2010 november « Bitre Blomster

Arkiver for november, 2010

Det går ikke bra.

Publisert 30. november 2010 Ukategorisert 9 Comments

Egentlig hadde jeg mye å skrive, tidligere i kveld. Når jeg holdt på å kveles av alt som ble vanskelig, når det rant tusen tanker gjennom hodet mitt, når alle de perfekte formuleringene dukker opp på magisk vis. Men jeg skrev det ikke ned, jeg lot det bare fare forbi. Lot det bare forsvinne, og det er kanskje ok. For akkurat nå tenker jeg ikke så mye, akkurat nå gråter jeg ikke, akkurat nå kan jeg puste igjen.

Min bradag er ingen bradag, til tross for gode intensjoner på andre områder enn mat. Av og til blir det for mye med selv det minste, og i dag er en sånn dag. Jeg har ikke fått gjort alt jeg hadde sett for meg at jeg skulle gjøre, men jeg har i det minste begynt på noe. Man kan ikke gjøre alt, alltid. Man kan ikke prestere best, alltid. Man får ikke gjort alt, alltid. Men det sies at det er lov, det sies at man kun er mennesker alle sammen, det sies at det ikke er så farlig, så lenge alt ikke blir alltid.

Av og til blir jeg redd for å skrive hva jeg tenker og føler – slik jeg pleide å gjøre. Før kunne jeg hamre i vei på tastaturet og la leserne mine, de som leser jevnlig, sitte igjen med en klump i halsen og la dem lure på om jeg kom til å overleve til neste dag. For meg spilte det ingen rolle – om jeg hadde dødd, så hadde de i det minste visst hva jeg tenkte og følte før jeg forsvant. Men jeg vil ikke lenger være hun, hun som aldri så lysglimt i mørket. Hun som trodde at hver time var den siste, hun som aldri så nye dager som bonuser, men snarere som endeløs håpløshet som vokste litt for hver time som gikk.

Jeg er ikke lenger henne, men i dag velger jeg likevel å si det : det går ikke bra. Et snev av sannhet, sagt i ærlighetens øyeblikk.

I morgen er jeg sikker på at jeg er tilbake der jeg vil være. Nydusja, rene klær, på skolen, våken. Og senere; på ansvarsgruppemøte, smilende. “Hvordan går det?” – “Jotakk,barebra! Jeg klarer meg alltid”, ovenfor PT, Psyk og frk.vikarlege – liksom.

Sannheten er at jeg drakk meg opp til forrige veiing, løy så jeg fikk vondt i kjeven og smilte til jeg døde da jeg slapp unna med tre uker til neste kontroll. Sannheten er at jeg ikke har vekt – men jeg er stygg i speilet likevel.

Teknisk sett kan jeg våkne opp og gjøre mitt beste, eller jeg kan holde kortene til brystet og håpe at ingen ser sannheten.

Men så går det bra likevel – for det gjør det alltid……….
Men det gjør det.
Kanskje?

Cry me a river.

Publisert 30. november 2010 Dagbok 7 Comments

Jeg sov to og en halv time i natt og synes egentlig det er jævlig godt gjort å komme seg opp, dra på skolen, ha naturfagsprøve og holde ut i alle de seks timene jeg skulle være der. Det eneste som sto i hodet på meg i dag tidlig var “ny uke, nye muligheter, nå må du faen ikke ødelegge dette!”, og jeg gjorde ikke det.

Jeg kom hjem, fikk heldigvis sovet ett par timer, men så gikk liksom alt som kan gå galt, galt. Det jeg SKULLE gjøre fikk jeg absolutt ikke gjort i det hele tatt! Jeg skulle egentlig ha levert inn en artikkel i morgen, som jeg aldri kom i gang med i dag. Det stresser meg – naturligvis. Jeg skulle egentlig ha pløyd meg gjennom 100 (!!) sider Dreamweaver, men jeg er bare på side 39. Det stresser meg.

Og ett eller annet sted på veien, mens maten gikk skeis og alt sånn, så satt jeg og så på Greys Anatomy. Plutselig var det bare to episoder igjen, dobbelepisode. Og plutselig ble jeg voldsomt berørt og begynte å grine som bare det. Ikke bare en tåre eller to, men ordentlig krampegråt. Vel vel, det meste ordner seg jo i siste episode – bare synd livet mitt ikke ordner seg i samme slengen.

Det har seg nemlig sånn at mamma tok en svipptur på besøk. Det er slettes ikke noe galt i det, det hadde til og med vært hyggelig – om det ikke hadde vært for at hun bare snakket om jula, og hvor fint det hadde vært om jeg ville feire der – noe jeg fremdeles ikke føler for. Men så presterte hun å si “vi feirer i alle fall sånn vi har gjort i alle år, så det kommer til å være akkurat det samme som før”, og dette reagerte jeg veldig på. Voldsomt. Akkurat i sånne situasjoner hvor jeg i utgangspunktet er sårbar, merker jeg utrolig godt at jeg kanskje ikke er skrudd sammen som alle andre under topplokket likevel. Tårene bare trillet og trillet, og jeg fikk pressa fram “det eneste som er det samme hver år er JULEPYNTEN, men det er også det”.

