2010 oktober « Bitre Blomster

Arkiver for oktober, 2010

Månedsoppsummering: Oktober

Publisert 31. oktober 2010 Månedsoppsummeringer 6 Comments

Oppturer:

Flere gode karakterer
Bedre oppfølging fra teamet
Endelig 20 år.
Spontantur til Narvik med Elin
Tonje kom fra Hønefoss til Harstad for å feire bursdag sammen med meg!
Bursdagsfeiring
Bursdagsgaver
Spontantur til Sverige med pappa
Pappa som kom fra Bergen for å feire bursdagen min!
5mnd skadefri.
Knust badevektene med hammer.
Ny valp i hus, Kompis.

Nedturer:

Medisintull med PT.
Emosjonelt Ustabile episoder.
Mye fravær fra skolen
Epilepsi
UFRIVILLIG vektnedgang
Altfor mye bulimiske tendenser.
SINNSYK skadetrang.

Nye ting: Ny vinterjakke, nye sko. Tetris til DS. Greys Anatomy sesong 2. Litt klær. Puss bursdagsgaver. Nikon D3100, nytt objektiv, penger, bøker, og tattoo!
Menneskene jeg har satt mest pris på: Mange? Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne eller hvem jeg skal nevne – men de som holder ut med meg på godt og vondt.
Irritasjonsmoment: Mat, kostlister, vekt, sykdom.
Mest brukte ord: “Fudge”, igjen. Og “krise” og “I’m dying”.
Fysisk Form: Sliten.
Psykisk Form: Opp og ned, tynnslitt innimellom. Men likevel bra, til tross.
Ting jeg har lært: Ingen kan føle min smerte slik jeg føler den selv, selv om jeg skulle ønske jeg kunne låne den bort for forståelsens skyld.

Vekt: Stabil hadde vært fint.
Maten / næring: Flere bulimifri dager enn bulimiske. Prøve å greie kostlista, selv om tanken skremmer vettet av meg.
“Trening”: …
Jeg gleder meg til: Ingenting? Eller jo. Gleder meg til å bli flinkere å bruke kameraet. Kunne ta ordentlige bilder.
Jeg skal også: Ingenting. Eller jo, skoleting. Prosjekter og innleveringer og sånn. Og jeg skal til nevrolog når jeg tenker meg om.

Mat: Jadaneida.
Drikke: Coffee in the morning. Rosa Fun Light saft.
Tv-Serie: Greys Anatomy! Ferdig med sesong 2, straks ferdig med 3. Samt Dexter sesong 5.
Sang: “My skin” av Nathalie Merchant + “protége moi” og “english summer rain” med Placebo. Og Infra-Red.
Band: PLACEBO!

Livet går opp og ned, ofte med ekstreme svingninger. Oktober har egentlig vært en vond måned med mer vanskeligheter enn positive inputs, men det har likevel bedret seg betraktelig de siste dagene. Sikkert fordi jeg har hatt bursdag, sikkert sikkert – men likevel.
Jeg har også hatt flere, mange flere bulimiske dager enn ikke-bulimiske dager, noe som gjør meg frustrert og trist da dette ikke er slik jeg ønsker å ha det.
Oktober startet jo ekstremt dårlig med samlivsbrudd og usikkerhet i forhold til dette. Det er også rart at mamma har flytta ut og er på vei inn i nytt hus, mens jeg velger å bli boende hos stefaren min inntil videre. Jeg har enda ikke møtt mammas nye mann – det blir for meg for mye for fort. ALT trenger ikke å skje på en gang, i alle fall ikke ting som jeg kan regulere selv.

♥♥♥♥♥♥♥♥♥♥

Flest besøkende: 26. Oktober med 1914 besøkende.
Mest kommenterte innlegg: Idag fyller jeg 20 år med 42 gratulasjoner.
Innleggene jeg ble mest fornøyd med:

Superkort Update.

Publisert 30. oktober 2010 Dagbok 2 Comments

Kvelden og natta gikk veldig bra. Vi passa på å dra ut omtrentlig klokka 2300, for da rakk jeg fremdeles å dra bursdagskortet i en time til, for alt det er verdt! Fint å kunne komme inn voksensteder, være voksen og bare.
Var ikke ute superlenge heller. Tror jeg var i seng rundt halv tre, uten at jeg skal si det for sikkert, haha.

Det ble bulimifri bursdag forresten. Det krevde sinnsykt mye, men det gikk til slutt.

