OBS: Advarer om triggende detaljer.

Mandags kveld. Jeg kjenner noe som bygger seg opp. Det begynner liksom i magen, som en slags spenning, en angst, en redsel. Med krampetak. Kjemper i sakte film, kjemper mot klokka og tiden. Gjør mitt ytterst aller beste – men vet jeg ikke strekker til. Sitter på røykerommet, røyker sigarett etter sigarett. Drikker te. Vurderer mine muligheter, prøver å finne et kompromiss, en løsning. En utgang, nødutgang.

Jeg svelger unna kveldsmedisinen i halvtolvtida, tråkker inn på rommet borterst i gangen og lukker døra bak meg. Lyset er avskrudd. Jeg legger meg på gulvet, stirrer opp i taket. Stirrer på veggene. Stirrer på den svarte regnbuen jeg selv lagde på veggen. Den er nesten usynlig og jeg vet, visste, at ingen kom til å hverken se den eller bry seg. Stirra på det hvite. Alt det hvite. Hvitt sengetøy. Hvite vegger, hvitt tak. Bortsett fra den svarte stolen, det trefargede bordet og sengeramma og ting jeg selv drasset med meg når jeg ankom, så er alt sammen hvitt. Bortsett fra gardinene. De fargesprakende gardinene i rødt, gult og grønt som ikke egner seg noen steder i det hele tatt. Hva er greia?

Jeg vet hva som kommer, jeg vet hva jeg må. Jeg vet hva jeg BURDE ha gjort. Jeg burde ha lagt meg i senga istedenfor på gulvet, jeg skulle ha lukket øynene. Jeg skulle i det minste ha forsøkt å slappe av. Men jeg gjorde det ikke. Det var likevel uunngåelig.

Jeg reiser meg fra gulvet. Usikker på hvor jeg har skjult mine redskaper, leter gjennom mine egne ting. Finner det jeg leter etter inni permen på ei bok. Barberbladet. Bare ett. Ett eneste ett. Ett lite barberblad som jeg rakk å putte i lomma mens politimannen så en annen vei i to sekunder. Bare ett.

Setter meg på gulvet igjen. Lukker øynene, leter etter meninga. Hva skjer? Hva er det jeg vil? Blø. Blodet. Bare blø. Bare litt. Drar opp ermene og studerer mine allerede oppskårede armer. Stryker over, myser i halvmørket. Jeg vet hvor, jeg vet akkurat hvor jeg skal skjære. Så lett, så vanskelig, så gjennomtenkt men likevel spontant. Så svart, så hvitt, to motsetninger. Så rødt – en kontrast. En tanke, en følelse, ett håp, en smerte, ett ønske, en idé.
Barberbladet i venstre hånd. Åpner øynene igjen, studerer. Presiserer. Bestemmer. Der. Akkurat der. Akkurat, akkurat DER. Rolig, behersket, men likevel kaotisk. Så evinnelig kaotisk. Evigvarende kaos. Ser ikke lyset, ser ikke sannheten, ser ikke virkeligheten – øyner ingenting annet. Langsomt legger jeg trykk på barberbladet, presser det ned mot huden. Hardt, hardt. Slipper opp. Trekker pusten igjen. Det er ikke over.
Repeterer. Legger igjen press på. Blad mot hud. Skarpt mot mykt. Hardt mot bløtt. Lukker øynene. Drar. Drar over. Kjenner smerte, men bare litt. Ikke som forventet. Hører heller ikke lyden, hvor er lyden? Åpner øynene, studerer. Vantro innser jeg at jeg ikke traff, kjenner raseriet bygge seg opp og strengestemmen som vokser i hodet. “Greier du ikke det en gang? Du kan bedre enn det der. Skjerp deg. Ta deg sammen. Bare gjør det, du slipper ikke unna, du vet at du ikke er ferdig. Jeg er ikke fornøyd, du er ikke fornøyd, om igjen, og bedre denne gang”. Repeterer meg selv et par ganger men innser hvor problemet ligger. Det er ikke meg, det er ikke plasseringa, det er bladet. Bladet er sløvt. Kommer ikke dit jeg vil.
Og det er akkurat DER jeg mister meg selv. Det er akkurat der jeg mister grepet, mister fotfestet, mister fornuften, mister meningene, mister alt. Hvilken roller spiller det vel med noe? Ingen ting betyr noe, ingenting spiller noen rolle, og hva vet vel du? Hva faen vet du?
Ser svart. Ser ingenting. Bare skjærer. Og skjærer. Igjen og igjen. Teller ikke, følger ikke med, vet bare at jeg ikke treffer. Vet bare at det ikke gjør nok vondt. Jeg ser ikke, men jeg kjenner. Jeg kjenner rødt, jeg kjenner varmen, jeg lukter rødt. Jeg kjenner det røde som renner nedover min høyre arm, kjenner dråpene som drypper av fingertuppene mine. Kan høre lyden av drypp, drypp. Saktere og saktere etterhvert som blodet koagulerer. Åpner øynene og studerer det røde mot det hvite. Blir sittende ei stund. Ser hvordan det røde vokser på det hvite gulvet. Ser hvordan dråpene går fra dråpe til pytt, til dam.
Men det er ikke nok. Det er liksom ikke godt nok. Ingenting er godt nok. Ingenting. Ingen verdens ting. Mørket blir trukket over hodet på meg, som ei hette noen strammer rundt halsen på meg. Jeg må liksom kutte meg fri, skjære meg løs, frigjøre meg selv. Den eneste tanken som står i hodet på meg er fremdeles at bladet er sløvt, og ingenting er godt nok. Høyre. Venstre. Drypper taktfast. Vrir vinklene, finner nye, leter meg fram. Metodisk men kaotisk. Presist men likevel ikke i nærheten. Venstre. Nedover. Jobber meg liksom nedover. Helt til jeg treffer. Treffer noe, treffer “godt nok”. Treffer. Vet jeg har truffet. Vet det er over. Vet at jeg fant hva jeg lette etter – vet at det er riktig. Smerten treffer før gleden. Kjenner grimasen og lyden som stopper opp i halsen. Må for guds skyld kvele alt av lyd, dryppingen er overdøvende nok i seg selv. Men så forlater smerten, erstattes av lettelsen. Endorfiner og adrenalin pumper i mitt system, i takt mens hjertet pumper ut.
Åpner igjen øynene og studerer min prestasjon. Halvsjokkert over den enorme hevelsen som allerede har rukket å svulme. Styggsjokkert når jeg oppdager at jeg traff feil likevel. Traff for godt. For godt til å være sant. Oppdager at det er livet som er i ferd med å forlate, ikke bare blodet. Legger venstre hånd over siste sår, som for å stoppe blodspruten. Strålen som sto når jeg traff. Kjenner bare varmen, lukter jernet, visualiserer det røde som bare ser svart ut i mørket. Sitter slik, flytter litt på meg for å komme unna pytten som ble dam, dammen som ble dyp. Nesten som gelé. Koagulert blod. Mørkerød blodgelé.
Kjenner prikkinga. Den faretruende refleksen av “ånei, jeg vet hva som skjer nå”. Men det er likevel over. Prosessen er over. Det er gjort. Jeg øyner mitt rot, mitt kaos, mine følelser som dryppet ut, mine følelser som ligger på gulvet. Blottlagt, nakent. Brutalt og groteskt. Ekkelt og grisete.