Og når jeg liksom ble alene igjen – mer krampegråt. Sånn lydløs gråt, hvor du griner mens du holder pusten for at ingen skal høre hvor jævlig du egentlig har det.

Etter det var jeg så opprørt at jeg ringte pappa for å grine i telefonen til han også. Mest for avledningas skyld, men også for å kunne surmule til noen som forstår. Og jeg er jo selvfølgelig hjertelig velkommen dit også.

Og morgendagen – NULL gode intensjoner. I morgen, det er helt greit, alt som kan gå til helvete kan bare reise dit i morgen – I don’t CARE! Jeg skal IKKE på skolen, men jeg SKAL skrive artikkelen og levere den inn elektronisk iløpet av dagen, og jeg SKAL sette meg ned med de 60 resterende sidene med Dreamweaver og jobbe meg avgårde. Jeg SKAL gjøre skoleting selv om jeg er hjemme, men akkurat nå, akkurat i dag klarer jeg ikke.

Og hvor sykt det enn måtte høres ut, så skal jeg sende pizza og boller ut av samvittigheta. Jupp, det betyr altså at jeg skal ta springfart å løpe på veggen – så banalt teit er det. Jeg har inngått en avtale med meg selv om at det blir fullfuckingsskjerping på onsdag. Intensjonen er også at minst torsdag og fredag skal forbli KOSTLISTEDAGER! Men for å greie dette – vel jeg trenger en avskjed. Og JA, jeg ser klart og tydelig at jeg akkurat nå er veldig sykdomsstyrt.

Men jeg har OGSÅ en intensjon om at morgendagen skal bli en BRA dag likevel! Det skal bli bra fordi jeg får det med mat ut av hodet, OG jeg skal få gjort unna det der skolearbeidet jeg innbiller meg at jeg ligger etter på.

Nå har jeg egentlig skrevet et ufattelig uinteressant innlegg? Hva er vitsen? Am I even making any sense?

Spiseforstyrrelsens funksjoner.

Publisert 29. november 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 9 Comments

Solveig Irene skrev nylig et innlegg om at spiseforstyrrelsen er hennes fallskjerm. Innlegget kan leses her.

Jeg skjønner henne utrolig godt, og jeg gjør det selv, tenker det samme. Jeg lager meg grunner for hvorfor jeg trenger spiseforstyrrelsen. Hvorfor spiseforstyrrelsen er viktig for meg, hvorfor jeg tviholder selv om jeg vil gi slipp.

Så jeg lager unnskyldninger. Istedenfor å motargumentere sykdomstankene, finner jeg utrolig mange unnskyldninger til hvorfor det er akkurat sånn at jeg trenger den likevel. Unnskylder meg med at jeg er “syk”. Spiseforstyrrelser er en sykdom, det er sikkert og visst, men av og til bruker jeg kanskje akkurat dette MOT meg selv. Selvsabotasje. Lener meg litt tilbake og konkluderer med fakta: “jeg er syk, det er sånn det er”.

Følelsesmessig og personlig trenger jeg spiseforstyrrelsen fordi:

Jeg trenger spisefortyrrelsen som en trygghet i hverdagen. Selv om alt den innebærer er fullstendig feil, så føles det likevel trygt. Jeg skal ikke gå så langt som å skrive trygt og “godt”, for det blir å ta litt vel hardt i.
Spiseforstyrrelsen gir meg en mestringsfølelse på negativt grunnlag. Eksempelvis “yey, jeg får til å gå ned i vekt!” eller “jeg kan kontrollere det som går inn, jeg kan kontrollere det som går ut.” Eller om jeg ikke skulle mestre noe annet i livet, så har jeg i alle fall DET.
Sutteklut! Jeg må ærlig innrømme at jeg tyr til spiseforstyrrede handlinger, lar spiseforstyrrelsen føre meg på ville veier – når det kommer til følelser. Når jeg møter føleleser jeg ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til. For eksempel om jeg føler at jeg ikke får til noe jeg skulle ønske jeg fikk til. Da blir det lett å falle inn i spiseforstyrrelsen og holde fast i den fordi det er trygt.
Følelsestømming. Kort forklart handler det om (over)spising og oppkast. Inni meg ser jeg for meg at jeg spiser OPP all dritten jeg føler, jeg stapper i meg alt det vonde jeg kan komme på, legger de vonde følelsene i maten og sluker det i meg – NETTOPP for å kunne kvitte meg med det igjen etterpå. Så inni meg innbiller jeg meg at jeg spyr opp alt det vonde, og blir fylt med en enorm lettelse som jeg har kaller for “spiseforstyrrelsens rus”. En følelsesløs tilstand hvor ingenting betyr noe som helst. Jeg blir rolig og slapper av. Føler meg bedre, fordi jeg ble kvitt det som gjorde meg vondt i utgangspunktet. En flukt fra vonde følelser jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere.
Avhengighet. Akkurat som en narkoman som blir hekta på heroin, jeg er hekta på sukkerkick av og til gjør det meg flyvende og tankeløs. Nummen og likegyldig.

Jeg har ofte brukt metaforen om krigen man må gjennom. Noen bruker metaforen om “å velge den rette veien og gå den”. Men tilbake til krigen, for meg dreier det seg om å kjempe en kamp mot punktene ovenfor. Jeg må bekjempe mine fiender, gjerne én og én, da man aldri i verden hadde hatt sjans til å gå løs på alle på en gang, når du ikke er utstyrt med så mye annet enn deg selv som våpen.

Jeg er kanskje feig, som vegrer meg for krigen. Og jeg kan lett hoste opp tusen unnskyldninger for dette. “Åh, det er så vanskelig, klarer ikke å konsentrere meg om det, jeg er sliten, det passer bare ikke i dag”.

Spiseforstyrrelsen er langt mer enn kun et trøblete forhold til maten! Det er viktig å ikke glemme alle de følelsene det også innebærer. Dette betyr også at det å være i stand til å putte i seg mat og beholde dette, ikke er nok til å kalle seg frisk. Å være fysisk frisk, altså at kroppen er i god stand, er én ting, men man kan være i somatisk god / bedre stand rent fysisk etter en runde med reernæring, når kroppen har fått litt mer å gå på – men det betyr ikke at man er frisk i TANKENE. For man må nemlig ha begge deler på plass for å kunne bli helt, helt frisk.

Det er kanskje derfor det er vanskelig å få tilstrekkelig behandling også. Noen behandlere, særlig poliklinisk behandling hvor du går til samtaler, der snakker man om FØLELSENE og tryggheten spiseforstyrrelsen gir, alle spiseforstyrrelsens oppgaver i livet ditt. Men man er nødt til å jobbe synkront også, noe som gjør jobben nesten kvelende å skulle ta fatt i alene. Man trenger også noen, i mitt tilfelle bruker jeg legen, som tar seg av den fysiske biten, det rent praktiske rundt måltider, vekt og kostlister.

Man må finne seg sin egen vei. I mitt tilfelle må jeg finne erstattere for lista jeg skrev over. Jeg må jobbe for å forstå hvordan jeg kan håndtere for eksempel følelsene, på en annen måte enn å ty til oppkast. Først må jeg møte meg selv i speilet, for å finne meg selv, for å kunne fortelle meg selv “NEI, du trenger ikke spiseforstyrrelsen til å håndtere dette”, deretter må jeg komme opp med en ny og bedre strategi. Finne en konstruktiv og permanent måte for å løse vanskelighetene på.

Det er komplisert. Det handler ikke bare om maten. Det handler om tankene også, og hvordan man må bli fysisk frisk, såvel som psykisk.

Så det er faen ikke bare å ta seg ei jævla brødskive – så blir alt bra, slik som utenforstående kanskje tror er løsninga på alle problemer. Så til dere, som tror at den brødskiva kan utrette mirakler – you are sadly mistaken!

Stress og utfordringer.

Publisert 28. november 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , Dagbok , Skole , Sykdomstanker 7 Comments

Jeg er superstressa. Ikke bare LITT, men superstressa.

De siste dagene har jeg slitt voldsomt med det å sove, til tross for at jeg tar medisiner for det. Greia er bare det at av og til når man går opp eller ned i vekt, så begynner kroppen å reagere annerledes på medikamenter. For eksempel om jeg går ned i vekt kan plutselig sovemedisiner få dobbel effekt, altså at jeg ikke kommer meg opp når jeg skal, eller om jeg går opp i vekt, så er det kanskje nødvendig at dosen økes.
Problemet er at jeg ikke klarer å sovne når jeg skal, og dermed kommer jeg meg ikke opp som planlagt heller! Jeg har hatt vekkerklokka på 1000 tre dager på rad nå, og tre dager på rad har jeg stått opp klokka 1300!! Når jeg da har en plan for dagen, en oversikt som forteller meg hva jeg trenger å gjøre, så blir jeg sykt stressa når jeg har mista tre timer.
I natt lå jeg våken til mellom 0430 og 0500, til tross for at jeg var i seng klokka 0100. Alt var bare feil, til slutt måtte jeg åpne vinduet, plugge ut lyset i julestjerna og snu meg 180 grader i senga.

Gruer meg som pokker til i morgen, jeg er helt avhengig av å komme meg opp tidlig tidlig for å komme meg på skolen!

Skolen er også stress nå om dagen. Kanskje ikke voldsomt, kanskje jeg burde greie å stresse ned, verden står nok til påske, selv om jeg kanskje ikke skulle gjøre det så godt som jeg hadde håpet å få til. I morgen har jeg naturfagsprøve, på tirsdag er det innlevering av noe jeg ikke har begynt å skrive en gang, men jeg har gjort research i alle fall. Pluss dette med prosjekt til fordypning.

Prosjekt til fordypning stresser meg fordi jeg må gjøre det i et program jeg ikke kan, nemlig InDesign. Vi har ikke fått opplæring i plenum, så det meste blir selvstudium, noe jeg finner vanskelig fordi jeg blir så utålmodig og sint når jeg ikke får til det jeg vil. Når jeg ikke skjønner hvilke knapper jeg skal trykke på for å ordne sånn eller slik. Det tar liksom bort mot og mestringsfølelse, også ender jeg opp med å unngå det – selv om jeg vet at jeg måmåmåmå gjøre det.

Uansett, så mangla jeg 6 bilder til PTF, så jeg MÅTTE ta de i dag. Jeg skulle ha ett bilde av mamma og bikkja, ett bilde av William og Elisabeth, samt bestefar, og onkel, og tante må også være med og hurramegruuuundt.

Så jeg suste bort til mamma, og praktisk talt VASSET i hunder når jeg kom inn døra! Ikke bare en, to, tre, fire, men FEM hunder! Lea, Dina, Zahra, Odin og Mia. Etter å ha knipset en haug med bilder håper jeg at jeg finner ett brukbart, så da var det bare å sette kursen mot bestemor da, i håp om å få knipsa resten. FLAKS for meg var både bestefar, onkel, William og Elisabeth der – så da fikk jeg knipsa dem også! Nå mangler jeg bare tante.

Så nå er jeg hjemme igjen, ufattelig sliten etter å ha forholdt meg til så mange mennesker, også drukner jeg i skolearbeid. Jeg stresser meget sannsynlig uten grunn, men når stresset først får fotfeste, så er det sykt hvordan det vokser seg ut av proporsjoner. Det er ille å skulle legge seg om kvelden, også kommer tankene om alt man ikke har gjort enda – som man burde ha gjort, også ligger man der, og kverner og kverner og stresser og stresser. Stresser til jeg blir fysisk kvalm, stresser til jeg har lyst til å stå opp for å spise og spy, bare for å bli kvitt kvalmen. Da er det i alle fall ikke lett å skulle lukke øynene, slappe av å drive avsted inn i drømmeland!

Og maten da, det er jo også et kapittel for seg selv. Og timene, skjønner ikke hvorfor jeg teller de? Prøver å avlede meg selv, tenke minst mulig på timene, men av en eller annen grunn har det brent seg fast en peppes pizza i hodet mitt, som jeg rett og slett ikke blir kvitt! I flere dager nå, har jeg gått rundt og tenkt på pizza. Jeg spiste pizza på fredag, men det var liksom “feil” pizza. Sykdommen prøver å overtale meg til å spise pizza og få det “ut av systemet” (dobbel betydning), mens den fornuftige delen prøver å overbevise meg om at det kommer til å gå over om jeg bare er sterk nok til å holde ut.

Hjernen min:
InDesign, loggen, debatten, artikkelen, pizza?, loggen, naturfagsprøen, pizza?, luftetur med Zahra, InDesign, bildeknipsing, kalender, word, pizza?, næringdsrikk, sulten?, mett, kvalm, naturfag, lekser? pizza?

Akkurat nå skal jeg sette meg ned, sortere ting etter prioritet og litt hva jeg føler jeg makter å gå løs på først, også skal jeg gå i gang med alt jeg skal gjøre. Jeg VET at jeg kommer til å føle meg bedre om noen timer, når jeg i det minste har gjort noe. Det føltes som en kortvarig lettelse å ha knipsa nesten alle bildene i alle fall.

Kjipt å være stressa, for jeg blir alltid så sur og får skikkelig kort lunte! At Zahra er teit fordi det er elleve minusgrader hjelper heller ikke! Hun er litt sånn “stakkars meg, det er for kaldt til å tisse ute, om jeg bare holder meg nå, så kan jeg sikkert tisse inne istedenfor”, og jeg tenker “pokker ta, da får vi bare fryse da, til hun har gjort det hun skal UTE”, også tripper hun der, og jeg “nå må du tisse Zahra, tisse tisse, for guds skyld”. Også tripper hun der, og jeg SER på ganglaget henne at hun leter etter det perfekte stedet å gjøre det nødvendige, men så blir hun forstyrra! Også blir jeg rastløs fordi jeg fryser og er stressa, hun fryser sikkert hun og, det hadde vært tusen ganger lettere om hun bare hadde skjønt at om hun tissa med én gang, så hadde vi kommet oss inn like fort!!
Også kommer det noen naboer ramlende ut av huset sitt, og “avbryter” pripne Zahra, kjenner det koker over for meg! Nesten så jeg har lyst til å snu meg å be naboene om å pelle seg inn igjen, men jeg kan jo ikke akkurat det heller! Slem som jeg er måtte jeg inn å strippe Zahra for vinterdressen og kaste henne på dør for å få fullført dette vi hadde begynt på. Tenker det ble kaldt da ja, men da får hun i det minste fart på saker og ting!
Det som er så synd er at hun plukker opp stresset mitt og blir usikker.

Bestemor presterte forresten å stappe i henne kjøttkaker mens jeg snudde ryggen til! Pokker ta! ”Bestemor, du må ikke gi henne KJØTTKAKER, hun er på DIETT” og bestemor: “Ja, men hun må jo få KJØTTKAKER”.

Gi meg styrke og konsentrasjon!!

Kopiering og Kreditering!

Publisert 28. november 2010 Tanker og Refleksjoner 16 Comments

Jeg har noen ord jeg ønsker å ytre om noe som har blitt et aldri så lite irritasjonsmoment for meg.

Som overskriften sier, kopiering og kreditering. Jeg kjenner jeg blir irritert når jeg skriver et innlegg om ett eller annet, også dukker det opp en slags omformulert kopi på andre blogger. Jeg skriver “en slags kopi”, fordi det ikke direkte er en copypaste av mine ord, men budskapet eller temaet er fremdeles det samme som jeg i utgangspunktet skrev.

Her er greia.
Jeg skjønner at mennesker blir inspirert av hverandre. Jeg skjønner at det er lett å lese blogger og plukke opp inspirasjon eller bite seg fast i temaer man har lyst til å ytre sine egne meninger om – for all del, det er helt i orden! Det må man jo få lov til, selvfølgelig!

Men poenget er at du skal gi credit til den som gav deg idéen! Om du ønsker å ytre meningene dine om et tema du ble inspirert av i en annen blogg – så er det på sin plass at du faktisk nevner bloggeren, uavhengig av om det er i positiv eller negativ sammenheng! Om du lar deg provosere av noe som noen har skrevet, så refererer du også til hvem eller hvor du møtte provokasjonen! Du slenger inn en hyperkobling (link), og skriver at du plukket opp noe interessant eller provoserende på den og den bloggen, eller internettsiden, boka eller hva det nå enn måtte være!

Har du aldri skrevet en skikkelig skoleoppgave hvor du har bedrevet research? På slutten setter man opp en kildeliste! Du lister opp kildene dine! Du lister opp filmen/e du har sett etter regissør og tittel, du lister opp bøkene du leser etter forfatter og boktittel, og om du har plukket opp noe på internett, så oppgir du linken! Du henviser til det du har brukt som kilde!
Og om du er blogger og låner bilder fra andre nettsider, for eksempel we[heart]it, imgfave eller deviantart så linker du, oppgir kilden!

For tiden er det mange bloggere som har skrevet innlegg om påvirkningskraft. Eksempelvis kan jeg nevne Liseliten, Frida og Ingeborg. Det blir kanskje mange å ramse opp, etterhvert som flere og flere ønsker å dele sine meninger eller oppfatninger rundt dette temaet. Da er det nok å skrive for eksempel: “For tiden er det mange bloggere som har skrevet innlegg om påvirkningskraft. Jeg ønsker å dele min mening og mine tanker om dette temaet.”

Dette er ikke vanskelig! Dette er ikke en kjempejobb som krever tid, krefter eller energi! Det er fullstendig på sin plass at man faktisk har stolthet nok til å referere til originalen! Det er faktisk høflighet! Om du ønsker deg respekt, om du ønsker å være en respektert blogger, så tar du deg de ekstra sekundene eller minuttene til å faktisk kreditere kilden din!

Talk the talk.

Publisert 27. november 2010 Tanker og Refleksjoner 4 Comments

Talk the talk.
Jeg er veldig flink til akkurat dette. Talk the talk. Jeg kan min teori, jeg kan min kunnskap, jeg har pugget mine gloser og øvd på mine formuleringer. Terpet på detaljene, plukket opp tips underveis. Jeg har fått bedre forståelse av pensum, skjønner mer og mer jo mer jeg leser, jeg kan mer og mer, og skjønner hvordan det skal brukes i praksis. Jeg kan det. Jeg kan snakke om det, jeg kan formulere meg forståelig, jeg kan få andre til å forstå det jeg mener, jeg kan snakke til jeg er sikker på at andre har forstått at jeg har øvd på min teori, men det er også det.

