Da jeg våknet i dag tidlig var det ingenting som stemte. Syk. Ikke psyk. Syk. Fysisk syk. Dritt. Første dag med fravær.
Har uansett skrevet ferdig prosjektoppgaven min – tror jeg. Jeg er i alle fall relativt fornøyd! Tror jeg, usikkerhet og alt det der. Skummelt å levere inn noe som skal bedømmes av andre. Litt slik man innbiller seg når man har en spiseforstyrrelse. At når man går ut døra og viser seg i den virkelige verden, da skal alle liksom “bedømme” hvor “tynn” du er. Grøss. Men jeg velger å tviholde på “jeg har gjort mitt beste”, så får de bare dømme meg.
Hadde masse irrasjonelle tanker om det også! “Siden jeg er eldre, forventer de at jeg da skal kunne mer enn mine medelever? Nei, det går jo ikke an. Eller jo? Jeg har jo mer livserfaring bare fordi jeg er eldre, men.. nei, det går ikke an. Rolig, det går ikke an. De bedømmer jo etter faglig prestasjon, ikke ut i fra alder på papiret?”. Jeg VET, men innbiller meg noe annet.
Formen kom seg utover dagen, så jeg så ingen grunn til å avlyse barnevaktavtalen jeg hadde hos mine søskenbarn i kveld. Så jeg dro og var sammen med William (som forøvrig også er gudsønnen min) og Elisabeth. Fetter og kusine. Seks og fire år.
Men så gjorde jeg noe dumt. Eller, noe jeg ikke burde ha gjort. Når jeg bodde i leiligheta, bulimileiligheta, så var det der jeg leide. Hos onkel og tante. Så jeg gikk ned, og inn i leiligheta. Gikk gjennom gangen og ble stående på dørstokken inn til stua. Det store hvite rommet med det nå rene vegg til vegg teppet. Hver gang jeg blunket kunne jeg visualisere møbler, søppel og rot. Bulimi. Det gjorde så vondt. Å gå gjennom korridoren. Å se seg selv i speilet på badet. Å se en annerledes, men likevel preget Karianne. Å kjenne igjen linoleumen hvor jeg har ligget sammenkrølla på gulvet. Det var så virkelig, det var som å gå tilbake i tiden. Rett tilbake til februar og mars. Det var så virkelig i uvirkeligheten at jeg var nødt til å bøye meg ned for å se om badevekta stod der – selv om jeg er klinkende klar over at jeg knuste den til pulver i mai. Og mine ting. De få tingene som enda er mine. Komfyren. Gudene skal vite hvor mye rart som har vært kokkelert der. Og kjøleskapet. Fryseboksen.
Det tok meg ikke mer enn to minutter å komme meg ut derfra igjen – men jeg kan enda si at jeg blir både fysisk og psykisk kjempedårlig av å være der. I leiligheta altså. Så jeg returnerte heller opp trappa til to nuggatisultne unger som ville ha oppmerksomhet på alle mulige måter. Kjekt, for da slapp jeg å bli sittende i mitt eget hode.
Men skaden hadde allerede skjedd. Bristen var på plass selv om jeg nektet meg selv å føle på den med det første. Det er så typisk, så utrolig typisk. Det er den minste ting som vipper en av pinnen når man ikke følger med. Eller som i dag, når jeg trodde jeg var sterkere enn jeg egentlig er. To minutter. Det var alt som skulle til. To minutter. 120 sekunder.
Skjønner ikke hva som skjer med min såkalte “timetelling” nå om dagen. Gror snart fast på stedet hvil. Eller kanskje det går framover, men det er i to-steg-fram-og-ettogethalvt-tilbake-tempo. 24. 48. 68. KRÆSJ. 10. 20. 23. 23.5. KRÆSJ. 20. 40. KRÆSJ.
Så nå, altså i kveld, er jeg i alle fall der at jeg tenker “argh, hva faen er viiiitseeeeen? POENGET??” Noterte meg i alle fall klokkeslettet bak øret, sånn i tilfelle jeg skulle føle meg supermotivert i morgen tidlig. Tror jeg må sove på det eller noe. Håper bare jeg er i skoleform i morgen!
Perleblomst til Elisabeth ♥
Passerer forresten
Føler med deg.
Men 100 dager skadefri er dritbra! Stå på, dette klarer du! :)
Gratulerer med 100 dager skadefri ! :D
Jeej, GRATULERER med 100 skadefrie dager :) Jeg heier på deg i kampen videre, både den kampen og de andre kampene :)
Utrolig hvor mye minner som kan sitte igjen, man tror man vil takle det, men minnene er så sterke.. Flashbacks er forferdelig, man vil aldri kunne forberede seg godt nok på det.
Når det kommer til timetellinga så skjønner jeg det. Det går ikke så bra her heller om dagen. Jeg vil gi opp, men samtidig ikke..
Motivasjon er noe drit, ikke alltid den kommer. Men tror det er viktig å prøve, prøver men lenge nok vil det til slutt gå. Selv om det tar TIIIIID… Forbanna irriterende at ting skal ta tid!
Lykke til Karianne <3
Uff, tenker på deg<3
GRATULERER med 100 dager skadefri. Det er kjempe bra, stå på videre, kjemp, jeg heier på deg:D
Gratulerer med 100 dager, det er jo kjempebra :D Stå på videre :))
Vet du, du skal være kjempe fornøyd! Når du klarer 20 timer feks hver gang det betyr at hele dagen dreier seg ikke om oppkast lenger, så det skal du være stolt av. Det er framgang! Jeg driver og prøver å klare meg helt fram til 16 hver dag men jeg feiler, men har det som mål å klare det hver dag etterhvert. Og det er framgang, hvis jeg klarer det. Lykke til videre :)
-J-
hurra for 100 dager skadefri!!!!!!!!!!
Gratulerer så mye med 100 dager som skadefri <3
gratulerer vennen <3
jeg teller ikke dager, det får meg bare til å føle meg verre.
jeg har glemt selvskading, og bryr meg ikke om hvor lenge.
da får jeg bare lyst til å gjøre det igjen..
Du er flink vennen ♥