Jeg har vært våken i flere timer allerede, så jeg skjønner ikke hvordan det går an. Trodde jeg skulle være ødelagt, men jeg har bare litt vondt i hodet og er sikkert helt fin etter litt vann og en paracet eller så. Passer meg egentlig utmerket, for nå skal jeg på roadtrip til Sverige med pappa! Haha, Elin og Tonje var så snurt for at de ikke fikk være med. Det blir kun meg, Nikon, pappa og Nikon. Ingen Zahra, ingen bestemor, ingen ingenting.

Håper maten går bra.. I will do my best.

OG; TUSEN HJERTELIG FOR ALLE GRATULASJONER OG KOMMENTARER! Beste leserne! ♥

Feiring!

Publisert 29. oktober 2010 3 BILDER 18 Comments

Selv om ting er tøft og vanskelig, så betyr det ikke at jeg ikke har en bra bursdag eller nyter den til det fulle! Dette er første gang jeg feirer hjemme siden jeg fylte 16, så det er stort for meg!
Pappa kom innom, og det var virkelig fantastisk. Jeg elsker pappen min, og jeg har ikke sett han siden i sommer. Gjensynsglede! Og, fantastisk bursdagsgave! Jeg har fått nytt objektiv til kameraet, så nå har jeg to! Lykkelig. Materialistisk lykke! Tusen takk til stemoren min!

Her kommer noen bilder av meg og mine to beste, Elin og Tonje! Tonje kom helt fra Hønefoss, bare for å feire bursdagen min sammen med meg! Jeg er heldig!

Zahra er vampyr. Trodde jeg skulle krepere av latter når jeg så dette bildet som pappaen min har tatt!

Byen neste!

Jeg forstår.

Publisert 29. oktober 2010 Tanker og Refleksjoner 5 Comments

Plutselig ramlet forståelsen inn i hodet på meg. Plutselig, plutselig. Når man prøver å bite seg gjennom måltidene, når man prøver å svelge unna angsten, når man stirrer fienden i øynene, når man veier sine valg med omhu – her. Her kom jeg på det. Her forsto jeg hvorfor jeg gang på gang kaster opp selv om jeg ikke vil. Nå forstår jeg! Gud så åpenbart det egentlig er.

Det er som å ha klaustrofobi. La oss si at du har klaustrofobi og er redd for å ta heis. Du VET at heisen ikke er farlig, ja den kan stoppe og alt det der, men det er rommet og størrelsen på heisen som skremmer deg. Så lite og klaustrofobisk. Du VET at det vil være en seier å kunne velge heisen framfor trappa, du kan se for deg lettelsen når du kommer ut, like hel, på toppen.
Så du løper fem på. Løper inn i heisen. Står i heisen. Kveles, vil kveles. Det går bra, du minner deg selv om at du må bli stående, du forbereder deg på at døra kommer til å gli igjen hvert sekund, du vet hva som kommer. Du er klar. TROR du. Idet dørene glir igjen setter angsten inn for fullt, hjernen og rasjonelle tanker eksisterer ikke. Det eneste som finnes er ren, skjær redsel, og du kaster deg mot døra for å redde deg selv og eget skinn. Du kommer deg ut, du smetter deg ut. Trygg.

Det er sånn det er med maten. Det er sånn det føles å skulle la vær å kaste opp. Det er sånn det føles. Akkurat sånn er det. Når du svelger ned maten, så blir det det samme som at døra til heisen glir igjen. Panikken setter inn, slår til med full kraft. Og siden mitt problem ikke er klaustrofobi eller heis, så kaster jeg opp. Det er her jeg kapitulerer, det er her jeg kaster opp. Det er her panikken blir for sterk, det er her fornuft må vike for følelser, det er her følelsene trumfer over alt annet.

Jeg har jævlig gode intensjoner. Jeg har jo bursdag. Jeg fortjener en spyfri dag. Jeg fortjener å vike unna kaker og sukkerbomber, jeg fortjener å slippe å henge over mr. hvitt porselen på 20års dagen min. Jeg fortjener bedre enn det. Så jeg kjemper. I takt med panikken.
Greia er ikke bare det med å svelge og beholde ett måltid. Jeg greier ett, jeg greier to, er jeg heldig kan jeg greie tre, men summa sumarum så er det intet mindre enn fire herlige måltider, alle skal ned, alle skal tygges, alle skal svelges – og alle må beholdes. Og det er den biten som fungerer dårlig. Det er vekten av maten som gnager i hodet på meg, det er følelsen av at magen blir større og større og større etterhvert som dagen går. Og i takt med maten vokser angsten. Angsten blir større og sterkere. SELV om jeg har tusen rasjonaliserende tanker, selv om jeg konstant argumenterer med hvorfor jeg skal kunne spise og beholde, så finnes det alltid tusenogen argumenter for hvorfor jeg skal. Egentlig trenger jeg bare ett i mot. Panikken. Kanskje to hvis jeg nevner angsten.

