Arkiver for september, 2010

DERFOR er det vanskelig å være Karianne akkurat nå.

Publisert 30. september 2010 Dagbok 15 Comments

Det er offisielt. Alt håp er ute og det er intet mer å gjøre med siutasjonen. Det ble som det ble, selv om jeg har stått maktesløs på sidelinja uten muligheter til å gjøre noe som helst. Jeg har ikke sagt noe, jeg har ikke blottlagt mine egne følelser, jeg har trukket meg unna for å ikke påvirke valget eller situasjonen nevneverdig.

Min mor og min stefar har nå bestemt seg for å skille lag.

Derfor er det vanskelig å være Karianne nå.
Situasjonen er vanskelig, jeg vet ikke hva som skjer, jeg kjenner som sagt ikke konsekvensene.  Jeg vet ikke hvor jeg skal bo, jeg vet ikke hva som skjer.

Nå er jeg egentlig bare trist og lei meg. Dette er utrolig trist. Man knytter jo bånd til menneskene man bor sammen med, og jeg er selvfølgelig glad i min stefar. Ekstra vondt er det kanskje siden jeg så min mamma og pappa skille lag når jeg var fjorten. Plutselige bekymringer som oppstår. Hva nå? Hvor skal jeg feire jul, her eller der? Blir det rart å bo i dette huset her uten mamma? Skal jeg flytte med mamma inn i nytt hus? Hvor skal dette huset være?
Hva skal jeg si? Hva skal jeg føle? Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal JEG reagere? Hva er greit og hva er ikke? Hva er rasjonelt, og hva er ikke? Hva blir naturlig, og hva blir sykt?

Rart hvordan ting gikk fra å være “vanskelig” på mandag til ingenting i går – med snev av håp utover kvelden i går, til ingenting med punktum bak i dag. SYKT hvor fort tilværelsen kan bli snudd på hodet. INSANE. Som om alt bare raser fra hverandre, sandslott og bølger, korthus og tornadoer, tsunamier. Destruction.

Derfor er det vanskelig.
Det er det som har skjedd.

Jeg er takknemlig.

Publisert 30. september 2010 1 BLOGGEN , 3 BILDER 6 Comments

Jeg driver og rydder i tinger og tanger for å lage system. Kom over noe smågreier, kort og sånn, som jeg samler i en boks. Begynte å bla gjennom disse kortene, og det slo meg plutselig at jeg har UTROLIG mange kort jeg har fått! Jeg har fått kort hos venner, familie, bloggvenner og forumvenner. På ungdomspsykiatrisk hadde jeg tapetsert veggene mine med kort, for at det skulle bli mer koselig enn bare hvite, sterile vegger, samtidig som det minnet meg på at noen er glade i meg. Noen bryr seg, noen tror på meg, noen støtter meg! Noen heier på meg når alt ser svart og mørkt ut.

Det betyr så mye!
Fy faen, jeg kan nesten ikke beskrive hvor takknemlig jeg er! Det betyr SÅ mye, å kunne gå gjennom gamle kort og lese motiverende ord, dikt om håp, tro og kjærlighet eller gamle minner som noen har følt for å ta fram og minne meg på.

Kjøleskapsmagneter.

Elendig bildekvalitet – beklager det. Fikk dette skiltet i posten hos ei som har lest bloggen min i mange år. “LIFE – Live as if you were to die tomorrow, learn as if you were to live forever“. Har ikke rukket å henge det opp enda, men det står på ei list i vinduet i gangen, så jeg ser det hver gang jeg kler på meg skoene!

Denne søtingen her fikk jeg hos Laila! En terapiengel som hun har laga selv! ♥

Engler har vinger.

Karianne. I verden er du bare noen, men for noen er du hele verden. Glad i deg, klem Laila ♥

TUSEN TAKK!
♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Skjerpings igjen.

Publisert 30. september 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , motivasjon , selvskading 4 Comments

Selv oppi alt som har vært dritvanskelig siden mandag, så greide jeg nesten to døgn. Skeis i går, men poengsystemet motiverer i alle fall! Jeg er i alle fall flink til å skrive det ærlig, slik det er. Tracking my own progress and setbacks.

Men jeg kom på noe lurt i går!
Hver gang jeg har cravings og drømmer om en spesiell type mat, eller bare runder generelt, så skal jeg skrive ned HVA jeg har lyst på, og ca. PRIS. Deretter skal jeg overføre pengene til en tom konto, og se hvor mye jeg sparer på å holde meg unna! DET høres ut som motivasjon i mine ører!

