Bitre Blomster

Det er så typisk. Standard. Akkurat slik det pleier å være når håpløsheten og oppgittheten sniker seg innpå. Følelsene som tar en u-sving, svinger i feil retning, stuper til bunns, som vanlig. Som enhver dag det er noe som går skeis. Alt henger sammen. Hele bildet henger sammen. Følelsene henger sammen med episodene, impulsene kommer fra reaksjonene, eller sjokkene, eller opplevelsene. Og deretter: raser det.

Det har vært sånn lenge nå. I 58 dager har det vært sånn. Mine 58 tilbakefallende bulimidager. HVER forbannade gang jeg kaster opp, hver jævla lille runde over toalettskåla, hver gang tenker jeg akkurat det samme. Den samme jævla frasen. Ser på klokka og tenker. Sier til meg selv. Repeterer for meg selv. Ord som åpenbart ikke betyr en dritt. Ord som betyr mindre og mindre for hver gang jeg sier det til meg selv. “Nå teller du timer. Dette var siste gangen – NOK er NOK.”

Men det finnes alltid en eller annen mikroskopisk faktor som bikker lasset over. Som river fra meg motivasjon og gode intensjoner. Impulsene som bare lever sitt eget liv, av og til føles det som å være passasjer i sykdommens bil, med sykdom bak rattet, klampen i bånn, dårlig vei, svinger, høye klippekanter og brusende hav – der nede. Skrekkslagen holder jeg pusten, leter etter en imaginær nødbrems som ingen steder finnes. Lukker bare øynene og kjenner bilen krenge i krappe svinger mens kroppen bare følger bilens brutale bevegelser, uten mulighet til å stoppe.

Med mindre det skjer noe annet. Med mindre jeg kan se sykdommen i hvitøyet, få den til å vende blikket mot meg, og se. Blod. En avledningsmanøver. En glippe. Et hav av tid, ett mikroskopisk sekund. Bare se meg. Bare la meg rope uten ord, bare la min handling forklare alt i hele verden, fylle ut alle blanke tomrom som aldri kan erstattes. La min handling skildre alle ord som ikke finnes når ingen ord er dekkende, når ingen ord passer, når ingen ord strekker til for å beskrive. Når det ikke finnes noe annet. Noe annet enn blod.

Hver kveld, når jeg har kavet meg gjennom nok en relativt mislykket dag. Nok en dag hvor gode intensjoner ikke strekker til, når impulsene ikke lar seg tøyles. Når jeg kryper under dyna og venter på at medisinen skal virke – la meg sove, la kroppen hvile, kjenner jeg frustrasjonen som blusser opp. Desperasjonen. Igjen mangler ordet – for det finnes ingen ord som dekker både frustrasjon og desperasjon i samme ord. Despefrasjon. Fruspedesasjon. Defrusjon. En salig blanding av to følelsesmessige tilstander som kombinert gjør sekundene uutholdelig å komme seg igjennom.

Det er der gnisten tar fyr. Det er der flammen blusser opp. Det er her infernoet starter. Her. Må bare sette meg opp i senga og låse hendene rundt knærne som er trukket opp under haka. Sitte stille gjennom stormen, gjøre meg liten i flammehavet, krympe meg for å skjerme, for å unngå, for å slippe unna på billigst måte. Gjemme ansiktet mens huden brenner, når varmen slår til, når svetten siler mens lukta fylles av svidd lukt, brent hår, brent hud.

Kniper igjen øynene selv om jeg ikke vet hvilket bilde som er verst. Brannen eller blodet. Blodet eller brannen. Og sykdommens hese hvisking. “Bare skjær, bare gjør det, bare skjær. Spar meg en dråpe blod, frigi litt adrenalin.”. Frister. Fristelsen. Fristeren. Dempe brannen med blod når vann kun vil fordampe.

Det er følelsen av å være udugelig som spiller meg et puss. Følelsen av å være en taper, av å tape, svakhetsfølelsen. Igjen mangler jeg ord. Tadugelig. Tapugelig. Udutapelig. Og jeg drømmer, lengter så inderlig og sårt etter mitt lille utropstegn. Min lille vekker. En wakeupcall. På tide med realitycheck. Hallo, hva gjør du, hvor er du, hva holder du på med? Er du blind, ser du ikke, kan du ikke se? Er du blendet, er du forbrent, henger du med? Ser du hva som skjer? Ser du hva du holder på med? Har du mistet synet av stien, mistet synet av veien? Ser du ikke hvor du skal lenger? Ser du ikke hvilken retning du er nødt til å bevege deg mot? Hallo?

Jeg vil skrive det i blod. Skrive det på en arm, på en hånd. Synlig. Ikke for andre, men for meg selv. Noe drastisk, noe synlig – for meg selv. Selvfølgelig vil det bli synlig, men budskapet er ene og alene til meg selv. For at jeg aldri skal slippe det ut av syne, for at det skal være med meg hvor enn jeg går. For at hver gang jeg ser arret – skal jeg vite at det var derfor. Mitt utropstegn, mitt punktum, min punktum finale, en påminnelse. Til meg selv. Her kommer twisten. En påminnelse til meg selv om at det aldri skal skje igjen. Aldri, aldri. Det er forbi, det er over, det går ikke i glemmeboka, fordi det skal HUSKES. Intensjonen som til bunns er god. “Ut av noe vondt kommer det noe godt” sies det så fint. Så for guds skyld, la min styrke vokse i arret. La min svakhet være synlig for andre, men styrken er det kun jeg selv som ser.
Den tosidige dobbelmoralen i sykdommens ambivalens.

Jeg vil skrike, men jeg kan ikke. Jeg vil bite, men det hjelper ikke. Jeg vil slå, men det er ikke nok.

Så jeg lar være. Jeg forblir passiv. Jeg blir sittende i senga, brenner. Henter ikke barberblader – konsekvensanalysen forteller meg at løpet er kjørt om en tiltenkt, planlagt dråpe blod skulle spilles. Klok av skade, klok av arr – vet jeg at det kun vil være midlertidig. En impulsiv lindring – der og da. I gjerningsøyeblikket. Vet at det ikke varer lenger enn til neste gang taperudugeligsvakheten skulle oppstå på ny. Det var derfor jeg skar dypere. Det var derfor jeg traff beinet. Det var derfor jeg perforerte store blodårer. Fordi lindringen aldri ble stor nok. Fordi det aldri lindret nok – fordi sykdommen stadig grafset etter mer. Mer og mer, krever mer. Biter av meg selv, dråper av livet. Blodigle. Jævla blodiglesatan.

Så da får jeg bare brenne. Brennes gjennom infernoet. Jeg brenner. Brenner like lydløst som blodet kunne ha vært spilt. Brenner for nedverdigelsen. Brenner. Brenner for livet. Til livet. Og venter. Venter tålmodig i fruspedrasjonen. Venter. Venter på at flammene skal dø ut. Venter på at asken skal dale. Venter på at askehaugene skal legge seg. Venter. På at det skal være min tur.

Til å reise meg fra asken.
Til å bli føniks.
Sterkere.