Talk the talk.
Jeg er veldig flink til akkurat dette. Talk the talk. Jeg kan min teori, jeg kan min kunnskap, jeg har pugget mine gloser og øvd på mine formuleringer. Terpet på detaljene, plukket opp tips underveis. Jeg har fått bedre forståelse av pensum, skjønner mer og mer jo mer jeg leser, jeg kan mer og mer, og skjønner hvordan det skal brukes i praksis. Jeg kan det. Jeg kan snakke om det, jeg kan formulere meg forståelig, jeg kan få andre til å forstå det jeg mener, jeg kan snakke til jeg er sikker på at andre har forstått at jeg har øvd på min teori, men det er også det.
Walk the walk.
Det er her jeg feiler. Det er dette jeg ikke er så god til. Som om all min kunnskap ikke er verdt noe for MEG, da jeg ikke evner å nyttigjøre teorien om til praksis.
Som om jeg liksom var bilmekaniker, som om jeg har studert ei bok om hvordan du skrur fra hverandre en bil og monterer delene på riktig sted igjen etterpå. Jeg har lest side opp og side ned, skjønner hvor delene går i forhold til demonstrasjonsbildene. I forhold til oppmålt bruksanvisning.
Men når jeg da står ovenfor bilen, og skal teste ut min teori og gjøre praksis av den, så er det likevel som om jeg aldri har sett en bil før i mitt liv. Som om jeg ikke aner hva den eller den delen heter, som om jeg slettes ikke forstår hverken hva som går hvor eller hvorfor den og den delen virker sånn eller slik. Som om bruksanvisninga, som om teorien jeg har samlet inn iløpet av flere år, er skrevet på et språk jeg likevel ikke forstår.
Konklusjonen er at man er nødt til å kunne mestre begge, for å komme noen vei. Det er viktig å kunne Talk the Talk, men det er kanskje enda viktigere å Walk the Walk.
Talking the talk, learning to do the walk.
Gjett om jeg kjenner meg igjen! Den velkjente ”det gjelder alle andre – ikke meg”-tanken lurer seg inn over alt. Noen ganger lurer jeg på om jeg noen gang vil få noe ut av snakketimer med behandlere i det hele tatt. Der sitter jeg og prater som om jeg jeg var selveste Finn Skårderud, men når jeg setter meg til bords senere på dagen er det fremdeles ”ææææ, det eplet der er ALT for stort” som gjelder..
Det er så sant. Det å kunne teorien er en ting – men det å bruke det i praksis blir plutselig noe helt annet. Også ikke minst det å se sine egne feil. Skjønner ikke hvorfor det skal være så forbanna vanskelig.
Amen….
Igjen, et fantastisk stykke kunst når du skriver. Hver gang du skriver er det skremmende godt skrevet. Samtidig vet jeg det er mye smerte og frustrasjon +++ i det du skriver. Vondt å vite at du sliter sånn. Det skal bli bra. Det skal det :)