Bitre Blomster

Jeg hadde helt glemt hvor jævlig det er. Jeg hadde helt glemt at alle døgnets timer kunne forvandles til ren tortur. Jeg hadde helt glemt, hvordan det er å avlyse avtale etter avtale, låse seg inne, isolere seg alene. Hadde glemt hvor tomt, ensomt og vondt det føles å ligge på en sofa og ikke gjøre annet enn å eksistere. Under overflaten, under maska, under fasaden er historie en litt annerledes enn hvite løgner servert på sølvfat.
Det synes ikke for deg, fordi jeg ikke ønsker at du skal se det. Fordi jeg er skuespiller, fordi jeg later som. Fordi jeg ikke ønsker å såre, fordi jeg ikke ønsker å skape bekymring, fordi jeg ikke ønsker å suge til meg negativ oppmerksomhet. Fordi det ikke dreier seg om det. Fordi jeg ikke vil at du skal ha det vondt på mine vegne, fordi jeg så sårt vil at du skal beholde ditt syn på meg. Fordi jeg vil at du skal tro at jeg er sterkere. Sterkere enn dette. Sterkere enn mine egne syndige tanker. Sterkere enn eget svik og personlig bedrag.

Jeg hadde glemt det. Glemt hvor sterkt det sitter, glemt hvor hardt det klemmer når det først får fatt i deg. Glemt eller fortrengt, sjøvet bort og kastet fra meg.

Fra en overfladisk tanke til alt annet. “Skjære eller ikke? – Nei, det blir for dumt”. Banalt, enkelt, overfladisk. Ikke videre gjennomtenkt, uten å involvere de sterkeste følelsene, uten å bli revet med, uten at verden slutter å snurre av den grunn.
Men dette? Konsekvensanalysene foregår konstant. Enn om at, hvis om at, dersom at, hva hvis, men. Alle scenarioer som flimrer forbi i saktefilm, en detaljert versjon hvor sannhet eller mulige utfall ikke pyntes på eller sensureres ytterligere. Hvis jeg gjør sånn, vil konsekvensen bli slik, eller sånn, og i så tilfelle vil jeg slippe unna uten straff, eller konsekvensen kan bli fatal. Eller ikke?

En eller annen stygg fantasi som går ut på at alt det vonde kan sammenlignes med gift. En gift som flyter rundt i blodet, i årene mine, i kroppen min, i hodet, i følelsene, tankene og hjertet. Drepende gift, og det eneste som virker som en løsning er å blø det bort, tømme det ut, bli kvitt det. Finnes ei motgift mot denne typen forgiftning, finnes ei gode eller kloke ord som kan rasjonalisere eller dempe giftens smerte.
Det virker som om det bare finnes en løsning. Alt som skal til. Må gjøre det selv, reparere på skaden. Miste litt for å berge resten. Redde restene, av hva enn som måtte være igjen.

Som om noe bygger seg opp. Det virker så uunngåelig. Skjebnen erter med pussige påfunn. Tømte ei pappeske i går, og fant alt man trenger og eventuelt burde ha kastet for lenge, lenge siden. Plaster i alle former, fasonger og størrelser. Vanntette og vanlige. Små og store. Bandasjer med klips. Sårsalver, med og uten antibiotika. Alt og ingenting. Hån og hint. Falle eller fly.

Tror det går over. Tror det forandret seg, trodde jeg slapp unna for denne gang. Puster lettet ut og prøver å pusle med ett eller annet som skal vise seg å bli meningsfullt ved en senere anledning. Slipper forsvaret litt for kjapt, og når jeg minst venter det, eksploderer det nok en gang i ansiktet på meg. Sult, sug. Hungrer etter hva? Blodet. Flashbacks. Kjenner det prikker i nakken bare ved tanken. Hører lyden av hud som revner, enn så lydløst det hele foregår. Hører lyden av blod som drypper, renner. Kjenner varmen av noe seigt som renner nedover armen, nedover fingrene, drypper. Tykt og klissete. Lukten av jern og rødt. Alltid det samme.
Men det jeg lengter aller mest etter, er gjerningsøyeblikket i seg selv. Sekundet hvor metall møter hud, glir gjennom og tiden stopper opp. Sekundene hvor all verdens alt ikke betyr noe som helst eller spiller en nevneverdig rolle i min lille sammenheng. Det eneste jeg hører er lyden av mitt eget hjerte, det eneste jeg kjenner er pulsen i såret. Deretter prikking i nakken, deretter nummenhet i fingre, i ett brøkdels sekund, før ansiktet vrenger seg i en stygg grimase jeg priser meg lykkelig over at ingen har bevitnet noensinne, på grunn av smerten. Ikke i gjerningsøyeblikket, men etterpå. Selve prosessen gjør ikke vondt (for meg), fordi det føles som om det fysiske henger etter, da det psykiske blir for stort og krever all plass og oppmerksomhet.

Men likevel føles det som en jævlig stor lettelse.

Jeg lengter. Fy faen som jeg lengter, herregud som jeg skulle ønske at jeg bare kunne gjort det, blitt ferdig med det, fått det ut av systemet. Både giften og lysten – bortevekk.

“Men dette går bra Karianne, dette ordner seg til det beste”.
NEI. Det gjør ikke det, og du kan godt si det til du bli blå i trynet, men det forandrer ingen verdens ting.
Jeg kan la være å skade meg selv så lenge det går, men selv om jeg skulle klare å la være, så betyr det ikke at det er lettere eller gjør mindre vondt av den grunn. Det betyr ikke at det går bedre, at det er okei eller at det går over.  Selv om jeg ikke understreker personlig smerte med mitt sterkeste virkemiddel, skremselspropaganda uten like med rekvisitter som får medmennesker til å sperre opp øynene og spørre om det virkerlig er mulig i realiteten, selv om jeg ikke gjør det- GLEM IKKE.

Jeg kan hvis jeg vil, jeg har gjort det før. Jeg har det i meg, jeg kjenner reglene, kjenner rytmen, kjenner meg selv. Glem ikke at jeg kan ta det fram igjen – hvis jeg vil-, glem ikke hva jeg er i stand til. Trekk ikke konklusjoner om mitt ve og vel, basert på rødt eller ei.

Selv om jeg står på kanten og stritter i mot, så betyr det ikke at jeg ikke har tenkt tanken eller lekt med fantasien, eller forestilt meg hvordan det hele kunne ha vært, eller blitt, om jeg tok sats og stupte utfor.

Selv om jeg ikke blør fysisk, så betyr det ikke at det gjør mindre vondt – på innsiden.
Selv om jeg ikke blør i dag – betyr det ikke at det varer for alltid.
Selv om jeg ikke blødde igår, så betyr det ikke at jeg er sterk.

Den underliggende årsaken gjør stadig like vondt, selv om du velger å lukke øynene, og late som om det ikke eksisterer.