Bitre Blomster

(Juli 2008)

Skrekken sitter hardt og dypt. Vet så inderlig godt i hodet, i tankene, i underbevisstheten, i bevisstheten.

“Ikke gjør det, ikke tenk på det, tenk på noe annet, gjør noe annet, ikke gjør det, stå i mot”, men så går det ikke likevel. Gang på gang lar jeg meg lure. Gang på gang faller jeg gjennom smutthullene. Det er mine regler, og selvfølgelig finner jeg alltid svakheter, uansett hvor vanntett jeg måtte tro at jeg hadde fått det til denne gangen. Det finnes alltid et stup  å kaste seg ut fra. Det finnes alltid en hurtigløsning, alltid en lettelse, alltid.

Og problemer er jo akkurat det; det er så lett. Det er lett å falle når man tror man kan fly, det er lett å hoppe når du tror du har anslått riktig lengde for å kunne lande på best mulig måte. Så lett å hoppe ut i vannet når man tror man kan flyte eller svømme. Så lett å balansere når man tror det finnes sikkerhetsnett.

Lærer man aldri av egne feil? Hvor mange ganger må til? Nårtid skal du forstå at nok er nok? Nårtid kommer vissheten om at det ikke går an å fortsette på dette viset lenger, nårtid skal man klare å ta tak, få grep i virkeligheten og dra seg selv tilbake?

Bulimikinn på plass. Sår på knokene. Blåmerker på knærne. Blod i magen. Vondt i tennene.

Ringer det ingen bjeller for fornuften?

Jeg er redd. Livredd. Jeg krisemaksimerer selvfølgelig voldsomt, skriver selvfølgelig slik at jeg setter det på spissen, overdramatiserer og alt det der, men likevel! Her kommer et utdrag av egne tanker; usensurert. Ikke pyntet på, men akkurat slik de faller inn i hodet på meg.

Tenk om tennene mine detter ut nå. Jeg skal til tannlegen på fredag, men tenk om det er for sent? Jeg vet jeg har hull, men tenk om jeg er nødt til å rotfylle eller noe i den dur, fordi jeg venter ei uke til når jeg allerede vet at jeg har hull og merker det ganske godt? Tenk om jeg våkner i morgen, også ramler tanna ut? Tenner vokser ikke tilbake, menneskekroppen regenererer seg ikke (bortsett fra levra), hva faen gjør jeg da? Det er vel ikke rart at tanna takker for seg når jeg til stadighet drukner den i sukker?
Og hva med magen da? Tenk om det blir verre? Gud forby, jeg fikk jo allerede beskjed om at hvis det ble verre, så måtte jeg ta gastroskopi, og det har jeg ikke akkurat lyst til! Det er nok å ha det gjort én gang her i livet. Så redd for at noe skal gå galt. Kjenner ei med samme problematikk som meg, spiserøret hennes revnet. Det kan skje, det er fysisk mulig – og man kan aldri vite.
Jeg skulle nesten av og til ønske at jeg kunne få en sånn gastric bypass operasjon. Ikke for å slanke meg, ikke for å gå ned i vekt – men bare for at magesekken skulle være så liten at det ville være fysisk umulig å være bulimiker! Prisen ville jo ha vært nutridrink for resten av liiivet, men likevel. Eller så skulle jeg ønske at jeg hadde sondeslangen stappet nedover halsen min – da turte jeg ikke å kaste opp fordi jeg ikke ønsket ytterligere komplikasjoner.

Det bekymrer meg at jeg ikke greier å ta tak. Det bekymrer meg at jeg ikke greier, selv når jeg vil og ønsker så sårt å få til en endring. Jeg vet jeg MÅ, jeg har altfor mye FINT som står på spill! Skolen, livet, vennskap. Livet står på spill – og likevel tar jeg feile valg?
Håpløsheten eser ut, jeg blir nesten blind. Kjenner panikken som vokser når jeg tenker på det. Hvor skal dette ende? Hvor går veien nå? Hva holder jeg på med? Jeg vet så godt, men det vil liksom ingen ende ta.

Skal jeg bare surre rundt her, sånn her, til jeg skal inn på Modum Bad? Tidligst i juni 2011?

Jeg tenker svart, eller jeg tenker hvitt. Nå tenker jeg svart. For alt jeg vet sier livet stopp i morgen. Og den eneste trøstende tanken som eksisterer i mitt mørke sinn er “dør jeg nå, så er det ingen som kan fortelle meg at jeg ikke prøvde”.