Lovte også at jeg skulle poste gårdagens dagbokinnlegg, skrevet av KARIANNE. Ikke sykdomspåvirka, ikke emosjonelt ustabil, ikke spiseforstyrra. The real me.
22. Oktober 2010.
I feel like I’m dying.
Visstnok veier jeg xxkg ifølge legevekta.
REDD.
Sovet 8 timer på 3 døgn. Ødelagt. Maten går til helvete. Nok en gang.
Ufattelig sliten, men med håp, alltid håp, om at morgendagen blir bedre. Dette er Karianne som skriver. Den ekte. Ikke den syke, ikke den spiseforstyrra, emosjonelt ustabile. Bare den ekte Karianne.
I morgen er målet å ikke bruke penger på mat. Forhåpentligvis sprekker jeg ikke heller.
Så dårlig som jeg føler meg nå kan jeg ikke huske sist jeg følte meg. Jeg skal ikke bli syk. Jeg skal ikke krympe mer. Jeg vil egentlig ikke mer ned i vekt. xxkg betyr at jeg har gått ned ti kilo siden tilbakefallet. Ti kilo er utrolig, jævlig mye. BMIen er igjen der at jeg klassifiserer til anoreksidiagnosen, ikke bare atypisk. Anoreksi med bulimiske tendenser, ikke atypisk.
Dette skremmer meg. Jeg vil ikke bli sykere. Jeg vil ikke droppe ut av skolen, ut av livet. Jeg vil mestre, jeg vil leve. Men da må jeg spise. Eller drikke næringsdrikk. Eller et eller annet. Næring. CHRIST! Må spise for å leve, forstår det i teorien så jævla godt, men må for faen våkne opp å bruke det i praksis!
JEG VIL LEVE.
I morgen. Blanke ark. Nye muligheter. Skjerpings. Uansett håpløst, uansett dødfødt, uansett vanskelig.
IKKE GI OPP! IKKE LEGG DEG NED, IKKE MIST TAKET, IKKE GI SLIPP. TREKK PUSTEN, FOKUSER.
PRØV IGJEN. ALLTID. PRØV FOR FAEN. ER DET IKKE GODT NOK MÅ DU PRØVE IGJEN.
MÅLET ER Å LEVE. JEG VET HVA SOM MÅ TIL. NOW GET UP AND DO IT.
DU KAN, VIL, SKAL OG MÅ.
Blodskutte øyne og neseblod forteller en historie for seg selv..
Hva er de strekmerkkene du har på brystet?
Arr etter selvskading.
Det viktigste her er at den virkelig Karianne faktisk lever og har egne ønsker,drømmer og håp.
Aldri gi slipp på deg selv vennen <3
Du må aldri miste den delen av deg som vil bli frisk, sfen kan ikke vinne.. Du er for verdifull til det <3
Du er fantastisk du Karianne <3
Glad i deg <3
Karianne er fortsatt der. Karianne som ønsker å leve, som ser at kiloene ikke må fortsette å forsvinne. Karianne som vil velge livet. Jeg krysser fingrene for at stemmen din skal overdøve sykdommens forferdelige ord. Du er verdt så mye! Verden trenger deg, Karianne.
Klem. <3
Hold fast på “den ekte Karianne” og vit at det er så mange der ute, som bare har lest bloggen din, men som ønsker så sterkt at du skal klare å bli bedre! Krysser fingrene, heier og sender gode tanker til deg!
Jeg har fulgt bloggen din litt frem og tilbake siden i fjor. Nå leser jeg den fast, selv om jeg ikke kommenterer så ofte.
Akkurat nå går det kanskje ikke så bra, men jeg vet det vil gå bedre med deg. Tilbakefall skjer, selv om det er forferdelig smertefullt og irriterende fordi man så gjerne vil vise at man mestrer. Jeg har ikke samme sykdommen som deg, men jeg har også slitt med maten, da en atypisk spiseforstyrrelse, fordi jeg higet etter å kontrollere det manisk-depressive. Hvis jeg hadde vært en fe eller en alv, skulle jeg gjerne ha svingt tryllestaven, og fått den helt friske Karianne til å komme frem. Men den friske Karianne er faktisk på vei frem allerede, selv om det føles håpløst nå. Du fortjener ikke å la SF-en ta makten. Jeg sier som haaplos, du er faktisk alt for verdifull til det.
Jeg håper at du en dag kan bare kan være Karianne, og ikke Karianne som er syk. Veien er lang og krokete, men jeg ser at du mestrer allerede, det bare føles ikke slik alltid. Husk at uansett hva som skjer, er du en utrolig flott person, og vi er mange som synes du er en viljesterk og fantastisk jente.
Klem fra Jenny :)
Tusen takk for at du leser, og for at du tar deg tid til å skrive til meg!
Takk for at du minner meg på håpet! ♥
KLEM <3 <3 <3
Klemme tilbake <3
Kjære, vakre deg. Tusen takk for dette innlegget. Jeg ser meg selv bevege meg fort nedover, ikke i vekt, men psykisk. Jeg skader meg selv som om det ikke spiller noen rolle, -men det gjør jo det. Å skade seg selv er jo egentlig helt sykt. Du skader deg også ved å ikke spise riktig, og jeg vet jo at du vet det. Det er jo nettopp det du har skrevet her. Poenget mitt er at du er sinnsykt sterk. Å klare å tro på fornuften er sterkt, å prøve så godt en kan er sterkt, å tørre å høre på hva andre sier er sterkt. Du er veldig modig, men desverre krever situasjonen din at du skal være det. Jeg vil bare si at måten du ser ut til å alltid klare å reise deg hvis du faller, er utrolig inspirerende. Jeg vet at mine problemer er langt ifra så alvorlige som dine, men det at det er du som inspirerer meg sier veldig mye om deg. Du er inspirerende og vakker.
Jeg har alltid synes du har utrolig pene øyne, selv når de er blodskutte og slitne har de en glød som sier at de har lyst til å se livet. Og Karianne, det er ingen som kan hindre deg i å komme deg ut av dette. Du skal få muligheten til å se alt du drømmer om, og oppleve fine ting med fine mennesker. Folk er glad i deg, du har mange som støtter deg og vil hjelpe deg, og fornuften din sitter inne med oppskriften til hvordan du skal klare å ta de rette valgene. Kjære Karianne, tusen takk for at du får meg til å innse at uansett situasjon, så finnes det en sunn del av hjernen min.
Kjære deg, tusen takk for at du tar deg tid til å skrive! Det betyr så mye å kunne lese oppløftende kommentarer etter en ræva dag. Det er virkelig lyspunkter, så tusen takk! For at du leser, for at du kommenterer, takk for ordene dine! ♥