Walk the walk.
Det er her jeg feiler. Det er dette jeg ikke er så god til. Som om all min kunnskap ikke er verdt noe for MEG, da jeg ikke evner å nyttigjøre teorien om til praksis.
Som om jeg liksom var bilmekaniker, som om jeg har studert ei bok om hvordan du skrur fra hverandre en bil og monterer delene på riktig sted igjen etterpå. Jeg har lest side opp og side ned, skjønner hvor delene går i forhold til demonstrasjonsbildene. I forhold til oppmålt bruksanvisning.
Men når jeg da står ovenfor bilen, og skal teste ut min teori og gjøre praksis av den, så er det likevel som om jeg aldri har sett en bil før i mitt liv. Som om jeg ikke aner hva den eller den delen heter, som om jeg slettes ikke forstår hverken hva som går hvor eller hvorfor den og den delen virker sånn eller slik. Som om bruksanvisninga, som om teorien jeg har samlet inn iløpet av flere år, er skrevet på et språk jeg likevel ikke forstår.

Konklusjonen er at man er nødt til å kunne mestre begge, for å komme noen vei. Det er viktig å kunne Talk the Talk, men det er kanskje enda viktigere å Walk the Walk.

Talking the talk, learning to do the walk.

Kort Forklart om forrige innlegg.

Publisert 27. november 2010 Tanker og Refleksjoner 2 Comments

Mitt forrige innlegg er skrevet BASERT på kommentaren jeg fikk. Det er IKKE ment som “rasende svar til kommentator”.

Og i andre avsnitt skriver jeg “Kjente jeg ble veldig provosert over disse ordene – sagt i beste mening eller ei. Det første jeg tenkte var at denne personen ikke kan ha følt dette på kroppen selv, dette som en spiseforstyrrelse innebærer. Det andre bunner ut i uvitenhet.”

Legg merke til at jeg skriver “Det FØRSTE jeg tenkte…“

Veldig mange av dere som leser skriver “vedkommende kan ikke forstå noe som helst eller ha opplevd selv”, ikke gjør det! Vel, hvem er jeg som snakker, jeg gjorde det jo akkurat selv. Skummelt å trekke konklusjoner basert på frustrasjon.

Innlegget er i alle fall skrevet for å få fram MITT synspunkt om at SYKDOM IKKE ER EN LIVSSTIL, og det er også hele poenget.

Pro fuckings Ana!

Publisert 26. november 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , Tanker og Refleksjoner 31 Comments

Jeg fikk en kommentar på et av de forrige innleggene mine, og den ser sånn ut:

“virker litt som det er blitt en like mye livsstil for deg som sykdom. Du må nok gå i dybden å se hva du faktisk vil og klarer. Harde ord med god mening”

Kjente jeg ble veldig provosert over disse ordene – sagt i beste mening eller ei. Det første jeg tenkte var at denne personen ikke kan ha følt dette på kroppen selv, dette som en spiseforstyrrelse innebærer. Det andre bunner ut i uvitenhet.

Livsstil, for meg? En livsstil å være syk? En LIVSSTIL?!

La meg nå bare forklare! Kreftpasienten valgte aldri å få svulsten. Mannen med tourettes valgte aldri å buse ut med upassende setninger og ord når de kom likevel, mente aldri disse ticsene han ikke kan kontrollere. Den spiseforstyrrede valgte ikke redselen for maten, men sykdommen gjorde det. Sykdommen valgte.

Sykdommen valgte MEG, før jeg ble klar over at jeg var syk! Du vet ALDRI at du kommer til å få influensa om ei uke! Du vet ALDRI om du kommer til å ha anoreksi, eller kreft, eller hjernehinnebetennelse om ett år. Du vet aldri om du har amputert begge beina innen to år, det er ikke noe du bare velger! Du velger det ikke! Du velger for faen ikke bare å bli SYK! SYKDOM ER IKKE NOE DU VELGER!

Substantivet LIVSSTIL = vaner, holdninger, moralsk standard, økonomisk velstand > påvirker levemåten til en individuell gruppe / enkeltpersoner / mennesker.
Livsstil = En måte å leve på som reflekterer holdninger og verdier en person kan stå for / ha / mene.

Og jeg ser ikke hvordan en spiseforstyrrelse kan ha noe med dette å gjøre!
Bortsett fra dette med PRO-ANA! Altså å være FOR anoreksi og bulimi, å være FOR spiseforstyrrelser! Å hedre spiseforstyrrelsen som om det skulle ha vært en religion, som om det er noe man er HELDIG SOM HAR!

Og jeg spør igjen; TROR DERE JEG ER DET? SER DET UT SOM OM JEG ER PRO ANA? SER DET UT SOM OM JEG GLAMORISERER SPISEFORSTYRRELSEN MIN? ROPER JEG HURRA NÅR JEG GÅR NED I VEKT? OPPFORDRER JEG ANDRE TIL Å GJØRE DET SAMME? SKRIVER JEG OM SPISEPROBLEMENE MINE SOM OM DETTE ER NOE BRA?

Og jeg spør dere: FÅR DERE LYST PÅ EN SPISEFORSTYRRELSE NÅR DERE LESER BLOGGEN MIN? ER DET “SPISEFORSTYRRELSE” DERE SKRIVER PÅ ØNSKELISTA TIL JUL OG BURSDAG? Er det noen som tror at en spiseforstyrrelse er en god måte å gå ned i vekt på?

JA, Jeg LEVER MED en spiseforstyrrelse! Men det er for faen ingen livsstil! Det er ikke slik jeg har VALGT å leve, det er ikke slik jeg har LYST til å leve, det er ikke slik noen burde leve! Om du har kreft og LEVER med kreft i kroppen – så er ikke det heller en jævla livsstil, som noen velger! “Ooo, lucky me, jeg lever med kreft i kroppen jeg” jeg har aldri en gang HØRT om noen som har den holdninga!

Så om noen av dere som leser min blogg, skulle ha den feiloppfatninga av at jeg LIKER å ha en spiseforstyrrelse – så tar dere SKAMFEIL. Om noen av dere skulle ha SKUMLEST noen innlegg, og trukket en sånn konklusjon – så synes jeg det er dårlig gjort! Og om noen av dere / du, som mener at dette ser ut til å være en livsstil jeg velger – JEG LER AV DEG. Ler av deg som VÅGER å trekke en sånn konklusjon, om meg og mitt liv, mine ord og min ÆRLIGHET! Det er faktisk en fornærmelse!

Her sitter jeg daglig, og skriver om hvilken jævla kamp det er å komme seg opp og videre! Her sitter jeg og skriver, om kampen med maten, kampen MOT oppkast, kampen for Å FÅ I SEG NOKnæring til å fungere, kampen det er å komme seg ut å delta i den virkelige verden blandt andre vanlige mennesker, her sitter jeg, og deler med dere MIN VEI UT AV HELVETE – MIN VEI TIL ET FRISKERE OG BEDRE JÆVLA LIV,

så kom faen ikke her å påstå at spiseforstyrrelser er en livsstil jeg har valgt!

Fail Video!

Publisert 26. november 2010 Ukategorisert 9 Comments

Gud, dette er litt flaut kjenner jeg. Men samtidig får det meg til å le, så da tenkte jeg at jeg skulle dele den likevel. Filmen ligger jo på youtube anyway, så jeg er jo allerede eksponert!

Jeg trives bedre BAK kamera enn foran, men når du jobber på gruppe, og alle skal filme sin film, og du trenger skuespillere til din film – da må du nesten bare regne med at de trenger skuespillere til sin film – og da må du nesten bare stille opp også! What goes around comes aroung OG you’ve gotta take one for the team – liksom!

Så her kommer Sandra’s FAIL VIDEO av meg og Ida. Det endelige resultatet er en seriøs film, en informasjonsfilm. Budskapet er rustelefonen, og greia er da at jeg spiller full. Den ferdige filmen er 1 minutt og 30 sekunder, så det sier seg selv at man ikke kan spille brisen, man må være ordentlig full. Det var neimen ikke lett å være liksomfull og kjempeseriøs samtidig.

“Hei, har jeg kommet til Rustelefonen? KULT!”

Ida kan forresten besøkes HER, og Sandra finner dere HER!

Mr.Charming på slutten der, er forresten sidekameraten min!

Maktdemonstrasjon.

Publisert 26. november 2010 4 SPISEFORSTYRRELSER , Veien mot Friskhet 3 Comments

“Frokost, hva skal vi skrive der?”

Hun sitter på legestolen sin, pent plassert på legekontoret, bak et stort lyst legeskrivebord, holder legepenna i hånda og er i ferd med å fylle inn matvarer, næringsdrikker og kaloriantall bak alle kolonene som hun har satt bak ordene “frokost, lunsj, middag, kvelds” på små hvite lapper, bittelitt større enn en normal post-it.

“Jeg kan skrive” sier jeg, og strekker ei hånd mot penna. Mottar penna, snur lappen 180 grader mot meg, fyller inn akseptable mengder mat, regner så det knaker i hodet, skribler meg ferdig med matvarene, summerer opp tallene og legger til “Total xxx” under alt som hittil er skrevet. Jeg legger fra meg penna. Smiler såvidt, halvfornøyd og håpefull, men likevel naiv, som tror at hun skal nikke og si at det er i orden. Jeg har jo allerede forestilt meg hvilken reaksjon jeg kommer til å få.

“Tror du jeg går med på det?” spør hun, og ser på meg. Skamfull stirrer jeg på hendene mine, fikler med en hårtust og svarer nesten lydløst “nei”.
“Jeg må ha en ny lapp” sier hun, mens hun allerede har strukket seg mot bunken som står på den andre siden av skrivebordet, skyver bort mitt dårlige forslag, og begynner på nytt. Frokost, lunsj, middag, kvelds.