P to the anic.

Jeg har brusdag for faen!! Hvorfor kan jeg ikke være i fred? Hvorfor kan jeg ikke få pause bare denne ene dagen? Er det virkelig for mye å be om? Er jeg egoistisk som ønsker meg en ikkespiseforstyrrabursdag?

I dag fyller Jeg 20 år.

Publisert 28. oktober 2010 2 KARIANNE MARTINE , 3 BILDER , Barndom 45 Comments

29. Oktober 1990. Første bildet.

All is good!

Publisert 28. oktober 2010 Dagbok , Veien mot Friskhet 4 Comments

Fyfaen jeg har sovet så jævlig godt i natt! Kan nesten ikke huske sist jeg har sovet så godt? Tusen takk til fine primæren min i PT, som endelig kom og ordna opp i alt det surret og styret, og gav meg en RIKTIG dosett, med riktige medisiner og riktige doser og riktige skuffer inni. TAKK.

Ufattelig deilig å våkne opp uten å tenke “OH NO”, uten å grue seg til å stå opp, uten å slumre vekkerklokka i sju lange og sju brede. Deilig å være uthvilt, deilig å ikke måtte legge seg på sofaen midt på dagen i håp om å oppnå en powernap, bare UTHVILT.

Dro til frk.fastlegevikar klokka tolv. Det gikk fint. Vekt stabil. Og nei, jeg kommer nok aldri til å publisere på en åpen blogg hva jeg veier (bortsett fra i morgen, men det teller ikke). Men stabil er greit nok. Ingen panikk, ingen katastrofetanker. Ingen “jegmånedivektNÅ” eller “herregudjeghargåttopp”. Kostlisteøkning. 100 kalorier mer.
Deretter på sykehuset, i blodbanken. Ble stukket av en sykepleierstudent, det gikk bra. Deretter var jeg en tur innom Monica og Therese, også dette gikk bra.

Deretter på butikken for å handle tinger og tanger, og snille mamma betalte alt.
Hjem. Skrive ferdig den forbannade filmanalysen jeg har utsatt i evigheter. Greys Anatomy (jeg er bare på sesong 3)… Oooog.. Ja.. the usual business, det som ikke er like hyggelig alltid…

Hvordan skal man forklare det egentlig? For et dilemma. Prøvde å forklare det for frk.fastlegevikar i dag. Hvordan skal man rettferdiggjøre en utsettelse på en prøve / innlevering? “Nei, i dag er nok ikke resultatet så bra fordi jeg kastet opp to knekkebrød” eller “nei, i dag er nok ikke resultatet så godt som det kunne ha vært fordi jeg lå på sofaen i to timer hvor jeg kunne ha gjort noe fornuftig men ikke klarte FORDI jeg har beholdt to knekkebrød”?
Så akkurat nå, må jeg nesten vende tilbake til engelskboka, for å lese til en dødskjedelig prøve om engelsk historie og forskjellen på britisk engelsk og amerikansk engelsk. Oh the joy…

Men uansett. Uansett, så er det ikke så farlig. Akkurat nå er det okei å være Karianne, til tross for ja. Alt. Spiller ingen rolle. Det er bare.. okei på en måte. Okei. Braokei.

Random snapshots. Tatt i speilet som reflekterer et vindu, men likevel betydningsfullt. LIFE.

5 måneder skadefri.

Publisert 26. oktober 2010 3 BILDER , selvskading 24 Comments

Faktisk over det. 25. Mai 2010. Jeg visste ikke da, at den datoen kom til å bli betydningsfull. Visste ikke da, at det var siste gang. Visste ikke da, at jeg talte dager. Visste ikke da, at jeg kom til å komme noen vei med det. Visste ikke da, at det betydde noe. Den gang da var det bare nok en dag med blodsøl. Den gang da var det bare nok et blodtap, nok en tvangsparagraf, nok en besvimelse, nok en lege som rista på hodet og ikke trodde på meg.

#1 Det var en gang…

Publisert 26. oktober 2010 Barndom 22 Comments

Savner meg selv.

Good intentions.

Publisert 26. oktober 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , Skole , Sykdomstanker , Veien mot Friskhet 6 Comments

43 timer. Jeg kan velge å si “klarte ikke to døgn en gang”, eller jeg kan tvinge meg til å høre på legen som sa “NESTEN 2 døgn, neste gang greier du det!”. Uansett hvordan jeg vrir eller vender på det, så er det beste på lenge. Pluss at dagen i dag ser ut til å gå i boks, så det er da noe. Det er da noe, får til noe – kanskje. Prøver. Prøver som faen.

I dag er en SÅNN dag. Men det er mest fordi jeg ødela gårdagen tror jeg. Fordi jeg i går ble dårlig utover kvelden, og enda dårligere utover natta. Kroppen blir så dårlig når det først går skeis. Ikke bare blodsukkerfall, men… Helheten. Ble sjokkert over å oppdage at klokka var 0050 i natt, sist jeg så på den var den liksom 2235. Og jeg var dårlig. Gud så dårlig. “Nå går jeg og legger meg”, men det gikk jo ikke.

Øynene som ikke greier å fokusere på hva jeg enn ser på. Som et ufokusert kamera som hele tiden flytter fokuspunkt når du trykker inn knipseknappen. Blikket som hopper fra det ene til det andre uten at man får med seg hva man egentlig ser på. Konsentrasjonen som krever alt, så konsentrert at man glemmer å fylle lungene med luft med jevne mellomrom, konsentrasjonen som er så intens – MÅ fokusere, må SE hva jeg holder på med, helt til du blir svimmel i hodet og må lukke øynene. Sjøsyk av å lukke øynene fordi kroppen er i ubalanse. Hadde vanskeligheter med å ta ut batteriet av kameraet, hadde problemer med å sette støpselet i stikkontakten. Og når jeg først hadde greid det, vel – DA skulle jeg se på bilder og kunne ikke forstå hvordan jeg hadde greid å ødelegge kameraet på tre dager. Som om nervesignalene ikke når fram til hjernen. Så kommer skjelvinga. Krampeskjelvinga, epilepsiskjelvinga.

Fikk omsider lagt meg, uten at det hjalp nevneverdig. Hvilepuls på 150, blandet med en følelse av at man smelter. Som om kroppen er et hav, og på innsiden stormer bølgene avgårde. Sjøsyk. Kvalm, dårlig, skjelvende. Konsentrere seg om å lukke øynene, konsentrere seg om å slappe av, konsentrere seg om å puste. Men det er ikke så lett, når man i tillegg stresser med at klokka er kjempesent og at man skal på skolen om noen timer, man MÅ sove – må.

Kom meg ikke opp når jeg egentlig skulle. Vi har prosjekt til fordypning i de tre første timene, og jeg dro en liten hvit en om at jeg skulle jobbe hjemme. Og når jeg først kom meg opp, så trodde jeg at jeg hadde forsovet meg til resten av dagen. “Det var denne dagen” tenkte jeg. Etter å ha vært en runde i dusjen, kledd på meg klær, sminke på, fant jeg ut at jeg hadde en hel time på meg framfor de 25 minuttene jeg i utgangspunktet jeg trodde jeg hadde. “Men da går det bra Karianne, du må prøve”.
En sånn dag hvor man stresser ut med to hunder. En sånn dag hvor nabohunden skremmer valpen din, så valpen din løper hjem og setter seg på trappa, en sånn dag hvor du må gjøre helomvending midt i noe du holder på med, bare fordi. En sånn dag hvor du kommer inn, og valpen bæsjer på gulvet – akkurat nå der passer dårligst. En sånn dag hvor du prøver å multitaske kaffedrikking mens du lufter hunden igjen, og ender opp med å søle kaffe over hele deg. En sånn dag hvor du ikke går bortover, en slik dag hvor du subber fordi beina føles tusen kilo tunge. En sånn dag du har vondt i ryggen fordi du føler at du ikke har muskler nok til å kunne rette deg opp og få holdninga riktig. En sånn dag.

Men jeg kom meg avårde. Svimla meg til skolen da ingen hadde mulighet til å kjøre. Jeg skal ikke klage, jeg er voksen, jeg burde greie å gå tjue minutter til skolen. Selv om sekken er tung, selv om det er iskaldt ute, selv om det er glatt. Selv om selv om selv om.

Og jeg kom meg på skolen. Og jeg var der resten av dagen. Og jeg fikk gjort masse, så det føltes i alle fall som om en bør hadde blitt letta av skuldrene mine når jeg fikk beskjed om at jeg IKKE lå bak de andre i klassen min, slik jeg virkelig mistenkte.

Må greie dette. Skal greie det – nekter å gi opp, nekter å se meg selv som slått -selv om alt virker tapt. Alt er ikke tapt, selv om jeg til tider føler meg som en tosk når jeg prøver å bruke kognitive våpen på dårlige tanker. Greier det. Selv om jeg har en enorm innlevering til i morgen (som jeg så og si begynte på i dag). Selv om vi har prøve i engelsk historie på fredag, selv om jeg må levere den tekniske filmanalysen som jeg allerede har fått utsettelse på (den skulle vært inne i dag) . Denne fredagen er ikke bare fredag i min verden. Denne fredagen er bursdag, tjue år. Det er stort – dette skal gå bra.

Får tegne storyboard i morgen, burde skrive ferdig manus i dag. Så er den saken ute av verden. Kort dag, fra ti til fem på ett. Det burde gå BRA. Det skal gå bra. Torsdag er OD-dag. Jeg skal male taket oppe i stua, og regner med at jeg kan kombinere dette med prøvelesning og filmanalyse.

Tid stresser meg. Nye uker stresser meg. Mandager stresser. Prosjekt stresser. Oppgaver, innleveringer, stress. Bulimien stresser, fordi den stjeler så ufattelig mye tid. Anoreksien stresser – fordi tiden går så forferdelig sakte. Fordi man lider seg gjennom oppkastfri dager på en langsom og pinefull måte.

Men det må kanskje til. For at det skal gå bra.

Mandag. Dag 2?

Publisert 25. oktober 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , Emosjonelt Ustabil , Veien mot Friskhet 10 Comments

Kom meg på skolen i dag. Poeng for det. Dro hjem da vi skulle jobbe med prosjekt til fordypning da dette er selvstendig arbeid, orker ikke å sitte på skolen å være trøtt og surre mer enn nødvendig. Kom hjem og sovna på sofaen! Er ikke det bare jævlig TYPISK? Jeg sovna forresten til slutt i natt også.

Dro til frk.vikarlege, og det gikk veldig bra. Hun var superfornøyd med oppkastfri søndag, og veldig fornøyd med at dagen hittil har gått greit. Hun er veldig glad i å dele opp i positivt og negativt, og når hun først fikk meg inn på det sporet der, så greide jeg til slutt å se at det positive faktisk slår det negative. Atter en gang fant hun ut at hun skal ringe til PT. Sørge for at jeg får en riktig dosett, I MORGEN. Og ellers har vi et kompromiss om at jeg skal ta de medisinene jeg skal ha, selv om dosetten er feil. Av og til trenger jeg bare at noen forteller meg hva jeg skal gjøre – selv om jeg ikke har lyst. En gang i blandt er det alt jeg trenger – og i dag er enn sånn dag i blandt.

Ellers har vi en deal gående om at jeg skal komme meg på skolen både tirsdag og onsdag (torsdag er OD-dag), og at jeg skal gjøre mitt beste for å holde dagene i tråd med den midlertidige kostlista og uten oppkast. Jeg satt utrolig nok bare i stolen og nikket. Ingen voldsomme protester, ingen titusentårer, bare enighet? Look who’s talking!

Vekta var forresten stabil, og det teller vel også som pluss, strengt tatt. Egentlig var det en lettelse, da jeg hadde trodd jeg skulle være mye tyngre da jeg ikke har kastet opp siden lørdag. Alt veier jo noe. VANN veier. Alt veier. Og alt er skummelt. Skummelt = angst, angst = vanskelig å holde ut. Stabil = trygghet, trygghet = mindre skummelt.
Jeg visste jo på forhånd at jeg hadde kommet til å spise og spy hvis jeg hadde gått opp (automatikk), og oddsen for at jeg hadde gjort det samme om jeg hadde gått ned, kunne også vært like automatisk. Men jeg hadde ikke kalkulert eller regna med noe stabilitet – men takknemlig likevel.

Spørs bare hvordan det går i kveld. Monstersuget har ikke vært her enda, og jeg vet at jeg ikke slipper unna det… Hver time er en bra time, hvert minutt er et vellykket minutt. Alt er bedre enn ingenting.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster