Arkiver for februar, 2011
Oppturer:
- Øyeblikk og korte sekunder.
- 9 – NI måneder skadefri. (ikke 6, ikke 8, men NI)
Nedturer:
- Følelsesløshet. Mangler glede over ting som tidligere har gjort meg glad.
- Å holde ut
- Økonomi, nav og husbanken.
Nye ting: Ingenting? JO! Prison Break sesong 3 og 4.
Menneskene jeg har satt mest pris på: Godt spørsmål du!
Irritasjonsmoment: Sykdom, dårlig samvittighet og skam!
Mest brukte ord: Supert og fantastisk!
Fysisk Form: Nedgående!
Psykisk Form: Stabilt ustabil!
Ting jeg har lært: Ingenting er som å lære ting på den harde måten…
Vekt: Veiedag på onsdag. Første gang siden Desember 2010.
Maten / næring: Jadaneida. Sådær.
“Trening”: Trasker omtrentlig 6km om dagen og mer gidder jeg rett og slett ikke. Nok å gå tur/retur skole og med Zahra.
Jeg gleder meg til: 26. mars!!!!!!!!!!! JEG SKAL KJØRE BIL IGJEN!! Adios til kjøreforbudet!
Jeg skal også: Keep walking.
Mat: Tror det må være nutrilettbarer, Dark Chocolate.
Drikke: Fun Light – årets smak. Husker ikke hva den heter.
Tv-Serie: For tiden går det i Prison Break sesong 2, også har jeg sett Breaking Bad, sesong 1 og 2, holder på med 3.
Sang: Bruno Mars- Grenade
Band: Nightwissssh.
Ekstremt kort oppdatering!
Februar har vært preget av veldig mange utfordringer og veldig mye nytt! Ny leilighet fører med seg nye rutiner og nye mønster. Etter å ha bodd her i 4 uker i dag (hurra!) er fremdeles ingenting spikret og automatisk. Dagsrytmen endrer seg til stadighet og jeg har ikke helt greid å tilpasse alt optimalt enda.
I tillegg har jeg begynt på skolen igjen, etter å ha vært borte så og si hele Januar. Har enda en del fravær, ca. 2 dager i uka. Utrolig nederlagsfølelse at jeg ikke greier å komme meg avgårde HVER dag! I tillegg er jeg deprimert fordi jeg føler at jeg ikke presterer like godt – eller har samme glede av å gå på skolen som i høst.
Biter tennene sammen. Året SKAL fullføres.
Økonomisk sett har det også vært en tøff måned! Økonomien min har jo endret seg fullstendig med tanke på at jeg nå betaler mer i husleie, i tillegg har jeg søkt om ekstra stønader hos nav, og mens disse er under vurdering er også noen av mine inntekter STOPPET i behandlingsperioden, noe jeg synes er helt på tryne med tanke på at det er NÅ jeg trenger pengene – ikke etterbetalt om tre måneder!
Pengeproblemer og økonomiproblemer tynger!
Sliter voldsomt med dårlig samvittighet for tiden også. Mitt syke sinn vrir alt godt om til “du fortjener det egentlig ikke, du burde skamme deg for at du har flaks og er så heldig, du fortjener ingenting”.
Såå misfornøyd! Kjedelig å bli tatt bilder av!
Fikk ett spørsmål om jeg ikke kunne legge ut nye bilder av Zahra, så i kampen mot tiltaksløsheten har jeg nå gjort nettopp dette.
Har sikkert skrevet en hel masse om Zahra før, men siden jeg kjeder meg akkurat nå, så tenkte jeg at jeg kunne skrive noe likevel. Stamtavle navnet til Zahra er noe så vakkert (merk ironien) som “Oh Skipa Doo”, og jeg bare spør; er det rart jeg heller vil ha en Zahra (uttales kort og godt Sara)? Kan ikke se for meg at jeg skal gå rundt å rope noe Oh Skipa Doo hvor enn jeg er!
Hun er av rasen Italiensk Mynde, som er den minste mynden i myndegruppa. Ifølge wikipedia betyr ordet “mynde” smal og smekker. Videre kan jeg fortelle at på nynorsk heter det gjerne mjåhund. Du har flere forskjellige typer mynde, for eksempel Saluki, Afghansk Mynde, Sloughi, Borzoi, greyhound og whippet. Whippeten og greyhounden ser ut som Zahra, bare at de er større. Whippet er mellomste og Greyhound er den største (ikke av alle myndene!). Greyhounden er den hunderasen som blir brukt i hundeløp, de løper utrolig fort! Zahra skal visstnok være i stand til å løpe 30km/t, opptil 40, men skal ikke påstå det med hundre prosent sikkerhet – og hun er heller ikke trent til det. Men det er likevel et fantastisk syn å se henne når hun tar fart! Derfor jeg aldri har problemer med å slippe henne løs med andre hunder – hun løper uansett fortest om det skulle være fare på ferde.
Rasen er ofte forbundet med adel og klassifiseres som selskapshund. Men mynder er utrolig mye mer enn det! Jakthunder, løpshunder, fungerer til agility og lydighet.
Mange er av den feiloppfatninga av at Zahra eller italiensk mynde generelt er skjøre små hunder som har lange tynne bein og altfor tynne kropper – men dette stemmer ikke. Zahra er i utmerket stand til å gå lange turer (jeg bærer henne aldri), hun hopper og spretter inn og ut av store biler selv uten at hun knekker noen tynne bein av den grunn!
Zahra er av fargen GUL, eller isabella som det også heter.
“Dette er en livlig og grasiøs hund og lynhurtig – en typisk mynde på alle måter, som står godt på egne bein. Dens lette bevegelser og mangel på dverghundpreg gjør bildet av grasiøs eleganse nærmest fullkomment. ” - wikipedia.
Zahra er født i Göteborg og kjøpt på kennel Hundringen. Hun var den minste valpen i ett kull på 9 stykker. Sykt at så små hunder som i utgangspunktet veier 4-5kg greier å få 9 friske valper med en gjennomsnittsvekt på 210g! Zahra var 185g da hun ble født, 6. Mars 2006. Det vil da si at hun nærmer seg 5 år med stormskritt! Jeg har hatt henne siden 10. mai 2006.
Zahra har gjort god karriere innen utstilling og høster premier hver gang vi stiller! Det er utrolig gøy. Hun er Norsk Utstillings Champion. Egentlig går vi bare rundt og venter på neste løpetid, da skal vi nemlig reise ned til Stockholm for å møte mannen i hennes liv; Dreamer! Forhåpentligvis kommer det da en del miniZahraer til verden iløpet av året!
Egen kennel er registrert, venter egentlig bare på bekreftelsen av hvilket kennelnavn som gikk igjennom! Spennende. Hadde tre alternativer, håper selvfølgelig jeg fikk det jeg hadde som nummer én. Kennelen blir da internasjonal og for at navnet skal gå igjennom kan det derfor ikke finnes noen andre som bruker navnet.
Mer om mynder og italieneren kan leses på wikipedia!
Mynder
Italiensk Mynde
Til dere som måtte ønske dere en mynde / italiener – GO FOR IT! Jeg har aldri angret eller vært misfornøyd med valget på noen som helst måte. Bortsett fra det der med at de trenger klær om vinteren, men det har egentlig ingenting å si! Anbefaler virkelig rasen, og om du aldri har hatt hund før – så er det en utmerket førstegangshund.
Fikk heldigvis sove lenge i dag, selv om en viss Ida følte for å ringe meg halv elleve for å høre om jeg var våken! Sovna i alle fall igjen etterpå og sto opp i passelig søndagstid. Zahra lå enda og sov, så tenkte hun kunne ligge litt mens jeg surfa bittelitt på nett. Når jeg omsider tenkte jeg skulle ut med Zahra, så fant jeg henne i en kleskurv. Hva skjer? Jeg har DOBBELSENG og SKINNSOFA, også ligger hun i en kleskurv?
Måtte kikke ut vinduet for å sjekke status på isødet utenfor, og det er minst like jævlig i går, om ikke enda verre, siden det er bittelitt kaldere i dag. Zahra fikk mat mens jeg kledde på meg selv, deretter måtte jeg finne henne dekken som passa bedre en kjeledressen, siden det ikke er førtitusenminus ute, så trenger hun ikke å polstres.
Åpna døra, trakk pusten. Åpnet øynene og ble ganske lamslått. Speilis. Speilblank. Så kangt øyet kunne se. Ikke ett eneste sandkorn i sikte. Enten måtte jeg gå oppover, eller så måtte jeg gå nedover. Eventuelt skli eller ake. Måtte tenke lenge på hvordan jeg skulle komme meg noen vei som helst, og akkurat i det jeg skulle til å gli avgårde kom jeg på at jeg måtte ha en plan på hvordan jeg skulle komme meg HJEM igjen.
Fant ut at det var best å komme seg ned bakken mens jeg klamret meg i et gjerde jeg tror mange har klamret seg fast i tidligere, det var ikke spesielt stødig. Når jeg endelig kom meg ned bakken etter å ha klamra meg fast i postkassestativet begynte jeg å lure på om naboene hadde sett meg – hvilket syn!
Deretter ble jeg lamslått når jeg innså at jeg hadde en ny bakke foran meg, oppover eller nedover? Jeg valgte oppover fordi det var minst bratt, og det gikk overraskende bra siden isen var av en annen karakter oppover der. Zahra derimot, spant og spant, kom seg såvidt noen vei i det hele tatt, og fant i alle fall ingen steder hvor hun kunne sette seg ned å gjøre sitt. Så mye for at jeg klipte klør på fredag!
I krysset møtte jeg to menn som åpenbart var ute og gikk søndagstur. Sånne med ordentlige klær og gode sko, gjerne med brodder på, som gikk helt upåklagelig perfekt, som om det ikke skulle vært is der i det hele tatt. Jeg derimot ble stående helt, helt stille for å la dem passere uten at de skulle få noe å le av på turen sin, og etter det fortsatte jeg samme veien som dem – litt bakenfor, slik at de ikke hadde sett meg om jeg falt nesegrus – her snakker vi om en vei noen faktisk har giddet å kaste litt sand på, selv om det er søndag.
Når jeg omsider kom tilbake til huset mitt (vi snakker en liten runde på… tja, femhundre meter), ser jeg at det absolutt ikke er strødd i det hele tatt. Ikke på gårdsplassen, ikke ned trappa som nå bare er en is-bakke og ikke rundt huset heller. Jeg valgte derfor å gå ti meter til og traske ned snarveien, der var det faktisk snø – noe som gikk veldig bra. På naboens gårdplass sto det like dårlig til som alle andre steder og problemet jeg nå sto ovenfor var at om jeg beveget meg feil, så kom jeg til å gli ned hele jævla bakken og ende opp med postkassestativet igjen, om jeg ikke hadde glidd forbi og krasjet i brøytekanten på den andre siden av veien!
Jeg balanserte meg på snøkanten i retning av mitt hus, men sto likevel ovenfor en stor hindring hvor snøen sluttet og det kun lå is foran meg. Jeg anslo at jeg måtte løpe noen meter for å kunne krasje inn i husveggen og klamre meg fast der, og om jeg ikke gjorde det fort nok ville konsekvensen av dette også resultere i postkassestativ, eventuelt naboens veranda siden vinkelen hadde endret seg på noen meter.
Heldigvis kalkulerte jeg riktig og kom meg fortsatt levende inntil husveggen, og deretter måtte jeg bare stålsette meg på å gli ned til hjørnet, hvor jeg kunne gripe tak i den stakkars takrenna og svinge meg inn på betongplattingen min.
Herregud for en lettelse å komme seg like hel tilbake! Neste gang Zahra skal ut, sender jeg henne ut uten meg! Pokker ta, jeg kommer til å slite som et helvete i morgen når jeg skal på skolen. Må sikkert beregne minst en halvtime ekstra, med mindre noen har gidda å strø. Teknisk sett burde det være strødd på en mandagsmorgen!
Bortsett fra det har jeg gjort absolutt ingenting! Jeg holder på å kjede meg ihjel, selv om jeg har mye jeg kunne ha gjort. Jeg kunne ha vasket klær, men jeg har på ingen måte for lite rene. Jeg kunne ha ryddet i de klærne som fyller gulvet på soverommet, men jeg har på ingen måte problemer å finne fram likevel. Jeg kunne ha ryddet i pappeskene mine og stablet ting oppover langs veggen, men jeg ser ikke hensikten når det likevel er en midlertidig løsning. Jeg kunne tatt bilder av ishelvete, men jeg tør for alt i verden ikke å ta med meg kamera ut. Jeg kunne sikkert ha støvsuget, men jeg gjorde det på onsdag og ser ikke hensikten. Jeg kunne sikkert ha lydlagt den filmen jeg skal lydlegge i forbindelse med prosjektet – men jeg gav opp programmet med en gang vi ble uvenner tidligere i dag.
Egentlig hadde jeg tenkt til å ta bilder av motivasjonsboka jeg limte sammen iløpet av ungdomspsykiatrisk, men så visste jeg ikke om det var noe vits eller hensikt likevel. Det aller meste er godord rettet mot meg, type “I dag var du flink fordi sånn og slik”, og egentlig ikke noe som kan motivere andre eller gi håp. Bortsett fra det inneholder boka fine sitater og en vekttabell. Inni der er det tegna ei rød linje for kurven jeg burde følge iløpet av vektoppgangsfasen, min kurve er derimot hakkete – men jeg fulgte den likevel med tid og stunder. Med andre ord ikke så veldig mye interessant lesning likevel.
Jeg lurer på om livet / søndagen hadde blitt bedre med en kopp kaffe og en god dose koffein, men jeg var litt usikker på om det var hensiktsmessig å skulle gå ut på kjøkkenet, sette på vannkokeren, måle opp kaffe, vente på vannkokeren, helle vann i presskanna, vente på at det skulle trekke, helle kaffe i en kopp og subbe tilbake til sofaen.
Jeg kunne helt sikkert ha sett noen episoder av Breaking Bad (det er det det går i nå for tiden!), men jeg er så rastløs at det blir kjedelig å sitte i ro. Helst skulle jeg ha gått en tur for å klarne hodet og tankene, men det frister ikke med tanke på formiddagens supertur.
LENGE LEVE TILTAKSLØSHETEN!
Jeg tror jeg må skrive meg ei liste og finne på noe mer givende enn å sitte her å uttrykke kjedsomheten.
max it to the limit…
do it?
1?
2?
3?
Skal?
Skal ikke?
Lurt?
U-lurt?
Dumt?
Ja.
Men?
Jo?
Sant?
Eller?
Hmm.
Usikker?
Egentlig ikke.
Vag?
Veldig.
Ned?
Og opp.
Konsekvens?
I n g e n t i n g
(i dypere betydning enn ordet i seg selv)
Lørdag 26. Februar 2011
Her sitter man hele uka og GLEDER seg til det skal bli helg! Helg blir SÅ ufattelig bra, helg blir lyspunktet i hverdagen, grunnen til å holde ut, grunnen til å kjempe seg gjennom skoledagene, kun ett mål for øyet; HELG. DA skal man slappe av, sove lenge, puste ut, ta vare på seg selv ladidablablabla.
Brenner det inn i hodet mitt hver ukedag. “Om jeg bare går på skolen i dag, så kan jeg ta helg med gooood samvittighet”. Ahaha. Jeg må nesten le litt høyt fordi jeg tror det hver gang jeg tenker det.
Hver helg; history repeats itself! Fredager, det er liksom der den der følelsen kommer snikende. Den der “nååå passer det ypperlig med en runde med maten”, fatter ikke hvorfor den følelsen alltid kommer når det er helg? Jo, da kan man liksom “slappe av”, man har ikke andre forpliktelser eller viktige gjøremål, så jeg ender titt og ofte opp med akkurat det alternativet. “Hva skal du i helga da, Karianne?”, og joda, jeg svarer som sant er, at jeg alltid er opptatt. Opptatt med hva da? Oppvasken? Kokkelering? Oppkast? Spising? Handling?
Innen fredagen er overstått, så kommer lørdagen. “Igår var igår” tenker jeg i mitt stille sinn, men klokka er ikke en gang elleve før kontobalansen er sjekket og dokumentert, før handlelista er skrevet med prisanslag og hele pakka. Er det mulig? Er det virkelig, virkelig mulig?
Som om alt jeg har strevd hardt for å holde i sjakk, tøyle ei hel uke, bare sliter seg ut av hendene på meg og lever sitt eget liv. Her hjelper det ei med argumenter, ei med glinsende fakta og hylende bankkort, ingenting hjelper. Det hjelper ikke en gang at det er femten grader varmere ute, ergo sju plussgrader, ergo såpeglatt over alt og heller ikke strødd tidlig en lørdagsmorgen.
Klokka ETT. Da var jeg liksom “ferdig”, pakket sykdommen bort, tenkte jeg skulle ta et nytt tak i tøylene og forsøke å holde fast. Ha-ha. Selv etter dystre egenkalkuleringer angående økonomi på høykant, selv etter at jeg hadde kjøpt MAT som liksom skulle VARE noen dager, fordi jeg ikke har penger til å kjøpe ny mat, selv ikke DET hjalp. Det hjalp ikke å vite at “hurra, jeg har 160 kroner på kortet som skal vare i tretten dager til”. Det hjalp ikke??
Innen klokka hadde blitt sju forbannet jeg meg selv etter å ha prestert å spise så mye som et helt jævla brød, en pakke skinke, en pakke ost, en pakke brunost og fem nutrilettbarer, pluss en og en halv liter fun light saft. Ja, på en gang. Én gang. Fornuftig mat som kun timer tidligere hadde lyst mot meg hver gang jeg åpnet kjøleskapsdøra og blendet meg med gode intensjoner. HER begynte økonomikrisa å gnage hardt under topplokket. Hva gjør man nå? Hva gjør man når man ikke eier noe som helst spiselig, og ikke har greid å kontrollere økonomien sin i den grad at man har mat på bordet? Greit, jeg greide å beholde tak over hodet – så det er da noe, men det er langt fra godt nok!
Deretter ballet det bare på seg med elendighet! Det slo meg at jeg fortsatt ligger mellom hundre og tohundre kroner under frikortgrensa, ergo – ingen nutridrinker å hente på blåresept heller! Når det slo meg at jeg ikke har penger til å troppe opp på hverken legesenter eller sykehus heller, for å få meg en time eller møte opp planlagt, nei daaa du.. Hva gjør man?
Jo. Man logger seg inn i nettbanken, sjekker om man faktisk har overdratt alle kontoer som kan overtrekkes, og når så er gjort, så forbanner du dine 25 utestående kroner du har stående på mastercardet, som ikke vil la seg overføre fordi minstebeløpet visstnok er hundre kroner. Og når så er gjort, da sjekker du alle de andre kontoene og overfører dine syttifire siste ører til brukskontoen, og når så er gjort – da er du like forbanna blakk og like forbanna frustrert og likevel lurer du på hva du skal bruke dine siste 160.74 kroner på.
HER er det meninga man skal prioritere fornuftig. Det ble SNUSfornuftig og ufornuftig, og hurratjollahpop – 60 kroner igjen. 60 kroner fordelt på tretten dager?
For trettiseks timer siden hadde jeg stålkontroll. Jeg satt på skolen og var halvmiserabel fordi jeg ville ha helg umiddelbart, og nå, trettiseks timer inn i nåtiden… ord strekker ikke til!
I tillegg sitter jeg her og LER mens jeg skriver, fordi dette er så skammelig og tragikomisk at det ikke henger på på greip. Hører ikke hjemme noen steder. Nåvel, fasaden ser jo fortsatt fin ut. Rene klær. Neglelakk. Tak over hodet. Sminke i trynet.
Hvilket paradoks! At ei spiseforstyrra jente som strengt tatt burde spise og konsentrere seg om å beholde det, nå ikke har muligheter til å gjøre noen av delene – hverken spise eller beholde?
“Det eneste jeg har er HUNDEMAT, SUKKER, EN HALV LIME OG EN HALV SITRON”, ropte jeg inn i telefonrøret. Svaret jeg fikk var hos noen som hadde tenkt lenger enn meg, og lyder ganske enkelt “IKKE TENK DEN TANKEN”.
Jeg ler igjen og forsøker å tenke at det er på tide å ta kveld før tragediens komedie er over og etterlater kun tragiske sorger. SÅ mye for helg og gode intensjoner. SÅ mye for kontroll og ansvarlighet.
Dette innlegget er skrevet Torsdag 24. Februar 2011.
Endelig kom jeg på hva jeg egentlig skulle skrive om i går! Snakk om å være kort i hodet av og til!
Jeg hadde som vanlig (hver onsdag altså) besøk hos kontakten min i psykiatritjenesten. Akkurat i det vi skulle kjøre en tur ut for å gjøre noe praktisk fikk jeg en SPONTAN idé for meg. En sånn “herregudjegkommertilåangre, men jeg vet at dette er lurest”. Så jeg gjorde noe uventet. Noe lurt, smart og realistisk.
Inn i hemmeligskuffa, og ut dro jeg pilleboksen. Jeg har samlte piller siden Mai fordi det er en stygg tvangstanke jeg har. Delvis fordi jeg de siste årene har samlet piller for å ta overdoser, men denne gang har jeg samlet piller på trass. Etter siste intox natt til 16. mai 2010, ble mye av pilleansvaret jeg hadde jobbet med å bygge opp – tatt fra meg. Naturligvis. Pillegale, selvdestruktive jenter burde ikke gis piller det er usikkert om de kan kontrollere!
Men. Jeg er sta. SATAN så sta jeg er innimellom. Så når alt av rettigheter forsvant og jeg var nødt til å innfinne meg med å møte folka fra psykiatritjenesten hver dag for å få medisiner, begynte jeg å samle. Samlet piller for å bevise at jeg kunne håndtere å ha piller i nærheten uten at noen visste om det. Samlet ikke med mål og mening, men samlet for å bevise at jeg kan mestre det jeg vil. Samlet for å bevise ovenfor meg selv at jeg kan ha piller i skuffa uten å fråtse dem i meg på en selvdestruktiv impuls.
Samlet piller for å bevise ovenfor meg selv at jeg HAR kontroll. Selv om hele verden ikke tror det. Nå har det gått 9 måneder og teamet mitt lurer fortsatt på om de TØR å gi meg noe av kontrollen tilbake. Jeg fikk heldigvis lov til å administrere ukesdosetter etter Juli 2010.
Så igår bestemte jeg meg for å bevise at jeg kan ta kontroll. Jeg KAN takle piller, jeg kan håndtere medisin, jeg kan ha medisiner liggende – uten at det er fare for liv å helse. Herved dro jeg fram pilleboksen og leverte dem i trygge hender. Ikke fordi jeg var redd jeg skulle komme til å finne på noe med pillene, ikke fordi jeg har hatt intensjoner eller planer om å gjøre noe destruktivt, men nettopp for å bevise “her er pillene jeg har samlet siden mai, for å bevise at jeg kan håndtere mer enn dere tror”.
Derfor frivillig levering av piller. Jeg håper konsekvensen av min velvillighet og evne til å samarbeide vil gagne med positivt. Jeg håper så inderlig jeg kan få dosetter for TO uker av gangen snart!
På en måte var det trygt og godt å ha pillene i hus, hvor jeg vet at de er og den der “jeg kan hvis jeg vil”. Men det som veier tyngst er “jeg vil være voksen og ansvarlig, jeg vil bli trodd på, jeg vil vise meg verdig deres tillhet, jeg ønsker å mestre dette selv”.
I dag fikk jeg ros per sms. “Dette var veldig, veldig mange farlige piller Karianne”.
Jeg VET at jeg har gjort det riktige, og uansett hvilke intensjoner jeg hadde med pillesamlinga, som jeg nettopp har forklart, så er det likevel ikke bra å samle piller, uansett grunn.
Men nå er det over. Forhåpentligvis fikk jeg fram poenget mitt ovenfor team og behandlere, forhåpentligvis vil jeg få mer ansvar etterhvert! Jeg håper, for jeg vil, ønsker så sårt å få det til! Jeg VET at jeg mestrer det, jeg venter bare på at teamet skal finne ut om jeg fortjener en sjanse eller ikke! Kryss fingrene! I CAN DO IT!
I det siste har jeg lurt bittelitt på hvor jeg har gjort av personligheten i det jeg skriver, i tillegg lurt litt på om jeg har raket meg unødvendig mye opp i ryggen når jeg skriver etterhvert som lesertallet mitt har økt, fordi jeg… tja? Vil framstå som ett godt forbilde? Ærlig talt. Ikke for friske mennesker (dere må gjerne se ned på meg), men for å vise andre som sliter at det kan være mulig å få det bedre? Ja, OG sannheten er at jeg er LIVREDD for å bli feiloppfattet eller misforstått. Livende redd for å bli anklaget for å oppfordre til det ene og den andre den feile veien.
Men uansett! Uansett, det er ikke poenget. Poenget er; hvor er innlevelsen? Greit at jeg skriver bra når jeg er rasende, men hva i all verden skjedde med vokabularet? Én ting er når jeg vet hva jeg skal skrive om, for da skriver jeg bare det jeg skal, på best mulig måte. Men det andre er, når jeg skriver fordi jeg ikke har noe bedre å skrive. Jeg skriver KJEDELIG. Blablabla, boring hele veien. Egentlig. Litt sånn “jaja, nå skriver jeg litt her gitt, bare for å understreke at jeg fortsatt lever…”
Noen av spørsmålene på spørsmålsrunden får meg virkelig til å tenke altså! Noen lurte på hvor mye av min personlighet som kommer fram her på bloggen, og først synes jeg at den kommer fint fram, men på den andre siden så gjør den ikke det likevel! Føler at mye av det jeg skriver blir litt vel stivt, litt vel grundig – gud forby at noen skulle misforstå eller misoppfatte! Så, dette med humor, det har jeg egentlig ikke helt visst hvordan jeg skal få fram, fordi det er så lett å blande med sarkasme og ironi, ergo budskapet vil forvrenges i uendeligheten.
Så. Nei. Uff? Jeg ser i alle fall dette (hvis ikke hadde jeg ikke skrevet det), så jeg tenkte kanskje jeg skulle SENKE skuldrene og slippe litt mer personlighet gjennom. Dette er tross alt bare en blogg, ikke en masteroppgave eller noe mer spennende enn det. Det er tross alt “take it or leave it”, så da kan det egentlig være det samme?
OG: Jeg må si hjertelig, hjertelig takk for kommentarer den siste tiden! Jeg er SYKT dårlig til å kommentere tilbake, og skammer meg egentlig veldig fordi jeg sitter her, hjerteløs, får masse kommentarer og sjelden kommenterer tilbake! Skjerpings altså!. What comes around, goes around. Forhåpentligvis skal jeg prøve å bli flinkere på den fronten!
Tommel opp?!
Hårfarger i bilder.
Publisert 26. februar 2011 2 KARIANNE MARTINE , 3 BILDER , Barndom , Fotografi 15 CommentsFikk ett spørsmål på spørsmålsrunden om jeg kunne legge ut bilder av forskjellige hårfarger jeg har hatt.
Den jeg har nå er min orginale. Har noen blonde striper, men det er solbleika fra da jeg var i syden vil jeg tro. Farge vil enkelt og greit ikke sitte i håret mitt (selv om jeg farget hos frisør), så da får det bare være. Anyway. Logget inn på den gamle facebooken min og fant noen gamle bilder! Enjoy…
2007! Sweet sixteen, say no more.
Samme greia her, men har i alle fall rukket å fylle 17. (samme kjolen som her om dagen ja, pluss lenger ned!)
I 2009 farga jeg det mørkere, men har ikke gjort noe med det siden, og all farge er nå vasket uuuut.
Vet ikke om jeg skal anslå alder? Fire, fem kanskje?
Jul, 2010. Karianne og lillebror Dani(el)
Og her om dagen. Torsdag var det vel.
Det vil si to hårfarger pluss min egen. Ingen dramatsik hårforanding her i livet nei! Hadde en periode hvor jeg vurderte å bli blond, men etter å ha grubla i nærmere ett halvt år slo jeg tanken i fra meg. Det får bare være som det er! Enkelt og greit, har strengt tatt ikke noe å klage på heller.
Sitter på skolen i skrivende stund. Pause, men egentlig startet timen for tre minutter siden. Norsk, orker ikke gidder ikke, blabla. To timer med engelsk er overstått, bare FEM timer igjen. Wehey, eller ikke. Aller mest har jeg lyst til å pakke sekken, subbe meg hjemover og sove. Sove bort, sove over, sove gjennom.
Dag tre. Kanskje blir det lettere om jeg holder ut? Kanskje blir det enklere i morgen, eller når jeg vet at jeg har begynt på dag fire? Eller kanskje ikke. Kanskje det blir like vanskelig uansett. Men hallo, teknisk sett vet jeg at jeg greier tolv døgn til, minst, om jeg bare… holder ut. For alt det er verdt.
Status vann er en smule bedre. Denne gangen passet jeg på å ta bilder av hendene mine, tenker å legge de ut når jeg føler at fingrene mine er nærmere normalen, sånn at jeg kan vise hvordan jeg ser at kroppen samler vann. Leste gjennom noen innlegg tidligere, kom på noe jeg hadde glemt! Jeg har en hormonfeil som gjør at vannbalansen er ekstra skjør! Hvordan kunne jeg glemme det? Skal til legen på onsdag, vil da prøve å få klarhet i hva denne hormonfeilen er for noe, og om det eventuelt finnes tilskudd jeg kan ta for å stabilisere tinger og tanger.
Jeg postet ett innlegg om piller i går, så det kom opp på bloglovin og facebook! Måtte fjerne det igjen fordi jeg brøt mitt løfte til meg selv om at jeg ikke skulle blogge etter å ha tatt sovemedisin. Må lese gjennom det senere for å se at jeg formulerte meg slik poenget var, bare for å være på den sikre siden. Men det skal med andre ord republiseres.
Og: irritasjonsmoment. I går kveld tok telefonen min kveld. Det vil da si at jeg i skrivende stund har 2% strøm igjen. Telefonen min vil nemlig ikke lade lenger, så jeg må sikkert levere den inn til reparasjon senere i dag. Crap. Så inntil da er jeg uten kontakt med omverdenen, i det minste til jeg får lånetelefon, eller finner en gammel? Har ikke akkurat penger til å kjøpe ny akkurat nå heller…
Men, nå fikk vi lærer. På tide å bite tennene sammen og holde ut de resterende fem timene, sånn at jeg vet med sikkerhet at jeg kan ta helg med god samvittighet!
