Inni mitt hode.

Det har tatt meg nesten ei uke å skulle bestemme meg for om jeg skulle formulere dette innlegget eller ikke. På den ene siden er det skummelt å skulle skrive det og publisere det, la andre ta del i noe jeg selv opplever som både grusomt og traumatisk. På den andre siden kan det jo hende at det finnes noen der ute som leser og lurer på hvordan det egentlig føles, eller min opplevelse av det hele.

Hvordan føles det å ha et epilepsianfall? Hvordan opplever jeg det, fra inni mitt hode? Det første jeg assosierer ordet “epilepsianfall” med, er “fangenskap”. Fordi man er fastlåst, fordi man sitter fast, fordi man ikke har kontroll eller greier å bryte ut av det.

Det er tirsdag. Jeg har ikke kastet opp siden lørdagskveld og jeg kjenner at jeg er mektig rastløs. Jeg vet ikke hva jeg vil, men jeg er så lei, det pulserer i kroppen, jeg vil og må ut, gjøre noe. Jeg ender opp med å ringe til bestemor for å høre om hun ikke vil ha besøk, noe hun selvsagt vil. Flaks for meg var mamma i nærheten og kunne kjøre meg bort. Vi stopper på Rimi, jeg handler melk til bestemor, og deretter drar jeg hjem til henne.

Det er tidlig ettermiddag, klokka er ikke mer enn femten. Jeg lager middag til bestemor og kjenner jeg blir glad når jeg ser antydninger til matlyst, vondt i meg fordi hun har blitt så tynn, eller gått ned så mye i vekt altfor fort etter fallet hun hadde i Januar hvor hun bristet ett par ryggvirvler. Jeg spiser litt selv og, men det går ikke så bra. Hvilket vil si; bulimiske tendenser. Jeg har kontroll i kaoset, og det er på langt nær ille. Jeg har vært borti tusen ganger verre før, det er egentlig såvidt nok til å få meg til å trekke på skuldrene, med andre ord ikke noe særlig å bry seg om.

Jeg skulle vært tilbake på avdelinga klokken 2000, men treg som jeg alltid er står jeg vel ikke i gangen og kler på meg skoene før nærmere 1955. Jeg snakker i telefonen med Elin, men jeg vet at hun er nødt til å legge på klokken 2000. Jeg sier hade til bestemor, klemmer og lukker døra bak meg. Trasker ut i smelteværet som har tatt en pause og etterlater byen i ett isøde med skarpe kontraster og deprimerende farger av grå, skitten snø og brune antydninger der hvor gresset en dag kommer til å gro. Elins snakketid utløper, men jeg har ikke riktig rukket å legge på før det ringer noen andre.

Så jeg vandrer langs gatene i retning sykehuset mens jeg snakker i telefonen. Jeg er svimmel, men det plager meg ikke. Man blir liksom herdet, tenker at man er vandt med det, at det ikke er så farlig eller noe som helst. Det bare “er sånn det er”, ikke noe å bry seg om. Innen jeg begynner å nærme meg Rimi igjen, svimler jeg mer og mer. Så mye at jeg innser at kroppen har behov for sukker. Husker at jeg måtte bli enig med meg selv angående hva jeg skulle gjøre fordi det er uaktuelt å spise eller beholde noe som får blodsukkeret til å stige kjapt. Jeg ble enig med meg selv om at jeg kunne kjøpe og drikke vanlig cola med sukker, og deretter kaste opp når jeg kom til sykehuset – sånn at jeg i det minste kunne legge meg ned om jeg hadde tenkt til å svimle videre. Under denne tankekverningsprosessen snakker jeg fortsatt i telefonen men jeg har stoppet opp på parkeringsplassen mens jeg vurderer mine muligheter. Det slår meg at det kanskje ser rart ut, sett utenfra, at jeg bare står der, rett opp og ned i det grå havet med lakkerte biler som kontrast. Røde, grønne, sølvgrå.

Jeg sleper beina med meg inn på Rimi, plukker med meg cola, surrer mot køa. Pulsen er høy og verden spinner fortere enn tidligere. Jeg snakker fortsatt i telefonen og irriterer meg grenseløst av ett menneske som står noen hakk foran meg som driver og betaler med mynter. Jeg kjenner at jeg har det travelt, at jeg helst burde helle i meg sukker med én eneste gang, men det går jo ikke fortere av den grunn.

COLA. Den detaljen er noe av det som gjør mest vondt i ettertid. Cola liksom?

Omsider er det min tur, cola blir slått inn i kassa, prisen blir nevnt. Husker det ikke, snakker i telefonen, betaler med en hundrelapp. Rekker akkurat å strekke armen fram før det hele braker løs. Eller burde jeg skrive, kramper løs?

Jeg spinner 270 grader rundt min egen akse før jeg går i gulvet – hodet først. Jeg husker at jeg hørte smellet, og deretter var alt pakket inn i bomull. Men jeg husker likevel detaljene, selv om jeg var fanget inni eget hode, inni egen kropp. Jeg hører “herregud” i kaoset, og noen som sier “jeg skulle tatt henne før, jeg så jo…” ett eller annet jeg ikke oppfattet. Noen andre “har hun epilepsi? Har hun symbolet?”, jeg hører “ring en ambulanse, ring 113″.

Inni meg er jeg bare frustrert. Det frustrerer meg at jeg fortsatt greier å tenke tanker, selv om de sorte hullene glir inn og ut av bevisstheten. I realiteten er jeg borte. Jeg ligger på gulvet, jeg rister ukontrollerbart. Jeg har ikke vondt, ikke i hodet en gang, men jeg merker at jeg rister. Jeg reagerer ikke når noen forsøker å ta kontakt, og rundt meg er det mørkt. Fordi noen har lagt seg beskyttende rundt eller over hodet mitt sånn at jeg slipper å skade meg mer. Jeg er usikker på om ordet “herregud” er noe jeg selv tenker, eller noe jeg oppfatter i situasjonen utenfor kroppen min.

Alt er kramper. Fingre, tær, resten av kroppen, alt rister. Hodet rister. Jeg har null peiling på tidsbegrep, men jeg kjenner en mektig frustrasjon over min manglende evne til å kontrollere egen kropp, slappe av eller få det til å gå over. Det er ikke jeg som bestemmer, og min indre panikk bidrar vel ikke akkurat i positiv retning.

Men så går det over. Lettelsen når kroppen plutselig går fra helspenn til ingenting. “Nå gikk det over, herregud det gikk over” er det noen som sier. Jeg aner ikke hvem. “Er du der?” er det noen som spør, en kvinnelig stemme. Noen stryker meg på kinnet, det er lysere nå, selv om jeg ikke greier å åpne øynene eller bevege meg. Omsider begynner jeg å mumle “det går bra, det gikk bra, det går bra”.

Jeg setter meg opp, kroppen svimler, jeg vibrerer fortsatt. Foran øynene mine ser jeg rett i kassa som sto motsatt av den kassa jeg i utgangspunktet nettopp betalte i. Inntrykkene blir for mange til at jeg greier å følge med. Jeg svimler, kroppen dirrer igjen, jeg kjenner at jeg er redd for at krampene skal ta meg en gang til, og akkurat her begynner jeg å tenke på kjøreforbudet. “Dette skjer ikke, dette skjer ikke nå igjen, ikke på butikken, dette er ikke virkelig, dette skjer ikke”. Men det gjør det. Det skjer, det er virkelig, her sitter jeg og kjenner skammen skylle over meg. Skammer meg for det ukontrollerbare, skammer meg for situasjonen og andres reaksjoner. Skammer meg fordi epilepsien har valgt å bruke Rimis flisegulv som hovedscene og valgt meg til å spille hovedrollen.

Det dukker opp tre stykk ambulansepersonell. To stykk damer og en stykk mann. Spørsmålene hagler. Hva heter jeg, om jeg har epilepsi, om jeg har diabetes, om det har skjedd før, om jeg har vondt noen steder, bladida, får ikke med meg alt og rekker ikke å svare noe annet enn Karianne, ja, nei, ja, nei. Epilepsi, ikke diabetes, skjedd før, ikke vondt. Enda.

Jeg har drukket ett halvt glass vann og fullstendig glemt at man egentlig ikke skal helle i seg hverken mat eller drikke rett etter anfall da dette visstnok kan være livsfarlig om musklene i svelg og hals fortsatt er lammet. Men det gikk fint likevel. Noen, ei ambulansedame har strukket ut armen min, advarer meg om stikket som kommer, veneflonen som plasseres på høyre hånd. Noen har også prestert å tre en oksygenslange på plass i ansiktet mitt, og der sitter jeg. Jeg lurer på om skammen synes på utsiden?

Noen spør om det går bra, jeg aner ikke om han er kunde, men jeg svarer at det går fint. Årets løgn. Strålende. Her sitter jeg, på flisegulvet, alt er kaos, og jeg sier at det går fint.

Så skal jeg liksom ut i ambulansen, helst opp på båra først. De har lyst til å løfte meg, men jeg vil aller helst reise meg opp og gå selv, selv om jeg med en gang har sagt det, lurer på om beina vil bære meg fordi jeg fortsatt dirrer. Jeg har mumlet takk til damen som passet på at jeg ikke skadet meg mer, hundre ganger, men jeg aner ikke riktig når det var.
Opp på båra er definitivt det flaueste. Rimi har naturligvis stengt katastrofekassa og åpnet ei ny ei, kømenneskene er dermed dirigert bort fra katastrofeområdet og jeg er på sett og vis skjermet der jeg befinner meg med ei kasse foran og ei bak. Men å skulle reise seg opp blir liksom skrekkelig synlig.

Jeg føler meg som ett freakshow.

Hodet mitt har stilt seg inn på kjøreforbudet og marerittet, fortsatt i fornektelse. “Dette skjer ikke, dette er ikke meg”. Omsider har noen støttet meg opp på ei jævla båre som triller meg ut av Rimi. Det er mennesker rundt omkring og jeg må lukke øynene og bite meg selv i leppa for å ikke begynne å grine. “Drittunge. Dette kan du selv kontrollere, nå gråter du ikke”. Jeg har lyst til å reise meg opp, rive ut både oksygen og venefloner, legge på sprang og løpe langt, langt vekk. Jeg har lyst til å late som om jeg heter noe annet enn Karianne og bare forsvinne fordi jeg ikke orker å forholde meg til konsekvensene jeg vet vil komme som lyn fra klar himmel.

Turen til sykehuset går ufattelig langsomt. Som om de har kjørt en omvei rundt hele byen og ikke bare bortover St.Olavsgate. Jeg hører “blodtrykk 110 over 75, puls 100, stabil metning. Blodsukker 2.7″, deretter “kan du drikke litt brus?”. Noen på butikken har selvsagt prestert å gi meg både vekslepenger, cola og mobiltelefonen min tilbake. Den har jeg naturligvis kastet veggimellom. Med ett får jeg plutselig enda mer dårlig samvittighet over det faktum at jeg snakket i telefonen, jeg lurer på om mennesket i den andre enden fikk forbindelsen brutt, eller kunne sitte i den andre enden og høre hva som foregikk rundt meg.
Jeg nekter imidlertid å drikke brus fordi jeg ser og vet at mulighetene mine kommer til å være nullniksnada for å kvitte meg med det i etterkant. Noen mumler “glukose”, deretter hagler det spørsmål om mat. “Har du spist idag?”, jeg svarer at jeg ikke husker. Jeg har ikke lyst til å snakke om mat, inntak, uttak, spiseforstyrrelser eller oppkast. Jeg har ikke lyst til å ligge der, hjelpeløs i en gul bil som stadig nærmer seg sykehuset.

Jeg vil gråte, men jeg lover meg selv at jeg ikke skal det.

Omsider framme. Trilles ut. Inn på akutten. Jeg har vært der før, assosierer rommet med overdoser, pumping og grønne ambulansepledd. Jeg forflytter meg selv over i egen sykehusseng. Mennesker svermer rundt, jeg vet ikke riktig, kjenner at jeg ikke orker å ta alt inn over meg. Oksygenslangen blir jeg omsider kvitt, noen snakker om at det skal komme en lege.

Det gjør det. En mann, utenlandsk opprinnelse med aksent, jeg tipper at han kommer fra Afrika etter fargen å bedømme. Han har problemer med å forstå hva jeg mumler på min dialekt, samtidig snakker han til meg som om jeg er seks år. “Du har en stor potet i hodet” sier han, og jeg føler meg liten og ynkelig. Det kommer en turnuslege, jeg husker ikke om hun sa noe viktig. Får i alle fall beskjed om at de venter på vakthavende lege fra medisinsk avdeling.

Jeg er rastløs og stressa, vil bort fra situasjonen. Imidlertid har jeg funnet fram telefonen, husker at jeg skulle “ringe bestemor når jeg var trygt tilbake på sykehuset…………” og at jeg er for sent tilbake til psyk og kanskje burde ringe og si hvor jeg er. Jeg ringer til psyk først, spør hvem kontakten min er. Dro til bestemor før aftenvaktene kom på jobb, så jeg vet ikke hvem jeg har å forholde meg til der oppe heller. Ei dame, B, tar telefonen, og jeg spør hvem kontakten min er. Hun sier hun ikke vet og ikke har tid til å sjekke, og hvorfor jeg lurer på det. Jeg sier at det haster, at jeg har en beskjed. Hun lurer på hvor jeg er, jeg sier jeg er på akutten, rekker ikke å si mer før hun nærmest tordner “HVA HAR DU GJORT?!!!”. Kjemper mot tårene fordi jeg atter en gang kjenner den kvelende skyldfølelsen, rekker å få med meg a B sier at M er min kontakt før jeg bryter forbindelsen – de vet i alle fall hvor jeg er.

Deretter kommer vakthavende lege fra medisinsk. Jeg glipper grepet på tårene over å se ett kjent fjes, selv om jeg tidligere kun har sett han som mannen fordypet i felleskatalogen mens han undret seg over hvilke medikamenter han skulle skrive ut til meg. Med andre ord kjenner jeg han fra tiden han jobbet på psyk.

På psyk trenger man ikke å ta i pasientene på samme måte som resten av sykehuset, og når han stryker meg på armen og viser menneskelig omsorg, når det blir tydelig for meg at mannen faktisk bryr seg på en oppriktig menneskelig måte, jeg gråter. “Det er min feil” sier jeg, og han forsikrer meg så godt han kan om at dette er en fysisk sykdom jeg ikke kan regulere ved å trykke på knapper. Jeg spør om kjøreforbudet, og han beklager seg veldig over at det er slik det er. Jeg gisper luft og forsøker å kontrollere meg selv når jeg for en gangs skyld burde være i stand til å kunne det. Jeg spør om det er tolv måneder, han nikker på en bedrøvelig, medfølende måte, og atter en gang begynner jeg å si at det går bra. “Det går greit”, liksom. En tapper mine som motstrider hvert minste lille fiber i kroppen.

Deretter foretar mannen, Dr.J, en nevrologisk undersøkelse jeg på sett og vis består med glans. Jeg har med andre ord ikke en hjerneskade, i alle fall ikke en åpenbar en. Deretter forteller han at jeg har et “hematom” i hodet, og jeg føler meg med ett noen hakk bedre fordi han snakker til meg som ett voksent menneske, kontra poteten afrikaneren snakket om. “Lettere hodeskader” sier hun turnuslegen.

Dr.J er selvsagt klar over min historie både med selvskading, mat og emosjonelt ustabil. Han bestiller en CT, sånn at han kan sjekke hodet mitt innvendig før det er trygt å slippe meg opp til psyk igjen. Afrikamannen ville legge meg inn på medisinsk, men Dr.J synes det er helt greit at jeg får dra til psyk når jeg allerede er innskrevet som pasient der.

Jeg er takknemlig for at Dr.J tar seg tid til å gjøre alt med en gang, at jeg slipper å vente i sju år på CT og å slippe ut av situasjonen i seg selv. Jeg får til og med lov til å gå selv, opp en etasje og gjennom korridorene til røntgenavdelinga. Jeg forbinder røntgenavdelinga med sondeslangen ingen kunne forstå seg på og epilepsi.

Hjernen min ser visst greit nok ut den, ingen kraniebrudd, deretter følger dr.J meg opp nok en etasje og bortover korridorene som fører til psyk. M møter oss der, og deretter er det liksom “over”, selv om jeg fortsatt ikke kan begripe fakta og nekter meg selv å innrømme at det er slik det er og var.

“Jaja, pytt pytt, sånn er livet. Fortsatt 51 uker og 1 dag til kjøreforbudet utløper…”

About these ads

20 Responses to “Inni mitt hode.”


  1. 1 Lene 11. April 2011 at 14:28

    Det her e virkelig tøff lesing.. Sitt med tåran i øyekroken og har så mye medfølelse for deg. Så utrolig dumt at det her skjedde nu, nu når du endelig skulle få litt frihet, om man kan kalle det det..

    Kan ikke si nåt anna enn at du må stå på. En dag blir ALT bra, alt. <3

  2. 2 Piumen 11. April 2011 at 14:30

    Det er en blodig urettferdig verden vi lever i. Dette innlegget gikk hardt inn på meg. Det smerter meg at du måtte gjennom dette nok en gang. Skulle så gjerne gjort alt bedre, lettere, finere for deg. Du fortjener at ting går din vei, at ting begynner å ordne seg for deg… Du er ei fantastisk flott jente, Karianne. Og det er veldig lett å bli glad i deg, selv over internettet. Klemmer deg masse!

  3. 4 Idaet 11. April 2011 at 16:28

    Wow, du skriver virkelig godt! Føler en trang til å si takk eller lignende, for at du har så gode skildringer, slik at en virkelig kan “forstå” hvordan det er.
    Stå på, jeg har all tro på at du kan klare alt! :D

  4. 5 Vibeke 11. April 2011 at 16:43

    Tenker på deg! <3

  5. 6 Solveig @ poona 11. April 2011 at 17:02

    Herregud, så grusomt. Får klump i halsen og tårer i øynene av å lese dette. Synes det er så forbanna urettferdig!

  6. 7 liseliten 11. April 2011 at 19:15

    Sier som Solveig, klump og tårer her også. Jeg syns det er tøft av deg å dele dette, og jeg tror vi er mange som har lurt på hva som skjedde og hvordan det går med deg!! Tenker mye på deg, det er virkelig urettferdig. Du “vet” det nok kanskje innerst inne, selvom du ikke har lyst å tro på det, men dette er ikke noe du skal klandre deg selv for. Skam og skyldfølelse er ikke noe du skal føle på! Dette er utenfor din makt. <3

  7. 8 Cassie 11. April 2011 at 19:15

    Til innlegget: Jeg har ikke ord, vet ikke helt hva jeg skal skrive, men du skal vite det at jeg tenker på deg og syns at du er utrolig sterk! <3 Hold on, keep being strong!
    Annet: Jeg har lagt en link om bloggen din på bloggen min :) Håper dette er greit!

  8. 9 Iris Margareta 11. April 2011 at 19:56

    Jeg har ikke påvist epilepsi, men jeg har hatt endel anfall opp igjennom årene, så jeg føler med deg! Sender deg gode tanker ♥

  9. 11 ThisISmeThen 11. April 2011 at 22:11

    Dette var sterkt å lese… Jeg får så inderlig vondt av deg! Tenker mye på deg, det skal du vite! Så forbanna urettferdig livet er, når en så flott og vidunderlig jente som deg, må igjennom livet med så mye utfordringer som du må… Håper du gir slipp på skammen og skyldsfølelsen snart! Du virker som en så fantastisk jente, som fortjener allverden!
    *Gode klemmer*

  10. 12 laipai 11. April 2011 at 23:41

    Fineste jenta. Skulle så ønske du slapp unna all denne dritten du sliter med. Du har så altfor mange vonde ting i livet,og du har jaggu meg levd tunge år i ditt unge liv.

    <3 <3 <3

  11. 13 Marthe 12. April 2011 at 09:46

    Dette var sterkt å lese! Skulle ønske du ikke opplevde dette! Håper du har god hjelp rundt deg vennen <3

  12. 14 Yuki 12. April 2011 at 12:30

    Dette var veldig sterkt å lese, Karianne! Jeg vet skremmende lite om epilepsi. Vet ikke hva man skal gjøre hvis noen får et epileptisk anfall, bortsett fra å ringe ambulanse, og det skjemmes jeg litt over.
    Du skriver så godt! Det var som å være der sammen med deg..

    Klemmer <3

  13. 15 Emma 12. April 2011 at 13:45

    veldig sterk lesing.
    Får frysninger rett og slett.
    Håper du slipper oppleve dette noe mer.
    Tenker på deg!
    klem!

  14. 16 Caroline 12. April 2011 at 18:55

    Så utrolig bra skrevet, men samtidig så utrolig vondt å lese. Håper virkelig at det går bedre med deg og at slike anfall aldri vil finne sted igjen!
    Stå på Karianne! Du er sterk :)

  15. 17 Linn L. 12. April 2011 at 21:45

    Kunne virkelig ønske du slapp unna dette. Sender en god klem til deg.

  16. 18 Meg 13. April 2011 at 07:20

    *sender mosekos*

  17. 19 Karianne - valiumsvalsen 13. April 2011 at 10:45

    Utrolig sterkt og vondt å lese, tårene presset på. Sender mange klemmer<3

  18. 20 malin gimnes 23. August 2011 at 21:28

    kan ikke akkuratt si at jeg vet hvordan du har det, men når jeg leser det du skriver kan jeg bare tenke meg smerten du opplever ! du er virkelig en person jeg ser opp til !
    Ønsker deg alt godt ! Du fortjener alt godt !


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 23 år.

"She flies with her own wings" handler om min hverdag med anoreksi og agorafobi på vei mot det jeg ser på som "frihet" og noe bedre.
Jeg har tidligere slitt veldig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og bulimi.
Det handler om oppturer, nedturer, tapre forsøk og nye nederlag. Framsteg og tilbakesteg.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving blir terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
kariannemartine@gmail.com

Bitre Blomster
Populære blogger


Follow

Get every new post delivered to your Inbox.

Join 250 other followers

%d bloggers like this: