Bitre Blomster

Det så veldig, veldig mørkt ut å i det hele tatt komme seg fram.

La meg bare oppsummere fra begynnelsen. Jeg og Elin ankom Evenes Lufthavn (Harstad/Narvik) omtrentlig litt før 1800. Flyet skulle lette 1900, god tid med andre ord! Så kom den første forsinkelsen på tjue minutter. Deretter fikk vi beskjed om at vi måtte vente en time på ny informasjon! Iløpet av denne timen gikk parkeringa til Elin ut, og jeg sa det gikk greit. Det gjorde det, helt til Cabin Crewet bestemte seg for å dra på hotell! Da kjente jeg panikken komme. Alene, i en avgangshall med masse ukjente mennesker rundt meg på alle kanter. Alle katastrofetankene slo til på en gang! Kjente klumpen vokse i halsen, kjente panikken rive og slite, kjente meg selv gå i oppløsning, kjente pusten bli ujevn, kjente meg selv gå fra vettet. Kjente tårer som ville opp og fram, jeg HATER uforutsigbarhet, hater når ting ikke går etter planen, hater å være alene og skulle klare meg på den måten, ute i den store verden der man egentlig ikke kjenner noen! Det eneste jeg tenkte var at jeg ikke måtte begynne å grine fordi jeg ikke hadde ny sminke! Kanskje en overfladisk tanke, men likevel verdt å holde fast i.

Jeg så rundt meg, og alle menneskene som venta på samme fly som meg var skrekkelig rolige. Som om ingenting hadde skjedd? Som om det var helt okei, som om det ikke var noe problem i det hele tatt? Kjente litt på dette med at jeg hadde lyst til å gjøre helomvending, gi meg en god lang faen i hele jævla jula, hele Bergen, Eidsvoll og alle planene jeg enn måtte ha. Jeg hadde lyst til å dra hjem og begrave meg selv i senga – flykte fra alt det vanskelige.

Men ett eller annet sted, jeg vet ikke hvordan, men noe inni meg, noe som er sterkere enn jeg selv hadde forutsett tok over. Selvinstruksjoner, jeg aner ikke hvor de kom fra. “Karianne Martine, nå må du ta deg sammen! Du er TJUE år gammel, det passer seg ikke å begynne å grine eller gå i oppløsning. Og se rundt deg, se på alle menneskene! De tar det med knusende ro, hvorfor skal du være annerledes? Og vet du hva? Det er sånn livet er. Ting skjer, uforutsette greier popper opp ut av det blå, da gjelder det å finne andre løsninger. Det er sånn det virker, det er bare sånn det må være. DET ER SÅNN LIVET ER! FOR ALLE OG ENHVER!”

Vi fikk beskjed om at det var problemer med nesehjulet på flyet og at vi ikke under noen omstendigheter kunne lette før det var fikset, men de trengte en tekniker. En tekniker det var umulig å oppdrive, så vi fikk bare beskjed om å vente, og vente, og vente mer. Imidlertid begynte jeg å få småpanikk for medisiner og nutridrink jeg hadde i kofferten og ikke i nærheten. Omsider tok jeg mot til meg, og jeg fikk sjansen til å lete gjennom kofferten min og plukke med meg det jeg trengte. Samtidig fikk jeg også beskjed om at næringsdrikk kan man sende gjennom sikkerhetskontrollen uten at det er noe problem – det er jo tross alt medisinsk, selv om det er flytende. Hvordan skulle jeg vite det, ingen har fortalt meg det! Selvsagt fint å ha papirer på det, noe jeg hadde, da jeg noen timer tidligere hadde henta reseptene mine på apoteket framfor å drasse med meg så mange.

Deretter måtte jeg bare smøre meg med tålmodighet. Dra fram ei bok, ipod i ørene. Venteventevente. Etter langt om lenge fikk vi beskjed om at det var et norwegianfly på vei opp til Evenes, og at vi skulle kunne fly ned med det! Vi fikk et tidspunkt å forholde oss til, men etterhvert fikk vi beskjed om at piloten som skulle fly flyet fra Gardermoen hadde blitt oppholdt på grunn av en bilulykke! Det så mørkt ut en stund, til vi fikk beskjed om at flyet var i lufta, og nå skulle vi bare vente en og en halv time til, og at vi kunne få dra 0030! Opprinnelig avgang var 1900… Mange timer å vente, mange indre kamper å kjempe.

Når flyet endelig landa og menneskene kom inn i avgangshallen fikk vi beskjed om at det var en tekniker på flyet, og at han skulle se på flyet vårt! Ergo, istedenfor å fly ned med det flyet som sto klart, måtte vi vente på at det opprinnelige flyet skulle repareres! JEG trakk konklusjonen om at de neppe kom til å fortelle oss at vi måtte vente til neste flyvning, klokka 0700, fordi det flyet garantert ville være fullt på grunn av lillejulaften og mennesker som skulle reise da. 
Klokka var over 0100 når vi fikk vite at flyet var i orden og at vi endelig kunne gå ombord!

Flyturen til Gardermoen gikk greit nok, men flere utfordringer poppet til stadighet opp. Jeg mista flyet til Bergen som skulle gå 2215, klokka var halv tre innen vi landet på Gardermoen. Egentlig hadde jeg transfer billett, så jeg skulle egentlig ikke hente koffert eller noe, men det måtte jeg likevel. I tillegg måtte jeg finne en eller annen skranke jeg ikke ante hvor var, og snakke med flere fremmede mennesker for å få tak i instruksjoner og informasjon om hva jeg så skulle gjøre. Jeg fikk et ark og beskjed om å ta en maxitaxi til flyhotellet og at jeg var booket inn på fly til Bergen klokken 0800. Klokka ble 0300 og vel det, jeg gikk ut i 17 minusgrader og venta på en maxitaxi. Det sto en mann der, på samme holdeplass som meg, og omsider spurte jeg han om han skulle til Bergen. Det skulle han ikke, men vi skulle på samme hotell. Han ble lei av å vente og sa han skulle ta taxi dit og lurte på om jeg ville være med. Jeg tenkte for meg selv at ting umulig kunne bli verre, så jeg delte en taxi med han til hotellet, som han insisterte på å betale. Da vi sjekket inn og leverte arket utbrøt dama i skranken “Åh, er det dere? ALLEREDE?”, da begynte jeg å le. Allerede du liksom. Morsomt.
Jeg sjekket inn, ble dirigert i fullstendig feil retning og surra en stund i gangene for å finne fram til rom 113. Hoho, måtte le litt for meg selv.

Deretter måtte jeg hive telefonen på lading for å berge strømmen og kontakten med omverdenen, samt studere bussrute, skru på en haug med alarmer for å sikre meg på alle mulige måter om at jeg skulle komme til å greie dette. Måtte, skulle, ville. Jeg kom meg i seng, sov i to timer, og sto opp igjen klokka 0530. GRØSS. Hadde så lyst til å sove mer, men jeg kunne ikke under noen omstendigheter gjøre det! Jeg kom meg opp, måtte bare gjøre det som måtte til. Surra meg rundt, ordna meg, surra meg omsider ut derfra, rakk bussen til flyplassen. Ankom Gardermoen litt over halv sju, sjekka inn, gikk gjennom sikkerhetskontrollen. Klokka var vel over sju da jeg begynte å surre i butikkene der, for å få klokka til å bli 0800, slik at flyet mitt kunne gå.

Deretter tikket det inn melding etter melding om at flyet var forsinka og forsinka igjen, gatene ble bytta fra 13 til 14 til 27 til 15 til 28. Vi fikk beskjed om at rullebanen på Flesland var stengt, av en eller annen grunn jeg ikke fikk med meg. Det så jævlig mørkt ut, jeg var trøtt og irriterte meg voldsomt over menneskene som skulle til Bergen, som klagde fordi de hadde venta i to timer. Stakkars liksom, stakkars dem!

Til slutt, endelig, omsider, kom flyet, vi fikk gå ombord rundt 0950, og jeg trodde dette var slutten på kaoset når flyet tok av i retning Bergen. ENDELIG tenkte jeg for meg selv, endelig løser det seg!

Jeg sovna på flyet, aner ikke hvor lenge jeg sov. Våknet da sola skinte meg rett i ansiktet, herregud så glad jeg ble! Jeg har ikke sett sol på over en måned da det er mørketid oppe i Nord. Når sola kommer tilbake i Januar en gang – vel, det er stort! Folk som ikke er vant med mørketid vet kanskje ikke at man feirer Soldagen? Den dagen sola kommer tilbake. På barneskolen fikk vi gå tidlig, vi lagde solpynt og gudene vet, gikk i tog, spiste solboller og drakk appelsinjuice. På ungdomsskolen var det boller og juice det gikk i, men det FEIRES. Så å våkne til SOL, gav meg en opptur! Over skyene er himmelen alltid blå…

Dette varte ikke lenge, før jeg fikk med meg noe om at flyet vurderte å returnere til Gardermoen!! Jeg aner ikke hvorfor, jeg hadde jo sovet, fikk ikke med meg noe, ante ikke hvor lenge vi hadde flydd eller noe. Når flyet omsider annonserte at vi skulle lande, ante jeg ikke om det var snakk om Flesland eller Bergen, men det ble BERGEN.

Når jeg skrudde på telefonen så jeg at vi hadde brukt en og en halv time til Bergen! En tur som tar 40 minutter på en solskinnsdag! Det tar 1 time og 40 minutter fra Evenes til Gardermoen, det er praktisk talt Norge på langs! At Norge på tvers skulle ta like lang tid, det var en smule sjokkerende, men vi hadde visst flydd i sirkler lenge, fordi det var så dårlig vær på Flesland. Glad jeg sov gjennom.

Ankom Flesland til fullstendig kaos med mennesker overalt. Fly kunne knapt lande, langt fra lette. Det var vel 150 stykker i ankomsthallen som venta på bagasje. Kjente humøret sank tusen hakk. SÅ mange mennesker, og JEG, alene i verden – i alle fall følelsesmessig. I bagasjekø var det tre stykker som løp på meg! Jeg mistet besinnelsen og ropte “hva faen” utover det hele. Greit at folk er stressa og greier og greier, men andre er også stressa! JEG var stressa! Det er JUL for pokker, vis HENSYN for faen!

Innen klokka var 1300 hadde jeg omsider fått bagasjen min og bana meg vei UT. Takk gud for at det er OVER. Bare 14 timer etter at jeg EGENTLIG skulle ha vært fremme. Ufattelig slitsomt, enorm utfordring. 20 timer på reisefot.

Men her sitter jeg. Med pappa. I Bergen. Safe and sound. Jeg GREIDE det. Greier ikke å sette ord på alle de vonde følelsene, håpløsheten, panikken, angsten, uvissheten – helt JÆVLIG. Jeg har aldri vært i en sånn situasjon før, og å skulle TAKLE det, det var vanskelig. Men det GIKK. Tjue år for pokker, på tide å stå opp, på tide å ta ansvar, på tide å hoppe i det, på tide å rett på sak, på tide å stå opp for seg selv, på tide stikke seg fram, ANSVAR.

DET GIKK. Selv om jeg aldri hadde trodd det klokka 2030 i går kveld. Flyturen fra Helvete er herved overstått, og godt er det! Alle gangene jeg hadde lyst til å spise og spy for å dempe egne følelser, for å flykte fra kaos og følelser, alle gangene jeg IKKE gjorde det. Jeg gjorde det ikke, og jeg er glad for det – tror ikke jeg hadde greid det om jeg ikke hadde greid å styre meg selv.

Julefølelsen er ikke-eksisterende, tror kanskje jeg følte den i begynnelsen av Desember når jeg bakte pepperkaker med Tonje og Lillemi, men det er også det. Det gjør egentlig ikke noe, for jeg nådde målet!