Bitre Blomster

Det er fredag – eller rettere sagt; det var fredag for litt siden. Det for meg innebærer nok en skoleuke som er over. Det føles bra! Det føles bare mer og mer riktig. Det føles til og med nesten fint. Karianne Skolepike. Det klinger fint. Begynner nesten å bli redd for at det går FOR fint? Nei, ingen sorger på forskudd!

Fikk levert oppgaven! Jeg tror og håper det ble bra. Imidlertid velger jeg å tro.
Også skal jeg, det vil si alle førsteklassingene i Troms Fylke (det er vel frivillig, såvidt jeg forsto, men alle ble sterkt oppfordret til å bidra), delta i en undersøkelse om hvorfor ungdom dropper ut av vidregående opplæring. Haha, må si jeg følte meg smålig truffeeeeet.

Var ferdig en halvtime før tida i dag. En lettelse å vite at det er helg, men på hjemveien falt humøret noen hakk. Kom på at jeg har jobb nummer to, helgejobbinga. Den uendelige kampen for å ikke la bulimien få overhånd også denne helga. Det kommer bare ikke til å fungere i det lange løp! Jeg tror jeg er nødt til å skrive meg en motivasjonsliste igjen. En ordentlig en. Pleier å skrive opp ting jeg vil ha eller ønsker meg. Noe mer konstruktivt å sløse penger på. Bulimi og økonomi… Det er langt i fra bare jeg som har det problemet!
23 timer. Så jævlig surt. Vet jeg burde hoppe av glede for at hele dager ikke forsvinner, men det føles liksom ikke godt nok likevel. Noen som sa kravstor?

Men det pleier å fungere. Søndag må og skal bli oppkastfri. Jeg har en planlagt kinoavtale på søndag, med Eirin. Måtte ringe henne i dag før skolen, og høre om hun skulle på hytta som vanlig. Det skulle hun, men når jeg sa at jeg ville på kino, så foreslo hun at hun kunne komme tidligere for å bli med meg på kino! It made my day! Nå har jeg fått en del nye lesere i det siste (ifølge statistikken), så det er sikkert noen som lurer på hvem Eirin er. Traff Eirin i 2006. 14. Februar. Det var den dagen læreren min følte for å informere min mor om mine problemer, som jeg hadde benektet i lang, lang tid allerede. Min verden raste i takt med min mors redsel og raseri, maktesløsheten hennes knuste meg og hennes måte å reagere på den gang da var ikke akkurat enkel for meg å håndtere. Jeg tror jeg grein i tre timer før jeg tørka tårer og forlot huset uten at fasaden var inntakt. Var innom ungdomshuset med min beste venninne fra ungdomsskolen. Husker at jeg prøvde å lese Doppler av Erlend Loe og at Eirin var på jobb. “Du, det er ei jævlig god bok det der, men jeg tror ikke du får med deg så mye i din tilstand. Vil du snakke om det?”, det ville jeg egentlig ikke. Men hun overtalte meg. Hun hørte på meg i tre timer i strekk.
Og siden da har hun alltid vært der for meg. Hun blir som et friskt innpust i hverdagen, for hun har alltid synsvinkler som INGEN andre har, og en galgenhumor uten like. Så da blir sykdom morsomt, så får man heller grine og le om hverandre i tragikomisk symfoni. Det er fint å ha sånne mennesker. Man trenger sånne!
Så da vil det føles mer VERDT det om jeg holder søndagen spyfri.

Jeg har også to par adidas sko jeg nå har innsett at jeg er nødt til å kaste. Begge parene gir meg gnagsår fordi de er ødelagte etter lang tids bruk, men jenter og sko… Superstar modellen er det jo kjempelett å få tak i på nytt, men den andre er det verre med. Synd, for det står Karianne skrevet på de skoene! (ikke bokstavelig talt, men billedlig). Og hvis man regner at bulimisk dagsforbruk er minst 100 kroner, så tar det jo egentlig ikke mer enn en uke å kunne kjøpe sko med god samvittighet!

For ikke å snakke om mitt lille uhell på onsdag. Bye bye mobiltelefon, I say no more. Jeg sparer dere for detaljene. Trodde virkelig den berga seg, men nå viser det seg at jeg ikke kan ringe ut. Kan ta telefonen og sende meldinger, men det blir liksom ikke det samme. Så jeg trenger vel strengt tatt ny telefon også.
Ergo, enda mer å skrive opp på motivasjonslista! Men herregud så godt det er å vite “jeg har klart det, faenmegklartdet” og kunne sløse penger på noe konstruktivt framfor destruktivt – med god samvittighet.

Blæblæ, snakker meg bort nå. Men poenget er MOTIVASJONSLISTER. Skriv ned alt fra småting til større ting. “Hvis jeg holder meg til planen i morgen kan jeg dra på kafé, eller ta sol, eller finne på et eller annet som er givende, eller som jeg har lyst til.”