Bitre Blomster

August 2008

Jeg har tenkt mye på dette her med innstillig i det siste. Tenkt på hva man må gjøre for å komme seg i riktig retning, tenkt på hva man må gjøre for å gjøre framgang, for å bevege seg FRAMOVER.

Jeg er selv en svartmaler. Jeg ser håpløshetene før mulighetene, jeg avskriver forslag og muligheter fra første stund. “Nei, det er ikke mulig, du, det der går aldri bra, nei det kommer jeg aldri til å klare, herregud – det er ikke noe vits i å prøve! Hva er poenget med å prøve eller forsøke når jeg likevel er dømt til å feile? Nei du, det der gidder jeg ikke. Det kommer bare til å ende i katastrofe – også kommer jeg til å føle med enda mer jævlig fordi jeg ikke mestret“.

Jeg har lyst til å skrive som Regine Stokke, FACE YOUR FEAR, accept your war, it is what it is. Det er så utrolig sant. At man må konfrontere seg selv, møte seg selv i døra, se seg selv i speilet og akseptere det. It is what it is. Det er sånn det er, og det blir DIN oppgave å gjøre det beste ut av det! Det er DU som må ta valget, det er du som må våge å være deg selv, satse. Ikke hør på sykdommen, ikke hør på vrangtankene. Stopp opp, lukk øynene, let i deg selv. Finner du? Finner du magefølelsen? Din EGEN magefølelse? Hva hvisker håpet? Lytter du? Leter du etter ordene? Bare lytt, bare let, bare vent, stopp opp, ta deg tid! Det finnes i oss alle – det er jeg helt sikker på. Det FINNES, men det er DIN oppgave å finne det fram. Og når du finner, glem nå ikke at det er der! Når dagene blir tunge og alt virker håpløst – glem ikke kraften som bor inni DEG.

Jeg kjenner selv på det lille håpet. Magefølelsen. Men likevel kommer tvilen. “Tenk om, tenk om, tenk om”. Tør jeg å gå på skolen i dag? “Tenk om jeg dummer meg ut. Tenk om jeg ikke klarer det.” Er min svakhet synlig? Ligger den utenpå kroppen min som ett tynt lite usynlig lag? Kan de andre se den?
Jeg blir redd, smålig panisk i mitt eget hode. AVSKRIVER. “Nei du, tror jeg dropper det.” Redd for hva andre skal synes og tenke og mene og alt det der. Er vi ikke alle det? Men hva sier magefølelsen? Hva sier Karianne, egentlig? Jeg kan ikke gjøre noe annet enn mitt beste. Ingen her i verden har rett til å forvente noe annet enn at jeg gjør mitt ytterst beste! Og hvis ikke det er godt nok for dem – vel, da har jeg i alle fall min samvittighet på det rene – så lenge jeg vet med meg selv at jeg faktisk har prøvd! Ingen kan kreve, ingen har rett til å kreve mer enn ditt beste. Så da kan det bare være. Hvis ikke mitt beste er godt nok for deg – da er ikke du god nok for meg.

Og HVA SÅ om jeg feiler? Hva SÅ om jeg faller? Går på trynet, dummer meg ut eller taper ansikt? HVA SÅ? HVA SÅ?!! Hva så om jeg ikke lykkes? Hvilken rolle spiller det når jeg selv vet at jeg har prøvd? Og om jeg skulle tape ansikt, hvem har jeg da tapt det for? Ovenfor DEG, MEG eller SYKDOM? Jeg har allerede tapt for sykdom, og om jeg skulle tape for deg, så får det bli ditt tap så lenge jeg vet med meg selv at jeg har gjort mitt beste.

Og det ER mulig. Visst faen er det mulig! Klarer jeg, ja da kan du og. Kan du, kan jeg, kan jeg, kan du. Det høres ut som en jævla klisjé om jeg skulle skrive “bare bit tennene sammen og hold ut”, men det er sant. Det er mulig å holde det ut. Og blir det uutholdelig, så er det rom for å ta en pause, trekke pusten og lete etter magefølelsen. Hvis det likevel er uutholdelig – men du vet at DU har gjort DITT beste, vel – da er det IKKE nederlag å legge inn årene og senke skuldrene med god samvittighet! Det er ikke nederlag å prøve og feile! Feiler du, ja, da vet du i alle fall at du har PRØVD før du avskrev, og har du prøvd en gang, så er det fullstendig lov å prøve en gang til! Går det ikke, så går det ikke, men ingenting er umulig så lenge man ikke gir opp!

Jeg velger å sitere frk.Fastlege igjen. “Du må tørre å gå skikkelig på trynet!!!”
Jeg tør ikke, men Kariannes magefølelse var likevel sikker i sin sak. Prøv. Hva har jeg å tape? Hva faen finnes det å tape når du allerede har tapt alt? Faller du, så vet du i det minste hva du faller tilbake til. Går det ikke, så vet du i alle fall hva du går tilbake til. Du har din sykdom eller dine problemer – de er kanskje en konstant faktor i livet ditt per NÅ, men har det aldri falt deg inn at det er mulig å ha MER? Noe positivt? Man må lete, finne, gripe tak i, prøve, holde fast, prøve på nytt. Javisst er det skummelt. Selvfølgelig er du livredd. Men jeg spør igjen, HVA HAR DU EGENTLIG Å TAPE? Om det er en trygghet å vite – så vet du i alle fall HVOR du faller, OM du skulle falle.