I morgen skal jeg til tannlegen. Kan ikke si annet enn at jeg gruer meg. Er bombesikker på at jeg har hull både her og der, så jeg er rimelig sikker på at dette ikke blir høstens første besøk. Er også redd for å få påvist verre syreskader enn i fjor (da lurte de bare på om jeg drakk litt mye brus eller juice), men tror nok ikke akkurat at det kommer til å gå så bra. Håper bare det også kan bidra til mer motivasjon.

Magen går det bra og dårlig med, alt etter som.

Møtte forresten primæren min i psykiatritjenesten i går, for første gang siden juni eller begynnelsen av juli. Det var godt å ha NOEN å snakke med, trengte det virkelig i går. I går var en fæl dag, for å si det slik, men det ser ut til å bedre seg nå. Jeg har i alle fall håp om at det skal gå bra. Krysser fingrene, VIL at det skal gå bra, men spenninga er ganske uutholdelig.

I går når jeg satt i bilen med Elin fikk jeg plutselig akutt skadetrang. Helt voldsomt. Når jeg lukker øynene kan jeg se for meg akkurat slik “det ferdige resultatet” skal se ut, jeg kan se for meg akkurat hvordan det skal “bli” eller hva sykdommen ønsker seg. Gud det var grusomt! Hadde helt glemt hvor fælt det egentlig er å lengte etter det. Teller fortsatt – 128 dager nå.

Håper høstferien kan bli bra likevel!

<3

Publisert 29. september 2010 3 BILDER , Zahra & Hunderelatert 5 Comments

Noen forhold varer livet ut.
♥

Broken.

Publisert 29. september 2010 Dagbok 8 Comments

På mandag visste jeg ingenting. Rart hvordan tilværelsen kan snues på hodet på 40 timer. Fra opp til ned, fra inn til ut.

Nå ser det ut til at alt har gått til helvete, and there’s nothing I can do to fix it.

Nå vet jeg ingenting. Jeg vet ikke hva som skjer, jeg kjenner ikke til konsekvensene eller ringvirkningene, jeg aner ikke. Kjenner ingen detaljer, vet ikke hva som tenkes av andre, umulig å forutse utfall.

Egentlig har vi høstferie fra i dag til mandag – men nå føler jeg at feriegleden er ødelagt før det en gang har begynt. Kall meg gjerne pessimist nå, men bakgrunnen for mine ord er grunnlag nok. Egentlig skulle jeg få besøk i dag, men jeg avlyste i siste sekund på grunn av alt som plutselig skjer.

Føler meg som en idiot. Overkjørt av toget – jeg så det virkelig ikke komme. Jeg har ikke sett tegnene, jeg har ikke fått med meg noe som helst. Også eksploderte det.

No joy.

Publisert 28. september 2010 Dagbok 9 Comments

Egentlig har jeg hatt en veldig fin tirsdag. Egentlig, i teorien og i praksis. Men akkurat nå? Nothing. Null niks nada.

Jeg hadde forferdelig gode intensjoner om å poste bilder fra skoledagen i dag og lignende, men nå virker det plutselig ikke som om det betyr noen verdens ting. Dagen har også passert uten bulimiske episoder, noe som var grusomt når det sto på – desto større gleden etterpå, når jeg kjente at jeg ville klare å kave meg gjennom til syvende og sist likevel. Men nå betyr det ingenting. Ingenting.
Jeg var også så glad på skolen i dag at jeg ville hoppe opp og ned. Ja, en skikkelig klisjé-glad Karianne, men man VIL hoppe og sprette om man er skikkelig, skikkelig glad, det er fakta. Og jeg var det. Jeg fikk mange timer på den gleden. Hvorfor så glad? – er det sikkert noen som lurer på, og egentlig hadde jeg tenkt til å skrive det, men nå betyr det så lite at det ikke er vits i å skrive det ned en gang.

Nå. Vet ikke. Jeg vet ikke. Jeg vet for mye, men samtidig hadde jeg blitt snurt om jeg ikke visste. Det gjør vondt å vite, men samtidig er det bedre å vite enn å ikke vite. På den andre siden skulle jeg gjerne vite at alt var BRA, men det er ikke det. Det er uvirkelig, og jeg vet ikke hvilken rolle jeg spiller i den store sammenheng – selv om jeg vet at det JEG gjør ikke kommer til å spille en rolle i den store sammenheng likevel.

Too little, too late.

Note to self: Nå løser det ingen problemer om jeg skal løse problemer med gamle strategier. Nå hjelper det ingen, minst av alt meg selv, om jeg også skal falle, selv om jeg skulle ønske jeg kunne tatt springfart utfor kanten, så kan jeg ikke det. Det er intet alternativ. Det er min tur til å være sterk nå.

Jeg står ALENE.

Publisert 28. september 2010 5 PSYKISK HELSE 14 Comments

Joda. Jada. Jeg vet ikke helt riktig hva jeg skal si eller om det i det hele tatt blir riktig av meg å legge ut dette innlegget. Kanskje ikke så lurt å klage åpenlyst på systemet på denne måten, men på den andre siden er det ytringsfrihet i dette landet, og jeg er vel langt fra den eneste som sliter med å få tilstrekkelig behandling.

Det har seg nemlig sånn at jeg går ikke i behandling lenger. Eller joda, på papirene er jeg sikker på at alt ser fint og flott ut og aaaalt det der, men i praksis er historien en litt annen. I utgangspunktet har jeg tilbud fra psykiatritjenesten (1 time i uka + jentegruppa), jeg SKAL også være en time på psyk for samtale i uka, pluss legetime ca. annenhver uke.

Nå har det seg sånn at sist jeg satt på psyk var 26. August. Jeg har vel fått noen timetilbud etter det, i alle fall ett om jeg ikke husker feil. Jeg fikk også nytt timetilbud i går, om en time 13. oktober. Det er omtrentlig 7 uker det. Sju uker uten regelmessige samtaler. Sju uker i eget hode, sju uker hvor jeg kaver rundt – ALENE.
Frk. vikarlege mener også at det er tilstrekkelig med en aldri så liten sjekk hver tredje uke, slik det pleier å være for folk flest som går til legen “ofte” for å sjekke ditten og datten, fysisk helse generelt.
Den såkalte jentegruppa står i fare for å legges ned, og har heller ikke kommet ordentlig i gang etter ferien.
Og hva psykiatritjenesten angår, så kan jeg ikke HUSKE sist jeg så mye som SÅ primærkontakten min. Var det i juni? Eller juli kanskje? Ja, jeg har i alle fall ikke sett henne siden før jeg dro til syden (31. juli), så det begynner jo å bli en stund siden. Det har vært forsøkt å arrangere et møte gang på gang på gang, men enten så passer det ikke for meg, eller så passer det ikke for henne, eller så er det sykdom, eller så er det ditten eller datten, gudene vet – hva som helst.

Det er kanskje feil av meg å påstå at jeg står alene, men det er slik det føles. Og hvilke konklusjoner skal jeg trekke nå da? Hvorfor er det sånn? Er det ingen som vil hjelpe meg fordi jeg har en BMI som er mer enn 14, er det ingen som hjelper meg fordi jeg er tilsynelatende normal og går på skole, slik alle ungdommer burde gjøre (eller i min alder, ha gjort).

Jeg bare spør, jeg bare lurer. Hva er det som skjer? Hva skal jeg gjøre nå da?
Noen lurte på hvorfor det gikk så tregt med modum bad. Modum bad har ventelister de følger slavisk. De prioriterer ingen, de slipper inn pasienter basert på når fastlegene deres sendte søknad. No more, no less. Ingen køsniking, ingen muligheter for å rykke fram i køa uten at dagene får gå sin gang og behandlingsopplegg fullføres for de andre – som er før meg på lista.

Så ja.
Jeg står alene.
I alle fall i praksis, om det nå enn skulle se vakkert ut på papiret, så er det ikke fakta i virkeligheten. 26. Augsut er sist jeg snakket med noen om meg og hva som foregår i eget hode. Jeg har vært hos vikarlegen to korte ganger siden den tid – men der går det mest i kroppen og maten, ikke så mye tanker og følelser.

Dette blir bare jatt og pjatt. Jeg er sint og skuffa.
Hva skjedde med rammer og programmer, hva skjedde med planlagt behandling, hva skjedde med kontunitet, hva skjedde med regelmessighet, forutsigbarhet, trygghet? Hva i helvete var det som skjedde?

BARE FORDI JEG IKKE LYSER DRITSJUK PÅ TO MILS AVSTAND – ER JEG FERDIG BEHANDLDA DA?


ER JEG FRISK NÅ DA, ELLER HVA FAEN ER GREIA?

Note to Self.

Publisert 27. september 2010 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER , Veien mot Friskhet 3 Comments

Mandag akkurat i dette øyeblikket. Stryk mandag, sikt mot tirsdag. Jeg hadde ei venninne som alltid pleide å si at det ikke nyttet å begynne med noe nytt på en mandag, det er liksom allerede jinxet, så da sikter man mot tirsdag istedenfor.

Når jeg setter meg ned for å trekke pusten, for å tenke – så innser jeg at jeg nærmest ikke kan huske sist jeg greide 1 døgn. Eller jo, det var vel forrige helg – men poenget var at det begynner å bli over ei uke siden jeg hadde så mye som én eneste dag pause. Ikke rart jeg er sliten. Ikke rart jeg har vondt i magen. Ikke rart jeg surrer og tuller og føler at jeg ikke får gjort noe som helst! Jeg får jo ikke det – naturligvis, siden bulimien spiser all tid og alle krefter. Jeg var vel ikke gjort så mye annet i dag etter at jeg kom hjem fra skolen. Bortsett fra et par nye turer til butikken, og noen kvartaler med Zahra. Ikke rart jeg vakler gatelangs og føler beina er gelé. Ikke rart humøret er på bunn – dette gir ingen mestring what so ever!

SKJERPINGS.
TIRSDAG. Jeg håper, og tror, velger å tenke at det må gå. Før eller siden må det bare gå. Jeg har tett program med skole fra 0810 til 1540. Jeg MÅ stå opp, jeg må komme meg på skolen, jeg MÅ spise og beholde noe for å holde ut, jeg skal. Deretter er det hjem igjen, mer spising, mer beholding, om jeg er flink (slik planen er), så har jeg nå tid til å senke skuldrene før jeg skal sitte barnevakt. Gruer meg til det – for det er alltid hardt å sitte barnevakt. (I samme hus som bulimileiligheta.)
Men jeg velger å tro at det MÅ gå. Jeg har masse jeg skulle gjort i photoshop, jeg har to tusen andre ting jeg kunne gjort framor å være bulimiker. Skjønner ikke hvorfor sykdom er den viktigste prioriteringen – bevisst og ubevisst.

Klokka er fem over tolv og jeg har allerede nevnt når jeg skal være på skolen i morgen – ergo jeg er nødt til å ta kveld nå.

Siden jeg var i glansbildehjørnet i dag, så slenger jeg ut ett til, i alle fall litt mer positivt vinklet enn de jeg postet tidligere i dag! God natt ♥

De siste sekundene og påfølgende smerte.

Publisert 27. september 2010 3 BILDER , 4 SPISEFORSTYRRELSER , Sykdomstanker 9 Comments

Det skulle ikke vært lov. Eller mulig. Men det er begge deler.

Atter en gang, atter en dag hvor gode intensjoner ikke betyr noe som helst. Hvor jeg taper det siste slaget iløpet av de siste sekundene. Jeg har ofte lurt på hva som skjer inni hodet mitt, akkurt de siste sekundene før jeg hopper eller slipper taket. Jeg har analysert det hundre ganger, men jeg klarer liksom aldri å beskrive det på en god måte. Ord strekker liksom ikke til i kampens hete. Ord smelter bort når temperaturen blir for høy.

Gode intensjoner satt på prøve. Jeg vet jeg ikke burde, jeg vet jeg burde tenke lenger fram, jeg vet jeg burde være ekstra nøye på forhåndsregler og eventuelle srakstiltak. Kanskje er det naiviteten som slår til atter en gang. Som om alt blir bra bare fordi jeg har bestemt meg for at det skal bli sånn. Som om jeg ikke blir skadet selv om jeg blir skutt, bare fordi jeg liksom har bestemt meg for at det skal gå fint.

Scenarioet som følger er: Karianne på butikken, en mandags ettermiddag, hånd i hånd med gode intensjoner. Så der er jeg da, altså. Vandrende inne på et jævlig stort supermarked. Nei, stryk supermarked – nå heter det visst hypermarked. Obs hypermarked. Gode intensjoner du liksom. Det skal ikke mer til enn en prislapp i gult, som skiller seg ut fra de hvite som vanligvis er standard. Gult for tilbud, hurra for sukker. Kjenner tvilen som tar tak i andre hånda, river meg unna gode intensjoner.
Blottlagt, uforberedt, uten skylapper, sårbar. Bombarderes av tilbud. Så mange inntrykk som kommer flyvende fra absolutt alle kanter. Vil løfte hendene for å skjerme meg selv – men til ingen nytte. Vil lukke øynene, men bildet vil ikke forsvinne selv om jeg kniper øyelokkene igjen. Vil holde for ørene for å sluse ut lydbølgene, støyen og kaoset. Vil finne tak, lete etter gode intensjoner – men jeg vet at gode intensjoner forsvant inn i menneskemengden, inn i det myldrende livet av mandagshandlere, ute for å gjøre innkjøp til ny uke.
Overveielsene er allerede i gang. Min egen personlige ordkamp. Mitt ord mot sykdoms. Mine argumenter – for og i mot. Problemet er bare det at det går så fort, jeg greier ikke å skille mellom hva som er hva. Jeg rekker ikke å få tak i hva som er Karianne og hva som er bulimi, og i øyeblikkets hysteri skjærer jeg begge under en kniv (metafor!), og bestemmer meg for at begge argumentene kommer fra meg. Det blir som prinsippet med engelen og djevelen, som alle sikkert kjenner til. Den snille og den slemme. Karianne mot bulimien. En høylydt diskusjon, som kun jeg følger med på. Krig. Storkrig. Kanskje ikke verdenskrig, men Kariannekrig.
For mannen i gata – eller i dette tilfellet – kunden bak handlevogna, ser jeg nå rimelig dum ut, der jeg har frosset fast i gulvet og stirrer rett framfor meg, gjerne i nærheten av en eller annen fin tilbudsplakat. Slik kan jeg bli stående i flere minutter før slaget omsider tapes og jeg får fart på beina. Løper etter handlekurv, løper fra tilbud til tilbud, gjerne med tilbudsavisa under nesa. Løper fra A til B, til C til Å, løper butikken rundt. Regner ikke, teller ikke, tenker ikke hverken penger, økonomi eller konsekvenser. Det eneste jeg bekymrer meg for i gjerningsøyeblikket er å løpe inn i kjente ansikter. Treffe på noen jeg ikke vil skal se meg slik, selv om jeg sikkert har truffet mange på den måten. Av og til får jeg en sånn vemmelig fornemmelse av at mennesker stirrer litt for lenge – det lille sekundet, som får meg til å lure på om de kanskje har lest arikanne.com, om de kanskje har kjent meg igjen, og skjønt hva det er jeg har lastet handlekurven min full av. Eller det lille smilet! Herregud jeg får noia av det der lille “jeg føler med deg” smilet som enkelte har sendt av og til.

Kommer til kasseområdet. Leter som en tulling etter en kasse med a.) liten kø, og b.) en ansatt du ikke har sett på lenge – eventuelt en som er ny. Du legger skammen på båndet og ser den rulle mot kassa. Du hører bippelyden av varene som slåes inn, du ser summen som vokser og vokser for hver lille bip – samtidig som galgenhumoren holder liv i det hele mens hjernen leker “min handlekurv er lastet med” (framfor mitt skip), bare for å ikke miste fokus, og la angsten få grep.
I all hui og hast registrerer jeg coop kortet, stapper visakortet inn i terminalen, taster inn en firesiffret kode, trykker på den grønne “klar” knappen, venter på GODKJENT i displayet; klarsignalet som roper “klar, ferdig – PAKK”. Her kicker stresset inn. Du har kommet SÅ langt (selv om noe bittelite på innsiden fremdeles roper at det ikke er for sent å snu, selv om det er for sent for lenge siden), og poenget er at du i alle fall ikke vil treffe kjenninger NÅ, med bæreposer og full pakke. Jeg har bæreposeangst, jeg kan ikke fordra det! Selv ikke om det er klær jeg skal handle – bæreposer er det meget, meget sjelden jeg bærer.

Deretter kan jeg bare løpe. Ut derfra, med skammen i hælene.
Rekker ikke lenger enn bilen før jeg er i gang. Det er en kunst å stable seg ut av bilen og inn hjemme, halvspist, med poser i hånd, skam i panna og livet på vent. Deretter er det bare å krølle seg sammen i nærmeste sofa og holde tilbake tårene. “NÅ MÅ DU IKKE GRINE. Svake menneske, dette er din egen feil. Er du med på leken – da får du tåle steken.”
Og imidlertidig lar jeg meg bare undertrykkes – vel vitende om at jeg fortjener å ha det vondt. I brought this on. Det var jeg som var svak i gjerningsøyeblikket, det var jeg som ble lurt til å falle for fristelsen – det er jeg som fortjener straffen som sykdommen gladelig påfører deg. Igjen og igjen.

Glansbilder.

Jeg leker ikke bulimiker…

Jeg er!

Jeg har angst.

Publisert 26. september 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , 5 PSYKISK HELSE , selvskading , Sykdomstanker 10 Comments

(Juli 2008)

Skrekken sitter hardt og dypt. Vet så inderlig godt i hodet, i tankene, i underbevisstheten, i bevisstheten.

“Ikke gjør det, ikke tenk på det, tenk på noe annet, gjør noe annet, ikke gjør det, stå i mot”, men så går det ikke likevel. Gang på gang lar jeg meg lure. Gang på gang faller jeg gjennom smutthullene. Det er mine regler, og selvfølgelig finner jeg alltid svakheter, uansett hvor vanntett jeg måtte tro at jeg hadde fått det til denne gangen. Det finnes alltid et stup  å kaste seg ut fra. Det finnes alltid en hurtigløsning, alltid en lettelse, alltid.

Og problemer er jo akkurat det; det er så lett. Det er lett å falle når man tror man kan fly, det er lett å hoppe når du tror du har anslått riktig lengde for å kunne lande på best mulig måte. Så lett å hoppe ut i vannet når man tror man kan flyte eller svømme. Så lett å balansere når man tror det finnes sikkerhetsnett.

Lærer man aldri av egne feil? Hvor mange ganger må til? Nårtid skal du forstå at nok er nok? Nårtid kommer vissheten om at det ikke går an å fortsette på dette viset lenger, nårtid skal man klare å ta tak, få grep i virkeligheten og dra seg selv tilbake?

Bulimikinn på plass. Sår på knokene. Blåmerker på knærne. Blod i magen. Vondt i tennene.

Ringer det ingen bjeller for fornuften?

Jeg er redd. Livredd. Jeg krisemaksimerer selvfølgelig voldsomt, skriver selvfølgelig slik at jeg setter det på spissen, overdramatiserer og alt det der, men likevel! Her kommer et utdrag av egne tanker; usensurert. Ikke pyntet på, men akkurat slik de faller inn i hodet på meg.

Tenk om tennene mine detter ut nå. Jeg skal til tannlegen på fredag, men tenk om det er for sent? Jeg vet jeg har hull, men tenk om jeg er nødt til å rotfylle eller noe i den dur, fordi jeg venter ei uke til når jeg allerede vet at jeg har hull og merker det ganske godt? Tenk om jeg våkner i morgen, også ramler tanna ut? Tenner vokser ikke tilbake, menneskekroppen regenererer seg ikke (bortsett fra levra), hva faen gjør jeg da? Det er vel ikke rart at tanna takker for seg når jeg til stadighet drukner den i sukker?
Og hva med magen da? Tenk om det blir verre? Gud forby, jeg fikk jo allerede beskjed om at hvis det ble verre, så måtte jeg ta gastroskopi, og det har jeg ikke akkurat lyst til! Det er nok å ha det gjort én gang her i livet. Så redd for at noe skal gå galt. Kjenner ei med samme problematikk som meg, spiserøret hennes revnet. Det kan skje, det er fysisk mulig – og man kan aldri vite.
Jeg skulle nesten av og til ønske at jeg kunne få en sånn gastric bypass operasjon. Ikke for å slanke meg, ikke for å gå ned i vekt – men bare for at magesekken skulle være så liten at det ville være fysisk umulig å være bulimiker! Prisen ville jo ha vært nutridrink for resten av liiivet, men likevel. Eller så skulle jeg ønske at jeg hadde sondeslangen stappet nedover halsen min – da turte jeg ikke å kaste opp fordi jeg ikke ønsket ytterligere komplikasjoner.

Det bekymrer meg at jeg ikke greier å ta tak. Det bekymrer meg at jeg ikke greier, selv når jeg vil og ønsker så sårt å få til en endring. Jeg vet jeg MÅ, jeg har altfor mye FINT som står på spill! Skolen, livet, vennskap. Livet står på spill – og likevel tar jeg feile valg?
Håpløsheten eser ut, jeg blir nesten blind. Kjenner panikken som vokser når jeg tenker på det. Hvor skal dette ende? Hvor går veien nå? Hva holder jeg på med? Jeg vet så godt, men det vil liksom ingen ende ta.

Skal jeg bare surre rundt her, sånn her, til jeg skal inn på Modum Bad? Tidligst i juni 2011?

Jeg tenker svart, eller jeg tenker hvitt. Nå tenker jeg svart. For alt jeg vet sier livet stopp i morgen. Og den eneste trøstende tanken som eksisterer i mitt mørke sinn er “dør jeg nå, så er det ingen som kan fortelle meg at jeg ikke prøvde”.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 468 andre følgere