“Frokost Karianne, havregrøt?”
“Nei”
“Hvorfor ikke?”
“Har ikke tid om morgenen, nutridrink?”
“Halv nutridrink OG havregrøt?”
“Det blir for mange kalorier”
“Ikke hvis du halverer nutridrinken”
“Nei, skriv bare nutridrink”
“Jeg vil veldig gjerne at du skal spise MAT også…”

Hun skriver. Nutrdrink, 300 kalorier. Slipper unna, såvidt. Men hun vet at frokost er avgjørende for meg, og hun vet at nutridrink er en bedre start på dagen enn havregrøt jeg ikke kan beholde. Én unnagjort, tre igjen.

“Lunsj: Youghurt + Eple” skriver hun, og jeg kjenner jeg får småpanikk.
“IKKE eple”
“Jo, jeg skriver eple, og håper du prøver”

Middag står for tur, og jeg kjenner at det bare blir verre og verre. Vil aller helst at hun skal legge ned penna og nøye seg med det, men hvem er det egentlig jeg lurer? Jeg vet jo hva som kommer, vet at den lista ikke kommer til å bli okei, vet at ingenting egentlig er okei – men hvilket valg?

“Hva vil du jeg skal skrive her?” spør hun, og jeg gestikulerer mot mitt første forslag, som hun allerede har skjøvet til side fordi hun misliker det for mye.
“Det er ikke noe vits, jeg beholder det ikke uansett”
“Men du må PRØVE. Kan du ikke prøve å spise middag?”
“Jeg har prøvd jo!”
“Med gode intensjoner?”
“Nei…”

Hun skribler ned ett eller annet som ligner på middag, som jeg allerede har fortrengt + en halv nutridrink. Før jeg vet ordet av det har hun allerede forfattet lista ferdig. Jeg sukker oppgitt over havregrøten hun endelig fikk tilføyd som avsluttende måltid. Hodekalkulatoren har allerede kalkulert eksakt antall kalorier, og jeg får smålig panikk når det ligger 150 kalorier over “godtatt” nivå i eget hode.

“Nei, det går ikke!” sier jeg, “det blir xxx kalorier!”
“Nei, det blir det vel ikke?”, iløpet av sekunder har jeg gått over hele lista og ramsa opp eksakt kaloriinnhold på alle matvarene, trukket en konklusjon jeg åpenbart ikke kan leve med, så hun stryker et punkt, litt som plaster på såret, et halvveis kompromiss i en sak jeg allerede har tapt for lenge, lenge siden.
“Nå må du huske, at målet er xx kilo og 2000 kalorier om dagen. Vi SKAL trappe det opp, og vekta skal opp. Det skal gå rolig, du skal ikke behøve å få panikk, men vi er nødt til å begynne her”.

Jeg vet jo det. Inderlig godt. Hørt det minst tusen ganger før, men det blir ikke mindre skummelt av den grunn. Inni meg vet jeg også at lista kun er ei liste, det er ikke som “De 10 bud”, hugget i stein, leveregler for alle og enhver. Det er bare ei liste. En hvit liten legesignert lapp, skrevet med blå kulepenn på hvitt papir. Det er bare en lapp. En sånn en, som man krøller sammen og legger i lomma, en sånn lapp man glemmer at man har der, en sånn lapp man “forveksler” meg ei kvittering og kaster ved et “uhell”. Det er en papirbit. Den kommer ikke til å sladre om jeg skulle avvike dens budskap og punkter. Den kommer ikke til å arrestere meg, eller gi meg reprimander om jeg velvillig sluntrer unna. Det er bare ord, en brøkdel av noe større, som i den store sammenheng egentlig ikke betyr noe som helst.

Hun snur seg mot dataskjermen og begynner å taste inn sine egne håndskrevne ord, for å kunne lagre dem i en fin journal, hvor hun har skrevet minst ti like lapper og lagret dem tidligere. Jeg strekker meg mot min lapp, det forkastede førsteforslaget, legger den pent og pyntelig over hennes, signerte, legeautoritære lapp og lener meg halvfornøyd tilbake. Som for å si “jeg følger min egen vei likevel”, mens hun sikkert tenker “spiseforstyrrelsen taler”. Hun stopper opp i skrivinga si, ser på min lapp, ser på meg, ser tilbake på lappen.

Plukker den opp, møter blikket mitt, samtidig som hun river den i to og lar mine papirbiter, mine ubetydelige, spiseforstyrrede lapper, dale ned i søppelbøtta.

Neste side »

Bloggen skrives av Karianne Martine Sandvik, 21 år, bosatt i Harstad.

Bitre Blomster handler om min hverdag som spiseforstyrret, emosjonelt ustabil, det handler om angsten jeg forsøker å lære meg å kontrollere, det handler om veien videre, drømmen om friskhet og frihet.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster