deg til å gå ned de få kiloene man så sårt trenger. Jeg synes du er sterk som blogger i en posetiv retning nå. Jeg synes du er sterk som unnskylder deg, og forklarer hvor ung og navi du var. Hvor betatt du var av spiseforstyrrelsens verden.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal avslutte denne kommentaren, for det finnes ikke nok ord om hvor bra det er det du blogger om. Men jeg avslutter den med tre enkle ord.
I LOVE YOU <3
<3