Jeg VET at det ikke er vondt ment, snarere andre vei. Jeg vet at det er noe som faller inn under kategorien kompliment, jeg vet at det er ment som et klapp på skuldra, eller i alle fall noe POSITIVT, men det er ikke sånn det føles.
Selv om det ikke synes der og da, selv om jeg kan jatte og pjatte, smile og fleipe det med, komme med en eller annen galgenhumorlignende setning, så gjør det noe med meg. Det skjer noe inni meg. Det er akkurat som når du slår av en lysbryter. Det blir mørkt, det blir skummelt, truende, kaldt. Det blir ekkelt, det blir vondt. Og jeg, vel, helt ærlig så blir jeg SINT. Inni meg blir jeg rasende. Først får jeg lyst til å gråte, og deretter vrir den spiseforstyrrede delen av hjernen min det om til “nå skal jeg faen meg vise deg/dere!”
Er det ingen som forstår begrepet IT IS WHAT IT IS?
Må alt kommenteres opp og ned i mente, bare fordi intensjonen fra senders side var god? Hva med min reaksjon som mottaker? Beklager, men jeg har enda ikke klart å tune inn den kanalen, så for meg blir det bare støy og slitsomt å høre på! Jeg må bare skru det av, jeg må bare sluse det ut, må bare få det vekk.
IT IS WHAT IT IS.
Det er ingenting som er så frustrerende som å troppe opp på legevakta med ferske sår som roper etter nye suturer. Ingenting er som å sitte i den jævla stolen, og vente på en turnuslege som er så heldig å få “øve” seg litt på deg. Greit, jeg forstår at turnusleger trenger erfaring, det er ikke det det dreier seg om, men må de virkelig snakke? Er de nødt til å komme meg slike utsagn?
“Ja, men jeg har sett mye verre enn dette her da. Dette var jo ikke så ille. Dette var jo ikke så dypt. Jeg har sett mye verre før. En gang så jeg noen som hadde skjært sånn og slik, det var helt ekstremt – så dette, det er ingen sak å fikse. Nei dette du, det setter vi bare strips og plaster på, så blir alt snart bra. “
Og selvskaderens hjerne tenker “fy faen, jeg skal så jævlig hjem å amputere armen og be om at samme legen ser på det, bare for å se reaksjonen! Fy faen, jeg skal så jævlig skjære til beinet! Jeg skal ødelegge noe, kutte ei sene, treffe ei åre, er det ikke alvorlig nok, nei – da skal jeg vise! Vise at jeg KAN. Tror de ikke jeg har det i meg? Tror de jeg er feig? Tror de ikke jeg tør? Tror de ikke jeg kan?”
Eller dagens. “du ser bra ut karianne: ) du var jo ekstremt tynn før.”
Hadde det ikke holdt med “du ser bra ut”? Kunne ikke det ha vært nok? Ekstremt tynn før? Så jeg er ikke tynn nå lenger da? Hva vil det si? Er jeg feit? Det betyr i alle fall at jeg har lagt på meg! Ja, men det VET jeg jo at jeg har! Men er det nødvendig å gni det inn? Er det nødvendig å påpeke det?
Selv om man setter plaster på såret, så betyr det ikke at årsaken er borte. Selv om sårene gror og danner arr, så betyr det ikke at eget sinn er leget. Selv om man legger på seg etter å ha vært døden nær, så betyr ikke det at man er frisk. Selv om man veier mere nå, enn man kanskje har gjort på en stund – så betyr det faen ikke at situasjonen er annerledes nå! Selv om du ser ok ut nå, så betyr det ikke at du ikke har kvittet deg med noen kilo siden sist.
Hvis DU hadde fått deg ny bil, og skrapa lakken langs hele siden på bilen, så VET du jo det! Og andre vet det, fordi den ripa er kanskje jævlig synlig. Men vil det sa bety at det er okei at ALLE/ENKELTE konstant må påpeke den ripa der? “Ja, du den ripa der…”
DJISES CHRIST. Jeg har ikke ord for eget raseri, men jeg formulerer det likevel på sett og vis.
JEG VET AT DET ER GODT MENT. JEG VET AT DET ER ET KOMPLIMENT (egentlig).
Jeg får lyst til å rope det ut. Rope det høyt. SELV OM JEG IKKE ER PÅ LAVESTE VEKT AKKURAT NÅ, SELV OM JEG KANSKJE SER BEDRE UT, eller “bedre og bedre” SÅ BETYR DET IKKE AT DET ER BRA ELLER OKEI!
Selv om jeg kanskje ser bedre ut på bilder i Oktober enn jeg gjorde i Februar / Mars, så kan enhver som gidder å se etter, se at jeg så ENDA bedre ut i Juni-Juli enn det jeg gjør nå.
“Du ser bra ut” – I CAN HANDLE IT! Jeg kan ta det for det det er, jeg kan si takk, og min verden faller ikke i grus akkurat over det. Men å påpeke hvordan jeg HAR sett ut, det gjør bare vondt. Det blir som å si til en kreftpasient som er erklært frisk “JA, men du ser bra ut med hår! Du var jo så stygg uten!”.
Og spiseforstyrrede tanker:
Javel, men da skal jeg faen meg vise at jeg fremdeles har det i meg, jeg skal ned i vekt, jeg skal sulte meg dødstynn, jeg skal gi opp alt, jeg kaster livet på havet, jeg ofrer alt for tynnheten. Faen meg vise at det ikke er som det skal, selv om jeg ser såkalt “bra” ut.
Og forresten. 0+19-8=11.
Jeg går hvis jeg må, jeg hopper om du ber meg.
FLERE SOM KJENNER SEG IGJEN?
Gjett om.. hvert eneste ord, er som om jeg selv skulle skrevet
TAKK! ♥
Det er til å kjenne igjen! Det er så smertefullt. Og enda verre når man VET at det er godt ment..det blir bare feil, sykdommen tolker feil..Detaljer kan være som knivstikk.
Veldig! Bra du sier i fra også! Kanskje folk tenker seg om ;) (Håper ikke jeg har skrevet noe feil:S :) For det vil jeg ikke..)
Du er herlig, vennen ^^
Klemmer
Gud, ja, jeg kjenner meg så igjen! Psykologen skal hele tiden snakke til meg på den måten, for å ikke få mine ting til å virke så ille. “Det er jo slik som ALLE gjør. Det er ikke unormalt. Akkurat som alle andre. Det er mange som har det VÆRRE”. Takk for du beskriver det raseriet for meg.
Og den derre maten altså.. Etter å ha prøvd å bli bra igjen, så har jeg skjønt at det er faktisk når man spiser og legger på seg at stormen er VÆRST. Det er så sykt vanskelig å godta vektoppgang. Da trenger man ingen til å påpeke det..
Herregud jeg kjenner meg igjen! Sånn som du skriver så smiler jeg og jatter med også, men inni meg, inni meg herjer det et uvær uten like fylt med sinne, tårer, har, “jeg skal vise deg at jeg kan jeg!” og skyldfølelse fordi jeg tar alt negativt selv om det var ment godt. Spiseforstyrrelsens evne til å vri å vende på alt til negativt selv om det blir sagt i beste mening er ekstrem, og selvskadingsstemmen er like ille. Det er vanskelig, og jeg føler med deg<3
Du skriver så utrolig bra! Ville bare si det :D. Jeg er dårlig på å formulere meg og å skrive ned det som surrer i hodet mitt, men så går jeg inn på bloggen din og da finner jeg så mye av det jeg tenker og føler skrevet ned og sortert på en så bra måte. Det er rart og litt skremmende at mye er så likt, jeg ser meg selv i så mye av.. deg på en måte(hvis du skjønner). Du gjør virkelig inntrykk og selv om jeg ikke kjenner deg, ikke har snakket med deg en gang så betyr du mye og jeg bryr meg virkelig om deg.
[Litt usikker på å sende denne kommentaren i fare for å høres ut som.. jeg vet ikke helt.. gal(?) men men la det gå:p]
Ja, gjett om jeg kjenner meg igjen! For all del, har en del gode eksempler å komme med selv og der ja.. det irriterer meg noe så jævlig at folk må påpeke ting hele tiden!
Om jeg kjenner meg igjen ja.. Alltid er det noen som skal påpeke.. Selv om det er godt ment, så blir det bare vridd om..
du setter ord på alt jeg ikke klarer å formidle. JA, jeg kjenner meg igjen. noe jævlig
vennen.. det var bare godt ment! tror dette ble en misforståelse, jeg mente ikke at du var tjukk eller noe sånt!
så jeg beklager veldig.. var ikke vondt ment..
jeg skulle formulert meg bedre, – jeg ser den!
men vær så snill og ikke tolk det på den måten du skriver om.
klem
Skal ærlig innrømme at jeg tenker meg om både to og tre ganger før jeg rabler ivei noe jeg selv mener som et kompliment her på bloggen din. I og med at jeg ikke kjenner deg har jeg heller ingen forutsetning for å vite hvordan mine velmente ord blir mottatt… Så da er jeg litt forsiktig.
Kjenner meg litt igjen i dette også, da.
Blir mektig irritert når mamma begynner for ørtende gang med “jammen det er jo NORMALT å svinge opp og ned i humør… ALLE gjør jo det” og jeg prøver (forgjeves) å forklare at svingningene mine er såpass at jeg har en psykolog i ryggen som mener jeg skal utredes for bipolar lidelse (noe jeg også skal etterhvert). Mamma har et standardsvar til dette også, såklart – “joda, men det er jo bare en konstruert diagnose basert på legemiddelindustrien – de finner opp nye medisiner, og finner en diagnose de kan bruke de på…”
…blir. så. lei.
Tror forsåvidt hu har begynt å forstå konseptet nå, da. Har fortalt a litt om tingenes tilstand etc, uten å avdekke alt for mye privat anliggende. Men likevel, hver jækla gang begynner hu med det der. Hu mener det godt, sikkert, men faen – er lissom ikke “jammen du er jo ikke psyk….”-leksa når jeg battler angstanfall i hytt og gevær og skal utredes for bipolar.
JAAA! Kjenner meg veldig godt igjen. Psykiateren min er så fjern at han ikke legger merke til at siden jeg begynte hos han har jeg gått opp og ned og opp og ned i et intervall på 20 kg. Siden jeg bare har vært på grensen til undervektig, så har han ikke brydd seg med det. (Ja, han sa det da jeg konfronterte han med det..) Det er fin motivasjon for en spiseforstyrra hjerne det.
Ja.. kjenner meg igjenn der! tilogmed tankene.
you said it! du skriver så bra.
‘av og til’ virker det som leger og psykologer etc, gjør slike ting med vilje. Etter all utdanningen de har tatt, alt de har lært, så sitter de å sier ting de fleste ville eller burde forstått er helt feil. Mens hos andre..håper jeg de bare ikke tenker seg om før det glipper ut av dem, at de egentlig vet bedre..og at de ikke mener noe vondt med det.. blæ anyways.
Så absolutt.
Ja, you bet jeg kjenner meg igjen :( Kjenner meg igjen i det med legevaktsettingen etter kutt. Utsagn som “hvis du hadde kuttet der i stedet for der, så hadde det vært mye mer alvorlig” går til margen på meg.
Hva VET han om det var med VILJE jeg ikke tok en åre, traff noe fælt og farlig?? Men i stedet for å bare vite med meg selv at ejg har vært ansvarlig nok til å ikke kappe av beinet, men samtidig føle at jeg blir tatt på alvor for DET DET ER, så sitter jeg igjen med følelsen av å ha misslykktes.
Litt tragisk at leger kan få en til å føle at man ikke har kuttet bra nok “hahaha”!
Som bulemiker som har lagt på seg to tonn på den tiden jeg har prøvd p bli frisk, så tror jo alle at ting går bra, og at det er “safe” å kommentere hvordan ting var før.
Vet de ikke at for meg så går før og nå ut på så masse av det samme?
Likte kreftpasient sammenligningen din ang håret. Passer fint det.
Fikk høre her om uka av noen som ikke hadde sett meg på evigheer at “jeg ser at du kan kose deg med maten nå, og det er jo bra!”….. Bare fordi jeg kan kunsten å smile mens jeg tygger, presse tårene i halsen ned med latter, skylle det ned med vann og fôr.
Så flottings.
Kjenner meg så alt for godt igjen!
Bra skrevet, Karianne (som alltid :))!
Selv om man i teorien VET at det blir sagt i beste mening, gjør det fryktelig vondt å høre. Min erfaring er å bare jatte med og smile, for ikke å såre vedkommende.
Man skulle nesten ha skrevet en bruksanvisning om hvordan å snakke med oss, eller noe..
Kjenner meg kjempe mye igjen.
Men forstår andre godt da. Hva skal man egentlig si?
På avdelingen ble det innført at det var ikke prat om tynn/tykk, fin, friskere eller noe. Der gikk det i fresh.
“Oh, du så fresh ut i dag”
Helt klart,de fleste som sliter med en sf,eller er selvskadere blir trigget av sånne ting. Jeg satt faktisk og tenkte over dette her i dag,HVA er det vi egentlig vil vise? (leger,behandlere..) At vi kan? Ja,og hva så om vi kan,hva da? Vi skader oss på en eller annen måte for å vise våre behandlere at vi kan noe som alle i utganspunktet kan..Og ingen av oss er egentlig spesiell på akkurat det punktet..Der er tusenvis av selvskadere,det er tusenvis av sf’ede,ingen av oss er spesielle på akkurat det punktet..Så hva er egentlig viktigheten av at vi skal vise dem? Det er ganske skrudd når man først begynner å tenke over det…likevel blir vi trigget som bare faen når sånne kommentarer kommer…
aww, kjempe søt blogg<3 stå på <3
Har jo ikke hørt akkurat det i den settinga, men selv du sa jo at æ i en periode va så sløv og ikke mæ sjøl, så kjenne mæ igjen i det sånn sett. Æ har jo ikke vært “tynn” sia æ va lita jenta. Selv da va æ jo ikke tynn. La veldi tidli på mæ, så æ har aldir hørt det om sp´en.
Synst du skriv veldi bra <3