Trekker pusten, puster fortere. Lite blod, høyere puls. Merker blodtapet godt, vet at intensjonen aldri var å tappe kroppen for blod. Vet så inderlig godt at intensjonen var blodet i seg selv. Ikke kuttet, ikke såret, ikke smerten – men blodet. Det var deg jeg ville ha. Eller rettere sagt – noe i meg ville ha.
Reiser meg, vakler, svimler. Ser svartere enn før. Drypper overalt. Drypper på meg selv, gir opp. Vet at jeg trenger noen, vet at jeg ikke kan bli værende, sittende, liggende, blødende.
Åpner døra og griser til håndtaket. Det krever ikke mer av meg enn et par tre meter. Stiller meg i gangen. Armene henger ned. Tre mennesker i ei sittegruppe. Jeg blir stående. Kroppen er så tung, beina som bly. Orker ikke å gå noen steder, blir bare stående. Avisen som klappes sammen og legges på bordet. Tre ansikt som øyner meg, men likevel for langt unna til å se ordentlig. Én stykk reiser seg og begynner å gå mot meg, nedover korridoren. Han går sju, kanskje åtte meter før han ser, ser ordentlig. Han snur seg mot de andre mens han fortsetter å gå. Unisont reiser de seg fra avdelingens representative, nye skinnstoler. Tre mot to. En. En og en halv.
Deretter bare mørke. Svart. Rekker såvidt å registrere mitt tap av bevissthet i det endeløse fallet som ikke lenger føles.

Tirsdag 25. Mai 2010 kl. 0130.

Tirsdag 25. August 2010 kl. 0100.
Tre måneder skadefri. Tre måneder siden endelig farvel. Tre måneder siden siste gang. Tre måneder siden siste punktum. Tre måneder siden slutten. Jeg vet hva jeg har lagt bak meg og hvorfor. Nødvendig men likevel unødvendig. Men likevel livsnødvendig, for å ta farvel, for å gå i fra, for å gå framover. Nødvendig i unødvendigheten. Jeg ser ikke lenger tilbake med ønske om repetisjon. Jeg hungrer ikke etter blodet, ønsker ikke smerten. Ønsker ikke stripene som for alltid kommer til å minne meg på om det. Fortid. Perfektum. Det er over.